Jepp, mission accomplished. Jeg kjempet meg gjennom turen i kulda i går. Med en god porsjon viljestyrke, tiltro til at det kunne gjøre meg godt og en dash positivitet la jeg av gårde. Målet var innen rekkevidde. Jeg hadde god utsikt langs mesteparten av ruta i det jeg steg ned fra rampa utenfor blokka. Idéen var rett og slett å ikke gå lenger enn at jeg kunne returnere hjem etter ti minutter. Det er viktig å ikke sette seg for hårete mål! Det skal være gjennomførbart, i tillegg til at man skal være i live når man returnerer!

Annonsørinnhold

Siste sjanse🎅 Julekalenderne du kupper på salget nå

Etter nøyaktig 14 minutter kunne jeg låse meg inn hjemme igjen. Da inkludert noen fotostopp, slik at du kunne følge meg på ruta nå i ettertid. Klart jeg var fornøyd! Hovedmålet var rett og slett å få tatt inn litt kald, frisk luft. Få kjølt ned hodet! Jeg har tidligere merket at det kan være godt når jeg har hodepiner.

Jeg la merke til at jeg ikke kjente noe stikking (nervesmerter) i hodet mens jeg var ute i kulda, og derfor spent på hvordan hodet ville være da jeg hadde funnet tilbake til sofaen. Dessverre kom stikkingen tilbake igjen da jeg hadde funnet tilbake til hvilestillingen. 

I dag har endelig de plutselige stikkende smertene som kjennes ut som små knivstikk, avtatt noe. De er der fortsatt, men ikke så ofte og ikke så intense. Heldigvis! Da er jeg nok på bedringens vei. Jeg hadde ikke krefter til å gå tur ute i dag, men har i stedet campet ute på verandaen i “voksiposen” min en stund. Med denne posen, som egentlig brukes som kjørepose i rullestoler, kunne jeg holde rumpa og beina varme og samtidig få fylt opp lunger og hode med kald, frisk luft! Dessverre ble stikkingen litt verre etter denne lufteturen. Kanskje etter anstrengelsen med å ha hentet ned det jeg trengte fra skapet, men det blir bare gjetning. 

Her er gårsdagens innlegg: Knivene i hodet

Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/

Da jeg for noen dager siden opplevde stikkende smerter i hodet, tenkte jeg at det sannsynligvis var hodepine, som jeg fikk som følge av at jeg har overskredet min tålegrense. Altså at jeg har gjort litt mer enn jeg bør og kan uten å bli dårligere av ME. Og det kan så være, men knivene i hodet sluttet ikke å plage meg. De er der hele tiden, av og på. Smertestillende hjelper heller ikke stort. 

Stikkingen kjennes mest på høyre side, bak øret og ned mot nakken, men forflytter seg til tinningen, bakhodet og andre steder i hodet. Etter et par dager med stikkesmerter/nervesmerter demret det for meg at jeg hadde opplevd dette før. Egentlig er det ganske merkelig at jeg hadde glemt det, men jeg har vel selektiv hukommelse, og er flink til å glemme alle de snodige og uforklarlige symptomene som dukker opp. Sist jeg opplevde dette over flere dager, var i starten av juni i år. Det skrev jeg om her: Jeg har kniver i hodet

Sist det skjedde hadde jeg noen vage teorier om at dette faktisk kunne være bra. Dette skrev jeg om i innlegget i linken over. Imidlertid gikk smertene gradvis over uten at jeg hadde positiv effekt av dem. Jeg fikk altså ikke betalt for den positive holdningen. Ikke den gangen heller. De siste dagene har jeg vært ekstra slapp og utmattet, og hatt ekstremt behov for hvile. En tur ut med søpla er det lengste jeg har gått. Variasjonen har bestått i å ligge i senga og på sofaen. Jeg har tenkt at det kanskje er vagusnerven min som sier fra om at jeg trenger tilheling. Oppi topplokket surrer det ganske mange rare tanker om hva som skjer inni kroppsmaskineriet mitt, rett og slett fordi jeg ikke vet. Samtidig danner jeg meg mange “enn om- idéer” ut fra egne erfaringer, hva andre med ME opplever, og det jeg leser av forskning.

