Dette er ekkelt! Ser du hvorfor? Hvis du ikke ser det, er du en av dem som bør lese videre!
Det er visse ting andre mennesker gjør som vi opplever som ekkelt, unødvendig og skittent eller uhygienisk. Jeg snakker ikke om OCD eller tvangstanker, men små ting i hverdagen som vi reagerer på og misliker. For eksempel:
Rote rundt med fingrene i godteriskåla eller peanutskåla! Spesielt når det ligger en skje oppi skåla til dette formålet!
Stryke rester av smør – ofte inkludert brødsmuler – tilbake i smørkoppen etter påføring av smør på brødskiva! Stryk resterende smør på kanten av tallerkenen din, om du må!
Stikke fingrene ned i kopper og glass når man skal flytte dem til bordet for servering! Det fins hanker, stett og utsider av kopper og glass til dette formålet! Når du skal ta de skitne koppene og glassene av bordet, kan du gjerne stikke fingrene dine oppi på servitørvis.
Blotte stygge tær på bilder! Hvorfor ødelegge et ellers vakkert bilde av sol, hav og strand med ekle tær?
Det nest siste punktet er det desidert ekleste! Har du forslag til andre ting som burde stå på denne ekle lista? Kommentér gjerne i kommentarfeltet, slik at andre også kan bli oppmerksomme på hva slags ekle ting de gjør.
Del gjerne dette innlegget også, slik at dine medmennesker ser hvor ekkelt det er når de gjør noe andre blir kvalme av og irriterer seg over! Noen vil kanskje ta seg sammen og slutte å gjøre ekle ting, mens andre får nye idéer til å gjøre flere kvalmende ting…
Jeg ønsker å dra ut min hjerne, slik at jeg dragen kan fjerne”
Da vi hadde bloggtreff her i Trondheim for ca. tre måneder siden, møtte jeg mange fine, gode og interessante mennesker. Ei av disse var Linda Tetlimo. Hun bød på en underholdende gaveleik, som var både morsom, engasjerende og fornøyelig. Pakken ble sendt rundt etter hvert som Linda fortalte en engasjerende historie. Ingen visste hva innholdet var, før den til slutt enda opp hos meg. Jeg fikk pakke opp og fant mange artige og fine gaver. Selvbiografien hennes, “Dragen i meg”, var en av disse gavene i pakken. Jeg har lyst til å skrive litt om denne boka, for historien til Linda har gjort sterkt inntrykk på meg.
Linda Tetlimo starter boka med et dikt. Jeg gjengir her tre av versene:
I meg bor en drage
som vil ta meg av dage.
Tankene mine spinner
det virker som om dragen vinner
Dragen bryter meg ned
og lager et helvetes tankeskred
Dragen intet godt meg vil Jeg blir utbrent av dens ild.
Jeg ønsker å dra ut min hjerne
slik at jeg dragen kan fjerne
Dragen klamrer seg fast
den ønsker virkelig å være en last.
Tegningen øverst er fra selvbiografien. Denne tegnet hun mens hun var innlagt på psykiatrisk sykehus. Linda har schizoaffektiv lidelse, som er en sykdom som faller mellom schizofreni og bipolar lidelse. Det innebærer bl.a. at hun ikke er syk hele tiden, men i perioder. Når hun er syk, kan hun ha humørsvingninger, selvmordstanker, være deprimert, manisk, og psykotisk. Dette er kjente ord, men for de fleste er det bare ord. Det som ga meg innhold i disse ordene, og ny innsikt, var alle historiene og eksemplene jeg ble dratt med inn i gjennom Lindas åpenhjertige skriving.
Linda forteller om sine utfordringer på en lettfattelig og virkelighetsnær måte. Hun skildrer hvordan livet arter seg når hun blir syk, og hva det innebærer. Hun er redd den irrasjonelle frykten. Fysisk opplever hun bl.a. pustevansker, urolig mage, kvelningsfornemmelser, blir ukonsentrert og utmattet. Hun beskriver tankene sine så godt i boka, med mange eksempler på hvordan den irrasjonelle frykten fungerer. – Hvordan krisetanker tar over for all fornuft, spesielt de altoppslukende tankene rundt alt som kan skje dattera av ulykker, skader, terror, osv. Jeg kan forstå tankerekken, fordi jeg også innimellom kan tenke slike tanker, som at når jeg tar avskjed med en person, kan det like godt være siste gang jeg ser hun/han. Men jeg klarer å være rasjonell og koste bort disse tankene. Hos en psykisk syk person, kan slike tanker utvikle seg til tankespinn og frykt, og dessuten meningsløse, fornuftsstridige og absurde handlinger.
