I går skrev jeg litt om tai chi, som er en treningsform jeg har blitt veldig glad i. Jeg startet med tai chi fordi jeg savnet å kunne trene karate. Det var min gamle karatekompis Rune som motiverte meg til å prøve tai chi i Trondheim Karateklubb. De første gangene syntes jeg treninga var for lett, at det ikke var nok utfordring og jeg ble jo ikke en gang andpusten.
Men jeg var totalt utslitt etterpå. Klarte knapt å trykke ned gasspedalen da jeg skulle kjøre hjem og ble liggende rett ut i et par dager i etterkant av timen. Men jeg er ikke den som gir opp så lett. Er ganske utholdende, og klatrer opp når jeg faller ned. Etter hvert fikk jeg “dreisen” på det og opplevde at både stillingene, bevegelsene og øvelsene var sammenlignbare med de jeg kjente fra karate, bare myke og rolige i stedet. Som jeg etter hvert har innsett er det jeg trenger, og tåler.
Karatemedaljene som du ser på bildene, er fra tiden jeg trente karate. Båndene er temmelig krøllete, etter å ha ligget gjemt i ei eske under andre gamle minner i mange år. Jeg trente karate i noen år, deretter kung fu et par år, og så karate noen år igjen. Da jeg var yngre deltok jeg i flere regionsstevner og på noen Norgescuper. Det var både spennende og skremmende.
Jeg husker spesielt min første Norgescup, som var i Oslo. Der lærte jeg at det var viktig å sparke hardt. Den ene motstanderen min fikk inn et skikkelig godt spark mot hodet mitt, rettere sagt mot venstre øye. Siden dette ikke var fullkontakt karate, fikk hun poeng mot seg, dvs jeg fikk poenget fordi hun sparket for hardt. Jeg var full av adrenalin, kjente ikke smerter, men tårene trillet. Det førte til at jeg resten av kampen knapt så hvor jeg sparket og slo, så hun vant kampen. Jeg endte på fjerdeplass, og var egentlig fornøyd med det.
Da jeg kom hjem til Trondheim og var tilbake på lærerhøgskolen, ble det litt oppstandelse blant mine medstudenter, siden jeg i løpet av helga hadde “utviklet” et skikkelig blåøye. Da fikk jeg passet mitt påskrevet, gitt. Karate-Kari ble mitt klengenavn. Selv synes jeg det lyder omtrent like naturlig som Karate Kid.
Karate var en del av meg i mange år, og den dag i dag kjenner jeg at det bruser og bobler inni meg når jeg ligger på sofaen og ser for meg at jeg sparker og slår. Jeg elsker å sparke hardt. Skikkelig hardt! Ikke på mennesker, men på slagputer og boksesekker. Det er en sterk, energisk, herlig følelse! Jeg har tenkt at hvis jeg en dag blir frisk av ME, skal jeg troppe opp på karatetrening igjen. Det er ikke en stor drøm, men det er noe jeg ville gjort fordi det føles riktig og fordi det er god trening for hele kroppen. 🙂
Her er innlegget jeg skrev om tai chi i gå: Tai chi og hvile
Takk for at du stakk innom bloggen! 🙂
Så gøy. Jeg har både datter og samboer som trener karate. Sjøl har jeg alltid vært mere utendørsaktiv, men jeg syns det er moro å se på og at hele konseptet karate er spennende.
Så kult! 😊 Trener de sammen også? Karate er veldig fin trening, både fysisk og mentalt. Men man får jo ikke frisk luft og naturopplevelser som du gjør. Flott at man kan velge forskjellig, synes jeg.
De har fulgt hverandre og trent sammen siden de startet. Da var datteren 13 år. Nå er hun 22 og bor ikke her, men trener karate gjør begge fortsatt. Sammen så ofte de får til. Hun er akkurat valgt som styreleder i OSI Karate(Oslostudentenes Idrettsforening, karate). Spennende å følge med selv om ingen av dem konkurrerer for tida🙂
Så spennende at de har fulgt hverandre! 🙂 Det høres ut som datteren din er veldig engasjert i idretten siden hun nå er valgt som styreleder i klubben sin i så ung alder. 🙂
Tøft! Jeg skulle for mange år siden ha lært meg fysisk selvforsvar, kunne sluppet en del hendelser jeg gjerne skulle vært foruten. Du elsker å sparke hardt, bare innrøm at det er noen mennesker du gjerne skulle gitt et par smeller, jeg vet jeg har lyst.
Men herlighet, det er jo ikke for sent enda, Bunny! Jeg har et søskenbarn i Drammen som jeg kan sette deg i kontakt med. Hun er Norges høyest graderte kvinne og vil sikkert ha deg i klubben sin! Just let me know! 😊 Kommer ikke på noen jeg har lyst til å sparke… Men det hendte at innpåslitne menn ute på byen fikk seg en overraskende avslutning på tilnærmelsene før i tida, hehe 😊
Du verden. Du overrasker mye du. En dame med mange skjulte talenter. Veldig flink:)
Haha, så artig at du blir overrasket 😉 Takk-takk 🙂 Jeg var ikke så flink i utgangspunktet, men veldig utholdende, spenstig, sterk og likte tøff trening 😀
wow, dette var kult!
Ja, kampsport er jo kult, og det er nyttig å kunne selvforsvar! 🙂
Ikke dårlig! Artig å tilbake på og kanskje en dag kan du drive med karate igjen. 😀
Hehe, ja, det er ikke umulig at det kan skje en vakker dag! 😀
Oioi det var ikke få, flink du er da, det er moro å ha 😊😊😊
Glemte å telle, hihi 😀 Var i tvil om jeg skulle kaste dem da jeg ryddet før siste flyttinga, men jeg tok til fornuft. De tar jo ikke så stor plass. 🙂
Moro å ha da litt til ihvertfall 🤗
Ja, litt til. Fikk jo plutselig “bruk for” dem i dag. 🤗
Tøff dame du Kari!
Gir dæ ikke så lett!
Håper det går bra i heimen! 🌺🌺
Tøff mot de tøffe og snill mot de snille 😀 Nei, kan da ikke gi meg, kler meg dårlig det! Alt vel i heimen, og håper det er bra med deg og dere! 🙂
Wow så mange medaljer!
Sport og trening og det å være aktiv gir så mye glede 😀 Og det å mestre og brenne for en idrett er topp 🙂
Så kan man se på medaljene og vite at man HAR klart så mye og være fornøyd nok med det en klarer i dag <3
Ja, det var visst en del medaljer, flere enn jeg husker 😀 Mestring og glede i mestring henger absolutt sammen 😊 Vi må være fornøyd med det vi klarer ja, og jeg tror jeg er ganske flink til det. Er egentlig veldig glad for at jeg har gjort så mye spennende i livet FØR jeg ble syk, for det er fint med de gode minnene.
Enig med deg – det er godt med alt en har gjort – å se tilbake på det med stolthet 🙂
Vi har nok alle noe å være stolt over, om vi tenker oss om 😊😊😊