Annonsørinnhold

Siste sjanse🎅 Julekalenderne du kupper på salget nå

I dag har jeg en plan om å komme meg ut i kulda. Man kan jo aldri sikkert vite, om det er bra for meg eller ikke. Uansett har jeg behov for frisk luft. Det er ei uke siden sist. Den dagen var jeg hos tannlegen i byen, og kjørte deretter ned til sjøen for å ta noen kalde bilder. Disse bildene har jeg pyntet dette innlegget med. Jeg skal ikke langt i dag. Bare gå bortover stien i ca. fem minutter, og deretter samme vei tilbake. Hvem vet, kanskje fryser nervesmertene i hodet til is, slik at jeg blir i bedre form etterpå! Åtte minusgrader – som føles som minus 14 – burde gjøre susen, tror du ikke? For sikkerhets skyld dropper jeg lue og skjerf. 

Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/

Bildet over er en screenshot fra Facebook da ukebladet KK publiserte en artikkel om meg. En frilansjournalist tok kontakt på Messenger fordi hun ønsket å skrive om meg og min historie med ME for KK.no. Vinklingen skulle være at ikke alle ME-syke må ligge på et mørkt rom. Altså en positiv vinkling.

Etter et par korte spørsmål fra meg, med klargjøringer fra journalistens side, gjorde vi avtaler for gjennomføringen av intervjuet. Resultatet kan du lese i linken under. Jeg fikk videre spørsmål fra redaktøren om hvorvidt jeg ville si ja til at Dagbladets mote- og livsstilsside kunne bruke historien min. Det var selvsagt greit for meg, men jeg tviler på at dette blir aktuelt.

Annonsørinnhold

SISTE SJANSE: Årets beste erotiske julekalendere

Her er link til KKs artikkel:

Kari (57) fryktet at  hun hadde havnet i en evig bakrus 

Du finner den også på Facebook-siden til KK.

Under ser du screenshot fra oppslaget til KKs nettside med historien for to dager siden.

Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/

I mitt forrige blogginnlegg fortalte jeg at jeg ruslet i et par gamle bygater i Trondheim for å ta noen bilder. I det jeg tok det siste bildet og skulle smette inn i bilen som stod parkert der, møtte jeg ei blidspent dame som dro kjensel på meg. Hun var opptatt med å koste bort bygningsstøv og fortalte at de var i gang med å pusse opp huset. Jeg fikk ta en titt inn gjennom porten. Wow, så spennende dette prosjektet virket!

Da Elin merket hvor spennende jeg syntes dette prosjektet virket, var hun ikke sen om å invitere meg inn til å se mer av det de jobbet med. Jeg følte meg heldig som fikk se mer av den gamle bakgården, men det stoppet ikke der. Jeg ble geleidet opp trappa og fikk en spennende omvisning gjennom resten huset også! Samtidig som murer og rørlegger var i gang med jobbene sine.

Jeg kjente igjen stilen på trappa, både trappetrinn og gelender, samt boder og bygningsstil fra den gangen jeg som ung bodde i toppen av en gammel bygård på Bakklandet. I etterkant har jeg skjønt at dette var en Jugendgård. Huset til Elin er muligens fra samme tidsepoke, eller kanskje enda eldre. Hun har en plan om å finne ut mer om husets historie.

Annonsørinnhold

Topp 20 julegaver som gir vann i munnen

De hadde vært en del i kontakt med byantikvaren i Trondheim i forbindelse med planlegging av hva som var tillatt og mulig å gjøre ved renoveringen. Bevaring av slike gamle hus er viktig, man kan ikke bare gjøre som man vil. Jobben til byantikvaren er å sikre eldre bygninger og miljøer. Noen tenker nok at dette blir både fordyrende og “tungrodd”, men kulturminnevernet hadde sannelig vært i fare om vi ikke hadde hatt denne funksjonen. 

Jeg var ikke så opptatt av hva som var i rommene, altså hva som var lagret der av utstyr og redskaper, men heller nysgjerrig på hva rommene har vært brukt som for lenge, lenge siden! Og hva de skulle brukes til nå.

Den gamle kakkelovnen er hentet hit fra Sverige. Den er fra ca. år 1900, og skal få jobben med å varme opp stua til Elin og mannen i mange år fremover. En murer var i ferd med å sette den inn da jeg var der på omvisning.

