Alle hjerter gleder seg når Master Paolo Bolaffio setter seg på flyet i Italia med nesen mot Trondheim. Han beærer oss med sitt besøk et par ganger i året, og disse treningshelgene er nærmest hellige for oss som trener karate og/eller tai chi. Bolaffio er vår dyktige læremester, som vi har stor respekt for. Hans innsikt, kompetanse, kunnskap og ferdigheter innen kampsport er unike. Med kyndige og elegante bevegelser får han tai chi til å se lekende lett ut.
Den første gangen jeg traff sifu Bolaffio, kom jeg ikke på noe bedre å si enn “I like your moves”. 😇 Det er ikke alltid man sier de riktige tingene når man blir bergtatt i møte med Kongen. Men han tok det som et kompliment, tror jeg.
Det er inspirerende og morsomt å få delta på treningene hans. Dessuten spriter hans herlige humor og morsomme kommentarer og historier opp treningene. Det er lov å smile, og det er lov å ha det bra. 😊
Mester Bolaffio og jeg / Sifu Bolaffio and I
Hans motto “be strong to be useful” gjennomsyrer hans lære. Dette gjelder ikke bare kampsport, men kan overføres til alle områder i livet. Jeg har notert meg det bak øret, ruger litt på det. Det gjør sikkert flere av de over 60 påmeldte denne helga?
Jeg er fornøyd med alt påfyll jeg fikk på tai chi-treninga i dag. Resten av seminardeltakerene er ute og spiser på restaurant i kveld. Jeg må prioritere å hvile, sove godt, og hvile mer i morgen. Kanskje er jeg i form til å delta på tai chi-treninga i morgen ettermiddag også. Håper det! 😍
English:
Everyone is looking forward to Master Paolo Bolaffio’s visits and happy when he boards the airplane in Italy heading for Trondheim. He honours us with his visits and presence a couple of times a year, and these training seminars are almost sacred to us that do karate and/or tai chi. Bolaffio is our skilful teacher and master, and we have great respect for him. His understanding, competence, knowledge and skills within martial arts are unike. He manages his tai chi effortlessly with his profficional and elegant movements.
The very first time I met sifu Bolaffio I couldn’t think of anything better to say than ” I like your moves”. 😇 I guess you don’t always say the right things when you are starstruck and meet the King. However, I think he took it as a compliment.
It is also very inspiring and funny to take part in Master Bolaffio’s classes. His wonderful sense of humour and funny comments and stories jazz up the training. Smiling is permitted and we are allowed to have a good time, as long as we do what we are supposed to do. 😊
His motto “be strong to be useful” pervades his teaching and practice. This does not only apply to martial arts but can be transferred to all areas in life. I have made a note of it and am still brooding over it. Maybe some of the other 60 (or more) participants in the seminar do, too?
I am very content and happy with the input I got at the tai chi training today. The rest of the participants are out eating at a restaurant tonight. I need to prioritize resting, sleeping well, and get yet more rest tomorrow. Maybe I will feel fit enough to take part in tai chi tomorrow afternoon if I do. I really hope so! 😍
Español:
Todos esperan las visitas del Maestro Paolo Bolaffio y se sienten felices cuando toma el avión en Italia rumbo a Trondheim. Él nos honra con sus visitas y presencia un par de veces al año, y estos seminarios son casi sagrados para nosotros que hacemos karate y / o tai chi. Bolaffio es nuestro gran maestro, y le tenemos un gran respeto. Su comprensión, competencia, conocimiento y habilidades dentro de las artes marciales son distinguibles. Él maneja su tai chi sin esfuerzo con sus movimientos profesionales y elegantes.
La primera vez que conocí a sifu Bolaffio no se me ocurrió nada mejor que decir que “Me gustan tus movimientos”. 😇 Supongo que no siempre se dicen las cosas correctas cuando estás sorprendido y te encuentras con el Rey. Sin embargo, creo que lo tomó como un cumplido.
También es muy inspirador y divertido participar en las clases del Maestro Bolaffio. Su maravilloso sentido del humor y sus divertidos comentarios e historias animan el entrenamiento. Se permite sonreír y se nos permite pasar un buen rato, siempre y cuando hagamos lo que se supone que debemos hacer. 😊
Su lema “ser fuerte para ser útil” impregna su enseñanza y práctica. Esto no solo se aplica a las artes marciales sino que puede transferirse a todas las áreas de la vida. Tomé nota de ello y todavía estoy meditando sobre ello. ¿Quizás algunos de los otros 60 (o más) participantes en el seminario también lo hagan?
Estoy muy contenta y feliz con la información que recibí en el entrenamiento de tai chi de hoy. El resto de los participantes están comiendo en un restaurante esta noche. Necesito priorizar el descanso, dormir bien y descansar aún más mañana. Tal vez me sienta lo suficientemente en forma como para tomar parte en la clase de tai chi de mañana por la tarde. ¡Realmente espero poder! 😍
Hurra! Nå kan jeg stryke ut én ting fra lista mi over diagnoser som jeg har. O Store Baranowski, endokrinologen, var svært blid og veldig fornøyd med de siste blodprøveresultatene. De avgjørende antistoffene hadde normalisert seg, og han sa at jeg kunne ta bort medisinene for stoffskiftesykdommen. Jeg spurte om det han mente var at jeg kunne seponere medisinene. Da ble han imponert, shø! Men noen medisinske uttrykk lærte jeg da i løpet av de årene jeg jobbet på sykehuset.
Da jeg for halvannet år siden fikk påvist Graves disease, ble jeg temmelig nedtrykt. Det var liksom ikke en ny diagnose jeg trengte. Generelt er jeg også skeptisk til å ta medisiner, og nå måtte jeg altså begynne med stoffskiftemedisiner. Den andre gangen jeg besøkte endokrinologen, ble jeg spurt om jeg hadde tatt medisinene mine, siden blodprøveresultatene bare hadde forverret seg. Dermed måtte jeg øke på med flere piller. Min misnøye til tross, jeg måtte bare.
