Vi er to søstre som vokste opp på hver vår side av fjellet, nærmere bestemt på motsatt side av Vattafjellet på Ytre Vikna. Den gangen fikk jeg ikke muligheten til å møte Anita og bli kjent med henne. Faktisk visste jeg ikke om den delen av familien min. Etter at jeg og familien flyttet fra bygda, bodde hun og våre to brødre fortsatt på sin side av fjellet. De vokste opp der. 

Da Anita og jeg for et par dager siden tok oss en tur til min side av fjellet, altså til Engesvik, som også er etternavnet mitt, skjedde dette som du ser på bildene under. Vi ble rett og slett litt crazy, smågale, mindre pene, og hadde ikke helt kontroll på våre grimaser. Dette skyldes kanskje at vi delvis er støpt i samme form, har samme far. Vi har mange av de samme faktene, men kan også merke det på atferd og interesser. Mye ligger nok i genene. Kanskje har vi på en måte behov for å ta igjen noe. Og det kan gi seg utslag i at vi vil ha det ekstra koselig sammen, eller blir litt gale! 😀 

Her er innlegget om turen til Engesvik, som jeg skrev i går: Hvor kommer jeg fra.

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

Takk for at du stakk innom bloggen og velkommen tilbake! 🙂 

For noen år siden hadde jeg et oppgjør med meg selv i forhold til hvor jeg kommer fra. Jeg tenkte at jeg egentlig ikke hører til noe bestemt sted, for jeg har jo bodd så mange steder i løpet av livet. Det ble mye flytting i oppveksten, fra Vikna til Trondheim, til Bodø, og tilbake til Trondheim. Men også i voksen alder har jeg flyttet mye, i alt 15 ganger siden jeg fylte 20.

Det startet med at jeg flyttet til England for et år da jeg var ung, og deretter har jeg bodd i mange leiligheter og hus rundt om i Trondheim. To av husene har jeg vært med på å bygge. Spennende prosjekter, og fine hus, men nå er jeg glad for at jeg er tilbake i leilighet igjen, sammen med Bjørn. I tillegg har jeg leilighet i Spania, og føler en viss tilhørighet der også.

Men egentlig har jeg vært ganske rotløs, følt at jeg ikke hører til noe sted. Jeg opplevde det ikke som noe problem. Livet gjør noen krumspring, og jeg tilpasser meg lett. Men så begynte jeg likevel å tenke på hvor jeg kommer fra, hvor jeg er fra og egentlig hører til. Det har i årenes løp kommet spørsmål fra både venner og ukjente om hvor jeg er fra, og jeg har sagt “litt herfra og litt derfra”, eller “Trondheim, men opprinnelig Vikna”.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Det var ikke egentlig noe dilemma, men det kom til et punkt at jeg måtte bestemme meg for hvor jeg kommer fra, og det handler om opprinnelsen for hvem jeg er og tilhørighet. Det var faktisk en veldig god følelse å erkjenne og skjønne at jeg er fra Vikna, fra Ytre Vikna. Det er der både mora mi, biologisk far og stefar kommer fra.

Har du det klart for deg hvor du kommer fra? Hvor du har din tilhørighet? Betyr det noe for deg?

Bildene i dette innlegget er fra mitt første barndomshjem på Vikna, fra huset som min mormor og morfor satte opp. Anita er fotograf. 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂

Som en av kystens sterke kvinner, altså arven med å være født ute på kysten, må man tåle vær og vind. Fjelluft gjør alltid godt for kropp og sjel og jeg var klar for et nytt energistunt, sammen med lillesøster Anita.

Du leste kanskje innlegget Sjøluft og energistunt, som jeg skrev her i bloggen i går?

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Egentlig skulle vi bare stoppe langs veien slik at vi kunne ta bilder av Nærøysundbrua. Men nå kan fjelluft kombineres med fotografering. Anita sa at vi ville få bedre bilder av brua om vi gikk opp på en haug på den andre siden av vegen, og da gjorde vi selvsagt det. Det føltes nærmest som å bestige en fjelltopp, selv om det bare var rett ved vegen. Sikkert fordi kroppen min sjelden tillater slike utskeielser.

