Kan jeg fly med dette blodtrykket? Klart jeg kan! Dagens tre blodtrykksmålinger ligger i snitt på 132/84, noe som regnes som normalt. Dermed er blodtrykket godtkjent og jeg kan reise med fly i morgen vel vitende om at blodet flyter naturlig og uten å være redd for å få problemer underveis. Jeg må nok si fra til mamma også, så ikke hun bekymrer seg unødvendig. Slike gamle damer har det med å bekymre seg mer og mer etter som de blir eldre.
Blodtrykket ble målt på laboratoriet, og det var fort unnagjort. Legesekretæren foreslo at jeg burde ta en tur innom fastlegen også, men det var ikke like fort gjort. Halvannen time er lenge å vente for en som trenger å begrense “oppetid”. Jeg kunne valgt å “dra ME-kortet” og kanskje fått kortere ventetid, men man har da skamvett. 🤪
Tepause på Heimdal
Med all denne ventetiden måtte jeg utnytte muligheten til å sjekke hvordan det står til med Heimdalingene. Jeg gikk ned trappa fra legesenteret, kjøpte meg en kopp te i kaféen og fant meg en fin utsiktsplass. Dette har vært nabolaget mitt i mange år, før jeg flyttet til Ranheim. Jeg så ingen kjente mens jeg satt der, men det var interessant å følge med i folkelivet og samtalene. 😊
Fastlegen min er ei effektiv dame, samtidig som hun tar seg tid til spørsmål. I tillegg til å få sjekket dette med den evigvarende svimmelheten, fikk jeg også spurt angående ei rar blemme som har vokst frem på det ene øyet, og i tillegg spurt om å få dokumentasjon jeg trenger for å få søkt om støydempende ørepropper via ergoterapeut. “Blemma” viste seg å være en liten cyste, som skal få være der til den går bort av seg selv. Dokumentasjonen sender hun direkte til ergoterapitjenesten. Etter noen kjappe nevrologiske undersøkelser og spørsmål om hvordan svimmelheten oppfører seg, konkluderte hun med krystallsyken. Så til tross for en del venting, fikk jeg “gjort mye”. Og jeg smilte bredt da hun sa at blodtrykket er “glimrende”! Jeg er klarert for tur! 🤗
Byåsen Bakeri kafé
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 😊
Oktober banker på døren, og med det er det mange som må finne frem votter og skjerf. Jeg venter litt med det. Skal ha en utvidet, helsebringende høstferie i varmere strøk før jeg er klar for kalde høstdager, og der blir det nok mer bruk for bikini enn votter.
I dag pakker jeg kofferten, og i morgen reiser jeg. Jeg har det meste jeg trenger i Spania, men fordi det er inkludert innsjekk av bagasje i billetten, tar jeg med den store kofferten. Det er ikke så mye jeg trenger i ha med, utenom piller, pc og noen kremer. Så da fant jeg ut at jeg skal ta med ei dyne i tillegg. Har nemlig ei ekstra magnetdyne liggende, og den kan være god å ha i Spania. Den gjør uansett ikke mye nytte for seg her hjemme i skapet. Magnetene bidrar til at jeg får mindre vondt i kroppen. Det samme gjør sola, men det ene utelukker jo ikke det andre.
Foretrekker du votter eller bikini? Jeg bruker begge deler samtidig når jeg isbader, men de fleste velger nok en av delene, avhengig av vær og årstid. Eller badeshorts, om de har tissetass.
Snart skal jeg en tur på legesenteret for å måle blodtrykket. Etter at jeg tidligere i uka har skrevet om at jeg er så svimmel, har flere kommentert at jeg må oppsøke lege. Siden jeg er litt fornuftig innimellom, fant jeg ut at jeg skulle høre på disse kloke menneskene. Det kan i alle fall være greit å utelukke problemer med blodtrykket, sånn at det ikke skjer noe skummelt når jeg sitter høyt oppi luften.
Høstbladene soler seg
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Himmelen består, selv om bygninger og hus går til grunne. Jordskjelv, ras, flodbølger, orkaner, branner, rakettangrep, ulykker og andre katastrofer kan jevne blokka foran oss med jorda på sekunder. Men himmelen vil fortsatt være der. På akkurat samme sted som i dag.
