Etter at alle besøkene mine har dratt hjem, har jeg hatt tre rolige dager for meg selv i Spania. Jeg har vasket og ryddet, sånn at leiligheten er klar for neste besøk. Og ellers har jeg ladet batterier for å delta på treningsopphold på Gran Canaria.
Dette er en årlig samling i regi av Trondheim Karateklubb. De siste to årene, etter at jeg hadde hatt 20 års pause i klubben, har jeg hatt veldig lyst til å dra. Jeg har hørt mye positivt om treningsoppholdet, men innsett at jeg ikke har vært frisk nok til å gjennomføre turen. I år er det annerledes. Tror jeg. Jeg har i alle fall meldt meg på, og håper at jeg kan delta på en del av treningene!
I skrivende stund sitter jeg på flyet fra Malaga til Las Palmas. Juhu! Mester Bolaffio fra Italia kommer og skal instruere i både Makotokai karate og tai chi. Ellers ligger det an til soling, sosialt samvær og trivsel i Puerto de Mogán. Jeg dropper nok både karate og morgenbad, men gleder meg veldig til fine ettermiddagsøkter med tai chi under palmene og med vind i håret! 🌴
Gran Canaria 2008
English:
After all my guests have gone back home I have had three quiet days to myself in Spain. I have cleaned and tidied my apartment, so that it’s ready for the next visit here. Furthermore, I have recharged my batteries and I’m ready to take part in a training camp at Gran Canaria.
This is a camp that takes place once a year and is organized by Trondheim Karate Club. The last couple of years, after having had a “break” of 20 years from the club, I have wanted to go there with the rest of the bunch. I have heard so many positive things about this training camp. However, I realized that I was not well enough to execute and perform like the others at this extent. This year it’s different. I think. Anyway, I have signed up, and hope that I can take part in some of the training at least!
Right now I’m on the plane on my way from Malaga to Las Palmas. Yippee! Master Bolaffio from Italy is coming and he will teach Makotokai karate and tai chi. Apart from that there will be sunbathing, social activities and lots of fun in Puerto de Mogán. I will most likely not take part in morning swimming or karate, but I’m looking forward to afternoon sessions of tai chi under the palm trees with a little wind in my hair! 🌴
Har du vært i Gibraltar? Selv om det er bare halvannen times kjøretur til Gibraltar fra der jeg har leilighet i Spania, har jeg ikke tatt turen dit før nå. Det var faktisk ganske kult å ta en dagstur til England, sånn helt plutselig. Uten forberedelser, uten bagasje, men med pass.
Vi hadde hørt at det ofte er lange køer for å komme over grensen, og at man er anbefalt å sette fra seg bilen på spansk side for gå over til Gibraltar. Vi fant ingen kø, og plutselig var vi på grensestasjonen, uten en eneste bil foran oss. Politiet på spansk side sjekket passene våre, og to meter lenger fremme ble de sjekket av britisk politi, som viftet oppgitt med hendene over sin spanske kollega. Deretter kjørte vi over flystripa, som utgjør store deler av Gibraltars landområde, og så dro vi strake veien til taubanen.
På vei opp til “The Rock”, Gibraltars klippe, fikk vi oppleve fantastisk utsikt. De omtrent 150 apene der oppe er de eneste ville apene i Europa. Ifølge legenden mister britene Gibraltar hvis apene på klippen dør ut. 🐒
Denne apen småspiste på en brødbit og nøt utsikten This little monkey ate some bread while enjoying the viewDenne lille apa åpnet en puslespilleske og smakte på bitene… This little monkey opened up a box of puzzle and tasted the puzzle pieces…Denne luringen stjal en boks potetgull fra en guttunge, som hylte fortvilt da han ikke fikk den tilbake / This smart guy stole a box of crisps from a boy, who cried desperatedly when he couldn’t get it back
Hovedgrunnen til at jeg ikke har dratt til Gibraltar før, er at jeg har fryktet at det kom til å tappe meg for energi, at det kom til å bli slitsomt med mye gåing og dessuten venting på grensen. Alt dette slapp vi, og siden vi hadde bil, kunne vi kjøre rundt i Gibraltar og oppleve de andre fire kilometerne også! 😀
Beviset på at jeg har vært i Gibraltar A proof of me having been in GibraltarFyrtårnet på Europa Point Europa Point, GibraltarHvor kommer vannet fra? Where does the water come from?
