For en stund siden sov jeg med slanger på over natta. Ikke av det slaget som krøller seg og bukter seg bortover, men plastslanger i nesa og diverse tape og reimer festet til kroppen. Jeg så for meg at det kom til å bli vanskelig å sove med dem, og de minnet litt om slanger jeg så i Amazonas, men som vanlig sov jeg i mange timer. Slangene og apparatene målte pusten min gjennom natta. Siden jeg har ganske høy puls og høye målinger på pulsoksymetri også, ville fastlegen min henvise meg til pusteregistrering. Innkallingen til klinikken kom fort, og plutselig var det gjort. Det tok imidlertid over en måned før jeg fikk time til øre-, nese- og halsspesialist for oppfølging.
Denne oppfølgingstimen på klinikken har jeg hatt i dag. Jeg ble sittende i 20 minutter på venteområdet uten å bli hentet inn noe sted. Jeg ruslet da bort til skranken for å sjekke. En legesekretær kunne fortelle meg at jeg var i feil ventesone og ba meg ta heisen opp, mens hun ringte og sa fra om hvor jeg hadde gjemt meg. Jeg rakk knapt å finne en stol å sitte på der oppe før ei dør åpnet seg til venstre for meg og jeg ble halt innenfor legekontoret til en driftig herremann.
Legen var en hyggelig mann i sin beste alder (bestefar skulle jeg dømme ut fra kaffekoppens tekst) med villt, bustete hår og øyne som så rett på meg når han snakket. Slike leger liker jeg. Han var kirurg også, men jeg ble ikke skremt av den grunn. Jeg skulle jo ikke under kniven, tenkte jeg, og det fikk jeg rett i. Han kunne ikke se noe faretruende ut fra målingene mine, hverken med pust/lunger eller hjerte.
Jeg puster greit om nettene, og målinger på nederste skala for pulsoksymetri er ikke unormale heller. Parametrene gjelder bare for den ene natta, men selv de lave verdiene regnes som normale pga. høyere snittmålinger. Han mente at det ikke var noe hold i at man ville være i bedre form med høyere pulsoksymetri, så der røyk den teorien. Men om man opplever å føle seg i bedre form, for eks. i klimaet i Spania, så er man i bedre form. Klok fyr! Legen sa noe om pulsmålinger også, men her må jeg innrømme at jeg ikke husker hva han sa.
Alle disse forklaringene og utbroderingene skjedde i et forrykende tempo, sikkert i 100 km/t. Men jeg tror jeg fikk med meg det meste av det han sa, og i alle fall var han enig da jeg avsluttet med å si at jeg håper at jeg slipper å se han igjen, i alle fall i denne settingen.
Mot slutten av racer-snakkingen klarte jeg å stoppe Dr. Moxnes i taleflommen for å spørre om uregelmessige, plutselige, ufriville innpust jeg får når jeg ligger og slapper av på sofaen. Bare ett innpust, og så ikke noe mer. Forklaringen på hvorfor jeg har dette, kjøper jeg ikke helt. Han sa at det er noe som kalles “hypnogoge faser”, altså noe som skjer i tilstander mellom søvn og våkenhet. Jeg er jo i høyeste grad våken når dette skjer, bare slapper av. Morsomt ord, forresten. Men han har kanskje rett i at det er hjernen min som gir beskjed om at dette er nødvendig. Muligens prøver hjernen på denne måten å ruske tak i meg, si fra at den vil strekke på seg, ha mer oksygen. 😀
Her er et tidligere innlegg jeg skrev om pulsoksymetri: Høyere pulsoksymetri = Mer energi?
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂
Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)