Det er dessverre sånn at om man har en eller flere autoimmune sykdommer, så kan man lettere få flere. ME regnes også som en autoimmun sykdom. Siden jeg hadde tre av slaget, var jeg vel i “faresonen”, men syntes kanskje det var nok allerede. Man vil jo bli friskere, ikke sykere.
Men nå er jeg altså friskmeldt fra stoffskiftesykdommen, og endokrinologen mener at det teoretisk sett er minimal sjanse for tilbakefall. Hurra! Da satser jeg på fortsatt gode prøveresultater til kontroll etter sommerferien. Nå er jeg så hoppende glad at jeg innbiller meg at jeg til og med kan bli helt frisk av ME en vakker dag også!
Den magiske døra inn til legekontoret. The magic door to the doctor’s office. Roser på bordet for å feire friskhet. Roses on the kitchen table to celebrate wellness.
English:
Hurrah! Now I can cross out one thing from my list over diagnoses that I have. The Great Baranowski, my endocrinologist, seemed quite content and happy about the last blood test results. The conclusive antibodies turned out to be normal, and he said that I could stop taking the medication for Graves disease (metabolism disease). I asked him if that meant that I could discontinue with the medication, and he was positive!
When I was diagnosed with Graves disease a year and a half ago I was pretty depressed. I didn’t need yet another diagnosis. I’m sceptical to taking medicine in general and this meant I had to start taking hyperthyroidism drugs. On my second visit to the endocrinologist I was asked if I had actually taken the medicine, as the blood test results came out even worse than the first time. As a consequence I had to increase the amount of pills. Despite my discontent I just had to deal with it.
If you already have an autoimmune disease it is unfortunately easier to get new autoimmune diseases. ME is considered to be an autoimmun disease. As I had three of them in all I guess I should have seen the warning sign. However, I thought I already had enough of the kind. I find it natural to think and believe that I will find a cure for what I’ve got, not to get more sick.
Now that I’m taken off the sick list from Graves disease the endocrinologist says that there is very little chance of having a relapse. Hurrah! I can only hope for good test results when I’m going back for a check-up in August. I am jumping with joy and imagining that I will get well from ME one day as well!
Forrige uke kjøpte vi oss nye spisestuestoler, og da hadde vi høytidelig avduking av stolene, sammen med kidsa. De syntes nok det var en skikkelig “klein” seremoni, og det gjorde det hele desto mer artig. Kanskje, om noen år, kommer de på dette og ler godt sammen. Men avdukingen står i stil til hvor glad jeg er for å ha fått nye stoler. 😊
Nye stoler klar til avduking. New chairs, soon to be unveiled.
De gamle var vonde å sitte i, og det er ikke lurt. Når jeg sitter vondt, får jeg vondt i hofter, rygg, osv. Men det som er verst, er at jeg blir så utmattet. Med de gamle stolene klarte jeg knapt sitte ved middagsbordet til måltidet var over, fordi jeg ble så sliten av å sitte.
Tenker du på hvilke stoler kafeer og restauranter har? Velger du sted å sette deg ned ut fra sittekomfort? Det gjør jeg. Av erfaring vet jeg at jeg nyter maten og koser meg mer om jeg kan sitte godt. Da varer også energien lenger.
Supergode stoler å sitte i. Comfortable chairs is a necessity.
I går innviet vi stolene, med kidsa på søndagsmiddag. Det var koselig, og alle satt godt. Stolene bød på ekstra atspredelse og fornøyelse. De er komfortable og fine, men i tillegg går det an å lene seg tilbake mens man sitter, siden de har stresslessfunksjon. Når man ikke er klar over det, kan man bli litt overrasket og uttrykke et lite hvin når stolen plutselig introduserer deg for hvilestilling. 😀 Man kan selvsagt lene ryggen litt tilbake og bevilge seg hvilestilling på eget initiativ også. Det er faktisk veldig godt og avslappende.
Siden stolen ved skrivebordet vårt ikke er spesielt god å sitte i, har jeg også lurt med meg en av nystolene inn til skrivebordet i dag. Slike stoler burde faktisk vært på blåresept. ♿ Når man har ulike funksjonshemminger og begrensninger, kan man ha rett på hjelpemidler. Også ME-pasienter kan få dette. Gratis. Stresslessstolene er faktisk et godt “hjelpemiddel” for meg i hverdagen, på den måten at energien varer lenger.
English:
Last week we bought new chairs for the dining room, and we had a ceremoniously unveiling of the chairs together with the kids. They probably thought the whole thing was pretty weird, but that just made the ceremony even more amusing, I think. Maybe they will think back at this crazy ceremony in a few years and have a good laugh. Nevertheless, the unveiling is compatible with how pleased and happy I am about the new chairs. 😊
The old chairs were not comfortable at all. When I sat on them I got pains in my hips, my back, etc. Besides, I used to get very fatigued when sitting on them, which was not so smart or fair. With the old chairs I was merely able to sit still by the dinner table until the end of the meal, because I would get so tired from sitting.
Does it cross your mind or do you notice what chairs cafes and restaurants offer? Do you pick a place where the comfort of sitting is good? I do. From experience I know that I can have a good time and enjoy the food more when I’m comfortably seated. Then my energy also lasts for longer.
Last night we inaugurated the new chairs, used them for the first time. The kids enjoyed being comfortably seated for Sunday dinner, and we had a nice and enjoyable meal. The chairs offered some extra entertainment and fun. They are comfy and look nice, and in addition it’s possible to lean back while you are sitting, as they have a stressless purpose. When you are not aware of this you may get surprised and perhaps express a little squeak when the chair suddenly introduces you to a resting position.😀 Naturally, you can also lean back and grant yourself a resting position on your own initiative. This is actually quite nice and relaxing.
The chair we use by our desk at home is not very comfortable to sit on and for this reason I have put one of the new chairs by the desk today. Such chairs should be on prescription and free of charge. ♿ If you have various disabilities and physical limitations you may be entitled to technical aids. This includes ME patients, and you can get the facilities for free. The stressless chairs are in fact a very good help for me in my everyday life, because of the fact that my energy lasts longer when sitting on these chairs.
