Vær så god, dette får du i stedet for blomster, sa Astrid da hun kom inn døra. Vi hadde lenge planlagt at hun skulle komme på besøk, men var avhengige av at formen skulle klaffe for oss begge, i tillegg til at fru korona måtte ligge lavt i terrenget. Jeg hadde ikke forventet at Astrid tok med noe i det hele tatt, og i alle fall ikke slike flotte gaver!
Dette er det andre paret tøfler hun har heklet til meg. De første var så gjennomhullede av slitasje at jeg til slutt måtte kassere dem. Astrid hadde til og med husket at jeg ikke likte blå så godt, og laget en lilla kant øverst. I tillegg fikk jeg et nydelig, hjemmestrikket pledd i jordfarger. Det er både stretchy og deilig å ha på og godt å ta på. Først og fremst når jeg ligger eller sitter i sofaen, for da kan jeg være varm og kald om hverandre. Dette lette pleddet er enkelt å slenge av og på. Da jeg skulle sette meg ved spisebordet på kvelden, ble pleddet med dit også, siden jeg fant ut at det i tillegg kan brukes som sjal eller poncho.
Pledd, sjal og poncho i ett
Har du også slike snille og omtenksomme venner? Jeg setter faktisk mer pris på noe som kan brukes enn blomster. Er vel mer praktisk enn romantisk, hehe. Er du en praktiker eller romantiker, eller kanskje begge deler?
Siden det straks er 1. desember fikk rampenissene komme ut og hilse på Astrid. De har lystret ordre og holdt seg på gjesterommet siden de flyttet inn. Men siden de har vært så flinke til å høre etter, har jeg flyttet dem til stua fra i dag. Slik at de kan bli skikkelig husvarme… Jeg har en førutfølelse av at de allerede har begynt å pønske ut rampestreker! 😀
Nidarvoll ungdomskorps (NUK) har gjenoppstått! Juhu! I august startet noen driftige ungdommer opp dette ungdomskorpset, og for et par uker siden kom de på førsteplass i “Kimen Open”. Ungdomskorpset inviterte til sin første offisielle konsert 1. søndag i advent, altså i går. Som jeg gledet meg! Korps er kult!
Det er noe som heter korpsmamma. Jeg har vært korpsmamma før. Har hatt noen års pause, men nå har jeg blitt det igjen. Min eldste datter har nemlig blitt headhuntet til å bli med i NUK. Det betyr at jeg skal få sitte på vonde stoler og tribuner igjen, og bli beriket med gode musikkopplevelser.
Samboeren og jeg var ekstra ivrige for å få med oss konserten. Så ivrige at vi faktisk møtte opp halvannen time før de skulle spille. Men det var fordi tåkehodet mitt trodde konserten skulle begynne fem, mens den ikke begynte før seks. Da ble det en liten kafétur på oss først, for å slå ihjel litt tid. Jeg fryktet for at energien kom til å ta slutt i løpet av kvelden, men det gikk faktisk fint denne gangen.
Jeg hadde en plan om å legge inn et par videosnutter fra konserten i dette blogginnlegget til alle dere som ikke var der. Men siden jeg ikke har egen youtube-kanal og er usikker på om jeg har lov til dette, må dere klare dere uten. Neste mulighet for å høre disse sprudlende, glade og dyktige ungdommene blir 6. februar 2022 i Olavshallen! 🙂
Det er ikke ofte jeg er innom ei kirke, men i går var det en sånn dag. Jeg var invitert med samboeren min, som skulle spille bass. Og jeg liker Basse-Bjørn, liker når han spiller bass og ser kul ut. Til daglig jobber Bjørn som lærer, bruker musikk en del i undervisningen, og spiller dessuten for tegnsangkoret på skolen.
Koret er utstyrt med to knalldyktige musikere
Dette tegnsangkoret er superdyktige til å synge. Og de har med seg engasjerte ansatte fra skolen, en dirigent og to musikere. Nylig kom koret på andreplass i NM i sin gruppe. Da jeg hørte dem synge, skjønner jeg at dette var vel fortjent, for de sang med stemmer og stolthet som lyste ut av øynene og kroppsholdningen deres.
Tegnsangkoret
Det ble en flott konsertopplevelse, som også bød på litt julestemning. Bjørn hadde satt av plass til meg helt foran, slik at jeg kunne ha god sikt til han (og barnekoret). Hver gang jeg så bort på han, blunket han flørtende mot meg mens han klimpret i vei på bassen. Kanskje må han få en forsterker i julegave, slik at han kan basse høyt her hjemme også, både for å gi hjertet mitt noen hopp, og for å underholde de andre naboene i blokka!
