For fem dager siden fikk jeg en advarsel som satte en støkk i meg. Jeg kjente forskrekkelsen helt inn i hjerterota. Og jeg følte at disse ordene var på sin plass. Den siste tiden har jeg blitt i dårligere form. I perioder kan jeg være bedre eller dårligere av ME, og den siste tiden har jeg klart mindre enn før, blitt raskere utmattet, hatt mer feber, vondt, osv. Mens jeg tidligere f.eks. kunne være sosial i to timer, sier kroppen nå ifra og jeg må legge inn årene etter bare én time. Jeg har også hatt hodepine hver dag i over tre uker.
Et rødt flagg tolker jeg som et tegn på fare. At man må stoppe, senke farten, trekke seg tilbake. Det var også slik jeg tolket teksten jeg fikk tilsendt fra Enneagrammet, som du ser over her. Kanskje er noe av grunnen til at jeg har blitt dårligere at jeg ikke tar signalene på alvor. Jeg synes jeg hviler mye, nesten hele døgnet, men kanskje er det ikke nok…
Jeg har bestilt meg legetime. Først og fremst for å få en “opinion” om økning av hodepine, men også fordi jeg tenker å be fastlegen min om å vurdere å gi meg en medisin til utprøving for ME.
Jeg har en bestemt medisin i tankene, som normalt foreskrives for en annen diagnose, men som har vist seg å ha positiv effekt på en del ME-syke. Jeg kjenner at tiden nå kanskje er inne for å prøve denne. Jeg er lei av å sitte her og kjenne at kroppsmaskineriet ikke fungerer, at jeg går glipp av mye. Livet går på mange måter fra meg. Det er snart 14 år siden jeg ble akutt syk med ME. Jeg har testet ut mange alternative behandlingsformer, og vært prøvekanin for meg selv. Trodd, prøvd, feilet. Kanskje skal jeg nå heve det hvite flagget og be legestanden om hjelp.
Rødt flagg, som egentlig bare er en bit av balkongflagget vårt.
Jeg har gått kurs for å lære om de ni ulike personlighetstypene i Enneagrammet, og daglig får jeg små påminnelser tilpasset min type i Enneagrammet på mail. Enneagrammet er helt unikt når det kommer til å beskrive personlighetstyper, og er både omfattende og grundig. Det er når man finner ut hvor man “hører hjemme”, hvilken type man er, at det virkelig blir spennende. Man får en forståelse av hva som er motivasjonen for å gjøre som man gjør, hva som er ens indre drivkraft. Dessuten er det utrolig interessant å lære familie, venner og kollegaer å kjenne ved å “plassere” dem i typebeskrivelsene. Da kan man lettere skjønne hvorfor de er som de er, hva som er deres motivasjon og hvorfor de gjør som de gjør.
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Link til blogginnlegg på Facebook. Link til innlegg på Instagram (story).
Det var i fjor på denne tiden at rampenissene Alfie og Buddy flyttet inn hos oss. Jeg hadde egentlig bare bestilt én, men som dere vet, kan rampenisser finne på my rart. Lite visste jeg at rampenissen jeg ville adoptere hadde en tvilling, og når de to først var kommet i hus, hadde jeg ikke hjerte til å skille dem.
Nå er det jo den tida på året at rampenisser begynner å våkne til liv etter den lange dvalen, som varer i over 11 måneder. I den anledningen har jeg funnet tilbake til innleggene om rampestrekene Alfie og Buddy gjorde i fjor. Her er linker, om du vil lese, bare for moro eller om du har egne rampenisser som trenger inspirasjon og tips:
Som jeg skrev i blogginnlegget i går, lå det to rampenisser med vidåpne øyne da jeg var innom boden en tur. Jeg ga dem streng beskjed om å holde seg i skuffen til de fikk lov til å komme ut. Men tror du de hørte etter? Neida! Og ikke nok med det! Da vi skulle inn dit for å hente lysene som vi skulle pynte med langs gelenderet på terrassen, hadde de hoppet ut av skuffen og lå og lekte med lyslenkene. Da de så meg, skrudde de raskt lysene av. Deretter på og av flere ganger i raskt tempo, for å demonstrere at de virket.
