Et symbolsk bilde på mine 10 år med ME.

I dag er det 10 år siden jeg våknet til verdens lengste bakrus, en bakrus som har vart i 10 år! Jeg hadde vært på en knallartig grendahusfest 3. juledag, og var i forferdelig dårlig form da jeg våknet. Det i seg selv er vel ikke så uvanlig, altså at man kan være i dårlig form etter en fest, men for meg gikk ikke “bakrusen” over. Jeg var veldig slapp og tom for energi, orket knapt å gå på toalettet. Jeg husker at jeg gledet meg til å bli i bedre form. Det gjør jeg fortsatt… etter 10 år. – For jeg ble ikke i bedre form den romjula, og jeg klarte heller ikke å begynne på jobb igjen på nyåret. Kroppen var rett og slett tømt for energi, og den var ikke oppladbar.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Månedene gikk, og på vårparten ble jeg litt bedre, delvis takket være en god magnetmadrass, som jeg følte gjorde godt for kroppen. Og med fornyet energi begynte jeg gradvis på jobb igjen. Jeg fikk tilrettelegging på jobb, men det hopet seg opp med helseutfordringer, og jeg var mye borte fra jobb, selv med kraftig redusert stilling. Etter noen måneder ble jeg langtidssykemeldt, mye sengeliggende igjen, og etter noen år bestemte NAV at jeg var arbeidsufør. Jobben min ble å ta best mulig vare på meg selv. Dessuten har jeg prøvd å ta best mulig var på de to flotte jentene mine. De er 19 og 20 år i dag, og husker knapt hvordan jeg var som frisk, da jeg var høyt og lavt, og orket og klarte alt. Mer om det en annen gang.

Jeg vet fremdeles ikke hvorfor jeg ble syk. Det er heller tvilsomt at det var den rødvinsflaska som slo meg så totalt ut, selv om den på en måte ble utslagsgivende. Dessuten har jeg aldri blitt så utslått etter en natt med dansing. Det har tvertimot gitt energi, tidligere. Årene før jeg fikk ME hadde jeg hatt et aktivt liv med jobb, trening, barn og mye sosialt. Men jeg hadde mange infeksjoner og gikk ofte på antibiotika, ca seks-sju ganger i året. Måneden før jeg ble totalt utslått etter den romjulsfesten, hadde jeg hatt tre antibiotikakurer pga halsinfeksjoner, den ene etter den andre. Kanskje bidro også all medisinen til kollapsen? Det har jeg lurt mye på.

Jeg har etter hvert vært på mange utredninger, og blitt godt kjent på flere avdelinger på sykehuset og private klinikker. På disse besøksrundene har jeg fått både nyttig og unyttig kunnskap, og dessuten fått flere andre diagnoser, bl.a. flere autoimmune sykdommer. I dag har jeg 10-12 diagnoser. Noen helseutfordringer har jeg blitt bedre av, av ulike grunner, bl.a. medisiner og kosttilskudd, men ME -sykdommen er nok den som er mest trøblete. Det er vanskelig å forholde seg til en “usynlig sykdom” som jeg ikke skjønner selv, og forventer ikke at andre skal skjønne heller. Jeg har med tiden lært mye om hvordan den “oppfører seg” i meg, hvordan jeg må begrense alt, men likevel blir jeg stadig overrasket over at energien plutselig tar slutt og jeg ikke kan gjøre alt jeg har lyst til. Men faktisk er det litt deilig å få slike overraskende nedturer, for da har jeg i alle fall følt meg frisk ei stund!

I kveld skal jeg drikke litt rødvin, litt for å markere at jeg ikke lar meg knekke av litt vin… Og kanskje blir formen veldig fin. Det håper jeg, for vi skal på konsert i byen, og da tror jeg at de siste dagenes lading også kan hjelpe meg ut på dansegulvet en tur!

Etter at jeg flyttet hjemmefra og fikk mitt eget lille krypinn, fant jeg ut at jeg ville invitere familien min til førjulstrivsel hjemme hos meg, med litt godt å spise og drikke. Dette ble godt mottatt av hele hurven, og lille julaften ble for all ettertid min kveld. – Dvs. min kveld til å invitere og servere. Jeg har bodd mange steder, men familien har alltid funnet veien hjem til meg denne kvelden, som jo er veldig koselig. Da er huset vasket og pyntet til jul, og alle har forventninger om fine juledager. 