English:
Have you ever been to Gibraltar? Although it’s only an hour and a half by car away from my apartment in Spain I had never been there before. Actually, it was quite cool to take a day trip to England just like that. Without any preparations, and without luggage. We just needed to bring our passports.
We had heard about long queues at the border and you are recommended to leave the car on the Spanish side and then walk to Gibraltar instead of bringing the car. However, there was no queue and all of a sudden we were at the border control, without a single car in front of us. The police on the Spanish side checked our passports, and to meters further ahead a police man on the British side checked them as well, waving exasperated with his hands because of something his Spanish “colleague” said or did. Then we drove across the runway, which represents a great part of Gibraltar’s territory, on to the cablecar.
On our way up to “The Rock”, we had a magnificent view! There are around 150 monkeys up there and they are the only wild monkeys left in Europe. According to the legend the British will loose Gibraltar if the monkeys on the rock become extinct. 🐒
The main reason why I haven’t been to Gibraltar before is that I have feared it would be too demanding, that it would be exhausting with a lot of walking, besides many hours of tireing waiting at the border. We didn’t experience any of this, and as we had a car we were able to drive around Gibraltar and see the other four kilometers as well! 😎
Meg i ei gate i Benalmádena Pueblo / Myself in Benalmádena Pueblo
Vi hadde opprinnelig en plan om å dra til Malaga for å se den store og flotte påskeprosesjonen der i dag. Men så ble det en formiddagstur opp til Benalmádena Pueblo i stedet, landsbyen ovenfor der vi bor. Jeg var fornøyd med at jeg sparte meg ganske mange skritt på denne avgjørelsen, i motsetning til hvordan det ville blitt på en Malaga-tur. I Malaga varer dessuten prosesjonen i mange timer. Vi lot bilen stå og tok drosje opp til Benalmádena Pueblo. Genialt, siden vi slapp å tenke på parkering og ble droppet av midt i sentrum av begivenheten.
Oppstart av prosesjonen / The start of the procession. Iglesia de Santa Domingo.
I Benalmádena Pueblo fikk vi oppleve “Domingo de Resurraccion”, som foregår 1. påskedag. Vi opplevde det som en intim og rolig feiring med en seriøs undertone, og det var hyggelig å feire sammen med våre spanske naboer i nærmiljøet vårt. Paraden utgikk fra kirken Santa Domingo.
Barn som bærer røkelse og roseblader / Children with incence and rose petals
Vi så paraden hele tre ganger, innimellom litt avslapping på benker ved kirken og i landsbyen. Dagen var fin, og vi møtte mange hyggelige mennesker. Dette er en ganske annerledes påskefeiring, og helt uten påskekyllinger og påskeegg. 🐥
Flåten med Jesus Kristus / The float with Jesus Christ
Semana Santa (påsken) er den største og viktigste feiringen i Spania. Påskeprosesjoner er en del av den kulturelle arven i Andalucia, med bl.a. broderskap, tromming, korpsmusikk, og hettekledde mennesker som gjør bot. Det flotteste er kanskje de store flåtene med religiøse figurer av Maria og Jesus, som blir båret fremover i sakte tempo, rytmisk og vuggende, av stolte og sterke armer.
English:
Our original plan was to go to Malaga to see the great Easter procession there. Instead we ended up taking a morning trip to Benalmádena Pueblo today. This is a village very close to where we are living. I was quite happy with this decision as it saved me from a long walk and many steps. Unlike how it would have been if we had gone to Malaga. Instead of going by car we took a taxi to Benalmádena Pueblo. This was a brilliant idea as we didn’t have to worry about finding parking close to the Pueblo. And the taxi driver dropped us off in the middle of the event.
In Benalmádena Pueblo we experienced “Domingo de Resurraccion”, which takes place on Easter Sunday. We thought it was an intimate and calm celebration with a serious undertone. It was nice to celebrate with our Spanish neighbours in our community. The procession started at the church Santa Domingo.
We saw the procession three times as they moved very slowly through the Pueblo. We found benches to relax on by the church as well as in the centre of the village. This was a very different Easter celebration from what we have seen before and completely without Easter eggs and Easter bunnies.