Siden jeg hadde bedt dem holde seg i boden frem til 1. desember, regnet jeg med at de skjønte sitt eget beste. Bjørn hang opp lyslenkene og kom litt forfrossen inn igjen for å varme seg. Plutselig slo lysene langs gelenderet seg på, tilsynelatendee helt av seg selv. Vi må ha slurvet da vi skulle lukke døra til boden, for plutselig hang rampenissene i lyslenkene ute på terrassen. Hvordan de har kommet seg ut dit, er fremdeles en gåte. Kan de kanskje gå gjennom dører?
Etter en rampenisseopptreden ute i frisk luft, måtte jeg huke tak i dem og bære dem tilbake til skuffa i boden. Det var åpenbart ingen vits i være streng, så jeg prøvde heller å lokke med at hvis de oppfører seg bra og blir liggende i skuffa frem til 1. desember, skal de få en stor pose rampenissegodteri i belønning. Tror du det er et bra lokkemiddel?
Det begynner å nærme seg desember og tid for at rampenissene Alfie og Buddy får komme ut av boden. I fjor blånektet de på å bli pakket ned i esker sammen med resten av julepynten for å bli stuvet bort i uteboden, så jeg lot dem ligge trygt og varmt i boden inne. I en skuff sammen med masse pynt og annet dill som vi ikke har plass til nå som vi bor i leilighet og ikke i et stort hus. Da jeg stakk nesen innom boden i dag, oppdaget jeg at rampenissene var våkne. De er vel spente på hvordan det står til ute i verden, og kanskje har de allerede begynt å planlegge rampestreker.
Jeg tok på meg strengstemmen og sa at de absolutt ikke får komme ut enda. Selv om taklyset var på en stund, betydde ikke det at jeg hadde tenkt å slippe dem ut. De lå der med vidåpne øyne og så absolutt ikke ut som de hadde tenkt å høre etter, så jeg lukket for sikkerhets skyld døra godt etter meg. Vi må nok være ekstra påpasselige de neste par dagene, så de ikke smetter ut hvis vi skal i boden en tur igjen.
Sannsynligvis, og forhåpentligvis blir det ingen rampenissestreker før 1. desember, men stikk gjerne innom her for oppdateringer! 😀
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Link til blogginnlegg på Facebook. Link til innlegg på Instagram (story).
Når man skal møte en god venn/venninne man ikke har truffet på lenge, kan man ikke bruke tida på å spise mat. Da er det bedre å bestille noe godt å drikke, og forøvrig bruke munnen til å skravle. Med en kopp te og en kopp kakao foran oss rakk Heidi og jeg å oppdatere hverandre og utveksle erfaringer om mangt og meget i løpet av kafébesøket. Det vil jeg kalle vel anvendt tid.
Vi startet som bloggvenner, og tilfeldighetene ville det slik at vi skulle møtes på ordentlig også. Gaven hun hadde med til meg er et minne om dette. Det var hun som først tok initiativ til å møtes, og teksten på drikkeunderlaget er en påminnelse om dette. Det har nå fått plass på bordet ved sofaen på stua, hvor jeg daglig inntar ganske mange krus med te. Gjett hvem jeg kommer til å sende en takk til da! 😀
Heidi henter “ei bøtte” med te til megHyggelig oppmerksomhet fra Heidi
Vi var begge temmelig slitne og utmattet i utgangspunktet da vi møttes, og energien krøp nok ikke oppover i løpet av skravletiden. Men det ble et skikkelig koselig treff, og mye påfyll av positivitet og i tillegg noen spennende bloggerplaner for våren. Den nyheten gjemmer vi til litt senere, når vi har opplegget klart.
Her er Heidis blogginnlegg fra kafémøtet vårt: Koselig treff
Takk for koselig treff
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Link til blogginnlegg på Facebook. Link til innlegg på Instagram (story).