Der broer faller sammen og matlagre blir tilintetgjort, sprer fortvilelsen seg. Nye kroniske og livstruende sykdommer oppstår, virus og bakterier florerer. Fattigdom og sult tar ikke slutt, kampen for tilværelsen er evigvarende. Urettferdighet, arbeidsledighet og konkurser skaper overskrifter. Grenser stenges, eller utvides, noen hevder å eie sin del av jorda, sin del av havet og luftrommet. Men himmelen er der den er.
Vi opplever sabotasje utført av såkalte maktherrer, kriminalitet som blomstrer, skremmende terror, massakrer og blodhevn. Det er krig på fjerne kontinenter, men også på vårt eget. Og vi frykter for at vi også kan bli involvert, mer enn før, og for konsekvensene. Mennesker kriger for å oppnå mer makt, mer kontroll, mer rikdom, flere ressurser. Himmelen består, uansett. Innbyr til ro.
Himmelen lar seg ikke flytte. Den endrer seg for vårt blotte øye, med vær og vind, forurensning og menneskers innblanding, men til syvende og sist lever den sitt eget liv. Sivilisasjoner vil kollapse, jorda vil gå under, men himmelen vil bestå. Som en del av universet. Kveldens fargespill og nattens vakre stjernehimmel vil fortsatt være der etter at vi er borte fra jordas overflate.
Ha en glitrende dag! 🌟
Septemberhimmel
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Det føles som å være på en uendelig karuselltur. Eller at omverdenen snurrer rundt. Når jeg sitter eller ligger helt stille en stund, er det som om karusellen stopper. Tvert jeg dreier på hodet eller skifter stilling på hodet, kan karusellen begynne å snurre igjen. Verst er det når det snurrer mens jeg går, for da blir jeg kvalm også. Kan det være at jeg har krystallsyken?
Det var Natheless som i går foreslo at det kunne være krystallsyken. Bloggere kan brukes til mye, til og med stille diagnoser, hihi. Jeg tok turen innom Google for å se om det stod noe oppklarende der. Joda, akutt svimmelhet, ustøhet, kvalme, anfall fremprovoseres av hodebevegelser eller stillingsforandring. Alt symptomene stemmer!
De første to svimle dagene, tenkte jeg at svimmelheten kanskje kom fra migrenen eller ME-diagnosen. Jeg kan være svimmel i begynnelsen av et migreneanfall, og det er ikke uvanlig å være mye svimmel når man har ME. Det er lett å henge nye symptomer på ME-knaggen, men det har ikke vært så langvarig før. Nå kjører jeg karusell på fjerde dagen, og det er ikke det spor morsomt.
Etter en ganske lanvarig periode med svimmelhet for 10 – 15 år siden, konkluderte fastlegen min med at jeg hadde vestibularnesrevitt, altså virus på balansenerven. Symptomene var akkurat de samme da som nå, så det kan like godt ha vært krystallsyken. Da er det kanskje noen av krystallene i det indre øret mitt som har løsnet og skaper denne ubalansen. Jeg tenker at det uansett ikke er noen vits i å kontakte lege, og at jeg bare får ta tiden til hjelp.
Høstblader
Jeg vet ikke om frisk luft hjelper, men det gjør godt, så jeg samlet meg sammen og sjanglet ut i boden en tur. Elvis ble samtidig satt på vinterlagring, for det blir sannsynligvis ikke flere elsparkesykkelturer før vinteren nå. Dessuten måtte jeg hente ut en stor koffert fra uteboden. Kofferten og jeg skal ut og reise om noen dager, og er jeg ganske spent på om jeg kommer meg ombord i flyet uten å bli stoppet i promillekontroll.
Kofferten fikk en svingom på vei ned gårdsplassen. Syntes de flotte høstbladene og oransje blomstene var fine og vakre. Den ble overrasket over fønvinden og hele 15 grader nå som det er i slutten av september. Jeg tenker den skal bli enda mer forbauset når den får reise helt ned til Spania. Der har den ikke vært på flere år, siden jeg som regel bare tar med den lille kofferten.
