Vi hadde pakket i bilen, og litt etter ti la vi ut på veien i retning Otta. Plutselig hørte vi knising og fnising fra baksetet. Jeg snudde meg for å sjekke om kanskje en av naboungene hadde lurt seg med, men neida! Der satt rampenissene! Og jeg som hadde trodd at de var så slitne etter nattens rangel med å ta selfies at de ville sove resten av helga! Her er forresten innlegget om Rampenissenes nisse-selfies.

Annonsørinnhold

Gavene du ikke legger under juletreet

Jeg nektet dem pakketur. Det leste du kanskje om i innlegget Rampenissene ville på pakketur. Men Otta-tur klarte jeg ikke å forhindre at de lurte seg med på. Etter hvert oppdaget jeg at det var turen over Dovrefjell som var interessant. Bjørn og jeg hadde snakket om at vi håpet det var greie kjøreforhold over Dovrefjell, og jeg sa at jeg enda kjente på skrekken i halsen etter den gangen vi kjørte over fjellet i full snøstorm. 

Rampenissene syntes tydeligvis det hørtes spennende ut med fjelltur i snøkav. Uheldigvis for dem, og heldigvis for meg, var både vær og føre fabelaktig. Alfie og Buddy likte godt å sitte i vinduet og se ut. Faktisk satt de ganske rolig også. De ble bare litt utålmodige og kranglete mot slutten av turen. 

Plutselig dukket tåka opp.

Men rampenissene tryllet den bort. For en gangs skyld var jeg glad for at de kunne gjøre rampestreker.

Gudbrandsdalsvegen! Vi nærmer oss byen der navnebrødrene til Alfie og Buddy kommer fra. 

De har litt mark i kroppen nå, men snart er vi fremme. I neste innlegg får du høre om hvordan det gikk på Otta. 🙂 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