Jeg får regelmessig oppdateringer på mail fra en organisasjon som heter Open Medicine Foundation. De jobber for å finne svar på ME-gåten, via forskning, og bl.a. letes det etter en biomarkør. Via oppdateringene derfra får jeg en del nyttig informasjon. I dag kom dette diktet fra en svært alvorlig ME-syk mann som heter Whitney Dafoe. Han er sønnen til Ron Davies, som leder forskningen ved Stanford University i USA. Whitney Dafoe prøver ut en medisin som heter Abilify, og ut fra det jeg har lest fra han på Instagram, har han noe effekt av denne. Fra å ligge i et mørkt rom uten å tåle lys, lyd og annen stimuli i mange år, er han nå i stand til å lytte til musikk fra senga. Spennende!
Jeg tenkte først at jeg skulle oversette det han har skrevet i diktet til norsk, men fant ut at det blir mer riktig å gjengi det i original ordlyd. Kanskje vil noen av dere som leser, nikke gjenkjennende. Også uavhengig av helsesituasjon, og kanskje vel så mye ut fra livssituasjon.
Ønsker deg en dag full av håp og glede! ❤️
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Link til blogginnlegg på Facebook. Link til innlegg på Instagram (story).
Eksamensbildene er tatt. Hun tok over 500 bilder bare i går, og i løpet av uka har det nok blitt godt over 1000. Det har vært uvant å få så mye fokus, spesielt i avslappende og helt dagligdagse situasjoner. Jeg har ikke “posert”. Dattera mi ønsket naturlige bilder til eksamensoppgaven sin, og hun kunne dukke opp med kameraet sitt når jeg lå på sofaen og hvilte, satt ved kjøkkenbenken på en hevestol eller på en krakk og pusset tenner på badet.
På slutten av denne uka hjemme i Trondheim fikk hun veiledning fra fotolæreren sin på høyskolen via Zoom. Han syntes visst det var mange bilder av meg på sofaen. Det er jo ikke så rart, siden jeg ligger mye der. Men Thea fikk noen tips, om hvordan hun kunne variere, og deretter ble det altså 500 nye bilder i går.
Fotografen planlegger de neste bildeneTømmerstrandaUtsikt mot Tømmerstranda
Vi tok en tur ut rett før halv tre i går, altså rett før solnedgang. Jeg på elscooteren, Thea i fullt trav ved siden av og bak, med kameraet hengende på brystet, og ofte foran ansiktet. Lyset var så fint, og jeg snek meg til å ta noen bilder selv, med mobilkameraet bare. De flotte og kreative bildene som Thea skal bruk i eksamensbesvarelsen, kan jeg dessverre ikke publisere her.
Thea ble også med meg på tai chi-trening i går. For å ta bilder. Jeg var temmelig ukonsentrert under siste halvdel av treninga. Klarte ikke å fokusere eller huske enkle øvelser. Tåkehjernen skyldtes sikkert at jeg var sliten etter den lille turen tidligere på dagen. Vanligvis ligger jeg jo på lading det meste av dagen når jeg skal på tai chi om kvelden. Men bildene ble superflotte! Og der ser jeg både konsentrert og kul ut! 😀
Fotografen fant ofte fine motiv rett bak meg
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Link til blogginnlegg på Facebook. Link til innlegg på Instagram (story).
Jeg var så klar for å legge Kariklubben død, og i går la jeg ut et blogginnlegg med bilder og skrev om historikken til Kariklubben. Men nå viser det seg at Kariklubben kan gjenoppstå. Idéen kom fra sidelinja, og helt uventet. Jeg ble veldig overrasket, og samtidig litt rørt, selv om jeg ikke helt tror på det enda…
Jeg fortalte den yngste dattera mi om Kariklubben og festene jeg arrangerte før i tida. Hun er 23 nå, og jeg tenkte at hun er gammel nok til å høre om hvor sprek og sprø mora hennes var i gamle dager. Hun var ni år da jeg ble alvorlig ME-syk og sengeliggende 22 timer i døgnet. Den tiden husker hun nok ikke, og jeg prøvde å skjule hvor syk jeg egentlig var. Jeg ble heldigvis bedre enn jeg var de første månedene, men den energien jeg hadde tidligere, kom aldri tilbake. Heldigvis, og bank i bordet, er begge døtrene mine friske og lever et aktivt liv med mye moro.