Jeg fikk lagt frosne aspargesbønner i panna i går kveld. Det var også ganske godt med en kald hånd i panna, avkjølt av en pils, men det gjorde bare at jeg ville har mer. Ikke mer pils, men mer avkjøling i panna. Jeg vurderte å hente inn litt nysnø fra hagen, men aspargesbønneposen var god nok. Det var samboeren min som fikk denne geniale ideen. Og det var jo enda kaldere i fryseren enn i hagen.
Aspargesbønner i panna. Aspargus beans in my forehead.
Jeg lå og fantaserte om lett nysnø i panna, at det sikkert ville vært godt og avkjølende, men konkluderte med at den nok ville smeltet temmelig raskt, og da ville det blitt bløtt og ubehagelig på puta. 😜
Når man har temperaturstigning og feber, er det godt å avkjøle panna litt. Jeg var ikke syk, og slett ikke smittsom. Hadde bare “brukt hodet” litt tidligere på dagen, og da kan jeg få den reaksjonen i kroppen. Blir varm og får influensafølelse.
På formiddagen dro jeg til Dalgård skole for å se min kjære samboer opptre på danseoppvisning, sammen med noen andre gale pedagoger. Sjelden har vel elevene sett de voksne så kreative i noen skoletime. Og aldri før har jeg sett Bjørn i rollen som danselærer og danser. Det var en syn for guder! Komfortsone er for pingler! Etter lunsj dro jeg for å møte min dyktige spansklærer Maria. Jeg fikk øve meg på spanske tall, mens Maria fikk undervisning av meg i norsk om ordstilling i leddsetninger.
Og dette er nok årsaken til at jeg fikk feber og ble liggende i går kveld, og fremdeles har “portforbud” og gjør minst mulig. Da er jeg glad for å ha en god sofa og lykkelig for at jeg tåler å drikke te. To aktiviteter på samme dag kan bli for mye av det gode, men om et par dager er jeg nok klar for nye sprell. 😊
Aspargus beans in my forehead
I had frozen aspargus beans in my forehead last night. It felt nice with a cold hand on my forehead as well, with cool fingers from holding on to a glass of lager. But that just made me want more. Not more lager, but more cooling of my forehead. I had been considering getting some snow from the garden, but it turned out the frozen aspargus beans did the job. It was my common-law partner who got that brilliant idea. Besides, it was even colder in the freezer than outside.
I had been lying on the coach raving about light snow on my forehead, that it would feel nice and cooling. However, I concluded that it would probably melt pretty fast and make my pillow wet and unpleasant. 😜
When your temperature is rising and you have a fever it feels nice to cool off a bit, especially on the forehead. I was not sick, and not contagious at all. I had just been “using my head” earlier in the day, and then I sometimes get this reaction. It’s like getting the flu and I feel warm.
Yesterday morning I went to Dalgård school to watch my beloved common-law partner perform in a dance show, together with other mad teachers. I doubt that the pupils have ever seen the grown ups this creative in a lesson ever! And never have I pictured Bjørn being a dance teacher and dancer. Being in one’s comfort zone is for chicken! It was too beautiful for words! After lunch I went to meet my clever Spanish teacher Maria. I practiced Spanish numbers and afterwards I taught Maria about sentence structure in subordinate clauses in Norwegian.
And this is probably the reason why I got a fever and had to stay on the couch last night, and why I still have “curfew”, need to relax and do very little. Nevertheless, I’m fortunate to have a nice sofa and happy that I can drink tea. Two activities in the same day was perhaps too much, but in a couple of days I will be full of life again! 😊
Tusen takk til Makotokai Stjørdal Atletklubb for at jeg fikk komme på besøk til dere, lukte på og klemme svette karatekropper og delta i tai chi-timen sammen med dere! Jeg ble supergodt mottatt og fikk en opplevelsesrik kveld.
Etter at jeg avsluttet min karatekarriere for en generasjon siden, har jeg innimellom følt på trang til å sparke og slå litt, kjenne på kraften og den indre tilfredsstillelsen av å utøve kampsport. Jeg har imidlertid klart å stå i mot, og de siste årene har ikke kroppen spilt på lag med meg uansett. Men likevel har jeg en “dragning” mot kampsport, og det hadde vært kult om jeg en vakker dag kunne gjenoppta sporten.
Da jeg troppet opp på Stjørdal, fikk jeg med meg slutten på karatetreninga i klubben, før tai chi-treninga. Jeg hadde lyst til å kaste meg ut i karatedansen, men innså at jeg bare var på besøk, og kjole var uansett ikke riktig bekledning. Men jeg fikk kjenne på stemningen, intensiteten, energien, og gleden i treningssalen, og det gjorde meg glad. Dessuten fikk jeg gode, svette klemmer av smilende karatetrenerene etterpå, som jeg har kjent siden min karatedebut for snart to generasjoner siden.
Instruktør Rune (6. dan) og jeg (1. kyu en gang for lenge siden)
Stjørdal by er heldig som har fått sin egen karate- og tai chi-klubb med flotte lokaler. I tillegg er instruktørene både dyktige, kunnskapsrike og trivelige. En skikkelig gavepakke! Rune, som jeg har kjent siden tidenes morgen, startet denne klubben for halvannet år siden. Klubben vokser, men det er enda plass til flere.
Det var artig, inspirerende og trivelig å få delta på tai chi på Stjørdal. Rune passer på at alle får god instruksjon og har det bra. Ingen får stå i stillinger som gir vonde knær. Han viser og formidler levende beskrivelser av hvorfor vi beveger oss som vi gjør. Jeg følte at jeg lærte noe nytt, selv om jeg har trent tai chi lengre enn de andre elvene. God følelse å bli flinkere!
Tai chi-gruppa på Stjørdal
Jeg har hatt et par dager med mye hvile og lading etter Stjørdalsbesøket. Det som føles som en liten innsats eller anstrengelse for noen, kan føles som en større dugnad for andre. Husk at det synes ikke alltid på utsiden hvordan det kjennes på innsiden! Men om man har begrensninger i forhold til helse eller ikke, tai chi er for alle, og dessuten veldig godt for å roe ned både kropp og sinn.