Ønsker deg en fin høstdag! 🍁
Høstblomster
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Skulle jeg velge bakrus eller høstsus? Jeg vet jo at det kan hjelpe med en tur med litt frisk luft når man er i bakrus. Høstvind og høstsus kan føles godt mot kroppen.
Da jeg våknet etter lørdagens middagsdate med samboeren, føltes det som jeg hadde kjørt altfor mange runder på en karusell. Det gikk rundt i topplokket, og jeg var susete som om jeg skulle være beruset. På ustødige bein sjanglet jeg meg inn på badet for å foreta dagens første dotur. Måtte holde meg fast i veggen idet jeg rundet hjørnet, og jeg følte meg uvel og urven. Akkurat slik det pleide å være etter en jublende god fest før i tida.
Nedre Humlehaugen
Det ville vært greit dersom jeg faktisk hadde vært på jublende god fest, men med ME kan kroppen fortone seg som et mysterium. Sånn er det bare. Jeg hadde virus på balansenerven for noen år siden. Da var jeg sengeliggende i ganske mange dager, kjørte seng uten stopp, før det gradvis gikk over. I perioder etterpå kunne svimmelheten komme tilbake, men med mindre styrke og ikke så langvarig. Nå er det heldigvis lenge siden sist, kanskje nærmere et år.
I dag er det mandag og enda har ikke svimmelheten sluppet taket i meg. Kan man bli i bakrus av et lite shotglass med øl? Altså av 44 ml med helt vanlig øl? Det var det eneste jeg kunne komme på at jeg hadde drukket eller spist kvelden før som kunne ha noen berusende effekt på kroppen min. I tillegg til et halv glass rødvin, som jeg valgte å skylle ned ølet med.
Humlehaugen
Bildene i dette innlegget er fra nabolaget vårt, tatt for to dager siden. Jeg hadde faktisk ikke gått opp bakkene ovenfor blokka vår tidligere, ikke sett noe av utbyggingen som foregår der. Det var snilt av Elvira, elscooteren min, å trille meg opp i høyden, hvor jeg fikk ekstra mye høstsus inn i kroppen. Jeg følte meg mindre svimmel ute, men da jeg en halv time senere lå på sofaen igjen, var det like ille. “Vi får håp det bli likar i mårra!” 😀
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Jeg er ikke så glad i fårekjøtt, unngår det helst, og jeg liker ikke øl. I går ble mine smakssanser utfordret og jeg overvant to antipatier, nemlig motstanden mot både fårekjøtt og øl.
Vi hadde en date, samboeren og jeg. En middagsdate. Det har vi jo stort sett hver dag, og det er han som kokker og inviterer. Lørdagen var intet unntak, men forventningene var ekstra høye, siden kokken skulle lage en helt ny rett, som det dessuten var ganske mye arbeid med.
Først måtte han ut for å kjøpe gryte, en slik man kan putte i komfyren og langtidssteike/-koke mat i. I tillegg stod mørkt øl og fersk rosmarin på handlelista. Lammeskankene var kjøpt inn for et par uker siden, og fikk komme ut av fryseren og tine. De gledet seg til å endelig bli kokt og spist.
Ølbraiserte lammeskanker
Ølbraiserte lammeskanker à la Bjørn
Jeg lå på lading på sofaen hele dagen mens Bjørn forberedte middagsdaten vår. Jeg hadde god utsikt til kokkens arbeidsområde, og etter hvert var det mange spennende lukter som rakk frem til nesen min. Det trigget nysgjerrigheten.
Siden jeg ikke liker fårekjøtt så godt, har jeg klart å lure meg unna både fårikål og lammefrikasse i nærmere 30 år. Men jeg lovte Bjørn og meg selv at jeg skulle være åpen for at det kunne være godt. Med en slik god kokk og mange gode smaker inkludert, kunne det hende jeg ble positivt overrasket.