Etter at de to villstyringene som jeg vokste opp med, fikk egne familier, og jeg også fikk den samme gode ideen, ble vi flere og flere samlet hjemme hos meg lille julaften. Og etter som det har vært skifter av partnere og vi søsknene begynte å produsere barn, har selskapet blitt større, mindre, og større igjen. Småttisene har blitt store og begynt å ta med sine partnere, og om ikke lenge er det vel på tide at en ny generasjon ser dagens lys også. Hvert år er det “same procedure” med servering av gløgg, kaker og kaffe, og selvsagt makaronisalat og julebrus. Makaronisalat er nok ikke noen typisk norsk julemat, men faktisk veldig typisk lillejulaftenmat for klanen min. Dette er, så merkelig som det enn høres ut, så innarbeidet at det ikke blir lille julaften uten makaronisalat, og det er jo ille, for da blir det ikke jul heller. Juledager har jo også en kronologisk rekkefølge, så det ville naturligvis blitt stor oppstandelse resten av jula om jeg ikke laget makaronisalat.

Hovedrett på lille julaften: Makaronisalat

For noen år siden, var det evig nok “action” når småttisene løp rundt og laget underholdning for oss foreldre og besteforeldre. De siste årene synes jeg imidlertid alle har blitt roligere og på grensen til kjedelige, så jeg tenkte at vi måtte kunne gjøre noe mer enn å spise og fise. Løsningen ble en pakkeleik. Og samtidig ble dette en erstatter for den evige byttingen av julegaver, unyttige ting som vi ikke har bruk for, og ikke ønsker oss. Jeg tok en sjefsavgjørelse for noen år siden. Barna får gaver til de fyller 20 år, og de voksne får tåle og respektere at jeg ikke vil utveksle penger og dill-dall lenger. Dessuten har jeg ikke overskudd til å fly rundt i butikker. Det er en sport jeg utøver litt mindre nå enn før, av naturlige årsaker.

Lille julaften er den koseligste kvelden i jula. Dagen i dag har jeg brukt til å lage mat og gjøre i stand til selskap. Det krever en del planlegging og forberedelser, men etter mange års erfaring og med god hjelp, kommer jeg alltid i mål. Faklene ble tent og den røde løperen rullet ut i tide i år også.

Pakker til pakkeleiken

Høydepunktet for kvelden var pakkeleiken. Alle hadde med en liten pakke hver til ca 50 kroner. Disse la vi i en kurv, i mangel på nissesekk, og satte oss tett sammen rundt stuebordet. Etter at alle 16 hadde trukket hver sin gave og høytidelig åpnet den i nærvær av de andre i klanen, begynte vi å kaste terninger. Vi bruker to terninger, starter med én terning på hver side av bordet, og så går leiken i høyt tempo. Hver gang noen får terningkast seks, stopper vi opp, veldig plutselig og hastig, og han/hun som har fått seks, får ta en av de andres gaver. Så fortsetter vi så svetten siler, og i kampens hete er noen gaver mer populære enn andre. Godteripizzaen og lakrisene skiftet stadig eiere, mens refleksen og lipsylen ikke var fullt så populære. Ikke alle klarte å holde tempoet oppe, for det krever utholdenhet og oppmerksomhet å følge med i terningkast og gavebytting, men vi kom i mål. Vi pleier å sette av 30 minutter til gaveleiken, og i innspurten kastes terningene ekstra fort og det stjeles gaver over en lav sko.. Når klokka ringer etter avtalt tid, er det opptelling og vi kan puste lettet ut. Noen er fornøyde med kveldens fangst, mens noen satser på å komme sterkere tilbake til neste år.

Vel overstått pakkeleik.

Etter 30 år som initiativtaker til dette førjulstreffet, har jeg vurdert å gi stafettpinnen videre. Foreløpig har imidlertid ingen arvtager meldt seg, så det er nok for tidlig, og da har jeg sannsynligvis gleden av å invitere klanen til lille julaften neste år også.

Tusen takk for en kjempehyggelig kveld! Dere er en herlig gjeng! Noen andre som har kost seg?

God jul! 