Linda beskriver hvordan hun har det når dragen oppsøker henne og om hvordan tankegangen snur fra positivt til at alt er smertefullt, trist og negativt. Hun beskriver det som at hun ikke lever, bare overlever. Når hun er frisk og stabil, husker hun ikke hvordan det er å være syk. Når Linda er syk, kan hun imidlertid tenke at hun aldri har vært lykkelig, at livet er meningsløst, gråter mye og er likegyldig. I en slik periode er det tankene som tar over kontrollen over kroppen og hun kontrollerer ikke lenger egne tanker. Hodet fylles med destruktive tanker. Hun tenker stadig på seg selv og dattera som terrormål, uansett hvor de ferdes, og uavhengig av sannsynligheten for at det kan skje noe grusomt. Da ser hun konstant suspekte folk og bombetrusler, potensielle drapsmenn, som da ikke er reelle.
De nedbrytende tankene er imidlertid ikke noe hun velger. Det er en lidelse. Det hun frykter, føler hun som om det skjer på ekte. Bekymringer opptar tiden. Hun tør ikke å la være å bekymre seg, for i så fall kan jo alt skje. Tankemønstre, antagelser om seg selv og verden og forsvarsmekanismer oppretter depresjoner. Linda skriver om dette. Er veldig klar over forskjellene på hvordan livet er når hun er syk og frisk. Likevel kan de rare, paranoide tankene komme tilbake, hvor hun oppfatter folk rundt seg som mistenksomme, at de er ute etter henne, er drapsmenn, kommer til å skade familien hennes. Og gjør irrasjonelle valg for å komme seg unna.
Linda skriver at mange med psykiske utfordringer møter lite forståelse i samfunnet. Hun påpeker at når noen får hjerteinfarkt eller kreft, opplever de å få mye medfølelse, forståelse og blomster. Terskelen for å kontakte en som er rammet av f.eks. depresjon, opplever ikke den samme positive oppmerksomheten. Det er kanskje mange av oss som aldri har tenkt tanken om å dra på besøk med blomster til noen som er psykisk syke?
I tillegg til Lindas dagboknotater, beskrivelser og dikt, finner vi i boka en del journalnotater fra periodene hun har vært innlagt på psykiatrisk sykehus. De skriver om motstridende tanker og uvirkelighetsfølelse, gir ekstreme bilder av kaotiske kaostankestemmer. Det fremgår at hun opplever mye stress og katastrofeforestillinger. Stemmer/tanker i hodet beskrives. Jeg synes det var interessant å lese disse beskrivelsene, altså se Linda ut fra en psykiaters beskrivelse. Men også ganske skremmende. Å se journalnotatene i relasjon til Lindas egne historier om hva som skjer når hun blir deprimert, manisk eller psykotisk, ga også “mer kjøtt på beinet”.
Jeg synes det er sterkt, gripende og rørende å få denne innsikten om hvordan hun har det inni seg. Lærerikt og matnyttig også. Nå skjønner jeg bedre hvordan en psykisk sykdom kan være en belastning på samme måte som en somatisk sykdom. Både for den det gjelder, nærmeste familie og venner.
Etter å ha lest boka, fikk jeg en forståelse for hvorfor Linda reiser rundt i Norge for å samle eventyr. Det er bare mine antagelser, men kanskje er det ikke tilfeldig at det er en drage inni henne. For drager kan beseires!
Linda avslutter boka med følgende ord: Jeg har oppdaget den krigerske dragen i meg. Og jeg er i ferd med å knuse den destruktive dragen.
Til Linda:
Tusen takk for at jeg fikk lov til å bli kjent med deg og denne muligheten til å lese boka di! Med den kunnskapen og innsikten du har gitt meg gjennom boka di, og åpenheten din, har har jeg fått innsikt og bedre forståelse for hvordan det er for deg å ha disse lidelsene. Det gjør det dessuten lettere å forstå andre som er psykisk syke. Det var utrolig snilt av deg å gi den til meg! Kanskje skjønte du intuitivt at jeg ville like å lese historien din. Jeg er også takknemlig for inspirasjon jeg har fått til å komme i gang med å skrive min egen bok.
Denne ulven “traff jeg” i en dyrehage i det gamle Tsjekkia i 1991
Hvilken ulv gir du mat? Ifølge en legende forklarte en bestefar sitt unge barnebarn om indre konflikter ved hjelp av følgende metafor:
Tenk deg at du har to ulver i en forferdelig slåsskamp inni deg. Den ene ulven er full av ondskap, hat, sinne, sorg, anger, stolthet, arroganse, grådighet, løgner, skyldfølelse, selvmedlidenhet, falsk stolthet, overlegenhet og egoisme. Den andre ulven er godhet, glede, kjærlighet, fred, håp, sinnsro, sympati, empati, snillhet, generøsitet, ærlighet, trofasthet, medfølelse, velvilje og glede.