Semana Santa/The Holy Week (Easter) is the biggest and most important celebration in Spain. It is one of the main cultural events. Easter processions are a part of the cultural heritage in Andalucia (South of Spain), with brotherhood, drumming, marching bands, people wearing robes and hoods to symbolize repent for their wrongdoings, and more. The most spectacular is perhaps the big floats with sculptures of Jesus Christ and Virgin Mary. They are enourmous platforms carried by strong and proud arms, in slow, rocking and rhytmic motion.
Har du vært en av luftens baroner? Da snakker jeg hverken om fotballtriks eller flyturer til varmere strøk, men luftige stunt svevende i lufta iført en skjerm. Jeg har prøvd hanggliding, paragliding, parasailing og fallskjermhopping. Parasailing er bare behagelig og luftig, uten at det er så veldig skummelt. Hanggliding krever bittelitt løpetrening, siden man skal løpe utfor topper og stup. Fallskjermhopping gir det største kicket, men krever kursing, om du da ikke bare skal hoppe tandem.
Jeg gikk fallskjermkurs, og hadde noen spennende “dykk” ut av et lite småfly av typen Cessna på Oppdal. Når man er nybegynner får man ikke hoppe ut av flyet, men må klatre ut på staget under vingen og holde seg fast der til man oppnår stabil fallstilling, litt som en banan. Da kan man slippe seg ned. I utgangspunktet var jeg mest redd for å ikke få puste, men da jeg balanserte meg ut av flyet, opplevde jeg at det absolutt var nok luft der oppe! Og adrenalinet pumpet ut fra alle kanaler.
Klar for mitt første fallskjermhopp (1995) Ready for my first sky dive (1995)
Mitt første fallskjermhopp var ganske dramatisk. De hanskene jeg vifter med på bildet, kostet meg nesten livet… De var glatte, og jeg klarte ikke å holde fast i staget, så jeg datt ut fra flyet. Hodet mitt kræsjet nesten inn i flyvingen, jeg fikk masse tvinn på fallskjermlinene og skjermen fløy ikke skikkelig. Det ene styrehåndtaket satt skikkelig hardt fast, men jeg fikk til slutt frigjort det, etter å ha fått kontroll på linene.
Med kontroll på skjermen, kunne jeg begynne å se ned. Joda, jeg var oppe i lufta. Ingen tvil om det. Og jeg fløy! Men det var vanskelig å orientere seg der oppe. Siden jeg hadde falt ut av flyet, hadde jeg havnet langt fra flyplassen og landingsfeltet. Da jeg endelig fikk øye på det i det fjerne, satte jeg kurs direkte dit. Egenlig skulle jeg fly i S-formasjoner, men det hadde jeg ikke tid til.
Resten av turen gikk kjempebra, og det var spennende å se ned på alt under meg. Idet jeg gikk inn for landing, trodde jeg at jeg skulle rekke frem til feltet. Men det gikk fort ned på slutten, og plutselig dukket det opp en del grantrær. Ett av disse landet jeg i. Jeg slo meg ikke, eller kanskje jeg bare ikke merket det. Skjermen kom flyvende etter meg, og havnet i toppen av grantreet. Så hang jeg der da.
Etter en stund kom et par andre fallskjermhoppere løpende, utstyrt med ei sag. Fallskjermen måtte reddes, og da måtte de sage ned treet. Og så kunne jeg komme trygt ned på bakken igjen. Det ble et par fallskjermhopp til denne helga, og to trær til som måtte sages ned. Det ble spøkt med at om Kari skulle fortsette sin fallskjermkarriere, ble det sannsynligvis lite trær igjen på Oppdal. Siden vinteren stod for døra, ble det pause i hoppingen, og senere andre utfordringer som stod for tur.
Jeg hoppet utfor en av av fjelltoppene i Rio de Janeiro i hangglider. Det var tandemhopp, men skikkelig “kick” det også. Nå for tiden holder jeg mest på landjorda, men det er veldig artig å se tilbake på disse stuntene.