I går fikk jeg resultatet fra de siste blodprøvene tatt på legekontorets laboratorium. Legen skrev at prøvene var fine. Ingen dårlige nyheter til helga, altså. Hurra! Jeg har imidlertid spurt om en utskrift som viser verdiene for de ulike prøvesvarene, siden jeg vil vite mer eksakt enn at “det er komplett normale prøver”. Er det f. eks. noen verdier på vitaminer og mineraler som er i det nedre sjiktet? Det kan være viktig i forhold til ME.
Jeg skal i gang med en skikkelig kosttilskudd-cocktail nå, og da er dette nyttig å vite. Jeg la frem ei liste over hvilke kosttilskudd jeg tenker å begynne med. Som forventet ønsket hun ikke å vurdere disse i forhold til min helse, siden hun forholder seg til legemiddelhåndboka. Hun sjekket imidlertid opp høydose B1, som er hovedgrunnen til at jeg skal begynne med alle de andre tilskuddene, og ble ikke skrekkslagen da jeg sa at jeg skulle ta 600 mg, og ikke 1800 som skjermen hennes viste var høydose B1. Hun ville imidlertid at jeg skulle vente med å begynne med alle disse nye kosttilskuddene, i tillegg til å ta pause fra de jeg tar til vanlig, til hun hadde fått tatt noen blodprøver av meg.
Men alt dette er jo ikke så interessant for deg. Konsekvensen og det som kan være mer spennende, er at jeg har forhåpninger om å bli friskere av ME med disse tilskuddene. Nå som blodprøvene er tatt og jeg har fått “go”, er jeg klar for å begynne å putte i meg godsakene. Flere med ME har god effekt av dem, men ikke alle. Legen skrev i meldingen at evt. videre tilskudd blir opp til meg, så dette blir på eget ansvar. Jeg vil skrive mer om tilskuddene og hvordan det går senere her i bloggen.
I tillegg må jeg nevne at disse blodprøvene viste at jeg ikke har stoffskiftesykdom. Jeg har de siste månedene hatt skjelvinger i kroppen og dessuten gått ned i vekt. Jeg fryktet at jeg hadde fått tilbake Graves disease, som er en autoimmun sykdom og den vanligste årsaken til høyt stoffskifte. Jeg har hatt Graves disease tidligere, måtte medisineres over et par år, og var henrykt da jeg ble friskmeldt og kunne slutte med medisinene.
Konsekvensen av dette er at jeg kan fortsette å spise potetgull! Fordi vektnedgangen da ikke skyldes stoffskifteproblemer, kan jeg spise litt potetgull med god samvittighet. Jeg trenger ekstra salt, og poteter har aldri vært usunt. Dessuten er litt ekstra fett på kroppen uansett bra å ha, pleier jeg å si, i tilfelle krig eller sykdom.
Mange av dere som ble kjent med meg slik jeg er i dag, klarer sikkert ikke å forestille dere hvordan jeg var før jeg ble ME-syk. Døtrene mine husker heller ikke hvordan jeg var, siden jeg fikk ME da de var ganske små. Noen ganger føler jeg at tiden går fra meg, men jeg har i alle fall VÆRT energisk, høyt og lavt, overalt, med på alt, hoppet og danset, og trent hardt. Det er godt å tenke tilbake på. Disse minnene er med på å gjøre hverdagen med sykdom enklere for meg. Kanskje fordi jeg evner å se at jeg tross alt har fått utrettet og opplevd mye i livet.
I går skrev jeg om da jeg fikk klengenavnet Karate-Kari i innlegget Mine karatemedaljer. I dag får du noen bilder av KarateKari fra gamledager. Kjenner du meg igjen? Beklager dårlig kvalitet på de mest forhistoriske bildene.
Karate-KariKaratespark på fluer på Vattafjellet, ViknaKarate på timeplanen i gym
Da jeg i slutten av 20årene var lærer på en byskole i Trondheim, hadde jeg gym på timeplanen med tre av klassene. Jeg satte opp halvårsplaner for gymtimene, mye basert på deres ønsker og for at de skulle være forberedt til timene, men også fordi det var mange talesterke gutter som ønsket seg fotball i alle gymtimene. De samme guttene gledet seg veldig til timen det stod karate på, men det morsomme var at jentene syntes det var vel så kult og spennende. Etter å ha hatt karatetimene, dukket plutselig klengenavnet Karate-Kari opp igjen. Jeg husker ikke hvorfor, men snart kalte alle elevene meg på skolen Karate-Kari.