Elin ble med meg tilbake ut på gata for å si ha det. Jeg skal få komme tilbake og se når de er ferdige med oppussingsprosjektet. Lucky me! Det gleder jeg meg virkelig til! Det kommer til å bli helt fantabulastisk! 😀

Her er innlegget med teksten og bildene fra det jeg gjorde før jeg kom til Elins hus, med flere inntrykk fra den gamle bebyggelsen på Hospitalsløkkan: En hel dag hos tannlegen 

Under finner du et bilde jeg tok for ett år siden da jeg passerte huset til Elin. Beskrivelser finner du igjen i innlegget Blir du med på byvandring i Trondheim? Den gangen ante jeg ikke at hun bodde der. Kanskje kjenner du igjen noen av de gamle bygatene fra innlegget jeg postet i går?

Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/

Tidligere denne uka var jeg hos tannlegen. Jeg satte av en hel dag til dette formålet, siden jeg av erfaring vet at denne turen kan være ganske krevende energimessig. Det betyr ikke at jeg sitter en hel dag i tannlegestolen. Som regel er en halv time nok. Men jeg trenger å starte dagen sent, og unngå å ha planer før og etter tannlegebesøket. Spesielt må jeg hvile og lade mye etterpå, siden jeg blir temmelig utmattet etter byturen inkludert tannlegebesøket.

En normalt frisk person vil kanskje dra på jobb før og etter en tannlegetur, legge inn et kafébesøk og litt shopping når de likevel er i byen, og planlegge trening eller husarbeid på kvelden. Slik er det ikke for meg. Denne tannlegedagen ble spesielt utmattende siden jeg hadde hatt besøk kvelden i forveien, noe jeg ikke ville ønsket å vært foruten. Dette skrev jeg om HER.

Tannlegebesøket gikk forresten fortryllende godt. Jeg var bombesikker på at det kom til å bli boring og styr, at jeg hadde minst to hull. Men tannlegen kunne etter endt sjekk fortelle at tanna som hadde vært vond når jeg tygde, fortsatt bare viste en skygge på bildet, og evt. kunne være en sprekk. Å begynne å bore og romstere der nå, kunne føre til mer vondt. Den var reparert et par ganger tidligere, helt ned mot nerven. Vi ble enige om at det var lurt å avvente, og så gjorde han seg ferdig med pussing og polering og lot meg gå. Sånn sett slapp jeg billig unna.

Siden Tannlegegården ligger i et koselig byområde med gamle hus, tok jeg en svipptur innom et par sidegater for å ta noen bilder. Lufta var kald og frisk, og det gjorde godt å få luftet topplokket skikkelig. Fingrene ble kalde, men det merket jeg ikke så mye til, siden jeg var opptatt med fotograferingen og tanker om hvordan det hadde vært å bo der for et par hundre år siden.

Da jeg kom til stedet der jeg hadde parkert, ville jeg ta et siste bilde før jeg pakket mobilkameraet i veska og kjørte hjem. Ei dame stod ute i veien og kostet etter bygningsarbeid. Da hun snudde seg og fikk øye på meg, spurte jeg om det var greit om jeg tok et bilde utenfor hos henne. Hun smatt inn i bakgården, slik at jeg fikk tatt bilde uten henne, og like fort ut etterpå. For hun kjente meg igjen! Det møtet skal jeg skrive mer om i neste blogginnlegg. 🙂

Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/

Det er ikke sikkert at alle dere som er innom og leser, har tenkt over det, men bloggen min har et navn. Den heter MEning. Dette har naturligvis en plausibel forklaring, da jeg ofte tenker på hva som er sammenhenger og mening med det som skjer i livet. Ofte funderer jeg på om det er en dypere mening med det vi opplever i livene våre. Jeg synes også det er interessant å tenke på hensikt og intensjoner med f. eks. adferd, ytringer og kommunikasjon mellom mennesker. I tillegg skriver jeg de to første bokstavene i bloggnavnet med store bokstaver, og årsaken til det er at jeg har vært nødt til å få kroppen min til å virke til tross for ME (myalgisk encefalopati).

Mannen bak dette passende bloggnavnet er min gode kompis Rune. Han kom på besøk akkurat den novemberdagen i 2018 da jeg satt og lurte på hva som kunne være et passende navn til bloggen. Det var flaks, for han er ekstremt dyktig og kreativ med ord. Allerede etter den første kaffesupen begynte han å tenke og grep resolutt tak i penn og papir. Meningsfulle ord ble rablet ned i et forrykende tempo, og flere navneforslag begynte med ME. Av disse stod det plutselig klart for meg at MEning var navnet som gikk av med seieren på bloggen min. 

