Oh, what a feeling! Den følelsen kom litt senere. Jeg merket selv at jeg var stillere enn til vanlig, ikke snakket så mye. Det var fordi energinivået var ganske lavt, til tross for at jeg hadde ligget på lading mesteparten av dagen. Men jeg hadde gledet meg til å spise sammen med de spanske vennene våre, og ville ikke avlyse avtalen.
Som avtalt møtte vi dem derfor klokka ti på kvelden, på den samme fiskerestauranten som sist, José Cerdan. Jeg måtte sette meg på en benk mens Bjørn stod og ventet for å få bord. Orket ikke å stå oppreist… Palmene over meg stod imidlertid høyreiste og uten å måtte bøye av for noe som helst.
Jeg orket ikke å spise så mye. Hadde ikke krefter til det. Men da blekkspruten kom på bordet, gikk det bedre. Ikke pga blekkspruten egentlig, men fordi kroppen tok imot påfyll av krefter. Det er noe med dette at jeg føler meg i bedre form sent på kvelden. Av en eller annen merkelig grunn har jeg en opplevelse av å ha mer energi etter ti. Klarer mer, orker mer. Jeg blir trøtt og sliten selvsagt, men ikke unaturlig utmattet. Klarer ikke å forklare det på en annen måte.
Da det var på tide å dra hjem, ville Rafa absolutt at jeg skulle plassere rumpa mi på motorsykkelen hans. Han har tidligere spøkt med at jeg kunne sitte på, men det er fullstendig uaktuelt. Det er jo både skummelt og farlig!
Men ikke riktig så skummelt når motorsykkelen står helt i ro og uten at motoren går, selvsagt. Så jeg kløv lydig opp. Og pressekorps, bestående av Rocio og Bjørn, stilte opp og foreviget hendelsen. Det aner meg at det ble noen vettskremte ansiktsuttrykk fra min side da Rafa slo på tenningen, og kanskje hender over ørene også?
Men da Rafa vrei om håndtaket for gassen og sykkelen brummet skikkelig, glemte jeg å være skeptisk og redd, for dette var dritkult! Brum-brum-brum! Jeg likte å brumme, og klarte visst ikke å skjule min begeistring. Jeg fant det likevel lurt å hoppe ned fra sykkelen før Rafa utfordret meg ytterligere, og var glad da jeg kunne krype inn i en drosje sammen med Bjørn, mens Rocio og Rafa brummet seg hjem på motorsykkelen.
Den energien som motorsykkelen hadde, skulle jeg gjerne likt å ha også! Tenk om man bare kunne skru på et håndtak, og så strømmet det til energi ut i hele kroppen. Oh, what a feeling! 😆
Forøvrig er dagen i dag en dag hvor jeg stort sett gjør minst mulig, foruten å valse mellom sofaen og senga, og i tillegg lage dette blogginnlegget. Solsenga på terrassen får stå i fred, men kanskje blir det solingstjeneste i morgen, om formen tillater det. ☀️
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese
🙂