Anbefaling nederst i innlegget!
TV 2-programmet “Uten synlige tegn” har blitt en seersuksess. I løpet av tre episoder blir vi kjent med to leger og deres pasienter. Pasientene er unge jenter som har vært syke over lang tid, har mye skolefravær, og hvor tidligere utredninger ikke har ført til medisinske funn eller somatiske diagnoser. Legeteamet er opptatt av hvordan omgivelsene og omstendighetene som ungdommene vokser opp i, påvirker fysisk og mental helse. Pasienter og foreldre blir møtt med en tilnærming der uforklarlige symptomer har sammenheng med psyken.
Jeg synes det er bra at man ser på helheten i pasientenes utfordringer, og det er en kjensgjerning at “alt henger sammen”, slik disse legene jobber ut fra. En bio-psyko-sosial modell (BPS-modell) ligger i bunn for behandlingen ungdommene tilbys. Dette innebærer at det ikke er gjort medisinske funn som kan forklare deres plager, og da leter de etter årsaker i psyken, i pasienten selv eller forhold i nære relasjoner. I hovedsak handler det om å gi ungdommene gradert opptrening og kognitiv terapi. Det skurrer kraftig i mine ører når legene stiller ledende spørsmål, og antakelser blir sannhet. Men kanskje er jeg forutinntatt pga. den kjennskapen jeg har til at mange ME-syke har blitt betydelig dårligere etter at de har blitt presset til behandlinger av et helsevesen som ikke har tatt dem på alvor.
Behandlere som kan være overbevist om at fravær av medisinske funn på CT eller blodprøver skyldes psyken, kan ta feil. Som Lilledalen skriver i artikkelen jeg har linket til litt lenger ned: “Vi har fortsatt mye ulært om hvordan kroppen fungerer, og det er ikke fruktbart å bruke psykiatrien som en roteskuff der vi plasserer alt vi ikke forstår».
Jeg reagerte på at disse sårbare ungdommer blir eksponert på riksdekkende TV. Jeg håper de blir møtt med positivisme for at de tør, og ikke arrogante og ubehagelige kommentarer og holdninger. Kanskje er det noe å lære for andre av deres åpenhet rundt sine utfordringer? Samtidig tenker jeg at krav og forventninger til andre som er syke, kan bli feilslått om de blir konfrontert med utsagn om å “bare gjøre sånn som de på TV”. Bl.a. har flere ME-syke elever blitt utsatt for eksponeringstiltak mot skolevegring fordi deres smerter og utmattelser ikke har blitt trodd på. Slike belastninger kan medføre alvorlig forverring i sykdommen. “Helhetstenkningen” kan i verste fall medføre at såkalte “vanskelige pasienter” eller “pasienter som er umotivert for endring” ikke får den hjelpen i helsevesenet som er riktig for dem. Jeg har tillit til at forskning vil kunne lære oss mer om kroppens mysterier i fremtiden. Psykologisering av enkelte kroniske sykdommer vil bli forstått med ny kunnskap om sammenhenger i kroppen, og det vil bli bedre somatiske utredninger, biomarkører og innsikt på mikronivå.
Dersom du har lest helt hit, vil jeg samtidig anbefale deg å lese denne knallgode artikkelen skrevet av Frøydis Lilledalen i nettavisen Psykologisk.no: Psykologiske tolkninger av fysiske symptomer.
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/