Der oppe hadde vi flott utsikt mot brua og Nærøysundet. Jeg visste også at det er bunkerser og underjordiske ganger etter andre verdenskrig der oppe, så jeg gledet meg til å ta bilder av disse. På bildet med tekst kan du lese litt om historien til disse.

En fin sommerdag for noen år siden, da jeg enda var ganske frisk, tok jeg med mine egne to og Anitas to barn på fjelltur. Da gikk vi over fjellet til dette krigsminnestedet, og jeg husker godt at de fire søskenbarna lekte og syntes det var spennende oppe på denne haugen.

Anita og jeg fikk en god porsjon frisk luft dere oppe. Selv om det bare var en spasertur på knappe tre minutter opp dit, ble det likevel en liten “safari”, og jeg gjenopplevde noe av iveren og gleden fra den gangen jeg gikk dit over fjellet sammen med barna våre. Fjellturer er for min del noe som hører fortiden til, men denne lille turen ga absolutt en liten boost, der og da.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂 

Det føltes som et energistunt, disse minuttene med påfyll av ekte sjøluft nede på bryggene i Rørvik. Jeg hadde ikke tatt med votter og lue, glemt at kalenderen viste januar, og ble ganske kald på få minutter. Men det føltes helt greit, faktisk ganske godt, for vinden og sjølufta utstyrte meg med påfyll av energi. Rusleturen over trebrua ble en “boost”. Jeg opplevde det litt som når en seilbåt får vind i seilene. Juhu!

Jeg hadde knapt kommet hjem til Trondheim igjen før jeg ble tilkalt av de tre søsknene mine på Vikna for å komme utover igjen. Vi skulle møtes for å snakkes og ordne ut i en del praktiske ting, og da ble det en plutselig bonustur på meg. Samboeren min kjørte meg noen mil nordover, siden han trenger bilen på jobb, og på en bensinstasjon lenger nord i Trøndelag stod svogeren min og ventet på meg med varm bil. Det passet bra at han skulle samme vei. Og med fint føre, trivelig prat og litt smågodt i posen gikk kjøreturen knirkefritt.

Jeg bor hjemme hos lillesøster Anita mens jeg er her på Vikna. Hun er egentlig mye større enn meg, men det er uansett jeg som er storesøster. Anita steller godt med meg. Jeg har mitt eget rom med rent og pent sengetøy, får ordne meg som jeg vil på kjøkkenet med mat og ubegrenset bruk av vannkokeren til te, og jeg har til og med fått min egen krok med fire knagger på badet.

Annonsørinnhold

Julekalenderne som garanterer nytelse 🔥

Da jeg lurte på om vi skulle kjøre oss en luftetur til Rørvik, løp hun en rask en tur gjennom dusjen og var deretter straks klar som sjåfør og guide. Vi har det alltid koselig og morsomt sammen, og den skarpe, friske sjølufta nede ved bryggene hadde sannsynligvis ikke opplevdes som halvparten så positiv, berikende og herlig uten henne. 🙂

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂 

Dette blir nettkurset mitt som jeg skal delta på i løpet av de neste dagene.  Nettkurset er i regi av ME-foreningen, og består av fem moduler som hver inneholder fem-seks leksjoner. Det blir spennende å være “student” igjen, selv om det bare er for to-tre timer til sammen.

Årsaken til at jeg skal ta dette nettbaserte kurset, er at jeg for halvannen måned siden meldte meg som frivillig på støttetelefonen til ME-foreningen. De som betjener støttetelefonen kalles likepersoner, og er selv ME-syke eller pårørende til ME-syke. Det var behov for at flere kunne fylle funksjonen som likeperson, for å ha noen å snakke med, være en samtalepartner.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Jeg ser frem til å få mer informasjon om hva jeg kan forvente i rollen som likeperson og hva jeg kan og ikke kan si og gjøre. Da blir det greit med noe opplæring. Som likeperson vil jeg kunne bruke egne erfaringer med å leve med ME gjennom mange år. Jeg tenker på det som en utfordring å være en støtteperson i hverdagen for andre ME-syke, siden jeg får mulighet til å dele kunnskap, opplevelser og erfaringer, i tillegg til å få ny innsikt og lære mer om hvordan andre har det.