Karate, tai chi and Stjørdal
Thank you Makotokai Stjørdal Atletklubb for having me as a guest, for the smell of sweat karate bodies and for letting me take part in your tai chi class! I really felt welcome and had a fantastic night in your martial arts’ club.
Ever since I finished my karate career a generation ago I have sometimes felt the urge to kick and punch, to feel the power and inner satisfaction of doing martial arts. However, I have been able to resist it, and the last few years my body has not played on the same team as my willpower anyway. Still, I feel attracted to martial arts, and it would have been so cool if I one day were able to resume this sport.
When I turned up in the dojo at Stjørdal I was just in time to watch the last part of the karate training, before joining the tai chi class. I felt like joining in with the karate group as well, but realized that I was just a guest, and besides I wasn’t properly dressed. Nevertheless, I got to feel the atmosphere, the intensity, energy and joy in the dojo (hall), and this made me happy. Moreover, I got sweaty hugs from smiling karate instructors afterwards. – Instructors that I have known since my karate debut almost two generations ago.
Stjørdal town is lucky to have got their own karate and tai chi club with great premises. In addition, the instructors are competent, skilful and nice. What a goodiebag to the citizens of Stjørdal! Rune, that I’ve known since time out of mind, started this club some two years ago. The martial arts club is growing, and they still have room for more people.
It was fun, inspiring and nice to participate in tai chi at Stjørdal. Rune makes sure everyone gets good instruction and feels okay. Noone is allowed to stand in a position that causes bad knees. He shows the techniques and passes on vivid descriptions of how we should move and why. I felt that I learnt something new, even though I have been doing tai chi for longer than the other tai chi students. It feels good to expand the expertice.
The last couple of days, ie. since I came home from the visit at Stjørdal, I have been resting a lot and “recharging” my batteries. What feels like a small effort or exertion for some may feel like a big job for others. Keep in mind that what shows on the outside is not neccessarily how it feels like on the inside! But whether you have limitations when it comes to your health condition or not – tai chi is for everyone. Besides, it’s good for calming down, for body and mind.
Jeg skulle ønske at jeg hadde visst det jeg vet nå, den gangen jeg ble akutt syk. Spesielt hvordan trening fungerer for en ME-syk kropp, og hvordan aktivitet påvirker energinivået over tid. Det er frustrerende å tenke tilbake på hvordan jeg strevde fysisk og psykisk for å klare alt, for å komme tilbake til livet mitt. Det hadde vært fint om jeg hadde forstått at jeg ikke skulle gjort så mye som mulig, gått så langt som mulig, jobbet mye mer enn mulig…
Da hadde jeg ikke slappet av på sofaen hele formiddagen, for å bli i stand til å gå tur i nærmere en time, for deretter å bli liggende på sofaen resten av dagen, og kvelden. Da hadde jeg heller spart energien til barna kom hjem fra skolen, slik at jeg kunne brukt oppspart “overskudd” til samvær med dem. I stedet for dobbel glede, ble det dobbel skuffelse. – Total utmattelse og og null energi til trivsel sammen med jentene. Noen som har ME eller utmattelsessymptomer som kjenner seg igjen?
Men uten trening og fysisk aktivitet er vi mer utsatte for livsstilsykdommer, og flere studier peker på redusert levetid og livskvalitet når man er inaktiv. Muskulaturen svekkes også, deriblant hjertemuskulaturen, og ledd vil fungere dårligere, samt at skjelettet blir sprøere. Det er mange grunner til å drive med regelmessig fysisk aktivitet. Hvem ønsker vel ikke å leve lenge, unngå hjertesykdom, kreft, diabetes, osv? Funksjonsdyktighet, motoriske evner og balanse nedsettes også om vi ikke holder kroppen i sjakk.
Da jeg skjønte at jeg ikke kunne gå meg frisk, som var legers og andre “forståsegpåere” sine anbefalinger, ville jeg prøve å trene på treningsstudio. Jeg hadde vært syk et par år, og fikk satt opp et program som skulle være tilpasset min helsetilstand. Ikke hardt og tøft, slik jeg ville likt å ha det før, men med lette øvelser for ulike muskelgrupper. Det var på grensen til flaut å utføre øvelsene med så lette vekter, men jeg innså at jeg ikke var frisk (skjønte det egentlig ikke helt), og tenkte at jeg sikkert raskt kunne trene hardere. Der tok jeg feil. Etter fire – fem ganger i styrkesalen, fordelt på like mange uker, måtte jeg gi tapt. Ikke fordi jeg ikke klarte å gjennomføre styrkeøvelsene, men fordi jeg etterpå ble så utmattet at det kunne ta ei uke før jeg kom meg såpass at jeg kravlet meg tilbake til treningssenteret.
Legen min og flere venner hadde forestlått at yoga måtte være noe for meg. Rolige og kontrollerte bevegelser som gjør godt for kropp og sjel. Det kunne jo ikke være så hardt og vanskelig, tenkte jeg. Jeg jukset litt med øvelsene, for sikkerhets skyld, hoppet over noen repetisjoner, så jeg ikke skulle bli så sliten. Det gikk fint å gjennomføre timen, men så kom straffen, med mange timer og dager på sofaen. Tre yoga-timer senere måtte jeg innse at “vanlig” trening ikke lenger var en del av livet mitt. Så da ble jeg støttemedlem resten av året, dvs betalte for å ikke trene.
Sofa-yoga
Senere fikk jeg tips om en dyktig fysioterapeut som tilbyr gruppetimer i yoga, tilpasset “lavtfungerende nivå”. Hit kom det til og med damer som knapt var gangbare og måtte kjøres, og eldre damer som sikkert aldri hadde satt sin fot i et treningsrom. Det føltes som et nederlag å bli en av denne gruppa, men øvelsene var fine, varierte og gjennomførbare. De mandagene jeg ikke var i form til å dra på fysio-yoga, ble jeg som regel i bedre form etterpå, siden jeg bare sov og slappet av på sofaen. De mandagene jeg var i form til å dra på yoga, ble jeg i dårligere form etterpå, og klarte derfor ikke annet enn å ligge av på sofaen. Skjønner du logikken?