Men tilbake til dette med Kariklubben og gjenoppstandelse. Dattera mi syntes det hørtes artig ut med sin egen jenteklubb. Hun elsker å invitere og arrangere fester og “vårs” – det heter jo ikke vorspiel lenger – og sa at hun kanskje skulle lage sin egen klubb. Hun er dessuten en habil drinkmixer, jobber i to ulike barer i byen der hun studerer for å spe på studielånet. Akkurat som meg elsker hun å danse og ha det artig sammen med venner og venninner. Som en fortsettelse på tankegangen hennes om å lage sin egen klubb, foreslo jeg at hun kunne kalle den Theaklubben. Men neida, klubben måtte jo kalles Kariklubben!
Dermed kan det godt hende at Kariklubben gjenoppstår, uten Kari og gamle Kariklubbere, men med unge, sprudlende Thea og hennes venninner! Sannsynligvis en fremtidens utgave også helt uten innblanding fra meg. Det er ikke sikkert at dagens unge synes det er like fasinerende og morsomt med cheeze doodles i nese, ører og munnviker, eller at gelé med sprit er like spennende som vår generasjon gjorde! 😀
Dersom du ikke fikk med deg blogginnlegget om Kariklubbens død i går, finner du det her: Kariklubben er død.
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Link til blogginnlegg på Facebook. Link til innlegg på Instagram (story).
Kariklubben eksisterte i mange år, og vi har hatt utrolig mye moro i løpet av årene. I dag kan jeg imidlertid informere om at Kariklubben er død. Den kommer aldri til å gjenoppstå.
Kariklubben har faktisk vært døende i flere år, men jeg jeg har ikke ærklært den død tidligere. Jeg kan ha vanskelig for å gi slipp på det som er bra i livet, mennesker som jeg blir glad i, mennesker jeg trives i selskap med. Men alt har sin tid. Nå er det på tide å gi slipp på Kariklubben, innse at den er død. De gode minnene tar jeg med videre, men også mange av de sprudlende venninnene. 😊
Gjennom livet får vi mange nye venner, andre mister vi kontakten med. Ofte ønsker vi å holde kontakten med både gamle og nye venninner, men så “sklir det ut”. Det samme skjer med jenteklubber (og gutteklubber?) hvor det skal gå på omgang hvem som inviterer. Etter at en jenteklubb jeg var med i gikk i oppløsning, sa jeg for spøk at jeg skulle danne min egen jenteklubb. Noen venninner syntes dette var en super idé, og dermed ble spøken satt ut i livet. Jeg liker å gjennomføre, og tanken var at hvis jeg kunne være den som inviterte, ville det bli noe av treffene.
Det var noen regler i Kariklubben. Av praktiske grunner var det jeg som sendte ut invitasjoner, og bestemte hvem som skulle bli invitert. Ellers var det jeg som stilte med lokale, altså leiligheten eller huset mitt til disposisjon, for glade Kariklubbere. Jeg ryddet, vasket og pyntet, og tok meg selvsagt også av “oppvasken” dagen derpå. Alle tok med drikke til “eget forbruk” og dessuten snacks eller godteri til bordet. Alt gjestene trengte å gjøre, var å komme. Medbragt drikke og snop ble godkjent hver gang, men noen ganger kom det klager på at det var for lite Bamsemums.
