La oss ha det litt morsomt! Klarer du å gjette hva dette er? Bildet viser et utsnitt av et bilde jeg har brukt i et av blogginnleggene mine i januar måned i år. Bildet er i svart-hvitt, men opprinnelig i farger i innlegget. Du må svare på disse tre spørsmålene:
Hva er dette?
Hva skrev jeg om i dette blogginnlegget?
Hva ga meg energipåfyll?
Konkurranseregler: Alle kan delta, både bloggere og bloggløse. Svar må avgis i kommentar på dette blogginnlegget. Bare ett forsøk per person. Svarfrist kl. 23.59 31. januar (GMT+1). Om flere gjetter riktig, vil jeg foreta en trekning blant de som har de beste og mest riktig svarene. Vinneren får en mykgjørende oppmerksomhet i posten.
Del gjerne innlegget, så får flere muligheten til å delta.
Lykke til ♥
English:
Let’s have fun!Can you guess what this is? The picture above shows a section of a picture that I used in one of my blog posts in January this year. The picture is in black-and-white, but in colours in the blog post. Please answer these three questions:
What is this?
What did I write about in this blog post?
What gave me refill of energy?
Rules for the quiz: Everyone can participate, bloggers and non-bloggers. You must reply in a comment to this blog post. Only one attempt per person. Deadline at 23.59 Januray 31st (GMT+1) If several people give the correct answers I will decide by drawing among those who have the best and most correct answers. The winner will get a softening gift sent by mail.
Feel free to share this blog post with your friends so that more people can participate.
“Bakrusen” kom ikke, slik jeg hadde forventet. Ikke i så stor grad som til vanlig i alle fall. Normalt ville jeg vært helt utslått etter en fest som denne, men der fikk jeg meg altså en positiv overraskelse. Vi lå mest i senga eller på sofaen dagen etter, både samboeren min og jeg. Vi var slitne men glade for at det hadde blitt en så fantastisk fin fest kvelden før.
Anledningen for festen var at jeg hadde hatt bursdag, og ville invitere gode venner til å feire livet. Av erfaring vet jeg at mange som blir invitert, ikke har anledning til å komme. Ofte kommer bare halvparten. Så for sikkerhets skyld inviterte jeg 40 personer, selv om vi ikke hadde plass til så mange. Jeg fikk rett i mine antakelser, for det var bare halvparten som kom! For å spisse bursdagen, inviterte jeg til en noe forsinket 50-årsdag. Nærmere bestemt fire år forsinket. Men hvorfor ikke? Feiret jo aldri 50-årsdagen da jeg fylte 50, fordi jeg var for syk.
Det ble en fantabulastisk fest både for oss og de 20 gjestene, fra ende til annen. Jeg hadde vært litt streng og satt begrensning på varighet, slik man gjør ved barnebursdager. Og gjestene kom presis kl. åtte, og brøt opp ved midnatt. Bare noen få hørte etter da jeg utpå kvelden forsikret dem om at formen min var fin, og at de gjerne måtte bli lenger. De få som ikke lystret den strenge invitasjonen, ble igjen for å spille gitar og bass og og synge irske og norske sanger. Veldig koselig!
Tusen hjertelig takk til alle dere som kom og feiret livet sammen med meg! Det var mange som ikke kjente hverandre, men alle bidro til å gjøre kvelden fantastisk trivelig og artig. Dere lo litt da jeg sa at jeg var på grensen til lykkelig for å ha dere der, men det er helt sant! Kan ikke huske å ha sett så mange flotte og feststemte mennesker på et kjøkkengulv før, og da dere inntok stua, løftet taket seg! Håper presentasjonen min av hver og en av dere var tilfredsstillende!? Beklager at jeg under “praktisk info” lurte dere med at dere måtte ut for å tisse i en latrine pga vannskaden. Da ble det helt stille ei stund, og mange rare ansiktsuttrykk rundt om på bordene. Men desto større lettelse i forsamlingen da dere skjønte at det bare var tull. Hihi. Kokken Bjørn og jeg er forresten veldig fornøyde med at dere spiste og drakk godt!
Bursdagsfesten var altså på lørdag, og utrolig nok var jeg i god form på søndag. Jeg gjorde ikke så mye, det ble en lat dag i senga og på sofaen. Men kroppen kjentes ok ut, og vi fikk ryddet ut festen. Mandag følte jeg meg egentlig i dårligere form. Dette er vanlig ved ME. At man får “straffen” én, to eller tre dager etter at man har “gjort for mye”. Også kalt PEM. Men jeg dro på tai chi på mandag, siden det er halvannen måned siden jeg har vært der sist, ryggen hadde blitt stiv og vond, og jeg trengte noen mykgjørende bevegelser. Jeg hadde også savnet miljøet og de flotte folkene som trener der. Tirsdag ble jeg straffet med utmattet kropp og behov for ekstra mye hvile. Men i dag – onsdag – kjennes det greit ut igjen. Heldigvis, for jeg kunne risikert flere dager til sengs etter slike anstrengelser/overdrivelser. ME er en uforutsigbar sykdom.