Jeg kan ikke skryte på meg at jeg satte meg mer i respekt av den grunnen, for jeg gikk for å være “snill”. Da jeg skulle slutte som engelsklærer for den mest utfordrende klassen jeg har hatt noen gang, kom de mest bråkete guttene løpende og bønnfalt meg om å fortsette å være lærer for dem. Det var temmelig overraskende, siden jeg selv syntes jeg hadde maset og kjeftet utrolig mye på dem. Da jeg konfronterte dem med at de måtte synes jeg hadde kjeftet mye, ble jeg forundret over at de ikke syntes å være av samme oppfatning i det hele tatt.
Jeg lever godt med å bli husket som snill. Jeg er imidlertid ikke dumsnill, bare veldig tålmodig, og jeg kan slå tilbake om jeg må. Det er muligens nettopp utholdenheten og fighteren i meg som gjør at jeg aldri gir opp håpet om å bli frisk av ME. Joda, jeg har akseptert situasjonen, slik eksperter og kloke hoder sier at man skal gjøre. Men så lenge det er liv, er det håp. 🙂
I går skrev jeg litt om tai chi, som er en treningsform jeg har blitt veldig glad i. Jeg startet med tai chi fordi jeg savnet å kunne trene karate. Det var min gamle karatekompis Rune som motiverte meg til å prøve tai chi i Trondheim Karateklubb. De første gangene syntes jeg treninga var for lett, at det ikke var nok utfordring og jeg ble jo ikke en gang andpusten.
Men jeg var totalt utslitt etterpå. Klarte knapt å trykke ned gasspedalen da jeg skulle kjøre hjem og ble liggende rett ut i et par dager i etterkant av timen. Men jeg er ikke den som gir opp så lett. Er ganske utholdende, og klatrer opp når jeg faller ned. Etter hvert fikk jeg “dreisen” på det og opplevde at både stillingene, bevegelsene og øvelsene var sammenlignbare med de jeg kjente fra karate, bare myke og rolige i stedet. Som jeg etter hvert har innsett er det jeg trenger, og tåler.
Karatemedaljene som du ser på bildene, er fra tiden jeg trente karate. Båndene er temmelig krøllete, etter å ha ligget gjemt i ei eske under andre gamle minner i mange år. Jeg trente karate i noen år, deretter kung fu et par år, og så karate noen år igjen. Da jeg var yngre deltok jeg i flere regionsstevner og på noen Norgescuper. Det var både spennende og skremmende.
Jeg husker spesielt min første Norgescup, som var i Oslo. Der lærte jeg at det var viktig å sparke hardt. Den ene motstanderen min fikk inn et skikkelig godt spark mot hodet mitt, rettere sagt mot venstre øye. Siden dette ikke var fullkontakt karate, fikk hun poeng mot seg, dvs jeg fikk poenget fordi hun sparket for hardt. Jeg var full av adrenalin, kjente ikke smerter, men tårene trillet. Det førte til at jeg resten av kampen knapt så hvor jeg sparket og slo, så hun vant kampen. Jeg endte på fjerdeplass, og var egentlig fornøyd med det.
Da jeg kom hjem til Trondheim og var tilbake på lærerhøgskolen, ble det litt oppstandelse blant mine medstudenter, siden jeg i løpet av helga hadde “utviklet” et skikkelig blåøye. Da fikk jeg passet mitt påskrevet, gitt. Karate-Kari ble mitt klengenavn. Selv synes jeg det lyder omtrent like naturlig som Karate Kid.
Karate var en del av meg i mange år, og den dag i dag kjenner jeg at det bruser og bobler inni meg når jeg ligger på sofaen og ser for meg at jeg sparker og slår. Jeg elsker å sparke hardt. Skikkelig hardt! Ikke på mennesker, men på slagputer og boksesekker. Det er en sterk, energisk, herlig følelse! Jeg har tenkt at hvis jeg en dag blir frisk av ME, skal jeg troppe opp på karatetrening igjen. Det er ikke en stor drøm, men det er noe jeg ville gjort fordi det føles riktig og fordi det er god trening for hele kroppen. 🙂
I dag er det tai chi-dagen! Juhu! Hver onsdag er tai chi-dagen for meg. Det er ukas høydepunkt og faktisk det eneste faste jeg har i løpet av uka. Da legger jeg inn my hvile i forkant, slik at jeg er i best mulig form til tai chi-timen. I tillegg må jeg ha mye hvile og lading i etterkant. Dette innebærer at onsdager tilbringes i senga og på sofaen, og alt annet blir “ryddet unna”. Torsdager er også meget rolige dager. Hverdagen min handler mye om planlegging og prioriteringer.