For øvrig kan du lese innlegget Jeg skal betjene støttetelefonen, som jeg skrev rett etter at  jeg fikk muligheten til å bidra på støttetelefonen. Har du erfaring med å være en slik likeperson i noen sammenhenger?

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂

Da jeg åpnet postkassa i går, fikk jeg meg en overraskelse. Pakken fra Japan hadde kommet! Hurra! Dette var imidlertid ingen nettbestilling, men en gave fra min japanske brevvenninne Kazuko. Vi har skrevet brev i nærmere 35 år og på den måten blitt kjent med hverandre. Vi har aldri møttes, selv om jeg har invitert henne til å besøke meg i Norge og hun har invitert meg til å besøke henne i Japan.

Pakken fra Kazuko inneholdt et koselig brev, julekort, tre pakker med te, og en oversettelse fra japansk til engelsk om macha-te som jeg hadde spurt om hun kunne hjelpe meg med.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Innholdet i pakken gjorde at gamle minner fra brevskrivetida dukket opp. Før internett skrev jeg brev med mennesker fra hele verden. Jeg lærte mye om både de jeg brevvekslet med og landene de bodde i. På det meste hadde jeg over 50 brevvenner, og det gikk knapt en dag uten at det lå et nytt og spennende brev i postkassen.

Noen av brevvennene hadde jeg møtt og deretter begynt å brevveksle med, noen hadde jeg aldri møtt, men ganske mange har jeg møtt etter at vi først begynte å brevveksle. Bl.a. har jeg møtt brevvenner fra Singapore, Argentina, Jugoslavia (Kosovo), Tsjekkoslovakia (Slovakia), Tyrkia, Tyskland, England, Irland, Finland, Island og Nederland. Enten ved at jeg har besøkt dem i hjemlandet deres, eller de har vært på besøk hos meg i Norge.

Jeg har fortsatt flere utestående invitasjoner, deriblant fra gamle brevvenner i India, Filippinene og Japan. Pga. begrenset helse har jeg ikke anledning til å reise til alle verdenshjørner som før, men muligheter kan dukke opp.

Den lille grønne smakte best. På andreplass kom den gule teen, mens tredjeplassen gikk til den brune teen. Alle tre smakte veldig godt, men jeg syntes et tesmakeeksperiment var nødvendig for å analysere smakene og evaluere når de ulike teene passer best å drikke. I hvilke sammenhenger, når på døgnet, osv. Jeg ser for meg at den grønne passer best på kvelden, den gule er en fin morgen- og formiddagste, mens den brune er en festlig te som kan drikkes utover ettermiddagen.

Liker du te? Jeg drikker bøttevis med te, mest svart te, jevnt fordelt utover døgnet. Jeg har ingen regler i forhold til begrensninger, annet enn at jeg av praktiske årsaker nekter meg selv å lage nye tekopper etter klokka ni på kvelden. Det er så kjedelig å måtte løpe på do hele natta for å tappe av tanken.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂 

Jeg har flere ganger opplevd å få spørsmål fra aviser m.m. om de kan bruke innhold i bloggen min som kilde. Noen har brukt ett eller flere bilder, andre har brukt bilder og tekst, eller informasjon og bilder.

For et par dager siden tok Ytringen Avis kontakt med meg. Dette er lokalavisa for Nærøysund, Leka og Bindal. Journalisten skrev at de ønsket å dele den fine avskjeden vi laget for faren vår og lurte på om de kunne låne bilder og informasjon fra bloggen min for å lage en fin sak om han. Avisa brukte tre bilder fra innlegget En buss til minne. 

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

Som regel har jeg ikke noe imot at bloggen blir brukt som kilde, men det er selvsagt greit å vite mer om hva og hvordan. Jeg tenker at det er fint at lokalavisa ville lage en liten sak som forteller hvem faren vår var og hvordan bygda fikk minnes han.