I neste blogginnlegg får du en overraskelse. Følg med i morgen! Da kommer det en gjettekonkurranse, og kanskje blir du den heldige vinner av en mykgjørende oppmerksomhet i posten. Konkurransen avsluttes ved midnatt 31. januar (GMT+1).
Allsang / Singing together
English:
I had expected to get a “hangover” but I didn’t. Not to the same extent that I usually do anyway. Normally I would have been knocked out after a party like this, but I was in for a positive surprise. My boyfriend and I spent most of the following day resting in bed or on the couch. We were both very tired but happy because we had hosted such a fantastic party the night before.
The occasion for the party was that my birthday was a few days beforehand and I wanted to invite some good friends to celebrate life. I know from experience that a lot of people who are invited are not able to make it. Very often only half of the invited people turn up. So to be “on the safe side” I invited 40 friends, even though we don’t really have room for this many people in our house. And I was right about my assumptions because only half of them came. To spice things up I invited them to a belated 50th birthday. Four years behind schedule, actually. But why not? I never celebrated my 50th birthday when I turned 50 because I was too sick.
It turned out to be a great party, for us as well as for our 20 guests. I had been a bit strict when inviting people as I had set a time limit for the party to last for four hours, like we do when inviting to children’s birthday parties. And the guests arrived at eight o’clock sharp and left at midnight. Only a few of them listened to me when I late at night told them I felt fine and said that they were welcome to stay for longer. A few of them didn’t obey the strict invitation I had handed out beforehand and stayed on to play the guitar, the bass guitar and sing some Irish and Norwegian songs. So nice !
Thank you so much to all of you who came to celebrate life together with me at my party! Many of you had never met before, but you all contributed to a perfect, nice and funny night. You laughed when I said I felt on top of the world for having you here, but it’s absolutely true! I can’t recall ever seeing so many fantastic and party-tuned people on a kitchen floor and when you entered the living room you raised the roof! I do hope that my little presentation to each of you was to your satisfaction? I’m sorry that while talking about “practical information” fooled you into believing that you had to go outside in the cold weather to pee in the latrine due to the water damage we recently had in our house. There was a complete silence for a while and I spotted many weird facial expressions. However, you seemed pretty relieved and amused when you realized I was mocking you. Haha. Bjørn, who was in charge of the food, and I were really happy to see that you were eating well and enjoying your drinks!
The birthday party was last Saturday and funny enough I felt quite okay the following day. I didn’t do much that Sunday. I was lazy and remained in bed or on the couch most of the day. My body felt okay and we tidied and cleaned after the party. On Monday I felt worse. That’s quite usual with ME-sick people. That you get “punished” one, two or three days after having “done too much”. This is called PEM. However, I went to tai chi that day. It had been more than a month since I was last at tai chi training. My back was getting more painful and I needed to do some softening movements. Besides, I had been missing the bunch of people that do tai chi in the club. On Tuesday I got my “punishment”. I felt very fatigued and exhausted and needed a lot of rest. Today (Wednesday), however, I feel better again. Luckily! I risked getting bedbound for several days after those efforts. ME is a very unpredictable disease.
In my next blog post you will get a surpise. Stay tuned tomorrow! There will be a quiz and maybe you will be the lucky winner of a softening gift. The competition will end at 23.59 January 31st (GMT+1).
En ulykke kommer sjelden alene, heter det visstnok…. Etter en fantastisk juleferie i solfylte Spania, var det på tide for meg å vende nesa hjemover for å møte hverdagen. Jeg liker å møte nye folk, og jeg møter alltid en ny dag med glede og forventning. Møtet med denne såkalte hverdagen, skulle vise seg å bli i overkant utfordrende.
Det hele startet da jeg gikk av toget etter en lang reisedag. Da jeg skulle sette mine gule joggesko-ikledde ben på Heimdalsk jord, hørte jeg bare en merkelig surklelyd, og jeg stod som plantet i hvit, våt slush. “Back to reality”, tenkte jeg mens jeg kneppet igjen jakka, dro hetta godt over hodet og startet min vandring på veg hjem i snøbyger og vind, med et særdeles dårlig fotfeste.
Det første som møtte meg da jeg låste meg inn, var ikke spesielt oppløftende. Hadde sett fram til å komme meg inn i et godt og varmt hus etter den strabasiøse turen, men dengang ei. Den jordbårne gulvvarmen hadde tydeligvis funnet ut at den ville krype tilbake dit den kom i fra. Iskaldt på alle gulv, og derfor kaldt ellers i huset også. I tillegg syntes nok ventilasjonsanlegget at jeg hadde fått mer enn nok friskluft i Spania, siden det også hadde funnet ut at det ikke skulle fungere.
Det hele toppet seg da jeg våknet tidlig søndagen etter av at regnet hølja ned. Trodde jeg. Merkelig at det kan plaskregne tidlig i januar, tenkte jeg i det jeg stod opp for å se. Tørt og fint ute, oversvømmelse inne…. Katastrofen var et faktum! Slike opplevelser, samt alt det medfører av tankevirksomhet og ekstraarbeid i etterkant, er krevende, men det kan vi snakke om en annen gang, for nå skal det jaggu meg bli fest !!