For å utfordre meg selv ytterligere bestemte jeg meg for å ta et glass øl til maten. Tenkte at øl som drikke måtte passe til ølbrasiert mat. Vanligvis får Bjørn ha ølet sitt for seg selv, så du kan tenke deg han ble overrasket over initiativet. Men for ikke å overdrive, valgte jeg et lite shotglass til ølet. Var uansett veldig fornøyd med å ha drukket et helt glass øl etterpå. Og maten smakte godt! Ikke supergodt, siden skepsisen satt fast i smakssansene, men mye bedre enn forventet. Og vi koste oss og nøt måltidet sammen.
Bjørn har forresten blitt en supershopper. Etter bare én time kom han hjem med gryte til halv pris, diverse mørkt øl fra polet, klær til seg selv (3 for 2), og mat til helga. Jeg er superimponert over alt han rakk å shoppe på den korte tiden, kanskje fordi jeg ikke hang med på slep. 😀
Øl i shotglass
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Jeg mistet alt på bussen. Følte meg helt fortapt. Jeg hadde alle de viktige tingene mine i sekken som stod igjen på gulvet inne i bussen. Jeg skulle bare ut en tur for å hente noe, og gjorde det kunststygget å snuble ned i en gedigen søledam rett bak bussen. Sølevannet rakk meg nesten til halsen, og mens jeg kavet for å komme meg opp av det skitne vannet, kjørte bussen fra meg. Sjåføren skjønte sikkert ikke at jeg skulle være med videre, og så meg ikke heller. Muligens var det vanskelig å få øye på det lille hodet mitt i søledammen i speilene fra fronten av bussen. Det forundret meg egentlig at han kunne ha kjørt over denne digre søledammen, som så ut som den kunne være stor nok til å senke ei kiste med et lik oppi, uten å få hjulene nedi.
Jeg kom meg endelig opp av det ekle, brunfargede vannet, uten å svelge for mye av det, men var gjennomvåt. To klassevenner hadde dukket opp ved siden av meg, men de hadde ikke mulighet for å vente på meg, sa de. Det var første dag på nytt universitet, og de begynte å småløpe bort til gressplenen på den andre siden av gata i retning av studiestedet, siden de var sent ute. Jeg måtte løpe etter bussen. Innså at jeg ikke kunne følge etter dem, siden til og med adgangskortet mitt til studiestedet lå i sekken inne i bussen. Jeg håpet å ta den igjen på neste busstopp.
Jeg skal aldri bytte fra veske til sekk igjen! Eller i alle fall ha de viktigste tingene mine i ei veske i tillegg, kanskje ei fin veske som jeg ikke kommer til å sette ned på gulvet og glemme. I sekken lå lommeboka mi, mobilen og til og med husnøkler. Nå kom jeg meg ikke inn hjemme en gang, hadde ikke noe sted å dra. Jeg måtte klare å løpe bortover Moholtveien og ta den igjen. Det var sikkert mange studenter som skulle av og på ved neste busstopp.
Det som var enda flauere var at det stod igjen en kjempestor bag på bussen, som jeg hadde tatt med for en kjenning, og lovt å passe på. Oppi den lå mye dyrt utstyr til et musikkanlegg. Jeg fikk heldigvis til å ta bilde av denne baggen da jeg litt senere hesblesende stod utenfor bussen igjen. Men skulle du sett! Bussen kjørte fra meg enda en gang! Vel, nå hadde jeg i alle fall tatt bilde av den store baggen, så det kunne bli lettere å få den igjen om noen tok vare på den på hittegods ved endestasjonen. Nå gjaldt det å konsentrere seg om å nå igjen bussen for å få igjen sekken min.
Jeg var fortvilet. Kjente faktisk mer på fortvilelsen og stresset enn på at jeg var våt av sølevann fra topp til tå. Det var lenge siden jeg hadde løpt, og jeg ble svett av anstrengelsen. Det er ikke greit å måtte løpe så mye, og jeg tenkte på at jeg ikke kom til å tåle all løpingen men bli mye sykere etterpå som en følge av det. Men det fikk briste eller bære, for uten den sekken var jeg fortapt.
Jeg kom på at akkurat denne bussruten noen ganger tar en sløyfe oppom et byggefelt før den kjører ned på hovedveien, så da kunne jeg kanskje avskjære den når jeg nådde opp dit. Endelig kom jeg opp til dette busstoppet, dvs der busstoppet skulle være. Nå var det et stort lokale med dempet belysning der i stedet. Jeg tenkte jeg kunne vente der inne, følge med fra vinduet på når bussen kom kjørende ned fra lia. Det var filminnspilling på gang, alt foregikk i rosa kulisser og rolig tempo. Jeg stilte meg ved en vegg mens jeg ventet på bussen.