Selfie fra hanglider over Rio de Janeiro 1995 A selfie from when I flew in a hanglider in Rio de Janeiro in 1995
English:
Have you ever been king of the air? I’m neither talking about football skills nor trips to warm destinations by plane, but airy stunts gliding up in the sky wearing a cloth canopy. I have been hang gliding, para gliding, para sailing and parachuting. Para sailing was the most comfortable way of flying up in the air, and not scary at all. Hang gliding takes a little running practice as you are supposed to run and then jump off from mountain tops and cliffs. Parachuting gives the biggest kick, but for that you need to do a course, unless you only intend to go tandem.
I did a parachute course, and I had a few exciting sky dives from a light aircraft of the Cessna kind at Oppdal. When you are a beginner you are not allowed to jump out from the plane. You are supposed to climb out of the plane and hang on to the strut below the wing. When you have what they call a stable position, almost like a banana, you are allowed to let go. Basically, I was afraid not to be able to breathe up in the air, but as I entered outside of the plane I found that there was plenty air, more than I needed. And the adrenalin kick was amazing!
My first parachute dive was pretty dramatic. Those gloves I’m waving with in the picture above almost cost me my life… They were slippery, and because of that I could not hold on to the strut. As a consequence I fell out of the plane. My head almost crashed into the wing of the plane, I got lots of twists on the parachute lines and the parachute didn’t fly properly. One of the control handles seemed to be stuck at first but I managed to get it down in the end, as well as getting control over the parachute lines.
Being in control of the parachute I could look down on mother earth. Sure enough, I was up in the air. No doubt about that. And I was flying! But it was difficult to orientate myself from up above. As I had fallen out from the plane I had ended up far away from the airport and the actual landing field. When I finally spotted the place where we were meant to land in a distance I headed directly for it. We were supposed to fly in S-formations, but I didn’t have time for that.
The rest of the trip went just fine and it was exciting to look down at everything below me. As I was about to land I thought I was going to reach the field. However, things went very fast at the end and suddenly a lot of pine trees emerged. I landed in one of them. I didn’t get hurt, or maybe I just didn’t notice. The parachute came flying behind me and landed at the top of the pine tree. And so I hung in the tree.
After a while a couple of other parachuters came running, equipped with a saw. The parachute had to be saved, so they had to cut down the tree. And afterwards I was able to get safely down on the ground again. I had another two sky dives that November weekend, and two more trees had to be cut down. People made jokes about me and my parachute career. They said that if I were to continue parachuting there would probably be little trees left at Oppdal in the end. As winter was knocking at the door there was a break in the parachuting for me, and later there were other challenges awaiting me.
I jumped off a peak in Rio de Janeiro in a hang glider. It was a tandem jump, but still a real kick. Nowadays I mostly keep myself down on the earth but it’s good fun to look back at these stunts in my former life.
Noen ganger føler jeg meg som denne planten under. Jeg segner om, er veldig sliten, og utmattet. Armene henger ned, og jeg skjønner ikke hvordan jeg noen gang skal klare eller orke å løfte dem igjen. Det er føles som jeg ikke har fått tilført næring nok til å holde kroppen oppe. Er det fordi jeg ikke har stelt godt nok med meg selv? Kan noen hjelpe meg opp igjen?
Når jeg kjenner meg tappet for energi og tenker på alt jeg skulle gjort, er jeg glad for at jeg tross alt har opplevd mye fint og gjort mye spennende i livet mitt. Jeg har hoppet i fallskjerm, ridd på kamel og overnattet i ørkenen. Jeg har besøkt flyktningeleire i Asia, svømt sammen med piraja i Amazonas og badet i Dødehavet. Unge mennesker som får ME, eller på annen måte blir frarøvet muligheten til å leve et fullverdig liv, går glipp av så mye. De har ikke en gang begynt å oppleve og erfare, før de visner hen. Det er veldig trist å tenke på.
Kjenner du noen som har ME? Kjenner du noen som vil få ME? Vil du få ME? Dans mens du kan, dans før musikken stopper! Lev livet ditt mens du kan! Vi vet ikke hva morgendagen bringer.
Stakkars plante som holder på å visne… (Bilde fra stua hjemme i Norge) Poor plant, withering… (Picture from my living room at home in Norway)Denne planten har fått det den trenger… (Bilde fra kjellergangen hjemme i Spania) This plant has got what it needs… (Picture from the basement outside at home in Spain)
English:
This plant looks like I sometimes feel. I fall down, feeling very exhausted, and fatigued. My arms are hanging down and I can’t picture myself ever being able to lift them up again. It feels like I haven’t been supplied with enough nutrition to manage to keep my body upright. Is this happening because I haven’t taken good care of myself? Can anyone please help me get up again.
