English further down

Jeg har fått bedre helse pga korona, altså pga covid-19 og pandemien. Restriksjoner i kjølvannet av virusspredningen gjør at jeg må holde meg mer hjemme og det blir roligere dager. Jeg er ikke så mye i kontakt med andre mennesker og ikke like sosial som jeg var før korona gjorde sitt inntok for et år siden. Av erfaring vet jeg at jeg blir mer utmattet når jeg møter og snakker med folk. Men jeg elsker å være sosial, og har ofte overgått grensene mine for hvor mye jeg tåler før jeg blir totalt utmattet.

Nå som anbefalingene er å ha minst mulig kontakt med andre mennesker, har jeg ikke “stresset” med dra på besøk eller ha besøk av andre. Siden formen tilsier at gåturer utendørs gjør meg utmattet for lang tid etterpå, har det blitt enda roligere dager hjemme alene.

Jeg merker at formen er mer stabil. Siden jeg ble ME-syk har jeg hatt problemer med å aktivitetsavpasse, dvs. gjøre bare akkurat så mye at jeg ikke får PEM (anstrengelsesutløst symptomforverring). Jeg vil så mye, og klarer en del, og resultatet blir ofte at jeg får nedturer med dager hvor jeg er sykere i etterkant. Disse dagene har det vært færre av, ganske enkelt fordi jeg ikke har vært på besøk eller på kafé med venninner, og det har ikke vært mulig å dra på min ukentlige tai chi-trening i karateklubben.

Nå tenker jeg ikke lenger på at jeg må lade og gjøre minst mulig på tirsdag og onsdag fordi jeg skal på tai chi onsdag kveld. Jeg trenger ikke sette av torsdag til å ligge på sofaen for å komme meg etter tai chi-økta. Eller ta det med ro og gjøre minst mulig på torsdag for at jeg skal klare å dra og drikke te med ei venninne fredag formiddag.

Ja, jeg skulle ønske at jeg heller kunne møte folk, ha det koselig sammen med familie og venner, men “aldri så galt at det ikke er godt for noe”. Jeg kjenner på en ny ro i kroppen. En ro jeg ikke har hatt over tid før. Og jeg sitter ofte i stolen min foran vinduet og kikker ut på det som skjer utenfor, spesielt om formiddagen før kroppen våkner og begynner å “virke” litt.

Stolen som du ser på bildet øverst, er arv etter min morfar. Jeg husker han knapt, siden han døde tidlig, men jeg vet at han betydde svært mye for meg. Mer enn jeg forstår. Jeg kjenner det inni meg. Han representerer arv, fin start i livet, godhet, beskyttelse og trygghet for meg. På en måte minnes jeg han hver gang jeg setter meg i den gamle stolen hans, på saueskinnet. Et skinn som ble født og vokste opp til voksen sau på gården der mora mi og samboeren bor, akkurat slik sauene på gården til morfaren min gjorde. I følge mora mi pleide jeg å følge etter han hvor enn han gikk.

Bildet av benken nedendor representerer også ro i livet for meg. Bildet tok jeg på en luftetur i forrige uke. Du finner flere bilder fra denne friske turen HER.

English:

My health is better due to the corona, ie. because of covid-19 and the pandemic. I am forced to stay more at home owing to restrictions in the wake of the virus spread and my days are calmer. I’m not that much in touch with other people and not as social as I used to be before the corona virus made its entry one year ago. I know from experience that I get very exhausted when I meet up with and talk with people. I just love being social, and I have often exceeded my limits for how much I can take before I become totally fatigued.

Now that it is recommended to have as little contact as possible with other people I have not been stressed about or rushing visits, not visiting anyone or having guests. Besides, because of the fact that walks outside make me feel fatigued for a long time afterwards there have been even more quiet days at home on my own.

I have noticed that I’m more stable health-wise. Ever since I became ill with ME/CFS I have had problems adjusting to the correct level of activity, ie. only do as much (or as little) as I can take until I get PEM (exertion-triggered symptom worsening). There are so many things I want to do, and I can do quite a bit. However, the result is very often that I get downturns with days that I feel sicker after the activity. There have been fewer of these days, simply because I have not been out visiting people or met friends at a cafés. Moreover, it has not been possible to attend my weekly tai chi training in the karate club.

I no longer think about charging my batteries or doing as little as possible on Tuesday and Wednesday to be able to go to tai chi Wednesday night. I do not need to set aside all of Thursday to rest on the couch and recover from the tai chi session the previous night. Or take it easy and make sure to have no plans on Thursday because I want to be able to have tea with a girlfriend on Friday.

Yes, I do wish I could be social with my family and have fun with my friends instead. Anyway, do you know or understand this “saying”? – Never so bad that it’s not good for anything”. In English they say “every cloud has a silver lining”. I can feel a new peace inside myself. A peacefulness that has not been there over a period of time before. Very often I just sit in my chair in front of the window watching whatever happens outside, especially in the mornings before my body wakes up and starts working.