Til daglig er Rune en mann som liker å hjelpe folk. Det var også grunnen til at han ikke kunne komme på 5-årsdagen til bloggen i går. Han hadde lovt ut en hjelpende hånd. Rune er sterk som en okse og hjelper ofte til med bæring av tunge ting. I dag var han hentet inn for å hjelpe til å bære ei diger tredemølle. Ellers hjelper han til på arrangementer slik at alt foregår i trygge former, og han holder foredrag. Livsprosjektet hans er å hjelpe 100 000 mennesker til bedre helse. Per i dag har han hjulpet 1000. Dette har jeg en plan om å skrive mer om senere, i samarbeid med Rune.

Annonsørinnhold

SISTE SJANSE: Årets beste erotiske julekalendere

I dag kom han innom hos meg ganske enkelt for å fylle på trivselskontoen for oss begge, og for å fylle på kakemagen sin. Supertrivelig! Rune og jeg kjenner hverandre fra gamle dager, fra forrige årtusen faktisk, da vi begge trente karate. Bildet under er fra Runes gradering til 6. dan i 2016.

Jeg la ut invitasjon til åpent hus i går kveld, i anledning bursdagen til bloggen. Av erfaring vet jeg at folk er lite impulsive, og sjelden kommer på besøk med mindre de får en personlig invitasjon, så jeg fryktet ikke for at det kom så mange at jeg skulle gå tom for sitteplasser. Vi var åtte til kakebords, og det ble en koselig “feiring”. Det er fortsatt mye igjen av den megagode sjokoladekaka søstera mi bakte for anledningen, og “læmsa” hun hadde smurt. I tillegg hadde mora mi med diverse spiselig, og jeg hadde for sikkerhets skyld kjøpt inn kaker og godteri selv også. Kunne jo ikke risikere at det ble for lite, i tilfelle Ole Brumm kom også!

Her er gårsdagens innlegg om bloggens 5-årsdag: Bloggen er 5 år! Velkommen på kake! Og under finner du bilder av noen av kakene du evt. gikk glipp av. Jeg spiste forresten store sjokoladekakestykker på vegne av Tomsmatprat og Morsmiddags kakespisebror Ove som hadde sendt inn bestillinger på dette! Resten av kaka ligger nå i fryseren, til senere kos og trivsel. 🙂

Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/

Bloggen er 5 år!
Velkommen på kake og kaffe om du er i nærheten! 😊
Lillesøster kommer innom med verdens beste sjokoladekake og “læms”.
Åpent hus i dag kl. 19 – 21!

Annonsørinnhold

Tursko og fjellstøvler: Slik velger du riktig fottøy

I dag er bloggen min 5 år! Det må selvsagt markeres! Da jeg spurte samboeren min om han ville lage bursdagskort til bloggen min i denne anledningen, møtte jeg et skeptisk blikk og en kommentar om at det hadde han slett ingen intensjoner om å gjøre. Det fikk da være måte på å gi denne bloggen oppmerksomhet!

Da Bjørn litt etter kom tilbake fra butikken, hadde han imidlertid med en lite overraskelse som tydet på at han hadde kommet på bedre tanker. – En oppblåsbar folieballong med tallet fem på og serpentiner i matchende sølv, samt en hel haug skumnisser! Skumnissene varte ikke til “bursdagen”, men lillesøster kommer med kake! Den bør ingen gå glipp av!

I det følgende kommer noen fakta om bloggen.
Første blogginnlegg: 23. november 2018
Antall publiserte blogginnlegg på fem år: 1075
Kladder (upubliserte innlegg): 83
Antall kommentarer: 14 565

Om du tilfeldigvis leser dette innlegget, er passe impulsiv og har lyst på kake, er du velkommen innom på en uhøytidelig “feiring” av bloggen!

Her er et innlegg jeg skrev for noen dager siden om bloggen: Når livet handler om blogg

Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/

Jeg fikk brev fra St. Olavs Hospital om at jeg er ferdig operert for føflekkreft, så nå er alt borte. Jeg visste det allerede, siden legen som opererte meg sa at all hudkreften normalt er borte etter en slik operasjon jeg hadde. I brevet stod det også at det var normale funn ved undersøkelse av huden som ble fjernet. Jeg vil bli fulgt opp videre med kontroll hos hudlege. Trygt og greit å vite.