When I feel drained of energy and think about all the things I would have liked to do I am still very happy because of everything I have done and experienced during my life. I have parachuted, ridden a camel and spent the night in a sleeping bag in the desert. I have visited refugee camps in Asia, taken a bath in the Dead Sea and swam with piranhas in the Amazone. Young people who get ME/CFS, or in some other way is deprived of the possibility of living a full life, miss out on so much. They haven’t even started living their dreams and experiencing what life has to offer before they wither. That’s really sad.
Do you know anyone who has ME? Do you know anyone who is going to get ME? Will you get ME? Dance before the music is over. Live before your life is over! We do not know what tomorrow brings.
Det er mange store og små konserter jeg kunne tenkt meg å dratt på, både i Trondheim og ellers i verden. Men pga mine helseutfordringer, er det vanskelig å planlegge å være i form til slike helaftener. Fordi jeg vet at jeg kommer til å bli veldig sliten og utmattet. Kanskje vil jeg ikke klare å dra en gang. Samtidig kan det være stressende i seg selv å tenke på at jeg skal på en slik happening, siden jeg må planlegge så mye i forveien. Lade opp kroppen, forberede, tenke gjennom hvordan “gjennomføringen” blir minst mulig krevende, osv.
Men heldige meg får private konserter på stua rett som det er. Samboeren spiller, synger og shower. Mens jeg koser meg i horisontal stilling med f.eks. en kopp te. Ikke noe stress med lange køer for å få kjøpt drikke eller at jeg må langt avgårde for å finne toalettet, eller at det ikke er noe sted å sette seg ned. Innholdet i konsertene er forskjellig hver gang. Jeg ser for meg at musikeren min må ha vært skikkelig hot den gangen han rocket på scenen med bandet på 80-tallet! 🤩
Noen ganger får jeg privatkonsert med råtassmusikk, andre ganger står rolige og salige viser på menyen. Bjørn byr på mye irsk musikk og noen ganger trønderrock. Sjangre, språk og dialekter varierer. Det er challala med trallala, og han dikter gjerne sanger på direkten. Den kuleste han har diktet handler om “taskemannen”, og kommer i ny versjon hver gang. 😂 Det blir også en del halve sanger, siden han ikke alltid husker teksten på sangene. Aller best liker jeg når det er ønskekonsert! Da får jeg servert låter etter humør og behag.
Det burde finnes en app for slike privatkonserter! Kan noen finne opp det? En app der mennesker på privat initiativ kan tilby litt musikalsk underholdning til mennesker som av en eller annen grunn ikke kommer seg så mye ut eller må holde senga i perioder. Det synes jeg høres lurt ut. Noen som vil kjøpe idéen?
Privatkonsert med Bjørn / Private concert with Bjørn
English:
There are many big as well as small concerts I would have liked to go to, in Trondheim and elsewhere. Because of my health challenges, however, it is difficult to plan to be fit for this kind of events. Because I know that I’m going to get very tired and fatigued. I may not be able to go at all. Simultaneously the thought of going itself can be stressful as I know that I need to plan the event carefully. I need to charge my body (rest beforehand), prepare, think through things so that the night out is not too demanding, etc.
However, I’m lucky because I can have private conserts in my living room ever so often. My partner plays, sings and puts on an act for me. While I’m allowed to enjoy myself in a horizontal position with eg. a cup of tea. No need to queue up to buy drinks or having to walk vast distances to find a toilet, or worry about not finding anywhere to sit down. The content of the concerts varies from time to time. I can also picture that my musician must have been really hot and a wizard on the bass guitar back in the 80s when he played with his band. 🤩
Sometimes I get privat concerts with hooligan music, on other occasions there are calm and blissful songs on the menu. Bjørn plays a lot of Irish music and sometimes Trønder rock. Genre, language and dialect in which he sings vary. There is challala with trallala, and he is good at composing songs at the same time as he plays the guitar. The funniest song he has composed is about “the man with the big nuts”, and it comes in a new version every time. 😂 There are also a lot of songs sung half way through as he can not always remember the texts. Most of all I like it when there is “listener’s choice” and I’m the only listener. That means I get to hear songs at my pleasure and depending on my mood.