The chair on the top picture used to belong to my late grandfather. I barely recall what he was like, as he died when I was very young. But I do know that he meant a great deal to me. Probably more than I understand, but I can feel it inside. For me he represents inheritance, a good start in life, kindness, protection and safety. In a way, I commemorate him every time I sit in his old chair on the sheepskin. A skin that was born and grew up on the farm where my mum and her partner live, just like the sheep on my grandfather’s farm did. According to my mum I would follow him wherever he went.

The picture of the bench above also represents peace in life to me. I took this picture when I went for a walk last week. You will find more pictures from that trip HERE.

English further down

Superwoman-søster var på besøk hos oss i forrige uke. Hun skulle ta en øyelokkoperasjon på en klinikk her i Trondheim og trengte et sted å rehabilitere og restituere seg etterpå. Det naturlige valget falt da på den nye leiligheten til storesøster Kari (meg).

Vi fikk gjort i stand et provisorisk gjesterom til Anita. Ting er ikke helt på plass enda, siden vi nettopp har flyttet, men det gikk helt fint. Det eneste Anita trengte, var ei seng med masse puter, siden hun måtte sove sittende de første døgnene etter øyelokkoperasjonen. Anita har selvsagt ikke skjært bort alt av øyelokk. Bare overhenget, som gjorde at hun både så trøtt ut og hadde dårligere utsyn og utsikt pga. overflødig hud.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Etter fire dager begynte det å klø i stingene over øyelokkene til superwoman, og den blå, avkjølende maska ble litt puslete. Dermed ble det en tur ned til Hansbakkfjæra i 14 minusgrader. Her fikk Anita noe annet å tenke på, nemlig fantastiske fotomotiv og kalde fingre. Kløe under sting og plaster hørte jeg ingen klager på. Utsikten fra fjæra i solnedgangen var fantabulastisk! Vi knipset bilder og koste oss i den friske vinterlufta, til vi hørte bilen rope at nå var det på tide å finne tilbake til sofaen i den varme stua.

Vanligvis kan jeg bli rimelig utmattet av å ha besøk, spesielt når det er over flere dager. Med ME har man ekstra mye behov for hvile, og “mer av det gode”, som å være sosial, kan også være krevende for energinivået. Jeg kan f. eks. bli totalt utmattet av å sitte og prate med noen en time eller to. Dersom jeg i tillegg står når jeg prater med noen, er kan jeg føle meg segneferdig etter et kvarter.

Men Anita er både husren og enkel å ha med å gjøre, og jeg slapper helt av i hennes selskap. Hun ordner seg selv. Jeg trenger ikke å være vertinne. Dessuten var jo Anita her for å restituere seg. Hun sov mye og lå mange timer på rommet med lydbok på øret, slik at jeg kunne hvile like mye som jeg vanligvis gjør. Bonusen var at jeg hadde kjempehyggelig besøk. 🙂

Flere bilder av den kalde ettermiddagsutsikten i Hansbakkfjæra nedenfor den engelske oversettelsen.

English:

My superwoman sister was visiting last week. She was due to take an eyelid operation at a clinic here in Trondheim and needed a place to rehabilitate and recover afterwards. The natural choice then fell on the new apartment of her big sister Kari (me).

We made a spare bedroom ready for Anita. A bit temporary, as we have just moved and things are not quite in place yet. Nevertheless, it worked well for my sister, who just needed a bed to sleep in and a lot of pillows as she would be asleep sitting up the first couple of days after the eyelid operation. Of course, Anita didn’t cut off all of her eyelids. Just part of them, which made her look tired all the time and besides, gave her worse eyesight and view due to excess skin.

After four days it started itching on the eyelids where Anita had had the stitches done and the cooling blue superwoman mask was no longer sufficient. Therefore, we decided to go down to the sea at Hansbakkfjæra in 14 degrees below zero. This gave Anita something else to think about, namely fantastic photo motifs as well as cold fingers. I no longer heard complaining about itching in stitches and underneath adhesive bandages. The view from the seashore at sunset that afternoon was fabulous! We took pictures and enjoyed being outside in the fresh winter air. Until we heard the car shout that it was time to return to the couch in the warm living room.

Usually, I would get pretty fatigued after having had a visitor, especially when it’s over a period of several days. With ME/CFS you need a lot of rest, and “more of the good stuff”, like being social, can be very demanding on the energy level. For instance, I may get totally exhausted from sitting and chatting with someone for one or two hours. If I’m standing while talking with someone in addition I could even feel ready to drop after a quarter of an hour.