Kari har lenge planlagt å feire en litt forsinka 50års-dag. Vi hadde gleda oss i lang tid til dette. Gjester var invitert, og masse folk hadde takket ja. En stakket stund så vi hele bursdagsfesten forsvinne ut sammen med vannet fra oversvømmelsen. Nå har det seg heldigvis slik at Kari er en ekspert på å snu det negative til noe positivt, og vi trengte ikke mange minuttene på å bestemme oss. Denne festen skal gjennomføres! På grunn av vertinnens begrensede kapasitet, har hun bestemt at selskapet har en tidsramme på fire timer. Så får vi se hvordan kvelden utarter seg…
I skrivende stund er vi godt i gang med forberedelser. Bordet er pynta, maten er på gang, og til og med tårnkaka har blitt levert på døra av et blidspent bud. Takk, Hilde og Even!
Nå gleder vi oss til noe vi regner med blir en VANNvittig morsom fest. En porsjon galgenhumor i ny og ned kan være påkrevd, så vi hadde det utrolig gøy da vi drodla rundt kveldens meny. Det hadde sikkert vært på sin plass med ristede VANNkastanjer til forrett, etterfulgt av VANNbøffelbiff til hovedrett. Til dessert stod valget mellom VANNmelon eller VANiljeis. Nå blir menyen ganske annerledes, og forhåpentligvis mer velsmakende. Vi ser fram til et trivelig lag med mange flotte mennesker. Huset skal fylles med varme, latter, gode samtaler og kanskje til og med litt gitarspill og sang. Kari skal endelig få feira sin litt forsinka 50års-dag! Hjertelig til lykke med vel overstått bursdag, kjære Kari!
Blomster fra svigermor og svigertiger / Flowers from my parents-in-law
Norsk: (English furter down)
Hender det at du skjermer deg for inntrykk? For lyder og synsinntrykk? At du avstår fra å snakke med andre for ikke å bli sliten eller utmattet i lang tid etterpå?
For et par dager siden hadde jeg bursdag. Jeg hadde tenkt på hvordan jeg skulle skjerme meg, ikke hvordan jeg skulle feire. Jeg skulle nemlig reise hjem fra Spania til Norge den dagen. Jeg visste at det kom til å bli krevende og at jeg kom til å bli utmattet. Jeg avstod derfor fra å invitere gjester til den ettermiddagen/kvelden.
Så langt henger du sikkert med? Du skjønner at jeg må tenke sånn, siden jeg har ME. Men alle andre “hensyn” som jeg må ta underveis på reisen og resten av den dagen, er sikkert tankegang som du er ukjent med. Vi med ME bruker mye energi på å finne ut hvordan vi skal klare å bruke minst mulig energi. Jeg vil beskrive denne dagen litt, for å gi deg en idé om hvordan jeg tilpasser meg.
Jeg var oppe tidlig for å dra ut til flyplassen i Malaga. Bestilte drosje, siden det er mest energisparende. Buss eller tog krever mye mer, og jeg ville da blitt utmattet allerede før flyturen. Det er ikke alltid man kan ta de billigste valgene når man sliter med helsa. Jeg lot drosjesjåføren slenge inn kofferten i bagasjerommet, og tenkte at “der sparte jeg meg en kalori”, satte meg i baksetet på drosjen, for da gir jeg tegn på at jeg vil sitte i fred og ikke bruke energi på å snakke.
Denne sjåføren, som het Carlo, var imidlertid veldig snakkesalig, og trivelig. Jeg fikk nesten hele livshistorien hans på den 15 minutter lange kjøreturen. Om familien som kom fra Venezuela og var spredt i Spania, Italia og Bergen i Norge (av alle ting). Jeg fikk høre om leiligheten han hadde arvet av faren, senere solgt, og at det var så mye mer praktisk og flott å bo på hotell med ukentlig rengjøring, samt happy hour hver kveld klokka sju. Hadde jeg ikke vært nødt til å tenke på aktivitetsavpassing pga ME, hadde jeg sikkert avtalt en happy hour med han der neste gang jeg skulle til Spania.
På flyplassen i Malaga satte jeg meg på et rolig sted. Jeg hadde allerede fått litt “overload” av inntrykk og det var ikke aktuelt å ta sjansen på besøk i kafeer og butikker, for energien skulle vare helt hjem til Norge!
Før jeg gikk ombord i flyet, tok jeg på headset med lyddemping. Av erfaring vet jeg at jeg blir mer sliten og utmattet av mye støy. Men den viktigste grunnen til at jeg tok på hodetelefonene, var at jeg ikke ville bruke energi på å lytte til eller snakke med folk. En fire timer lang flytur er utmattende nok i seg selv, om jeg ikke skulle føre en samtale med sidedamen i tillegg. Så da var jeg utstyrt for å skjerme meg fra flydur og fra hyggelig samtale med damen ved siden av. Litt trist å tenke på, for jeg elsker jo å møte og bli kjent med nye mennesker. Noe man har muligheten til på lange flyturer. Damen ved siden av var virkelig blid og virket utrolig koselig, men jeg måtte prioritere bort denne muligheten.