There should have been an app for private concerst like the ones I get. Can anyone please invent that? An app where people at private initiative offer musical entertainment to people that for some reason are not able to get out much or need to stay in bed most of the day. I think that sounds like a terrific idea! Anyone wants to buy this idea?
Jeg er en notorisk skulker. De siste ti årene har jeg skulket unna dugnad etter dugnad. Det har vært vårdugnader, lekeplassdugnader og postkassedugnader i borettslag der jeg har bodd. Det har også vært mange dugnader gjennom håndballaget og fotballaget til min yngste datter og skolemusikkorpset til min eldste datter. Vi korpsforeldre ble satt opp på arbeidslister i forbindelse med loppemarkeder, 17. mai-feiringer, ol. Dette var store arrangement som gikk over flere dager og alle foreldre måtte gjøre en innsats.
Noen dugnader har jeg hatt muligheten til å kjøpe meg fri fra. Dopapirsalg og kakesalg er ikke ille, for da kan man bare kjøpe alt selv. Kakebaking og levering av premier til arrangementer er også greit. Det kan gjøres i forveien, og krever lite energi. Langvarige og omfattende dugnader har jeg dessverre ikke deltatt på. Helsa tillater det ikke.
Noen tenker kanskje at det må være fint å ha en slik god unnskyldning for å slippe unna gratisarbeidet. Det synes ikke jeg. Jeg hadde likt å vært full av futt og deltatt på alt det sosiale og morsomme. Dessuten er det flaut å ikke kunne bidra, og flaut å fortelle at jeg er ikke er frisk. Noen ganger har jeg sagt at jeg f. eks. kan ta en kafévakt som ikke er lenger enn to timer, og kost meg med å være driftig en stund. Selv da har jeg vært totalt utmattet etterpå, og blitt liggende til sengs lenge for å restituere meg.
I går skulket jeg atter en dugnad. Det skulle være vaskedugnad etter oppussing i karateklubben. Det var ikke med lett hjerte eller god samvittighet jeg smøg meg ut av lokalet etter å ha vært på tai chi. Bøtteballetten var i gang med vasking, kosting og mopping. Noen spurte om jeg skulle være med på dugnaden. Jeg svarte unnskyldende at jeg hadde en avtale. En avtale med sofaen hjemme, men det sa jeg ikke.
Liker du å hjelpe til på dugnader?
English:
I am a notorious skiver. The last ten years I have skipped voluntary work time and time again. There has been voluntary work to be done for residents of housing cooperatives where I have lived, in spring, at playgrounds in the area, etc. I have been invited to take part in voluntary work through my youngest daughter’s handballteam and fotballteam and through my oldest daughter’s school orchestra. For the school orchestra there used to be long worklists in connection with flee markets, celebration of our national day, etc. These large events used to last a few days and all the parents had to contribute.
It’s possible to avoid some of the voluntary work by buying stuff. When the income of the children’s leisure clubs involve selling toilet paper or cakes it’s not too bad because I can just buy everything myself. Baking cakes and handing in little prizes for the benefit of activities organized by the clubs is also okay. That can be done in advance and demands little of my energy. Unfortunately I have not participated in long-lasting and large-scale voluntary work. My health does now allow it.
Some of you may think that it’s nice to have such a good excuse to get away from doing the free voluntary work. I don’t think so. I would have liked to be energetic and taken part in all the social and funny activities. Besides, it’s embarrasing not to be able to contribute and embarrasing to say that I’m not well. On a few occasions I’ve said that I can take e.g. half a watch, and then enjoyed being enterprising for a little while. But even after only a couple of hours I’ve been totally fatigued and had to stay in bed for a long time afterwards to recover.
Last night I skipped another voluntary work. After refurbishing in the karate club the members were supposed to help out cleaning the premises. I didn’t feel light-hearted and I had a bad conscience when I snuck out after my tai chi class. The rest of the gang had already started, they were cleaning, sweeping and mopping. Someone asked if I would be joining in. I answered apologizing that I had an appointment. An appointment with the couch, but I didn’t say that.