Anyway, Anita is house-trained and easygoing, and I completely relax in her company. She will make herself at home and I don’t need to act as a hostess. Moreover, Anita was here to relax and recover. She slept a lot and spent many hours in her room listening to audio books, which gave me the usual amount of hours of rest that I usually do. The bonus was a very nice time together with my sister. 🙂

I hope you enjoyed the pictures! 🙂

English further down

Dette har jeg ventet på! I går kom det nye, flotte plissegardiner på plass i vår nye leilighet. De skal komme til nytte og gi oss mye trivsel i tiden som kommer! Vi kan trekke plissegardinene ovenfra og ned, og nedenfra og opp som det passer oss, etter som hvor mye lys vi vil ha inn og hvor mye av resten av verden vi vil stenge ute. 🙂

Det var Anders som kom for å ta mål av de nye vinduene våre og hjelpe oss å velge ut riktige plissegardiner. Han kom svingende innom rett etter at vi hadde tatt over leiligheten og lenge før vi hadde fått møbler i hus. Anders jobber for et firma som heter Odd Forseth. Det er et firma jeg ble godt kjent med fra innsiden fra da jeg var ung.

Jeg jobbet nemlig for firmaet en sommer mens jeg gikk på videregående skole. Laget markiser for handelsstanden i Trondheim by. Jeg ble spurt av min kompis Gisle om jeg ville ha sommerjobb i firmaet til faren hans, og svarte ja uten å tenke meg om. Selvsagt ville jeg ha jobb og tjene penger slik at jeg kunne dra på interrail! Og Gisle ble med på interrailturen, med rullings på innerlomma, og en kniv i baklomma, i tilfelle vi kom opp i situasjoner hvor han måtte beskytte meg. Siden Anders og jeg er gamle kollegaer, er det trygt og trivelig å leie han inn når vi trenger nye plissegardiner! 😀

Jeg synes det ble kjempefint med plissegardinene. Skikkelig stilig! Liker ikke så godt hengende gardiner, som tar mye veggplass og støver ned. Mange er nok uenig med meg, synes ikke det blir koselig uten tradisjonelle gardiner i hjemmet. Hva foretrekker du?

Siden jeg er ganske lysømfintlig, noe som mange med ME er, synes jeg det er en stor fordel å ha muligheten til å skjerme meg mot lys utenfra. Jeg er kjempeglad i sol og lys, men noen ganger er det greit å kunne slappe av i et mørkere rom uten å måtte kryper under dyna.

På soverommene fikk vi montert helt lystette plissegardiner, av typen “duo”. På bildet under har jeg trukket den ene opp og den andre ned. Den gamle gardinstanga og rullegardina henger igjen enda, men de skal vi fjerne. Og så kommer det litt pynt i vinduskarmen etter hvert! 😀

De plissegardinene som vi har på stua og spisestua, er spesielt nyttige og praktiske siden de ikke er lystette samtidig som de er innsynstette. Om vi ville hatt mer solskjerming, kunne vi fått montert utvendige markiser, men jeg ser ikke for meg at det blir nødvendig. Her er det nok trivsel som det er. 😀

English:

I’ve been waiting for this benefit! Yesterday we got our brand new and very nice plisse blinds for the new apartment. They will be useful and give us a lot of well-being and pleasure in the time to come. We can pull the plisse blinds from top to bottom or from bottom to top as we please, depending on how much light we want inside and how much of the rest of the world we would like to shut out. 🙂

It was Anders who came to our home to measure our new windows and help out in selecting the right plisse blinds for us. He came by just after we had taken over the apartment and long before we had moved the furniture here. Anders works for a company called Odd Forseth. This is a company I became well acquainted with from the inside when I was young.

When I was in high school I was working for this company one summer. I made awnings for the shops in the city of Trondheim. My friend Gisle asked me back then if I would be interested in working for his father’s company one summer holiday. Naturally, I agreed without hesitating. I wanted a summer job so that I could earn money to go on Interrail. Gisle joined me for that trip, with his tobacco in the shirt pocket and a knife in his back pocket, in case we got into situations in which he needed to protect me. As Anders and I are actually old colleagues it feels safe and nice to book him when we need new plisse blinds. 😀

I think our apartment looks really nice with the new plisse blinds. Quite cool, actually! I am not that fond of curtains hanging down, which take up a lot of space on the walls as well, and besides, they are great dust collectors. Many people would probably disagree with me and say that traditional curtains make a home more cozy. What do you prefer?

Because of the fact that I’m quite sensitive to light, which many other people with ME are as well, I find that it’s a big advantage to have the possibility to shield myself from light from the outside. I love light and sun light especially, but sometimes I think it’s nice to be able to relax in a darker room without having to hide underneath a duvet.

In the bedrooms we got plisse blinds fitted that block out the light completely, a type called “duo”. In the last picture above I have pulled one of the blinds up and the other one down. The old curtain rod and the roller blind are still left on top, but we will soon take them down. Eventually, there will also be some nice decoration in the window sill. 😀

The plisse blinds that we have in the living room/dining room are very useful and practical because they are transparent and lets in light at the same time as they avoid visibility and people can not see into the apartment from outside. If we had wanted more sun protection we could have installed external awnings. However, I do not think this will be necessary. It’s really pleasant the way it is now. 😀