Mot slutten av flyturen var nabodamen på flyet så taletrengt, at hun prøvde å snakke gjennom headsettet mitt, så da måtte jeg nesten ta det av. Og slå av en prat. Hun trodde sikkert at jeg hadde hørt på musikk, og det var like greit, for da fikk jeg være i fred. En stund. Mari, som nabodamen het, var kjent i området hvor jeg holder til i Spania, og hun hadde mange spennende tanker og ideer, som jeg gjerne skulle hatt mer påfyll av. Men siden vi gikk inn for landing, og jeg hadde “avist” henne stort sett hele flyturen, fikk jeg ikke den muligheten.
Jeg hadde mellomlanding i Oslo. Noe jeg gruet for, siden det blir en del gåing med lange avstander fra utgang til utgang. Og med sikkerhetskontroll, passkontroll, tax free, nipsbutikker og kafeer/restauranter mellom flyvingene, er det ganske mye spennende å få med seg på veien. Normalt ville jeg syntes at dette var spennende. Og det gjøre jeg jo, for det er alltid artig å møte folk, eller sitte på en kafé og kikke på folk som går forbi. Derfor er det så utrolig kjedelig at jeg bare blir sliten av det!
På neste fly, fra Oslo til Trondheim, satt det allerede en person på min “rad” da jeg fant setet mitt. Det var en hyggelig dame, ca i pensjonsalder, som bl. a. gjerne ville snakke om været i Trondheim. Hun var opprinnelig fra Ukraina, men hadde bodd i Trondheim i hele sitt voksne liv. Da hun fortalte at hun skulle ta buss fra Værnes inn til Trondheim, fikk jeg det travelt med å lukke øynene og late som jeg sov, slik at hun ikke skulle spørre om hvordan jeg tenkte å komme meg inn til byen. For i det jeg hadde fortalt det, hadde jeg jo vært nødt til å tilby henne skyss, siden samboeren min skulle hente meg med bil.
Da jeg etter landing reiste meg for å ta ned reisekofferten min fra bagasjehylla, var den liksom litt for langt unna til at jeg fikk tak i den. Jeg så meg derfor litt over skuldra, for å se om det var en mann i nærheten som ville redde meg, slik at jeg kunne spare litt krefter. Og det var det. En ung og blid mann, sikkert så sterk at han ikke hadde noe imot å redde en “jomfru i nød”, løftet ned kofferten min med lillefingeren. Det var ganske heldig for meg, siden ei flaske Cognac hadde havnet oppi kofferten på Gardermoen. Ei flaske som en hyggelig ansatt på tax free hadde tatt med til kassa der for meg. Og siden det for meg kan oppleves tungt (eller egentlig mest utmattende) å bære en liter drikke i pose, havnet flaska i trillekofferten. Det er mye å tenke på…
Siden dette jo var bursdagen min, fikk jeg fantastisk mye oppmerksomhet i form av meldinger og telefoner. Veldig hyggelig at så mange tenker på meg! Jeg er evig takknemlig for at jeg har så mange gode, snille, oppmerksomme, empatiske og artige mennesker i livet mitt! Dessverre har jeg ikke fått svart på alle meldingene enda, men det blir!
Jeg var kjempeglad for at samboeren kunne hente meg på flyplassen i Trondheim og frakte meg trygt hjem til lenestolen og sofaen min, ettersom jeg var rimelig utmattet etter turen. Jeg skrudde av telefonen, for å skjerme meg, siden jeg hadde behov for hvile og ikke maktet å snakke med noen. En tankegang som ville vært helt forskrudd om jeg hadde vært frisk.
Blomster fra de snille “svigersene” / Flowers from my kind in-laws
English:
Do you ever need to shield yourself from sensory overloads? From sounds and visual sensations? To the extent that you refrain from speaking with people in order not to get fatigued for a long period of time thereafter?
It was my birthday a couple of days ago. My mind was on how to shield myself, not on how to celebrate. Because I was going home from Spain to Norway that day. I knew it would be demading and that I would most certainly get very fatigued. Therefore I refrained from inviting guests that same afternoon/night.
So far you probably follow me? You realize that I need to think this way, as I am sick with ME. However, the rest of the considerations that I need to take into account are certainly thoughts that are unfamiliar to you. People with ME use a lot of energy on finding ways of using as little energy as possible. I would like to describe this particular day, to give you an idea of how I adapt.
I was up early to go to the airport in Malaga. I ordered a cab, as that saves me from using too much energy. Going by bus or train demands a lot more from me and I would probably feel exhausted long before the flight even. You cannot always choose the cheapest options when you have health challenges. I left it to the driver to put my small suitcase into the trunk thinking “there I saved a calorie”. Then I got into the back seat, as I then give the driver a sign that I want to be left alone and not talk during the trip.
Anyway, this cab driver, whose name was Carlo, was very talkative, and nice. I more or less got his life history during that 15 minutes’ long ride. He told me about his family who originates from Venezuela, and now live in Spain, Italy and Bergen in Norway (to my surprise). I got to know about the apartment he had inhereted from his father and later sold, that he finds it much more comfortable and nice to live in a hotel. where they clean his place once a week and they have “happy hour” every night at seven o’clock. Had I not had to limit activites because of ME all the time I could have appointed to meet him for happy hour the next time I’m going to Spain.