Da den unge gutten har tenkt seg litt om, spør han bestefaren: “Hvilken av ulvene vinner”. Bestefaren svarer: “Den som du mater”.
På samme måte som ulven vi mater er den som vil vinne, vil følelser og tanker inni oss som vi gir næring til, ta mer plass og vinne. Noen av menneskene som kommer inn i livet vårt, vil gi mat til den onde ulven, noen vil gi mat til den gode ulven. Vi kan velge hvem vi lar mate ulven inni oss.
Valget falt selvsagt på den oransje av de to stolene. Så satt jeg der, da. Det fantes ingen stige, men med sats og pågangsmot fikk jeg klatret opp på den oransje stolen. Bildebevis må man ha, og selfie ble tatt. Så skulle jeg ned igjen. Men skulle jeg klatre ned eller hoppe ned? Grunnet lite vedlikehold som følge av ME, er jeg slett ikke sikker på at jeg er like smidig og spenstig som før. Ville de skrøpelige knærne tåle denne plutselige ankomsten ned på bakken? Og hva med hofter/bekken? Kom jeg til å knekke sammen idet jeg gikk inn for landing? Dersom ikke, ville jeg i så fall komme til å få til en stilig landing som ville imponere alle bilistene og trailersjåførene som suste forbi? Ser du det for deg? Jeg var også tvilende til om det ville kle meg å klatre ned fra stolen baklengs og med rumpa først som en treåring.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg ville avlegge disse stolene et besøk, men også lurt på hvordan jeg kom meg dit. Man kan liksom ikke bare svinge til siden langs autovernet midt på E6. Da vi var innom CK for å fylle bensin, oppdaget jeg at de store stolene er lett tilgjengelige bak bensinstasjonen. Juhu! Da var det bare å vente på fint vær, at formen var grei, og at Bjørn ikke skulle noe, sånn at bilen var ledig. Og den dagen kom.
Skulle jeg klatre ned eller hoppe ned?
På vei ned bakken fra barndomshjemmet til min samboer Bjørn, stoppet jeg også ved brua som går over den grønne Ottaelva. De som bor i de nye leilighetene på “Otta Brygge”, hvor det for øvrig ikke fins noen brygge, har ganske flott utsikt. Deretter kjørte jeg ned til den fine gangbrua på Otta som går over Gudbrandsdalslågen i sørlig retning, altså der stolene befinner seg.
Otta BryggeOttaelva renner ut i Gudbrandsdalslågen noen meter lenger nedOttaelvaGudbrandsdalslågen renner parallelt med E6Gudbrandsdalslågen (Ser du stolene på brua?)Stolene på OttaNå har jeg vært der 🙂
Jeg har sett at det fins slike stoler både i Sandnes og i Drammen også. Vet du om flere steder?
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Pillarguristatuen ved Otta Skysstasjon Sokkelen er i skifer fra Pillarguritoppen.
Det blir Pillarguri tre dager til ende for de som blir med på Pillargurifestivalen 2023 på Otta denne helga. Festivalen er lagt til helga hvor Otta har 411-årsjubileum for Slaget ved Kringen, og dessuten 23-årsjubileum for Otta som by. På programmet står bl.a. Pillarguri-quiz, åpen bar, whiskeyseminar, butikker og stands, ansiktsmaling, miniparade, underholdning og musikk, danseforestilling på Pillarguritoppen, mm.
Pillarguri med lurenPillarguristatuen, til minne om slaget i Kringen 26. august 1612
Ut fra bildene i dette innlegget kan det kanskje se ut som det er statuer av Pillarguri overalt på Otta. Det medfører ikke riktighet, og de tre øverste bildene er av den samme statuen. Jeg har bare forflyttet meg og tatt bilder fra ulike vinkler. Statuen av Pillarguri på bildet under står inne på kjøpesenteret på Otta.