Samboeren min påstår at jeg alltid får det som jeg vil. Det er en mulighet for at han kan ha rett i det. Mener å huske at mora mi sa noe lignende for en del år tilbake… Merkelig…! Men mye av det jeg ønsker, går i oppfyllelse. Jeg har lenge hatt lyst til å ha en fuglemater plassert sånn at jeg kan sitte på kjøkkenet og se på når småfuglene kommer og forsyner seg. Jeg synes det ser så koselig ut med småfugler utenfor, og har ønsket meg det lenge. Har faktisk vært innom denne tanken i sju år, men har ikke funnet noe egnet fuglemater eller sted til den. Heller ikke søkt etter med så enormt høy intensitet, kanskje. Plutselig gikk ønsket i oppfyllelse! Samboeren fant et egnet hus i ei butikkhylle. Plasthuset fikk være med hjem, ble montert på kjøkkenvinduet mot gårdsplassen, og fylt opp med frø og meiseboller. Så nå kan jeg sitte i godstolen på kjøkkenet og se på.

Det eneste som mangler er småfuglene. Ingen småfugler har oppdaget den nye innretningen enda. Nabokatten har gått over til de evige jaktmarker, så det kan ikke være den som holder dem borte. Noen som vet hvordan man får småfuglene til å komme? Er det nissen eller lysene på innsiden av vinduet som skremmer dem? Skjærene som flakser rundt her? Burde jeg legge ut en sti av frø fra skogen og hit, for å lokke dem nærmere, sånn at de oppdager julefrøene?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hvor blir det av småfuglene?

De siste dagene har jeg hatt lite energi, sovet mye, og sofaen er flittig brukt. Bortsett fra noen tai-chi-trinn, har ikke kroppen fått de største fysiske utfordringene. Muligens bidrar vinteren til at kroppen tar så lite lading, men mer generelt har jeg kanskje gjort mer enn det som er min “tåleevne” i uka som gikk. Når bilbatteriet begynner å fuske, kan vi kople til et ladeapparat, og så er bilbatteriet fullt etter kort tid. Sånn er det dessverre ikke med kroppen. Kroppens batteri kan heller ikke skiftes ut, slik vi gjorde på bilen min i høst. Da bilbatteriet ikke tok lading, kjøpte samboeren min nytt og monterte for meg, og plutselig var bilen ute av huset sitt og trillet på veien igjen. (Jeg ønsket, han oppfylte.) Dagens kirurger og medisinere kan bytte ut ganske mange kroppsdeler hos pasienter, som hjerte, lunger,  hofteledd og knær, og de kan forstørre og forminske neser, pupper og peniser. Kroppens batteri derimot, er ikke lokalisert noe bestemt sted, og da er det vanskeligere å bytte ut eller øke kapasiteten på dette.

Hadde det ikke vært for samboeren som vasker og og kokker, er jeg redd for at det hadde blitt ei stusselig jul i år. I alle fall hadde ikke kjøkkenskap og gulv fått den grundige julevasken sin! Jul blir det jo likevel. Akkurat det er like sikkert som at tida kommer hele tida. Det er egentlig litt feil det vi tenker og sier, at tida går, for tida kommer! – Litt avhengig av hva vi har fokus på. Og hva vi ønsker. Jeg tenker at jeg er veldig heldig, for mine ønsker går som regel i oppfyllelse.

Den supersnille samboeren mine er den som oftest oppfyller ønskene mine. Og disse oppfyllelsene skjer gjerne uten at jeg har sagt noe. Han bare gjør det. Enten det er å måke snø, lage mat, handle eller stryke juleduker. 
Eller kanskje er det bare sånn at han ser at jeg ligger på sofaen og skjønner at det er han som blir den heldige utvalgte til å gjøre ting og tang. Jeg må huske å spørre han hva han ønsker seg!

Vaske-Bjørn i gang med julevask på kjøkkenet. Like blid.

Kokke-Bjørn i gang med årets nøttesteik.

Sju jenter og sju sorter

Denne flotte jentegjengen møttes for å bake julekaker på kjøkkenet vårt i dag. De hadde avtalt å møtes klokka ni. – Ikke på kvelden men på morgenen! Ungdommen nå til dags, altså! De er ikke hva de en gang var… Da jeg var ung var det ikke mange som tenkte på kakebaking en tidlig søndags morgen. Da hadde vi knapt rukket å krype hjem fra fest, og lå tuklet inn i dyna til langt på dag.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg er en anelse sjokkert over hvor snille og ordentlige dagens ungdom er. Blide og høflige også, og kreative og positive. Jentene tryllet frem de lekreste kaker, mens julemusikken sørget for litt ekstra idyll og trivsel. Jeg måtte innom kjøkkenet for å hente meg te flere ganger, bare for å få med meg litt av den koselige aktiviteten og stemningen. Og etter bakeseansen ryddet og vasket de kjøkkenet i et forrykende tempo. Litt rot etterlot de selvsagt til meg, for plutselig skulle noen på jobb og noen vaske hos mormor. Jeg er imponert over alt de rekker og får til.