Den eneste yoga-formen jeg utøver nå er sofa-yoga, helst i liggende stilling og uten å gjøre noe som helst. Forøvrig har jeg omsider funnet en treningsform som fungerer for meg, og det er tai chi. Dette skrev jeg om i forrige innlegg. Jeg er usikker på hvorfor jeg blir mindre utmattet av å trene tai chi enn f.eks. yoga, men jeg tror det har med bruk av muskulatur å gjøre. Når jeg skal opp i tredje etasje til tai chi-treninga, må jeg ha en pause underveis for å puste, men i treningssalen går det greit, så lenge jeg ikke “bruker muskler”.
Mens funksjonsfriske mennesker kan være i aktivitet 15 timer i døgnet, kan ME-syke være 1-5 timer i aktivitet. Vi får melkesyre ved enkle fysiske gjøremål. En hypotese går ut på at ME-syke kan ha problemer med hvordan mitokondriene absorberer nødvendig oksygen til blodet. Kan dette være årsaken til at jeg får melkesyre når jeg f.eks. går opp trapper? For de fleste andre diagnoser er gradert treningsterapi anbefalt. For ME-syke blir 2/3 sykere av gradert treningsterapi. ME-pasienter må ha energien først! Det som fungerer for mange andre alvorlige sykdommer, fungerer ikke for de med ME. En ME-syk kan ikke trene seg frisk, og vil som regel bli sykere av trening. Jeg er heldig som har blitt friskere enn jeg var for noen år siden, og i stand til å restituere meg, selv om det tar unormalt lang tid.
Working out when you have ME
I wish I knew what I know now, back when I became ill with ME (myalgisk encefalopati). Especially what effect training has to an ME-ill body and how activity in general affects the level of energy over time. It’s frustrating to think back at how I struggled physically as well as mentally to manage everything, to be able to return to my life. It would have been nice if I understood that it wasn’t the smartest thing to do as much as possible, walk as far as possible, work much more than possible…
Then I wouldn’t have relaxed all morning on the sofa, only to be able to walk in the neighbourhood for almost one hour, and then stay on the couch the rest of the day and night because of fatigue. Then I would have “saved” my energy to spend on the kids instead, for when they came back from school, and to do things with them. Instead of joy there was disappointment. I was completely exhausted and had zero energy left to enjoy myself with the girls. Anyone who has ME or symptoms of fatigue who recognizes the situation?
However, without exercise and physical activity, we are more vulnerable to lifestyle diseases, and several studies refer to reduced lifespan and quality of life when being inactive. The muscles also deteriorate, including the heart muscle. Furthermore, joints will malfunction and the skeleton will become more fragile. There are many reasons for engaging in regular physical activity. Who does not want to live long, avoid heart disease, cancer, diabetes, etc.? We need a body that works. Muscular activity and balance are also reduced if we don’t make use of our body.
When I finally realized that I wouldn’t get well from walking (which were doctors’ and other specialists’ recommendations) I wanted to have a go at the gym. I had been sick for a couple of years and I got a program with exercises suitable for my health condition. Not hard and tough, like it would have been before, but with easy exercises for different muscle groups. I felt it was kind of embarrasing to perform the exercises with such light weights, but I realized that I was not well (actually, I didn’t really realize it) and figured I would very soon be able to train harder. I was wrong. After four or five times in the gym, and after equally many weeks, I had to give in. Not because I wasn’t able to do the exercises, but because I got so exhaused, or actually fatigued, that it took me a week to recover to the extent that I was able to return to the gym for another session.
My doctor and several friends had suggested that yoga might be suitable for me. Calm and controlled movements what would be good for my body and mind. I pictured that it would not be very difficult or hard. In the class I cheated a bit, skipped some repetitions, so as not to get too tired. The yoga class was definitely doable, but then came the punishment. Many hours and days on the couch. Three yoga classes later I was forced to realize that regular exercise was not a part of my life any more. As you are required to pay for a year at the gym once you become a member I stayed a passive (supportive) member for the rest of that year.
Later I heard about a skilled physiotherapist who offers group classes in yoga adapted to people at a “low-functioning” level. There were even ladies who were barely able to walk and had to be driven to get there, and older ladies who had probably never set foot in a fitness room before. Being one of this group felt like a personal defeat, but the exercises were nice, varied, and doable. On those Mondays that I was not well enough to go to physio-yoga, I was usually in better shape the following days as I had just slept and relaxed on the couch. On those Mondays I felt okay to to to yoga, I became in worse shape afterwards, and therefore needed to rest on the couch. Do you understand the logic?
The only yoga form I practice now is sofa yoga, preferably in a horizontal position and without doing anything at all. Besides, I finally discovered what kind of exercise that works for me. Tai chi! I wrote about tai chi in the previous blog post. I am not sure why I am less exhausted and fatigued when training tai chi than for example yoga, but I think it is related with the use of muscles. When walking the stairs to the third floor for tai chi training, I usually need a little break halfway to breathe a little, but during tai chi training everything goes smoothly, as long as I do not make use of my muscles.
While well and capable people can be active up to 15 hours a day, ME sufferers can only be active 1-5 hours a day. Even from simple physical tasks we feel the lactic acid. One hypothesis is that ME sufferers may have problems with how the mitochondria absorb the necessary oxygen to the blood. Could this be the reason why I feel that lactic acid when I e.g. walk up the stairs? For most diagnoses graded exercise therapy is recommended. When it comes to ME sufferers, however, two thirds get sicker from graded exercise therapy. ME patients must have the energy first! What works for many other serious diseases doesn’t work for those with ME. An ME sick person cannot get well from training, but will, on the other hand, usually get sick from exercise. I am fortunate to have become better than I was a few years ago, and I’m able to recover after training, even though it takes a very long time.
Tai chi er ukas høydepunkt, og jeg ofrer mye for å få med meg denne treninga. Jeg stortrives i miljøet, det gjør godt for kroppen, og hodet er også mer i balanse. Nesten som et Kinderegg…
Tai chi har kommet til å bety svært mye for meg, og i den grad jeg planlegger uka mi, setter jeg av tid til denne aktiviteten. I forkant av treninga er det lading som gjelder. Da gjør jeg ikke plass til hverken husarbeid eller venninnelunsjer, for da skal jeg ha energi til tai chi. Og etter treninga venter sofaen, så da har jeg heller ingenting på agendaen.