Sporene etter det som var, vil snart også være visket bort. Etter et besøk på laboratoriet på legekontoret, er stingene pillet ut, og såret gror videre på egen hånd under kirurgtape. Slike madrassuturer som jeg ble sydd med, bør fjernes av en profesjonell. Jeg var sydd i flere lag, og da er det viktig at stingene som skal fjernes, blir trukket ut i riktig retning. Legesekretæren var dyktig, og plutselig var det gjort. Nysgjerrig som jeg er, fikk jeg en lærling tilstede til å ta noen bilder av armen min for meg, slik at jeg kunne studere det hele etterpå. Det var jo første og siste gang jeg så disse stingene.

Nå krysser jeg fingrene for at det ikke dukker opp nye, maligne føflekker som må fjernes eller behandles. Etter at jeg la ut blogginnlegget om at jeg har fått føflekkreft – Jeg har fått kreft – har flere andre som har hatt føflekkreft tatt kontakt. Det er nok ganske utbredt. Ei venninne i Spania kunne fortelle at hun har fjernet minst ti føflekker som var maligne, og én av disse måtte også ha videre behandling.

Noen av dere synes kanskje at jeg har tatt lett på dette med å få hudkreft. Kreft er aldri noen god diagnose, men i dag blir veldig mange av de som blir diagnostisert med kreft, friske igjen. Kanskje de fleste? Noen har tøffe behandlingsforløp, andre slipper billigere unna. ME er for meg en langt mer invalidiserende diagnose å få. ME kan føre til dramatiske endringer i livet. De siste 15 årene har jeg vært frarøvet mye. Jeg har vært for syk til å jobbe, trene hardt slik jeg likte å gjøre, dra på reiser verden rundt slik jeg pleide, og barna mine har ikke opplevd meg som den mammaen jeg egentlig skulle vært for dem. De husker ikke hvordan jeg var da jeg var full av energi, men har i stedet minner om meg hvor jeg har ligget lange dager på sofaen uvirksom, og ikke hatt mulighet for å ta dem med på moro.

For meg er det likevel naturlig å tenke positivt, tenke muligheter og være løsningsorientert. Til tross for store forandringer i hverdagen, er ikke alt borte fra livet. Jeg fokuserer på det jeg fortsatt klarer, om enn i mindre skala, og livet kan være godt like mye til tross for som på grunn av. 

❤️

Et lite PS til dere som jobber på lab på legesentre: Sjekk at døra er lukket før dere begynner å prate om teite ting pasientene deres gjør! Jeg overhørte dere da jeg stoppet for å ta bilde av døra.

Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/

Det ble en fin stund i går kveld da jeg fikk besøk av dattera til ei venninne av meg som døde i 2008. Jenta er i dag 19 år og har knapt minner om sin egen mor, siden hun var bare 4 år da mora døde. Jeg har derimot mange minner om Elisabeth, siden vi var gode venninner gjennom mange år. Fotoalbumene på bildet over inneholder alle bilder av gode, snille og livsglade Elisabeth. 

Jeg satt i flere runder og kikket i disse gamle fotoalbumene for et par dager siden. Måtte jo ha pauser, så det tok litt tid. Der jeg fant bilder av min gamle venninne, la jeg inn bokmerker. Ei unge jente som er sulten på inntrykk av hvem sin avdøde mor var, er jo bare interessert i bilder av akkurat henne og ikke hele livshistorien min! Jeg fant også noen bilder av brødrene hennes som små, som jeg ville dele med henne.

Annonsørinnhold

SISTE SJANSE: Årets beste erotiske julekalendere

Det var gjennom bestemora hennes at jeg fikk høre at jenta har flyttet til Norge, og nå studerer i Trondheim. Hun har vokst opp hos faren i Tyskland, og bodde der inntil han gikk bort i 2020. Jeg har hatt noe kontakt med faren hennes gjennom årene, og alltid hatt med meg Elisabeths etterlengtede datter i tankene. Jeg visste hvor spesiell hun var for Elisabeth. I går fikk jeg møte henne.

Det er jentas bestemor, som tilfeldigvis er naboen min, som først foreslo at barnebarnet kanskje kunne ha lyst til å møte meg. Jeg søkte barnebarnet opp på Facebook, og ble helt lamslått over hvor mye hun lignet på venninna mi som døde så alt for tidlig. Etter en kort stund ble vi enige om å møtes. Jeg ville gjerne gi henne litt påfyll om hvem mora hennes var. Tenkte det kunne være godt for henne. Familien hennes kjenner henne nok ikke slik jeg gjør. Det var derfor jeg tok sats og fant frem haugevis av gamle fotoalbumer. Visste at det kunne være noen fine minner der.