Ei god venninne ville møte meg i dag. Det var innmari kjipt å si nei, siden det er fantastisk hyggelig å tilbringe tid sammen med henne. Men onsdag er hviledag. Om vi hadde drukket te og skravlet sammen et par timer, ville jeg etter all sannsynlighet ikke hatt energi igjen til tai chi i kveld. Butikkturen tok jeg i går, for om jeg hadde dratt på butikken i dag, ville jeg vært for utmattet til å delta på tai chi-timen.
Forrige uke måtte jeg droppe tai chi, siden vi hadde korona i hus. Jeg hadde ikke symptomer på korona, men tok ikke sjansen på å evt. smitte noen på tai chi. Siden jeg da ikke fikk med meg det de lærte forrige onsdag, gruer jeg litt for dagens økt. Der andre trenger tre repetisjoner, må jeg ha sju. Det er ikke så uvanlig at hukommelsen er dårligere for ME-syke. “ME-tåka” fører også til dårligere konsentrasjon, og plutselig kan jeg oppleve det som om strømmen kuttes i hjernen. Da klarer jeg ikke å “ta inn” mer og må ha pause.
Dette innlegget blir ikke lenger, siden jeg nå skal legge meg ned i vertikal stilling igjen. For å lade både kropp og hode. Etter utlading på tai chi i kveld, skal jeg hjem til tai chi-burger, som også er fast på onsdager. Det er det kokken Bjørn som står for.
I dette huset skrev jeg eventyret mitt / The house in which I wrote my fairy tale
Her kommer eventyret som jeg skrev da jeg var 19 år endelig på trykk. Du leste kanskje gårsdagens innlegg med historien om hvordan eventyret ble til? Om ikke, finner du det her: Eventyret som aldri ble publisert.
This is the fairy tale that was never published. I wrote it when I was 19 years old, and it’s been stowed away in an old box ever since. Now, however, I’m ready to publish it, right here and right now. Moreover, I will restrain from making corrections and changes to it. Here it goes!
Once upon a time there was a king who could not sleep at night time. Soon it became known all over the little town that the king’s palace was haunted. They all felt very sorry for their beloved king and his daughter, the most beautiful princess anybody had ever seen. But they could not think of any way to help him.
One night the people in the little town woke up because of a terrible noise from the palace. Now they understood that the conditions were worsening and something had to be done if they were ever to maintain peace in the little town.
Early in the morning they all went up the hill and gathered in front of the palace. The king, pouchy-eyed from lack of sleep, soon appeared in front of the citizens. Apologizing for the trouble he had caused he told them about the horrifying spirit that was keeping him awake all night. At last he went down on his knees begging them to help him to get rid of the dreadful spirit and promising half the kingdom and the princess to the one who would give him back his night’s sleep.
One by one his good friends and subjects would enter the palace to try to scare away the spirit. People were coming from far and near, but they all had to give up in the end. Eventually, the king got tired of all the people who invaded his palace without being able to help him, and one day he announced that those who tried and failed would have their head cut off.
However, there was a tree feller who had three sons that were both brave and strong, and they wanted to try their luck.Their father was very poor and he could’t give them much food for their long journey on foot, but he gave them an amulet which would bring them luck.
As the three of them set off they promised their old father that they would come back rich one day and they should never have to eat gruel again.
When they couldn’t see their house any more the oldest son, fat from always eating all the leftovers, took the amulet out of his pocket and gave it to his younger brother. I do not need it, he said, believing that physical strength was all he needed. But the younger brother was very lazy and thought that he could not be bothered to carry it and gave it to the youngest of the three. I do not need it either, he said.
The youngest son looked at the amulet with great interest, then put it in his pocket, and they started to walk again. Soon the youngest brother discovered that there was a hole in his pocket, and the amulet was gone. He rushed back and just as he saw the amulet in front of himself on the path a rat appeared and ran away with it. Astounded he followed it and caught it just before it disappeared into a hole of a tree.