Min instruktør Svanhild og jeg. My tai chi instructor Svanhild and I.
De hadde lenge hatt egne grupper for tai chi i den gamle karateklubben min, men karate har på mange måter vært et tilbakelagt stadium for meg. Så kom tanken om at jeg kanskje kunne klare å delta på tai chi, i alle fall deler av timen. Det har vært en sorg at jeg ikke lenger er i form til å trene som før, siden det har gått nedenom og hjem med helsa. Men til min store overraskelse ga tai chi meg mer energi, i alle fall der og da. På hjemturen etter den første timen, var jeg så sliten at jeg knapt klarte å tråkke ned gasspedalen, men jeg følte meg glad og lett til sinns. Tai chi har for all ettertid stått høyt på prioriteringslista mi, og på treningene føler jeg meg superfrisk og supergod, på lik linje med de andre kule tai chi-utøverene. Trondheim Karateklubb er på nytt klubben i mitt hjerte, etter 20 års pause.
Er du nysgjerrig på hva tai chi er? Det er en gammel kinesisk kampsportkunst. Bevegelsene er rolige, lette og sirkulære. Om du en varm sommerdag ser en gjeng pyjamaskledde mennesker som vinker med armene og flytter beina hit og dit, kan det være oss som har funnet en gressplen for å la oss inspirere i vinden og sola. Men ikke la deg lure, for bevegelsene kan være kraftfulle og omsettes til farlige kampsportteknikker.
I tai chi sin opprinnelse finner vi også kinesisk medisin og filosofi. Indre og oppmerksomme bevegelser kan virke positivt inn på helsa, og forskning viser til at å utøve tai chi regelmessig faktisk kan bedre immunforsvaret. Det handler om å få en flyt-følelse i kroppen. Rolig pusting sammen med balanserte, grasiøse, kontinuerlige bevegelser hjelper til med å roe ned nervesystemet, og kan dessuten gi reduksjon av inflammasjoner i kroppen. I tillegg fins det en del studier som viser at tai chi gjenoppbygger “banene” i hjernen (hjernestrukturer). Tai chi virker også stabiliserende og styrkende på muskulatur, og er avstressende.
Denne blide gjengen trente jeg med denne uka – The tai chi group
Jeg merker fordeler som at jeg har bedre konsentrasjon, er mer fokusert, mer avslappet, er mykere i kroppen og har mindre vondt i rygg og knær. Jeg føler meg også “lettere” i måten jeg beveger meg på. Tai chi er meditasjon for sjelen og balsam for kroppen.
Trondheimsklubben har forresten plass til flere, og om du blir fristet til å prøve tai chi, kan du ta kontakt med Svanhild på epost: [email protected]. Eller kanskje det fins en klubb nærmere der du bor?
Tai chi is the highlight of my week
Tai chi is the highlight of my week and I sacrifice a lot to be able to attend this training. I enjoy myself a great deal in the social setting, it feels good in my body, and my mind is also more balanced. Almost like a Kinderegg…
Tai chi means a lot to me, and to what extent I plan my week I always set aside time for this activity. Before training I need to charge my batteries. Then I do not do any housework or meet friends, because I need the energy to do tai chi. And after tai chi training my sofa awaits me so then I haven’t got anything on the agenda either.
I knew that they have had tai chi groups in my old karate club for a few years, but karate has for me been something that belonged to my past. Then came the idea that I might be able to do tai chi instead, at least to some extent. It has been like a grief for me that I was no longer able to do any training, as my health has gone down the drain. However, and much to my surprise, tai chi gave me more energy, at least for a little while. Driving home after that first class I almost dropped with fatigue and I could hardly press down the accelerator pedal. Nevertheless, I felt happy and calm. Since that day tai chi has been at the top of my list of priorities. At tai chi I feel good and in good health, and on the same level as the other cool tai chi practitioners. Trondheim Karateklubb is again the club in my heart, after a 20-year break.
Are you curious about what tai chi is? It began as a martial art in China hundreds of years ago. The movements are slow, gentle and circular. If you happen to see a group of people dressed in pyjamas on a lawn on a warm summer day waving their arms and moving their feet back and forth it may be us seeking inspiration from the wind and the sun. But don’t be fooled, because the movements can be powerful and transformed into dangerous martial art techniques.
Tai chi’s roots are also intertwined with traditional Chinese medicine and philosophy. This inner mindful movement in the body may improve your health, and research shows that people who practice tai chi on a regular basis may enhance their immune system. Tai chi is about the flow of the whole body in the movement. Calm breathing combined with balanced, graceful, continuous movements may help calm the nervous system and reduce inflammation. In addition, there are quite a lot of studies which show that it helps rebuild brain pathways (changes in brain structure). It also helps strengthen your stabilizing muscles and reduces stress.
I have noticed advantages in myself like improved consentration, better focus, I’m more relaxed, more flexible and I have less pains in my back and my knees. Moreover, doing tai chi makes me feel lighter on my feet, kind of. Tai chi is meditation for the mind and balm to the body.
The tai chi group in my club in Trondheim has room for more people so if you are tempted to try tai chi you can get in touch with my instructor Svanhild at email [email protected]. Otherwise, there is maybe a club closer to where you live?
Blogg.no har i dag overført bloggen min til ny bloggplattform. Hurra! Men det tok sin tid, og nå har jeg allerede opprettet ny blogg på WordPress. Så da gjenstår det å få overført de gamle blogginnleggene fra http://kariengesvik.blogg.no til http://kariengesvik.no.
I dag har jeg hatt en typisk ME-dag. Det var tungt å løfte armene for å vaske håret og det er tungt å løfte tekoppen. Kroppen vil ikke være med på noen form for anstrengelse, og det er best å bare ligge helt i ro på sofaen, helst i halvmørke og uten lyder fra radio eller annet.