Før bussturen hadde jeg vært på fest. Jeg kjente meg ikke igjen i dette huset, men det var visst hjemme hos meg. Det var vi som gikk i samme klasse på videregående som hadde reunion, og jeg telte ca 15 personer. Det var bra oppmøte etter så mange år, syntes jeg. Jeg serverte pizza og drikke og alle koste seg. Gisle, interrailkompisen min, var der, men ellers var de andre litt mer diffuse. Etter en stund kom jeg på at jeg skulle vanne planter, noe jeg pleier å gjøre fredager. Klarte da å søle masse vann utover gulvet, og mens jeg bar den store planten mot der gjestene satt, sølte jeg sannelig vann utover meg selv også, slik at både klærne mine og føttene ble gjennomvåte. Det resulterte i at jeg måtte flytte på noen møbler og finne noe å tørke opp med. Men ikke før jeg hadde sølt et eller annet en gang til.
Jeg husker ikke så mye mer fra denne festen. Kanskje fordi festen var helt i begynnelsen av drømmen. Det var ganske deilig å våkne og skjønne at alt stresset og kravet bare hadde vært inni drømmen. Jeg kjente fortsatt på kaoset da jeg våknet, og var ganske svett av alt. Da var det godt å rope på samboeren og si fra om at jeg var klar for lørdagste på senga.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Det mest populære blogginnlegget denne siste uka har vært innlegget hvor jeg skrev om hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Jeg kunne selvsagt ikke skrive alt, dekke hele livshistorien min, for ingen gidder å lese til verdens ende. Men det ble noen avsnitt, og hele 17 bilder. Tusen takk til alle som leste og på den måten tok del i en liten del av livet mitt! Jeg smiler fortsatt helt rundt i takknemlighet for alle de hyggelige kommentarene.
Om du ikke fikk med deg dette innlegget, kan du lese det her: Hvor er jeg fra?
Bildet over er fra Jerash i Jordan. Det var et utrolig spennende land å besøke.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
I går ble jeg irritert på meg selv, skikkelig irritert. Fordi jeg gjør noe, som gjør at jeg blir liggende med feber, utmattelse og verk i kroppen etterpå. Det er ingen andre som sier at jeg må, det er selvvalgt, og jeg gjør det for at andre skal ha det bra, bli glade og ha utbytte av det. Men det går ut over meg selv. Hele dagen går med til å mobilisere for å dra og gjennomføre, og så ligger jeg rett ut resten av dagen. Jeg har ingen fordel av det, bortsett fra gleden av å glede andre.
Men det går også ut over andre ting jeg kunne gjort, og det er dette som gjør meg irritert. Planen jeg hadde for i kveld må avlyses, fordi batteriene fortsatt er på minimumsnivå. Batteriene vil ikke ta lading og den indre motoren fusker. Sånn er det, og jeg vet at det blir sånn. Det handler jo om at kroppen ikke klarer det hodet vil. Som regel godtar jeg, innser at kroppen ikke har kapasitet, men innimellom kan jeg bli irritert også. Da dreier det seg om irritasjon på egne vegne. For at jeg prioriterer feil, vil for mye, burde ha satt på bremsene, innsett min begrensning.
Selv om jeg begynner å bli eldre, har jeg fremdeles vanskelig for å finne bremsene og stoppknappen. På enkelte områder blir jeg ikke “klokere”. Det er bare kroppen som blir det. På bildet øverst var jeg 24 år, og ganske irritert. En ekskjæreste ville ha bilder av oss sammen, før jeg flyttet ut. Han ville sende bilder av oss til familien sin i et land langt borte. Etter at det var slutt, for å fortelle at han hadde funnet en kone. For en dust! Og jeg var ganske dust også, som lot han gjøre det, i stedet for å sette på bremsene og finne stoppknappen. Bildet øverst ble selvsagt ikke sendt.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