I found a quiet place to sit down at in the airport in Malaga. I had already got an “overload” of sensations and didn’t take the chance on visiting cafes and shops, as I knew my energy would have to last me all the way back home to Norway.
Before boardering the plane I put on my headset with noise reduction. I know from experience that I tend to get more tired and fatigued when there is a lot of noise. The most important reason why I put on the headset, however, is that I didn’t want to use energy on listening to or talking to people. A four hours’ flight is tireing in itself and I decided I was not having a conversation with the people next to me to add more fatigue to the trip. With the headset on I was equipped to shield myself from airplane noise as well as talking to people seated beside me. It’s a bit sad though, because I love talking to interesting people and getting to know new people. Which is possible on a long flight like this. The lady next to me smiled a lot and seemed very nice but I could not prioritize this opportunity, if you know what I mean.
Towards the end of the flight the lady sitting next to me was so chatty that she tried to talk through my headset, so I decided I had to take it off. And chat with her. She probably thought I was listening to music, which was just as well, because she left me alone. For a while. Her name was Mari. She knew the area in Spain in which I stay, and she had a lot of exciting ideas and thoughts that I would have liked to hear more about. However, as we were about to land and I had “rejected” her the whole trip I never got this opportunity.
I had a transfer in Oslo. Which I dreaded, as there was going to be a long walking distance from gate to gate. I had to pass another security site, a passport control, the tax free area and many other shops and cafes/restaurants between the two flights. Normally I would have found this very exciting. And I do. I like meeting people or just sitting down at a cafe watching people passing by. Therefore it makes me sad that I so easily feel fatigued and get so tired from it all!
When I came onboard the plane to Trondheim and arrived at my seat there was already a person sitting in my row. It was a nice elderly lady who seemed to be keen on talking about the weather in Trondheim. She was originally from Ukraine but had lived her entire adult life in Trondheim. When she explained that she would take the airport bus to the city of Trondheim I all of a sudden “got busy” closing my eyes and pretended to sleep. So that she would not ask me how I was travelling from the airport to the city. If I had told her I would have had to offer her a lift as well, as my partner was coming to pick me up in my car.
After landing I got up to get my suitcase down from the shelf above me. It had moved a little and I could not very easily get hold of it. So I looked over my shoulder to see if there was a man close by who could save me from using strength and energy on getting it down. I spotted a young smiling man, probably so strong he didn’t mind helping a lady in need, and he lifted my suitcase down using his little finger only. Lucky me! A bottle of Cognac had ended up in my suitcase at the airport in Oslo. A bottle carried to the cashier by a polite employee at the tax free shop. Carrying a liter of liquid may feel like a lot of weight (actually more fatiguing), so the bottle ended up in my wheeled suitcase. Always so many things to consider…
As it was my birthday I got a lot of attention this day. Hundreds of messages and phone calls as well. I feel very privileged because so many people thought about me. I’m truly grateful to have so many good, kind, attentive, emphatetic and funny people in my life! Unfortunately, I have not been able to respond to all the messages yet, but I will!
I was really happy that my boyfriend came to pick me up at the airport in Trondheim! I was pretty exhausted from travelling and he brought me safely back home to my comfortable chair and couch. I turned the mobile phone off, to shield myself, as I needed to rest and was not able to talk to anyone for the rest of the day. This kind of thinking would have been totally insane if I had been well.
Soloppgang på Costa del Sol / Sunrise at Costa del sol
Norsk / English (further down)
Det er ikke hverdagskost for meg å få med meg soloppgangen. Kroppen nekter som regel å stå opp så tidlig. Men nå har jeg fått med meg et par soloppganger denne siste uka, og det typer på at kroppen har tatt til seg lading i det nye året.
Man skal lytte til erfarne fjellfolk. Det vet alle som har vokst opp i Norge. Nå har jeg bestemt meg for å lytte mer til erfarne ME-folk. Det er spesielt én ting jeg ikke er flink til, og det er å lade nok over tid. Jeg er supergod på klattlading, altså lade litt for så å begynne å bruke batteriene før jeg er halvladet. Det fungerer ofte, men jeg går så fort tom. Det er ikke varig.
Hovedjobben min disse siste fire ukene har vært å hvile, slappe av og lade. Siden formen har vært dårligere enn normalt siden oktober, la jeg inn en ekstra langtidslading i Spania. Forhåpentligvis har jeg mer å gå på når jeg kommer hjem til Norge igjen.
Et godt liv forutsetter at man lærer seg å leve det livet man har, med den sykdommen man har. Det er er en kunst å leve så godt man kan, glede seg over det som er, her og nå, uansett. Tidligere har jeg tenkt at jeg ikke vil feire bursdager. Det er jo bare en dag, som hvilken som helst dag. Jeg har også tenkt at det er “kleint” å invitere til oppmerksomhet rundt meg selv pga bursdag. Ei klok venninne fikk meg til å se annerledes på dette. “Du skal feire livet”, sa hun. Og akkurat nå er jeg på vei hjem til Norge for å feire livet. Med et par fine soloppganger i bagasjen, som var der og da.