Hvorfor har jeg hatt så mye mindre energi i dag enn i går? Sannsynligvis fordi jeg hadde mer energi i går, og derfor gjorde mer, brukte mer energi. Jeg satt noen timer foran datamaskina i går, og på ettermiddagen var jeg på trening. Én time med rolige forflytninger av armer og bein mens jeg pustet rolig gjorde veldig godt. Det er så deilig å kunne bruke kroppen litt og kjenne at den fungerer. Da jeg kom hjem, var jeg ganske tom. Heldige meg fikk servert middag (tusen takk, Bjørn), og resten av kvelden ble tilbragt på sofaen. Fotograf Bjørn har dokumentert treningsresultatet.
Jeg har for vane å tenke positivt og tror stadig at jeg er friskere enn jeg er, og derfor hadde jeg ikke regnet med at jeg kom til å bli liggende i sofakroken min i dag i tillegg. Hvis man tenker seg at en frisk person har 100 % energi å forbruke av i løpet av en dag, vil en ME-syk typisk ha 0 % eller 20 % eller 40 %… avhengig av hvor syk man er. Jeg hadde kanskje 5 % energi til disposisjon per dag da jeg ble akutt syk for ti år siden, mens jeg nå har ca 25 – 30 %. Og siden jeg brukte minst 40 % i går, har jeg nok i underkant av 20 % i dag.
Da er jeg heldig som kan ligge og slappe av. Jeg har ingen forpliktelser som krever at jeg må ditt og datt. Jeg har selskap i den nye Tiffany-lampa mi, som jeg har ønsket meg i mange år. Helt siden jeg besøkte venner i Nederland, har jeg ønsket meg slike lamper. Fred og Robert hadde tre Tiffany-lamper, og jeg syntes de var superfine. Nå har jeg fått min første, og den passer fint i sofakroken. Tusen takk for bursdagsgaven, Bjørn!
I morgen får jeg forhåpentligvis en bedre dag, siden jeg er så flink til å slappe av i dag.
Liker du Tiffany-lamper? — Do you like Tiffany lamps?
ME day and a Tiffany lamp
Today is a typical ME-day for me. My arms felt heavy and unwilling when I washed my hair and the effort of lifting up my tea cup is just too much. Everything I do feels exhausting and fatiguing, so I prefer to lie on the couch, in semi-darkness and in silence.
Why do I have so little energy today compared to yesterday? Probably because I had more energy yesterday and therefore did more things and spent more energy. I sat in front of the computer several hours and in the afternoon I went to training. One hour of calm movements of my arms and legs while breathing quietly felt good. It is very rewarding to feel able to move the body without effort. When I came back home it felt like all the energy had left me. I was served dinner – Thank you, Bjørn – and the rest of the night I spent on the couch. As you can see in the picture above Bjørn has produced domumentary evidence of it.
Positive thinking is my way and I tend to think that I am not as sick as I really am. Therefore I had not taken into account that I might have to spend today on the couch as well. If you can picture that a person who is not sick has 100 % energy at disposal every day a person who has ME may have 0 % or 20 % or 40 % depending on how sick that person is. I guess my energy level was around 5 % when I got sick ten years ago. Now, however, it feels like i have 25 – 30 % at disposal every day. And because I probably spent more than 40 % yesterday I probably have less than 20 % today.
Still, I am lucky because I can rest on the couch all day long. I do not have any comittments and noone demands me to do anything. I have company in my Tiffany lamp, which has been on my “want list” for years. Ever since I visited some Dutch friends it has been a desire to have such lamps. My friends Fred and Robert had tree Tiffany lamps, and I thought they were supernice. Last week I got my own Tiffany lamp and I think it looks really nice above the couch. Thank you for the birthday present, Bjørn!
Tomorrow will probably be a better day for me, as I am relaxing a lot today.
Día ME y lámpara Tiffany.
Hoy es un día típico para mí. Mis brazos se sienten pesados y reacios a ayudarme cuando me lavaba el pelo y el esfuerzo de levantar mi taza de té es descomunal. Todo lo que hago es agotador y fatigoso, así que prefiero tumbarme en el sofá, en la penumbra y en silencio.
¿Por qué tengo tan poca energía hoy en comparación con ayer? Probablemente porque como ayer tenía más energía, hice más cosas y gasté toda mi energía. Me senté frente al ordenador varias horas y por la tarde fui a entrenar. Una hora de movimientos tranquilos de mis brazos y piernas mientras respiraba tranquilamente, me hizo sentir bien. Es muy gratificante sentirse capaz de mover el cuerpo sin esfuerzo. Cuando volví a casa, noté que toda la energía me había dejado. Me sirvieron la cena, gracias, Bjørn, y el resto de la noche la pasé en el sofá. Como se puede ver en la imagen de arriba, Bjørn lo documentó para este blog.
El pensamiento positivo es mi camino y tiendo a pensar que no estoy tan enferma como realmente estoy. No había tenido en cuenta que podría tener que pasar hoy también en el sofá. Si imaginan que una persona que no está enferma tiene 100% de energía a disposición todos los días, una persona que tiene ME puede tener un 0% o un 20% o un 40%, según la severidad de la enfermedad. Supongo que mi nivel de energía era de alrededor del 5% cuando me enfermé hace diez años. Ahora, sin embargo, parece que tengo un 25-30% a disposición todos los días. Y como probablemente gasté más del 40% ayer, probablemente tenga menos del 20% hoy.
Sin embargo, tengo suerte porque puedo descansar en el sofá todo el día. No tengo ningún compromiso y ninguna obligación con nadie. Tengo la compañía de mi lámpara de Tiffany, que ha estado en mi “lista de deseos” durante muchos años. Desde que visité a algunos amigos holandeses ha sido un deseo tener tal lámpara. Mis amigos Fred y Robert tenían lámparas de árbol de Tiffany, y me enamoraron. La semana pasada conseguí mi propia lámpara Tiffany y creo que se ve muy bien al lado del sofá. ¡Gracias por el regalo de cumpleaños, Bjørn!
Mañana será un día mejor para mí, ya que hoy estoy descansando mucho.