Den viktigste regelen var imidlertid at dersom vi ville ut på byen, skulle dette ikke skje før tidligst midnatt. Ingen knurret eller motsatte seg denne regelen, siden vorspielet uansett var mest morsomt. Dessuten var det viktig for meg at alle skulle få “ha festen”, føle seg inkludert, også om de ikke ville være med videre. De skulle ikke føle at de måtte dra fra selskapet tidlig, for at vi andre kunne dra på nattklubb. Det var dessuten ganske praktisk, siden de som ville hjem tidlig, ofte var kjørbare, og da svippet oss andre ned til byen.
Kariklubben ser dagens lys, 29. mars 1996
Kariklubben så dagens lys 29. mars i 1996. Bildet over er fra denne festen, som bar preg av at noen hadde vært i klesskapene og hentet truser som passet på hodet… De sist ankomne ble fotografert på et oppsamlingsbilde, som ikke egner seg i dette blogginnlegget.
Jeg har venninner fra flere faser og settinger i livet, videregående skoler, lærerutdanning, kurs, arbeidsliv, fotball, treningsstudio, karate, naboer, døtrene mine sine mødre, venners venner, familie, osv. Mange av disse har deltatt på Kariklubber. Noen i perioder, andre jevnt og trutt. På denne måten har jeg holdt kontakten med mange, og de som har kommet på festene, har også blitt godt kjent med hverandre.
Grunnen til at jeg nå må erkjenne at Kariklubben er død, er mine helseutfordringer, og først og fremst ME. I tillegg begynner vi kanskje å bli gamle. Noen har surnet, andre har flyttet eller mistet interessen for fest og moro. I tillegg har jeg vært med og gravlagt tre Kariklubbere, noe som setter ting i perspektiv. I begravelsestalene til den første venninna som døde, ble faktisk Kariklubbens betydning for henne trukket frem i flere sammenhenger. Det var rørende, og fint å vite at Kariklubben har vært viktig for henne.
Frem til 2008 hadde vi Kariklubb jevnlig, opp til seks ganger i året. Deretter ble det sjeldnere, og den siste Kariklubb-festen gikk av stabelen i april 2018.
Babyparty
Vi har i løpet av årene hatt mange morsomme tema. Babyparty, MC-party med oppmøtested i Tillerringen Bunkers og spesialinvitasjon fra Prowlers MC, ølfest, sommerfest, høsttakkefest, fruktbarhetsfest, tyrkisk aften, julebord, m.fl. Her må det nevnes at jeg dro på byen i nattkjole den kvelden det var babyparty. Burde vel ha blitt nektet inngang på Downtown den natta…
Kariklubberne har alltid hatt mange gode forslag til moro og action. Fra den aller første kvelden kan jeg nevne forslag om korsang, karaoke, fallskjermhopping, lage T-skjorter med jævlige bilder, holde taler som starter med “Vi vil gjerne takke, bukke og drikke for vår gode venninne Kari”, danne foreninger innad i Kariklubben, arrangere bad taste party, søppelsekkparty, vitsekonkurranser, jenteturer… Forslag har selvsagt variert ut fra hvem som kom på festene, og forslagene ble ikke mindre kreative med årene! Mye har vi gjort, og noe rakk vi aldri.
Kariklubbere på MC-festKariklubb-bøkene
I invitasjoner til Kariklubb-festene satte jeg alltid opp useriøse saker, og mine mest dedikerte Kariklubbere kom også med gode forslag til saker. Dette er naturligvis dokumentert med bilder, tegninger og utsvevende referater. Ingen utenforstående har innsynsrett i disse bøkene. Her er det også dokumentert hvem som holdt ut kvelden lengst, og dette ble selvsagt alltid meg 🤗
Allerede på den aller første Kariklubben fikk jeg spørsmål om å leie inn mannlig stripper. Dette var en gjentakende forespørsel i Kariklubben, og jeg innså til slutt at jeg måtte gjøre noe med det. Jeg ville jo gjerne tilfredsstille jentene. På det tidspunktet hadde Kariklubben vokst, og de gamle Kariklubberne påvirket de nye Kariklubberne, slik at presset på å få inn strippere ble for stort. Derfor fikk jeg huket tak i tre lekre, sjokoladebrune kjekkaser til å komme på en Kariklubb. De tre var litt forsiktige til å begynne med, men fikk desto mer god hjelp av jentene. Dokumentasjon på dette fins i Kariklubboka, men er kun for våre øyne.