Her er link til avisinnlegget Hedret Oddbjørn Ulsund. Det er en pluss-sak, og jeg har nå tegnet abonnement for å få tilgang til e-avisa. Det føles litt rart, nært og spesielt, siden jeg aldri har lest mye nyheter fra mitt barndoms rike. Nå har jeg i alle fall gitt meg selv muligheten. Kanskje snapper jeg opp noe interessant. 🙂

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂

Noen ganger kommer mennesker inn i livet vårt på de underligste måtene, og helt uventet. Noen møter vi bare den ene gangen. Kanskje er det meningen at de skal videre i livet sitt, og vi videre i livet vårt, uten dem. Men noen ganger kan tilfeldige møter bli til venner som vi tar med videre i livet. Tror du slike møter er tilfeldige, eller at det er forutbestemt av vi skulle møte akkurat disse menneskene for å utvikle nye vennskap?

Jeg opplever ofte at jeg møter folk som jeg umiddelbart kjenner en slags “connection” med. At vi får umiddelbar kontakt, liker hverandre, kommuniserer godt, har noe felles, og at jeg gjerne vil ha disse menneskene i livet mitt. Linda og Julianna er to slike mennesker.

Linda er ei dame jeg “oppdaget” på blogg.no. Veien var kort mellom leilighetene våre på Costa del Sol i Spania, bare en liten kjøretur. Siden hun hadde pinnekjøtt til overs, og vi ikke hadde pinnekjøtt men ønsket oss dette, måtte vi jo møtes. Jeg skrev om dette møtet i innlegget Overflod av pinnekjøtt førte til bloggermøte. Vi møttes en gang til før jeg dro hjem til Norge, da Linda kom på besøk til meg.

Annonsørinnhold

Julekalenderne som garanterer nytelse 🔥

Det ble et hyggelig gjensyn, og vi oppdaget at vi hadde enda flere ting felles. Praten gikk lett, vi var innom mange tema, og jeg fikk høre mer om boka som Linda er i ferd med å skrive. Nå har vi bestemt at jeg etter hvert skal lese utkastet og gi henne respons på det hun har forfattet. Det blir spennende. Og man vet jo at det ene kan føre til det andre, så jeg er spent på fortsettelsen, Linda! Tusen takk for de flotte sokkene! Håper du liker boka! 😉

Julianna er ei dame jeg møtte i security-køen på Malaga flyplass for snart to år siden. Dette var en dag i februar 2020, rett før koronapandemien bremset ned reisevirksomhet for alle. Security-køen var lang som et vondt år, og det gikk sakte fremover. Jeg oppdaget med ett at veldig mange av de andre i køen kikket vår vei. Ikke på meg, men på henne. Hun skilte seg definitivt ut fra alle de andre menneskene, som var mørkkledte, mens hun hadde pent oppsatt blondt hår, rosa kjole, slanke ben, lilla høyhælte sko med rosetter i flotte farger. Jeg fanget oppmerksomheten hennes og kommenterte at det var mange som kikket på henne og at hun så flott ut.

Dermed var praten i gang. Julianna er britisk, og hun og mannen har leilighet i samme by som meg på Costa del Sol. Vi kom blant annet inn på at hun gikk på spanskkurs der, noe jeg også kunne ha lyst til. Jeg fikk What’sApp-nummeret hennes, slik at hun kunne sende meg info om kurset. Det ble aldri noe av spankkurset for min del, men siden den dagen jeg sendte Julianna den første meldinga, har vi holdt kontakten.

Vi har blitt kjent gjennom lange meldinger, hennes regelmessige, mine mer uregelmessige. Vi har mye felles og tenker likt om mye. Det skulle imidlertid gå halvannet år før vi endelig møttes igjen. Det skjedde på den koselige restauranten Chino, hvor vi begge pratet mer enn vi spiste, teen ble kald og vinen avglemt. Julianna og mannen hennes hentet meg og kjørte meg hjem igjen, og siden vi hadde litt vanskelig for å gi slipp på hverandre, ble de to med meg opp til en night cap etterpå. Slik ble jeg også kjent med mannen hennes.

