Et symbolsk bilde på mine 10 år med ME.

I dag er det 10 år siden jeg våknet til verdens lengste bakrus, en bakrus som har vart i 10 år! Jeg hadde vært på en knallartig grendahusfest 3. juledag, og var i forferdelig dårlig form da jeg våknet. Det i seg selv er vel ikke så uvanlig, altså at man kan være i dårlig form etter en fest, men for meg gikk ikke “bakrusen” over. Jeg var veldig slapp og tom for energi, orket knapt å gå på toalettet. Jeg husker at jeg gledet meg til å bli i bedre form. Det gjør jeg fortsatt… etter 10 år. – For jeg ble ikke i bedre form den romjula, og jeg klarte heller ikke å begynne på jobb igjen på nyåret. Kroppen var rett og slett tømt for energi, og den var ikke oppladbar.

Annonsørinnhold

Gavene du ikke legger under juletreet

Månedene gikk, og på vårparten ble jeg litt bedre, delvis takket være en god magnetmadrass, som jeg følte gjorde godt for kroppen. Og med fornyet energi begynte jeg gradvis på jobb igjen. Jeg fikk tilrettelegging på jobb, men det hopet seg opp med helseutfordringer, og jeg var mye borte fra jobb, selv med kraftig redusert stilling. Etter noen måneder ble jeg langtidssykemeldt, mye sengeliggende igjen, og etter noen år bestemte NAV at jeg var arbeidsufør. Jobben min ble å ta best mulig vare på meg selv. Dessuten har jeg prøvd å ta best mulig var på de to flotte jentene mine. De er 19 og 20 år i dag, og husker knapt hvordan jeg var som frisk, da jeg var høyt og lavt, og orket og klarte alt. Mer om det en annen gang.

Jeg vet fremdeles ikke hvorfor jeg ble syk. Det er heller tvilsomt at det var den rødvinsflaska som slo meg så totalt ut, selv om den på en måte ble utslagsgivende. Dessuten har jeg aldri blitt så utslått etter en natt med dansing. Det har tvertimot gitt energi, tidligere. Årene før jeg fikk ME hadde jeg hatt et aktivt liv med jobb, trening, barn og mye sosialt. Men jeg hadde mange infeksjoner og gikk ofte på antibiotika, ca seks-sju ganger i året. Måneden før jeg ble totalt utslått etter den romjulsfesten, hadde jeg hatt tre antibiotikakurer pga halsinfeksjoner, den ene etter den andre. Kanskje bidro også all medisinen til kollapsen? Det har jeg lurt mye på.

Jeg har etter hvert vært på mange utredninger, og blitt godt kjent på flere avdelinger på sykehuset og private klinikker. På disse besøksrundene har jeg fått både nyttig og unyttig kunnskap, og dessuten fått flere andre diagnoser, bl.a. flere autoimmune sykdommer. I dag har jeg 10-12 diagnoser. Noen helseutfordringer har jeg blitt bedre av, av ulike grunner, bl.a. medisiner og kosttilskudd, men ME -sykdommen er nok den som er mest trøblete. Det er vanskelig å forholde seg til en “usynlig sykdom” som jeg ikke skjønner selv, og forventer ikke at andre skal skjønne heller. Jeg har med tiden lært mye om hvordan den “oppfører seg” i meg, hvordan jeg må begrense alt, men likevel blir jeg stadig overrasket over at energien plutselig tar slutt og jeg ikke kan gjøre alt jeg har lyst til. Men faktisk er det litt deilig å få slike overraskende nedturer, for da har jeg i alle fall følt meg frisk ei stund!

I kveld skal jeg drikke litt rødvin, litt for å markere at jeg ikke lar meg knekke av litt vin… Og kanskje blir formen veldig fin. Det håper jeg, for vi skal på konsert i byen, og da tror jeg at de siste dagenes lading også kan hjelpe meg ut på dansegulvet en tur!