Det ble en værhard tur pga. uværet Gyda. Svogeren min satt værfast på Ona ute i havgapet på Møre. Ferger var innstilt og han kom seg ikke avgårde. Dermed var jeg forsåvidt også værfast, siden han skulle svippe innom Trondheim på veien nordover og plukke opp meg. Men når vær og føre bestemmer, er det bare å innrette seg. Vi kom oss til Vikna vel et døgn etter skjema, og jeg var glad for at jeg slapp å kjøre milene selv.

Nå er jeg altså på Vikna. Nærmere bestemt på Rørvik, en 35 mil kjørerur hjemmefra. Det ble en plutselig tur, en tur for å planlegge og delta i begravelsen til faren vår. Jeg kommer opprinnelig herfra, her har jeg røttene mine. Både mora mi, biologisk far og stefar kommer herfra, fra ytterst ute i havgapet. Noen ganger tenker jeg på hvordan det hadde vært om jeg hadde vokst opp her. Livet hadde definitivt vært veldig annerledes, siden forutsetningene ville vært helt forskjellige og valgene ulike. 

Jeg bodde de første fire årene av livet mitt i Engesvik på Ytre Vikna. Derfor, og fordi jeg har min opprinnelige tilhørighet her, ble det riktig å ta tilbake mammas pikenavn Engesvik for en del år siden. Det er godt å føle at det ble riktig, at jeg er i mål med hvem jeg er.

Faren vår døde i det stomen Gyda startet opp sine vindkast og herjinger. Det blåste hardt et par dager før jeg kom meg til Vikna. Det kan blåse hardt her ute, men akkurat nå er det helt vindstille. Det føles som om stormen har stilnet i takt med at jeg har kommet i mål med hvor jeg skal være, akkurat nå.

Bildene er fra kjøreturen fra Trondheim til Rørvik i går kveld.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake. 💛