I natt hadde jeg mareritt, om sjokolade. Kanskje fordi det var morsdag i går og alle andre spiste kaker og godteri, og muligens også fordi jeg er “avholds” (fra sjokolade). Jeg drømte at jeg ble servert sjokolade, tok noen biter, og deretter jafset i meg alt, med hjelp av begge hendene. Ser det helt tydelig for meg. Og jeg husker at jeg i drømmen tenkte at jeg like godt kunne spise alt, når jeg først hadde tatt noen få biter. Tenker man rasjonelt når man drømmer?
Sjokolade har vært en del av livet mitt. Jeg har muligens spist like mange sjokolader som jeg har vandret antall dager rundt på jorda. Det fins jo ikke noe bedre. Det er godt både når man skal kose seg og når man trenger trøst. Inspirasjonen for å spise sjokolade ligger både i smakssansene og i hodet. Nå har jeg imidlertid vært avholdende siden nyttår, og er veldig stolt av at jeg har klart det. Motivasjonen er at det er bra for helsa mi, og derfor har jeg latt hodet og fornuften bestemme. Det er tenkelig at menneskeheten hadde overlevd uten disse vitamininnsprøytningene og rimelig å tro at en liten sjokoladebit ikke skader, men jeg tar ikke sjansen. Det er alt eller intet. Det blir som å ta en drink for en tørrlagt alkoholiker, eller å ta en røyk for en som har sluttet å røyke. Da er man i gang igjen. Så, nei takk til å våkne opp til flere slike mareritt!
For noen uker siden fikk jeg en pakke fra min gode venninne Mary fra Irland. Pakken inneholdt “Barry’s tea” og en firepakning med “Rolo”, som har vært min favorittsjokolade siden jeg var 19 år. Mary og jeg bodde da i England, og når vi fartet rundt og ble sultne, kunne jeg gjerne spise noen Rolo i stedet for mat. For å spare penger, og fordi den smaker himmelsk.
Du lurer kanskje på om jeg har spist opp mine Rolo? Nope, har klart å gjemme dem godt i en skuff. Måtte bare finne dem frem for å ta bildet. 😊
Er du glad i sjokolade? Do you love chocolate?¿Te gusta el chocolate?
Nightmare about chocolate
Last night I had a nightmare, about chocolate. Maybe because it was Mother’s Day” yesterday and everyone else were eating cakes and sweets, and perhaps because I’m abstinent from chocolate. In my dream I was served chocolate, took a few bites, and then ended up eating with both hands… and finished all of it. I remember that I in this dream kept thinking that I might as well eat all the chocolate once I had started eating them. Do we think rationally when we dream?
Chocolate has been a part of my life. I have probably eaten just as many chocolates as the number of days I have walked on earth. Nothing compares to chocolate. It is nice when you want to enjoy yourself and when you need to take comfort in something. The inspiration of eating chocolate is in our senses of taste as well as in our mind. I have not eaten any chocolates in the new year, which I am proud of. My motivation is that it’s good for my health, so I’ve let reason and common sence (my mind) decide. It is imaginable that mankind could survive without this incentive, and reasonable to think that one small piece of chocolate will not cause any harm, but I will not take that chance. It’s all or nothing. You can compare it with a dried up alchoholic who takes a drink, or having a cigarette for a former smoker. Once you allow yourself to “one only” you have started again and it’s difficult to kick the habit. Therefore, I must say no thank you to waking up to more nightmares of this kind!
A few weeks ago I received a parcel from my good friend Mary from Ireland. The parcel contained a box of “Barry’s tea” and a four-pack of Rolo, which has been my favourite chocolate since I was 19. Mary and I were both living in England at that time, and used to hang out together. When I got hungry I often ended up with a Rolo. Because it was cheap, and because the taste is divine.
You may be wondering if I have eaten the chocholate that Mary sent me? Nope, so far I have managed to keep them hidden in a drawer, away from myself as well as from other chocholate eaters. I merely got them out to have this picture taken.
Una pesadilla sombre chocolate
Anoche tuve una pesadilla, sobre el chocolate. Tal vez porque fue el Día de las Madres ” y ayer todos comían pasteles y dulces, y mientras que yo me astengo de el… En mi sueño me sirvían chocolate, comencé comiendolo a pequeños trozos y terminé comiendolo con ambas manos … y hasta que terminé todo. Recuerdo que, en este sueño, podia comer todo el chocolate que quisiera hasta que se acabó. ¿Pensamos racionalmente cuando soñamos?
El chocolate ha sido parte de mi vida. Probablemente he comido tanto chocolate como la cantidad de días que he caminado en la tierra. Nada es comparable al chocolate. Es tan agradable cuando quieres disfrutar y relajarte … La inspiración de comer chocolate está en nuestros sentidos del gusto, así como en nuestra mente. No he comido chocolates en el Año Nuevo, de lo que me siento orgullosa. Mi motivación es que es bueno para mi salud, así que dejo que la razón y el sentido común (mi mente) me guíen. Es razonable pensar que la humanidad pueda sobrevivir sin este incentivo y al igual que una pequeña porción de chocolate no causará ningún daño, pero no arriesgaré esa oportunidad. Es todo o nada. Puede compararlo con un alcohólico que se está reabilitando y que toma una bebida o con fumar un cigarrillo para un ex fumador. Una vez que te permitas “solo uno”, has comenzado de nuevo y es difícil dejar el hábito. Por lo tanto, debo decir ¡no, gracias por despertar a más pesadillas de este tipo!
Hace unas semanas recibí un paquete de una buena amiga, Mary de Irlanda. El paquete contenía una caja de “té de Barry” y un paquete de cuatro de Rolo, que ha sido mi chocolate favorito desde que tenía 19 años. Mary y yo vivíamos en Inglaterra en ese momento y solíamos pasar el rato juntas. Cuando tuve hambre a menudo terminaba con un Rolo. Porque era barato, y porque el sabor es divino.
Quizás se pregunten si me he comido el chocholate que Mary me envió. No, hasta ahora he logrado mantenerlos escondidos en un cajón, lejos de mí y de otros comedores de chocholate. Sólo los saqué para hacer esta foto.