Støynivået var herlig høyt, og praten gikk lystig om gutter og fest, så det har i alle fall ikke forandret seg siden jeg var ung i livet! 

Selfie i -10 grader og klar luft. Gleder meg til spansktime. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I går møttes Maria og jeg for å utveksle språk. Siden Maria nå bor i Norge, vil hun gjerne lære seg norsk, og siden Spania har blitt mitt andre hjemland, trenger jeg å lære meg spansk. Vi møtes to-tre ganger i måneden, etter som hvor travelt Maria har det på jobb og avhengig av hvordan formen min er. Dette er møter jeg gleder meg til, og prioriterer å sette av tid og energi til. 

Maria er ei morsom og trivelig jente med masse positiv energi. Hun er hjerneforsker, og jeg har en mistanke om at hun vet et kvantesprang mer om hjernen enn gjennomsnittet. Første halvdel av tiden, mens hjernen min enda virker, får jeg spanskundervisning, og deretter er det Marias tur til å få påfyll av norsk. Da kommer lærer-Kari ut av skallet, og jeg prøver å gi henne både dagligdagse ord og fraser, og litt nyttig påfyll hun trenger i møte med nordmenn (og -damer). Maria synes at det er altfor mange unntak i norske grammatikkregler og uttaleregler, men hun takler dem med et smil. Dessuten blir det noen artige situasjoner ut av det, og med litt latter og godt humør er det jo mye artigere å lære. Forhåpentligvis driver jeg ikke med vranglære, men i så fall har jeg ingen arbeidsgiver som kommer og setter meg i fengsel, og HMS har vi full kontroll på selv. 

Heldigvis for meg er spansk språk ganske enkelt, i alle fall ifølge Maria. Det bare å følge reglene. Og heldigvis for meg er det mange regler, så vi må nok fortsette å møtes og ha morsom språkopplæring sammen.
 

Språkstudier 

Egentlig hadde jeg en plan om å skrive om språktimen vår i går, rett etter at jeg kom hjem. Jeg var proppfull av futt etter et morsomt og lærerikt møte. Men som så ofte før, ville ikke kroppen det samme som hodet. Jeg var varm i panna og etter hvert begynte kroppen å verke, akkurat som når man begynner å få influensa. Så da ble det sofa og kosing med putene der resten av kvelden i stedet. I natt har kroppen min imidlertid tatt lading igjen, og jeg er oppe og skriver! Juhu! Og Maria: Ja, jeg skal gjøre oppgavene mine (ser y estar) til neste uke! Leksen din blir å oversette dette blogginnlegget til spansk. 😉

Da Ottas store sønn (samboeren) vendte tilbake til sitt barndomshjem sammen med trønderjenta si (meg!) i helga, ble det mye trivsel og kos. De gamle var glade for og stolte av sitt trønderbesøk. At Ottas store sønn ikke lenger hadde langt, krøllete og svart hår, men nissefarget dukkehår, gjorde ingen forskjell. Hjemmehjelpen skjønte også at vi var viktige, og svigerfar fikk vasket håret.

Det er helt spesielt for meg å få være på Otta, og å besøke Bjørns foreldre. Jeg har mange ganger kjørt forbi Otta de siste 25-30 årene og tenkt at “her kommer Bjørn fra”, og i tankeverden vært innom en like gammel forelskelse. Men så fikk jeg da til slutt helten min, som sikkert halve Otta var forelsket i da han var ung, kjekk og spilte i band. Heldige meg!

På lørdag kjørte vi ned til Otta sentrum for å gjøre noen innkjøp. Dvs. samboeren min og svigermor skulle gjøre juleinnkjøp, mens jeg mest var med for å puste inn Ottaluft og passe på at det ble med sjokoklade og skumnisser i handlevogna. Etter besøk i tre butikker, var både svigermor og jeg “kjeie”, som det heter på Ottadialekt, og vi måtte hjem for å hvile.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Den søte, gamle damen fyller 80 til sommeren, og går krokbøyd pga ryggsmerter. Hun må støtte seg til vegger og møbler når hun går, og synes at det er ille at hun ikke er like sterk som før. Men mens jeg gikk undercover (under dyna) da vi kom tilbake, pakket denne samme damen ut av poser og satte i gang med middagen. Da jeg våknet to timer senere, og vaklet inn til stua og fant sofaen der, ble jeg liggende og tenke på hvem som egentlig er gammel dame av oss to. Det var hun som hadde overskudd til å gå i gang med utpakking, middagsforberedelser og juleverksted da vi kom hjem. En sånn gammel dame vil jeg også bli når jeg blir stor!