Hele sola har steget opp / The complete sun
English:
Seeing the sun rise is not part of my everyday life. My body does not allow me to get out of bed that early. This past week, however, I have been up twice to watch it. Which means that I have been able to energize a little in the new year.
You should listen to mountain people with experience! Everyone who has grown up in Norway knows that. I’ve decided to listen to ME-people with experience! There is one thing in particular that I’m very bad at. That’s to allow myself to charge my batteries over a period of time. I am really good at resting and charging a bit now and then, but then I usually “spend” that energy long before my batteries are half charged. Very often that works, but I’m short of energy after a little while. It is does not last.
My main job these past four weeks has been to rest, relax and charge. As I have felt worse since October I decided to add a couple of extra weeks to my holidays in Spain. Hopefully, I will feel more energized now that I’m going back home to Norway!
A good life implies that you learn to live your life the best you can, with the disease you may have. It’s truly an art to live to the fullest, and to take pleasure in what is, here and now, no matter what. I used to think that I would not celebrate my birthdays. After all it’s just another day… I’ve been thinking it’s awkward to invite people to get their attention on my birthday. Then a wise girlfriend made me see things differently. “You’ve got to celebrate life”, she said. And right now I’m on my way back home to Norway to celebrate life. With a couple of nice sunrises in my luggage, which were there and then.
De svarte prikkene er ikke mygg, men fugler / The black spots are not moskitoes but birds
PunewalaYaar (= a friend from Pune) – (Permission to use photo by P.)
Norsk / English (last part of each paragraph)
Ikke før hadde Eminem forlatt bygningen, så dukket det opp en ny rapper her hos meg. Jeg hadde sett for meg en rolig dag med litt klesvask og ellers mye lading, men PunewalaYaar ville det annerledes! No sooner had Eminem left the building before another rapper popped into my home. I had pictured a quiet day doing some laundry and just relax a bit. However, PunewalaYaar decided otherwise!
Nå strømmer det indisk rappmusikk ut gjennom høyttaleren her. Mange med ME tåler ikke å høre på musikk i det hele tatt. På de aller dårligste dagene, må man ha det helt stille. Noen klarer å høre på musikk i små mengder og på lavt volum. Det er ikke uvanlig å bli fortere utslitt om man blir bombardert med inntrykk. There’s Indian rap music coming out of my speakers. Many people who are sick with ME can not stand to listen to music at all. On the worst days they need complete silence. Some are able to listen to music in small doses and with the volume turned down. It’s not unusual to get fatigued faster if you have a sensory overload.
Det er sjelden jeg lytter til musikk også. Det at jeg nå klarer å sitte og høre på over såpass lang tid, og til og med vugge med litt i rytmene, tenker jeg er fordi jeg har klart å lade såpass mye den siste tiden… 😍 I hardly ever listen to music nowadays. Anyway, the fact that I feel like listening to music now, over a period of time, and even take a few dance steps, must be because I’ve managed to energize lately. 😍
Jeg kan trygt anbefale andre å dra ned hit til Spania, for her får man besøk av mange spennende mennesker. I alle fall om man har god fantasi, er åpen for muligheter og ser mening i det som skjer. Vel, kanskje har jeg bare vært for lenge alene på helseferie… Det lurte du kanskje på da du leste om besøket av Eminem også… Du finner det HER. I think it’s quite safe to recommend other people to go to Spain, as they will meet a lot of exciting guests here. At least if you have a good imagination, and if you are open to possibilities and see meaning or purpose in what’s happening. Or maybe I have been at this “health resort” all alone for too long… You may even have got that idea when I wrote about Eminem visiting me as well… Which you can read about HERE.
Hvis du vil lytte til musikken Punewala Yaar, finner du den HER. Would you like to listen to PunewalaYaar’s music? Click HERE.
Eminem har endret området / Eminem has entered the area
Norsk (English further down)
Eminem kom plutselig innom meg. Etter tips om at han hadde gitt ut nytt album, inviterte jeg han inn til meg. Og nå har han vært her helt siden i går. Og jeg har lyttet til både det nye og de gamle albumene hans.
Han dukket plutselig opp på stua her i Spania. Hadde med seg mange nye låter, hip-hop-energi, fengende rytmer og andre overraskelser, men også litt frustrasjon over urettferdighet i verden. Da jeg gikk ut på terrassen, ble han med dit. Han delte like godt et par av sine nye låter med naboene. Etterpå spilte Eminem for meg mens jeg spiste middag. Og sannelig ble ham med på badet da jeg gikk for å dusje også.
Han kom i solnedgangen i går, og jeg fant han igjen på kjøkkenet da jeg våknet i dag. Jeg hadde behov for energipåfyll nå. Det har man alltid når man har ME. I tillegg har jeg hatt smerter i øyne, bihuler, mm. Derfor var det så fint at han kom innom for å trøste meg litt.
Eminem kom ikke ned pipa, som julenissen, selv om det er mange fine piper på taket her. Du lurte kanskje på det da du så bildene i innlegget? Om han hadde kommet ned pipa… Av hensyn til privatlivet hans, har jeg forøvrig valgt å ikke legge ut bilder av besøket hans her. Skjønner godt at du kunne tenkt deg å se danseforestillingen jeg hadde for han også, men det må bli en annen gang.