Jeg opplevde at det var fint for dattera til venninna mi å se bildene og høre historiene om mora si. Samtidig var det veldig godt for meg også. Det føltes nesten som om det var Elisabeth som hadde fått i stand dette, og jeg tror det var noe hun ville ønsket i alle fall. Jeg glemte helt å servere noe å spise, så hun var sikkert sulten da hun dro. En julebrus, litt nøtter og et par kjeks i magen er ikke mye av skryte av. Men vi fikk begge påfyll til minnekontoen, om ikke annet. Jeg fikk frisket opp fine, koselige minner med Elisabeth fra gamle dager, mens hun fikk påfyll på mammakontoen sin. Det føltes som om Elisabeth kom litt nærmere.

Det var viktig for Elisabeth å bli husket. Hun ville ikke bli glemt etter at hun var død. Nå er minnene om Elisabeth blitt gjenopplivet gjennom møtet med dattera. Jeg vet at sønnene hennes også ofte tenker på henne. Dette blogginnlegget vil også være en påminnelse om hvem hun var for de som leser. Det er derfor skrevet som en  dedikasjon til Elisabeth. Ingen kan si annet enn at Elisabeth var tvers gjennom et godt menneske. Hun var snill, ærlig og oppriktig, undrende, oppofrende, positiv, omsorgsfull, virksom, modig, og svært betydningsfull for mange.

På starten av 2000-tallet skrev Elisabeth en blogg. Den gangen hadde jeg aldri hørt om blogg, og ble faktisk en smule skeptisk da Elisabeth fortalte om bloggen sin. Helt ubegrunnet selvsagt, og hun var jo bare forut for sin tid. Jeg aner imidlertid ikke om det er mulig å oppdrive denne bloggen nå. Det kunne vært veldig interessant for dattera hennes, men forhåpentligvis har hun i alle fall fått dagbøkene til Elisabeth. 

De to døtrene mine husker Elisabeth fra da de var i barnehagealder og Elisabeth var på besøk hos oss. Hun koste seg med å ha dem i fanget sitt og lot dem få vite at hun ønsket seg ei fin, lita jente som dem. Det er veldig trist å tenke på at Elisabeth ikke fikk se dattera si vokse opp. 

Når Elisabeth fortalte om meg til familien sin og andre venner, omtalte hun meg alltid som “Kari med hunden” eller “KarateKari”. Det var på karatetrening her i Trondheim vi møttes den aller første gangen. Det var i 1987. Vi bodde ikke langt fra hverandre, og det ble naturlig at vi byttet på å kjøre til trening. Snart gjorde vi mye annet sammen også. Den siste gangen jeg snakket med henne, planla vi at jeg skulle komme på besøk til henne i Moss. Turen til Moss ble dessverre en begravelse i stedet.

Elisabeth og jeg gikk “Trekanten” i Trollheimen, en fjelltur som gikk fra hytte til hytte over tre dager. Elisabeth slet skikkelig med vonde knær på slutten, men tøff som hun var, lot hun ikke det stoppe henne. Bildene fra denne turen inspirerte forresten dattera til å sette tur i Trollheimen på “things to do”-listen sin.

Jeg håper at dattera til Elisabeth opplevde kvelden med alt av påfyll om mora i møte med meg som positiv og fin. Jeg merket at det var vanskelig for henne å avslutte kvelden, og jeg har en følelse av at vi kommer til å møtes igjen. Hun har hatt en tøff start på livet, opplevd ting og gjort seg erfaringer som hun burde sluppet. Men det har gjort henne til den hun er, et spesielt fint, godt, reflektert og realistisk menneske med mange gode verdier. Man kan ikke annet enn å bli glad i henne. 

Bildet over er dessverre av temmelig dårlig kvalitet. Jeg valgte likevel å ta det med, fordi det er et godt bilde av hvordan Elisabeth var, slik jeg husker henne. Det varme, gode, åpne smilet er som vanlig på plass. Det er også livsgleden i øynene. 

Jeg setter stor pris på de årene hun var en del av livet mitt. Noen mennesker glemmer man aldri. Elisabeth er en av disse. ❤️

Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/