Meanwhile the two older brothers had arrived at the king’s palace. The oldest son entered the palace first. Bowing to the king and looking greedily a the princess he promised to make an end to the spirit in the palace. Chasing the ghost in the palace that night the oldest son did much damage and did not succeed, so the following day he was taken down to the cellar to have his head cut off.
The younger son now went inside and greeted the king and the princess. Tired from the long walk he fell asleep that night and the next morning he suffered the same fate as his older brother.
In the meantime the youngest son with his new pet, the rat, arrived at the palace. Seeing the princess in the bedroom window he fell in love at once. The king was surprised at the politeness of the young man but did not think him suitable for such a task. The princess, however, liked the young man with the original pet and begged her father to give him a chance.
As darkness fell the youngest son of the tree feller sat down to wait for the ghost to appear. Suddenly he heard some knocking coming from the other end of the room. At the same time his pet rat jumped out of his pocket, ran across the floor and disappeared into a hole in the wall. The youngest son sat there astonished not knowing whether to believe what he heard and saw or not. “What is going on”, he exclaimed as several rats came out of the hole in the wall and danced in front of him.
His pet rat now told its fellow rats to calm down. “These rats you now see are what the king thinks is an evil spirit”, it told his friend. “They have been living here in the palace because they haven’t got anywhere else to go, but I am now going to take them with me back to the woods where my family and I live”.
From that day the king was again able to sleep properly at night time and the youngest son of the tree feller was happy that the amulet had brought him so much luck. Everything was now made ready for a wedding which lasted seven days and if they are not dead yet they still live happily in a palace in a little town far, far away from here.
Fra 1. november begynte jeg å blogge på blogg.no igjen, der jeg startet for tre år siden. Jeg har hatt en “ny giv” og blogget nesten hver dag i det siste. Dere finner de siste blogginnleggene mine på kariengesvik.blogg.no Stikk gjerne innom! Inntil videre beholder jeg dette nettstedet i tillegg. 🙂
As of November 1st I started blogging at blogg.no again. This is the blog platform on which I first started blogging three years ago. You will find my newest blog posts at kariengesvik.blogg.no Hope to see you there! 🙂 However, I will still keep this website for a while.
En av skriveoppgavene jeg fikk da jeg gikk på Cassio College i England var å skrive et eventyr. Dette var en morsom oppgave, og blyanten tok meg med inn i en eventyrverden jeg ikke visste fantes. Men jeg kom i mål og leverte inn skriveriene til min dyktige og engasjerte lærer Barbara. Du kan tenke deg at jeg gjorde store øyne da jeg fikk tilbake teksten og så kommentaren fra læreren. “Excellent. Publish it.” Men dette er eventyret som aldri ble publisert.
Jeg var 19 år i 1986 og hadde lært at man ikke skal tro for godt om seg selv, eller tro at man kan så mye. Jeg var sjenert og gjorde bare det jeg fikk beskjed om. Tanker om at eventyret var bra nok til at andre enn den engelske læreren skulle lese eller ha interesse av å lese det, var helt uvirkelig og “fjernt”. Men kanskje kunne dette blitt eventyret som inspirerte meg til å skrive mer. Imidlertid var det nok ikke meningen at det skulle bli slik.
Eventyret ble altså aldri publisert, selv om det stod klart og tydelig skrevet at det skulle publiseres. Men nå, nærmere et halvt århundre senere, gjør jeg det, her i bloggen. Om jeg hadde fått respons og skrivehjelp, slik jeg senere lærte om på lærerstudiet og har brukt i eget arbeid som norsklærer, kunne denne kladden kanskje blitt til noe mye mer eventyrlig.
Det var forresten et hint fra bloggeren Happy som fikk meg til å lete frem eventyret fra en gammel eske. Hun skrev i en kommentar på gårsdagens blogginnlegg Rampenissen tok med tvillingbroren at det som jeg hadde skrevet, hørtes ut som et eventyr. Bildet øverst er meg som 19åring på rommet mitt hos vertsfamilien i England. Vedleggene under er “kladden” av eventyret mitt. Håndskrifta bærer preg av at jeg ikke hadde noen skrivepult men satt i senga og skrev. Det er nok litt vanskelig å lese, så til i morgen skal jeg ha skrevet det på PC . Legger det da i et eget blogginnlegg.