Fire kontinenter er representert
Bildet over er fra fruktbarhetsseremonien to av mine venninner gjennomførte, noe som utløste både forventninger, spenning og bekymring for mange i tida etter. Graviditeter dukket opp hist og her, og medførte også noen permisjoner i Kariklubben.
Innflyttingsfest for Kariklubben i “nye lokaler” (nytt hus)Julebord på Royal Garden Hotel
Kariklubben hadde også årlige julebord. Bildet over er fra julebordet på Royal Garden Hotel i Trondheim. Der hadde vi også leid et stort hotellrom for kvelden, hvor vi hadde vorspiel og nachspiel. Noen av oss overnattet også.
Kariklubben har vært på flere turer, til Oslo, København og Brasil. Det var også forslag om og planlagt turer til Amsterdam, Dublin og Jamaica. Nå i ettertid tenker jeg at det er veldig synd at vi aldri fikk til en tur til Jamaica!
Det ble aldri for mye Bamsemums
Med unntak av Bamsemums og meg selv, har jeg konsekvent satt på smileys på de andre ansiktene. De originale ansiktene er ofte mye mer uttrykksfulle, noe sensuren dessverre medfører ikke viser. Bildene som jeg deler her, er forøvrig ganske snille og ufarlige.
Hadde du likt å vært med i Kariklubben?
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Link til blogginnlegg på Facebook. Link til innlegg på Instagram (story)
Den yngste dattera mi er hjemme i noen dager, og det er veldig koselig å ha henne her. Men hun er ikke hjemme fra studiestedet bare for å ha fri. Hun jobber med eksamensoppgaver, og jeg blir faktisk en av disse eksamensoppgavene.
Den ene eksamensbesvarelsen leverte hun i dag. Jeg fikk lese oppgaven hennes i helga, og lærte med det en god del om faget “strategisk ledelse”. Skikkelig interessant, og hun hadde skrevet en gjennomført god oppgave. Den var “to the point”, ryddig, og i tillegg viser hun høy faglig kompetanse, initiativ og ferdigheter som vil komme godt med når hun skal søke sjefsstillinger. Ja, for denne dama vet hvor skapet skal stå og hva som fungerer. Hun uttrykker seg også svært godt, og det var ikke mye jeg kunne bidra med av respons og som korrekturleser. Det ble bare bittelitt språkvask og noen forslag til endringer for å få enda bedre flyt i fremstillingen.
Nå jobber hun med den neste eksamensbesvarelsen. Denne er i faget “fotografi og bildeforståelse”, og det er her jeg skal være fokuset i oppgaven. Vel, ikke egentlig jeg da, men det at jeg har ME. Hun tar bilder av meg i naturlige situasjoner som viser litt av hvordan det kan være å ha ME. For eksempel ligger jeg mye på sofaen i stedet for å sitte, og jeg sitter på en sadelstol i stedet for å stå når jeg lager meg mat ved kjøkkenbenken. Vi skal også ut en tur, og da skal Elvira få være med. Poenget med bildene er visst at de skal fortelle en historie uten bruk av ord.
Jeg ble behørlig fotografert etter alle kunstens regler da vi var i Spania i oktober også. Turen vår opp til landsbyen Mijas Pueblo ble i overkant lang for meg, og jeg måtte ta meg mange pauser underveis. Jeg tror jeg ble fotografert i ganske mange vinduskarmer, på trapper, stoler og blomsterkasser rundt omkring der.
Her er blogginnlegget jeg skrev om turen vår til Mijas Pueblo i oktober: Dyrene i vakre Mijas Pueblo. Der ser du dessuten at jeg fotograferte fotografen min 😀
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Link til blogginnlegg på Facebook. Link til innlegg på Instagram (story).