Liker du hip-hop og rap? Jeg er en prominent fan av Eminems musikk. En konsert med han står høyt på min ønskeliste! 🙂
Fin utsikt mens jeg hører på Eminem / Nice view for listening to Eminem
English:
Eminem dropped by. I was tipped about his new album and I thought I might as well invite him in. He has been here ever since yesterday. And I’ve listened to his new as well as his old albums.
He just popped up in my living room here in Spain. He had brought many new songs and lyrics, hip-hop energy, catching rhythms and a few other surprises, as well as a little frustration because of injustice in the world. When I went out on the terrace he came with me. He even shared some of his new songs with my neighbours. Afterwards Eminem played for me during dinner. He even came with me to the bathroom when I went to have a shower.
He came at sunset yesterday, and as I woke up this morning he was in my kitchen. I needed refill of energy. Which everyone who is sick with ME does. In addition I had pains in my eyes, sinuses, etc. Therefore it was very fortunate that he could come by and give me a little comfort.
Eminem didn’t come down the chimney, like Father Christmas, although there are many nice chimneys on the roof outside. Maybe you were wondering because of the pictures in this blog post? Whether he came via the chimney or not?… Anyway, as I wanted to show consideration for his privacy I have chosen to not post any pictures of Eminem during his visit here. I do realize that you would have loved to see the dance performance I shared with him as well. However, I would like to take a rain check on it.
Do you like hip hop and rap music? I am myself a prominent fan of Eminem’s music. An Eminem concert is very high up on my list of things I want to experience! 🙂
I gårsdagens blogginnlegg beskrev jeg universets festforestillinger i form av solnedganger. Om du ikke leste det, finner du det HER. Yesterday I described the galla performances of the universe in the shape of sunsets in my blog post. If you haven’t already read it you can find it HERE.
Magiske øyeblikk / Magic moments
Det fins magi i slike øyeblikk. I øyeblikkene etter at sola har gått ned. Da viser moder jord oss at den er fylt med kjærlighet til oss. Med sine fargesprakende forestillinger. There’s magic in moments like this. Magic moments that arise all around us just after the sun has gone down. This is mother earth showing us that it is filled with love for the living beings. With its colourful performances.
Magisk solnedgang med oransje, lilla og rosa /Magic sunset with orange, purple and pink
Bildene viser noen av mine første magiske øyeblikk i 2020, i dette nye tiåret. Jeg forventer meg mange flere. Det er forresten litt artig å tenke på at jeg er i 20-årene igjen. Akkurat som døtrene mine. Hihi… 😉 These pictures display some of my first magical moments in 2020, of this new decade. I expect there will be many more. By the way, it’s a bit funny that I’m in the 20s again. Just like my daughters. Hihi… 😉
Magisk festforestilling i lilla og rosa / Magic galla performance in pink and purple
Det er en kunst å leve så godt man kan. Med eller uten sykdom. Det er en kunst å glede seg over det som er, her og nå. Er du flink til det? Jeg øver! It is a work of art to live the best you can. With or without illness. It is a work of art to enjoy what is, here and now. Are you good at it? I’m practicing to become better at it!
Utsikt mor Afrika i blått, rosa og lilla / View to Aftica in blue, pink and purple
Jeg har tilbragt dagen med å sole meg, duppe og lade ute på terrassen. Nå er klokka snart seks og sola er på vei til å gå ned. Jeg er klar for kveldens festforestilling. Kom gjerne innom på en kopp kaffe eller te og del øyeblikkene sammen med meg! I have spent the day sunbathing, napping and charging outside on the terrace. It’s almost six o’clock now and the sun is setting. I’m ready for tonight’s galla performance. Feel free to come by for a cup of coffee or tea and share the moments with me!
I universets egen kinosal gir soloppgang og solnedgang oss vakre festforestillinger. Vi kan oppleve praktfulle nyanser og dramatiske fargespill. Sola gir oss lys, varme, liv, og energi. Og senere gir den oss muligheten for å roe ned og takke for dagen. Både her i Spania og der du befinner deg.
Soloppgangene får jeg sjelden eller aldri med meg. Siden sola står opp ca halv ni i Spania på denne tiden av året, har jeg sett påfallende få av slaget. Kroppen min er ikke interessert i å våkne så tidlig. Men når dramaet rundt solnedgangen utspiller seg på himmelen utenfor stuevinduet mitt i kveldinga, sitter jeg klar i sofaen eller ute på terrassen. Dette er universets kinosal, og min kinosal, og jeg blir aldri lei av opplevelsen og inntrykkene.
Kameraet blir flittig brukt under disse festforestillingene, og skyene bidrar til at ingen kvelder er like. Fargespillet er storslått, og endrer seg hele tiden. Virkeligheten er mye bedre enn etterligningen (bildene), men nedenfor ser du noen av festbildene jeg har tatt etter nyttår. I morgen kommer det flere.