Blåtimen i Gudbrandsdalen varer hele dagen… Jeg liker Gudbrandsdalen bedre om sommeren når gresset er grønt og sola skinner oppetter bakkene.

Fine kjøreforhold over Dovrefjell, med utsikt mot Snøhetta, på tur hjem til Trønderriket.

#otta #gammeldame #forelskelse #undercover

I løpet av de siste årene har jeg vært innom hos mange leger, og og andre eksperter på ulike områder, og fått mange forskjellige råd og vink. Her er noen av dem:

Fastlegen: Kom tilbake tidligere neste gang du har smerter.
Lege på Smerteklinikken: Vær så god, her er en diagnose det ikke fins behandling for.
Gastrologen: Ta mer medisiner, så blir du frisk.
Nevrologen: Ta mindre medisiner, så blir du frisk.
Kardiologen: Her er det lekkasje, men hjertet ditt pumper.
Revmatologen: Du har en diagnose her, og en diagnose der.
Endokrinologen: Har du ikke tatt medisinene jeg ga deg?
Urologen: Drikk mindre te.
Gynekologen: Dette må vi følge opp.
Balderklinikklegen: Du må ta flere prøver.
Akupunktøren: Du må stikkes.
Manuellterapeuten: Jeg flytter på hodet ditt.
Psykomotorisk fysioterapeut: Smil mindre.
Psykologen: Du må få slippe.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Frisøren: Vi må fjerne de grå.

Dagens “behandler” (frisøren) fikk meg faktisk til å føle meg bra. Hurra! 
 

Bloglovin’: 
<a href=”https://www.bloglovin.com/blog/19704579/?claim=3y33eycvdcr”>Follow my blog with Bloglovin</a>

Mange spør meg “er du ferdig til jul, Kari?” Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare. Hva lurer de egentlig på, og ønsker de et kort eller utfyllende svar? Det er jo lenge til jul enda. Dessuten er de vel egentlig ikke så interessert i å høre om jeg har tørket støv uansett. De fleste er nok mer opptatt av alt de selv skal gjøre, og ikke har fått gjort enda, eller er fornøyd med hva de har fått gjort, før den store høytiden kommer. Sånn sett spiller det jo ingen rolle hva jeg svarer.

Men for å svare på spørsmålet: Jeg har vasket tre vinduer, og alt det andre må jeg få plottet inn i kalenderen i løpet av de neste tre ukene… Det blir ikke noe stress, for jeg har en samboer som elsker å vaske, og jeg skal ikke kjøpe så mange julegaver. Julegardiner har jeg ikke, men nissene skal få komme ned fra loftet. Har ikke hørt dem rope etter meg enda, men de kryper nok ut av eskene tidsnok.

Misforstå ikke, jeg er ingen Scrooge eller Grinchen, men synes tvertimot jula er ei koselig og fin tid! I går var jeg hjemme hos julesøster Tove, som hadde julepyntet hele huset sitt.

Julesøster (til høyre) og jeg (til venstre) smiler til fotografen (Ottanissen) sammen med kjøkkennissen.

Smilenissen

Og her er Toves julelandsby. Fin, ja?

Hos julesøster er det jul i alle stuer. Her var det julekoselig å drikke te, ja. Legg merke til “Basse” som sitter i stolen til høyre. Han har vært en kjær venn for Tove siden hun var lita. Basse har fått på juleantrekket sitt, men ligger ofte i senga sammen med Tove ellers i året, når han ikke sitter på en liten Harley i skinnjakke. I fjor var han også med oss til Spania. 

Som så mange ganger tidligere når familien er samlet i julestemning, kom historien om da mamma våknet av et megahyl (mitt) en 1. juledagsmorgen for lenge siden. Hun styrtet inn på rommet til Tove og meg, hvor Tove satt i en gedigen dunge av godteripapir, med et tilfreds sjokoladesmil over hele fjeset, mens jeg var mindre fornøyd… Tove synes den dag i dag at det var blodig urettferdig at jeg alltid fikk så mye mer godteri i julegave enn henne, men det er jo en god historie da. Og kanskje er det derfor Tove er så søt og blid i dag!

Nå kjenner jeg at jeg gleder meg litt til jul!