Vårt neste møte skjedde nå rett etter nyttår, da vi begge var i Spania igjen. Denne gangen fikk mennene i våre liv bli med også. Vi møttes på Café Marco, et sted jeg garantert kommer til å dra tilbake til. De har nemlig egen te-meny der. Juhu! Jeg tenker ofte på Julianna og hvor tilfeldig det var at nettopp vi to møttes. Jeg er virkelig spent på fortsettelsen på vennskapet med denne flotte damen.  

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂 

Jeg fikk et fly i gave fra samboeren min. Du kan tro jeg var overrasket da jeg fant et legosett inni bursdagspakken min. Det har jeg aldri fått før, men det er jo en første gang for alt… 

Først måtte jeg sortere legoklossene i farger. Deretter fulgte jeg bruksanvisningen og fikk meg mange overraskelser i byggeprosessen. Lego har blitt ganske avansert siden jeg var lita, klossene kunne snus og styrespake og vinger var bevegelige. 

Jeg måtte faktisk konsentrere meg skikkelig, og etter legoutfordringen måtte jeg legge meg på lading i senga en liten stund. Men ikke før jeg fikk sjekket at flyet faktisk var flybart. 

Annonsørinnhold

Lekreste kjolene til festsesongen: Finn din favoritt

Inni eska med legoklosser lå det også et gavekort. Jeg skal visst ut og fly på ordentlig også, med flyselkapet Norwegian. Det er en stor mulighet for at denne turen blir til Spania. 🙂 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂 

I dag tidlig skrev jeg innlegget 18. plass i bursdagsgave. Dette var en hyggelig start på dagen, men resten av dagen ble også veldig fin. Selv uten feiring. 

Det er viktig å feire bursdager, har jeg lært, fordi det er viktig å feire livet. Dagen ble ganske annerledes, siden det var dagen etter Begravelsen. Men også fordi jeg skulle kjøre hjem til Trondheim, sammen med samboeren og min eldste datter. Jeg hadde bodd hjemme hos søster Anita og svoger Tommy i ei uke, og det var på tide at de fikk tilbake huset sitt for seg selv.

Det tikket inn mange bursdagshilsninger i løpet av dagen, både på Facebook, Messenger og SMS, samt noen telefoner. Den morsomste hilsningen kom fra to av mine “nye” søskenbarn Astrid og Elise. Jeg kaller dem nye søskenbarn fordi vi ikke kjenner hverandre så godt, siden jeg ikke har fått møte denne delen av familien før i godt voksen alder. Astrid og Elise sendte en videosnutt av seg selv. De hadd besteget Vattafjellet i snøkavet og der oppe danset de og sang bursdagssang for meg. En fantabulastisk fin og energisk bursdagsdans og -sang som gjorde meg rørt og glad. I bakgrunnen kunne jeg skimte barndomshjemmet mitt, der jeg bodde de første fire årene av livet. 🙂 

Annonsørinnhold

Lekreste kjolene til festsesongen: Finn din favoritt

På kjøreturen fra Rørvik til Trondheim fikk vi fint kjørevær, med mye flott snølandskap på alle kanter. Bjørn var en stødig sjåfør, og Stine koste seg med podcast i baksetet. Legger ved noen vinterlandbilder i innlegget her. Når man skal kjøre i fem timer, er det ingen ulempe at det er noe fint å se på gjennom vinduene. Det var spesielt koselig at sola stakk innom og laget noen fine stemninger.

En deilig kokosbolle til frokost førte til at jeg fikk mer lyst på søtsaker. Siden det var bursdagen min, tillot jeg meg å kjøpe en stor pose med smågodt på veien. Det ble ikke noe problem å spise den tom før ankomst Trondheim. Og vel hjemme krøp jeg inn i hjørnet mitt på sofaen, med te og potetgull, ganske så sliten og utmattet etter både kjøreturen og alt som hadde skjedd i løpet av uka. Pga. feber – ikke Covid-feber men ME-feber – har samboeren min beordret strengt sofaregime i helga. Lading er viktig. 

Dessuten må jeg på sukkeravvenning, etter å ha tømt sjokoladebeholdningen og skumnisseboksen til søster Anita siste uka. Nå er det slutt på fråtsing for en stund. To kilo sukker har tydeligvis lagt seg som to kilo fett på kroppen. 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