Et annet flott skue her er alle fuglene som flyr i flokker vestover ved soloppgang og østover ved solnedgang. Hvorfor de har denne “rutinen”, vet jeg ikke. Kanskje har det noe med mattilgang å gjøre? Noen som vet?
Når jeg har dager da jeg ikke orker eller klarer så mye, er i alle fall disse ettermiddagsforestillingene veldig MEningsfulle for meg. Det handler om å sette pris på de små ting, og å ta vare på øyeblikkene som gir MEning. Ha en fin og meningsfull dag der du er!
Photo: Kari Engesvik (faktisk)Photo: Kari Engesvik (faktisk)Utsikt fra universets kinosal / View from the theatre of the universeSolnedgang fra terrassen / Sunset from my terrace
English:
In the theatre of the universe sunrises and sunsets give us beautiful gala performances. We can experience magnificent shades and dramatic plays of colours. The sun provides us with light, warmth, life, and energy. And later it gives us the opportunity to calm down and be thankful for another day. Here in Spain as well as wherever you are.
I hardly ever get to see the sunrise. As the sun rises at around half past eight at this time of the year in Spain I have seen conspicuously few of them. My body is just not interested in waking up that early. However, when the drama of the sunset unfolds in the sky outside my living room window in the evening you will find me sitting on the couch or outside on the terrace. This is the theatre of the universe, and my very own cinema, and I never get tired of the experience and the impressions.
I keep my camera close during these performances and the variation in shapes of clouds contribute to the fact that no nights are alike. The play of colours is magnificent and changes over and over again. It looks even better in real life than the imitations (pictures). Anyway, above you can see some of the sunset pictures I’ve taken the last couple of weeks. Tomorrow I will post more.
Another great sight from my terrace is the flocks of birds flying westwards during sunrise and eastwards during sunet. I don’t know why they have this “routine”. Maybe it has something to do with food supply? Does anyone know?
There are days that I’m not capable of doing much. Then I can at least look forward to these afternoon performances. They become even more MEaningful to me. It’s all about seeing the value in the little things and appreciating the moments that give MEaning in life. I wish you a meaningful day wherever you are!
Før var jeg vant til å gjøre mest mulig. Og var veldig glad og fornøyd når jeg fikk gjort alt jeg skulle eller ville gjøre. Nå må jeg gjøre minst mulig. Sånn har det vært i elleve år, etter at jeg fikk ME. Når jeg gjør så lite som mulig, føler jeg meg friskere. Men ikke mer levende. Derfor må jeg gjøre noen sprell når formen tillater det!
Denne siste uka har jeg hatt mye reparasjonshvile, hvilt mye for å bli bedre. Det er kjedelig, og ei uke er ikke nok. Men det hjelper litt. “Litt” er forøvrig et ord jeg bruker mye. Det er en såkalt “demper” i språket vårt, men jeg er litt rar, for jeg bruker ordet litt om både lite og mye. Så du kan aldri sikkert vite, om jeg mener mye eller lite! 😉
Etter mange dager med hvile i mitt selvpålagte fengsel, nærmere bestemt i leiligheten og på terrassen i Spania, bestilte jeg besøk. Rocio er naboen min og et herlig menneske. Siden hun bare snakker spansk, og jeg ikke, må vi bruke google translate og kroppsspråk. Det fungerer fint, og vi har det trivelig og morsomt sammen. Dessuten plukker jeg opp noen spanske gloser underveis, som er en stor fordel når jeg oppholder meg i Spania.
Til tross for litt språkvansker, går praten aldri tom. Og vi ler mye. Men jeg opplever at det er krevende å konsentrere seg og kommunisere på denne måten, og da hun etter halvannen time gikk ned trappa til seg selv, var jeg utmattet og febervarm. Jeg må nok ha mer reparasjonshvile før vi skal møtes og drikke te sammen igjen neste uke! 😎
Hvem ser mest spansk ut? / Who looks the most Spanish?
English:
I used to do as much as possible. And I was happy and satisfied when I had done everything that I inteded or wanted to do. Now I do as little as possible. It’s been like this the past eleven years, since I got sick with ME/CFS. When I do as little as possible I feel better and healthier. But not more alive. Therefore I need to do something crazy whenever I’m feeling better.
This past week I’ve had a lot of repair rest, that is I’ve rested to get better. It’s boring, and one week is not enough. But it does help a little. By the way, “a little” is an expression I make use of very often. It is a kind of damper in the language, but I’m a little weird, because I use the expression a little about a little as well as about a lot. So you can never be sure whether I mean a little or a lot! 😉
Having had many days with rest in my self-imposed prison, which is my apartment and terrace in Spain, I had a visitor. Rocio is my neighbour and a lovely person. As she only speaks Spanish, and I do not speak Spanish, we use google translate and body language to communicate. It works just fine and we have good fun together. Besides, I pick up a few Spanish words, which may come in handy when I’m in Spain.
Despite our language difficulties we never run out of things to talk about. We laugh a lot, too. However, I do find it demanding to concentrate when we communicate like this. After an hour and a half she walked down the stairs to her own apartment. By then I felt fatigued and I had a fever. I guess I need a lot more repair rest before we meet again next week to have tea together! 😎