Pillarguri på Otta Amfi
Det var på tide å komme seg hjem til Trondheim for oss, så Pillargurifestivalen må nok klare seg uten oss. Jeg gledet meg virkelig til å komme hjem. Har knapt sovet i den gode senga mi i Trondheim siden slutten av juni. Nok en gang ble vi forhindret av stengte veier på E6 pga. ras, denne gangen ras flere steder mellom Oppdal og Berkåk. I følge Statens Vegvesen kunne vi velge ei rute via Åndalsnes eller via Folldal og Røros, noe som betød et par timer lenger kjørevei enn normalt. Heldigvis var det noen kloke hoder som oppdaget ei rute på kartet som gikk via Nerskogen. Vi kjørte da av vestover på Oppdal, og kom inn via Orkanger til Trondheim. Den ruta ble ca. én time lenger enn ordinær trasé på E6, og vi fikk kjøre på ukjente veier, som til og med kunne by på sol. Flotte Trollheimen fikk vi også noen glimt av. Til tross for et stykke med hullete grusvei, var alle enige om at det hadde vært en fin tur! 😀
Via NerskogenEt glimt av Trollheimen
Etter at vi kom hjem til Trondheim i går ettermiddag, har jeg stort sett ligget langflat, delvis i senga, delvis på sofaen. “Lading” pågår fortsatt, og jeg lader nok best hjemme. Borte bra, men hjemme best. Jeg har også funnet ut at jeg blir like sliten og utmattet av å sitte på bil som å kjøre selv. Jeg har merket dette tidligere også, og lurt på hvorfor. Kanskje er det slik fordi jeg bruker sansene ekstra mye når jeg sitter på, ser meg mye mer rundt, hit og dit når jeg kan bruke tid og energi på utsikten mot alt som befinner seg langs veiene. Og ikke bare det jeg ser når synsfeltet blir innsnevret til å bare få med meg trafikkbildet. Jeg prøvde å ha på sovemaske en periode av bilturen forrige gang vi kjørte sørover mot Otta, og jeg tror det hjalp litt (jeg var ikke sjåfør).
HER kan du lese innlegget om Pillarguri fra Otta som jeg skrev i januar, hvor jeg også fortalte om historien om Pillarguri.
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Døra var åpen for oss som skulle følge deg på din siste reise. Linerla var ikke å se, vinden hadde hadde stilnet, næmest i takt med pusten din. Fjellet skulle aldri mer hviske til deg, puste deg i nakken, bære deg fra tue til tue, kjenne lukta av parfymen din, mens du smilende hilste på alle på din vei.
Nå skulle du ligge helt stille. Omkranset av hvitmalte vegger og vakre rosa og røde roser, den ene kransen finere enn den andre. Fra dem som hadde deg så kjær, og som du alltid hadde bare godt å si om. Mens vi satt der og takknemlige lot begeret fylles opp med verdige ord og fine minner, om livet ditt fortalt i revy, og intet øye var tørt, måtte vi innse at du ikke lenger fikk vandre blant oss.
Du skulle ut på din siste reise. Du lot deg bære, uten motsigelser nå. Denne siste gangen måtte du ta imot. Det var ikke din tur til å gi av din uttømmelige kjærlighet og omsorg for alle. Sterke armer bar deg til plassen din, som du selv hadde valgt ut, for å forenes med han du hadde valgt ut som din livsledsager til det siste.
Vi er takknemlige for alt du har vært for oss. Vi kjenner ro på at du har funnet fred. Minnene om deg vil vi blåse liv i, om og om igjen. Vi vil aldri glemme deg. ❤️
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
En tur er en tur. Vi svingte av veien rett nord for Otta for å føle bruset fra Ulafossen. Det ble en kort og fin naturopplevelse. Som regel svusjer vi rett forbi, men denne dagen var Ulafossen målet for dagen. Da vi kjørte her sist, på vei fra Otta til Trondheim var fossen diger, og sjåføren hadde ikke tid til å stoppe, siden det pga. uværet Hans var farefarsler for ras, og vi hadde ikke lyst til å bli innestengt eller blokkert … Det viste seg også at veien ble stengt på Dovrefjell, Dombås og i Drivdalen bare et par timer etter at vi kjørte fra Otta.
Hadde vi ventet en time eller to med å dra dit denne solfine dagen, hadde Ulafossen badet i sollys også. Jeg får “time det” bedre neste gang.Men den gamle mølla synes jeg absolutt tar seg best ut i skyggen.
Stampen MølleStampen Mølle med litt “yr” fra UlafossenBrua over UlafossenStampen Mølle
Elvestigen (bildet over) fører frem til Ulafossen. Stien har 19 merkede stoppunkt underveis, med jettegryter, løkker og plasser, damanlegg og gammelt klebersteinbrudd. Sikkert en interessant tur for den som er “frisk og rask”!
Fra Ulafossen renner elva Ula under E6, og renner videre ut i GudbrandsdalslågenSel kirke i bakgrunnen
Jeg tok et bilde av informasjonen som var hengt opp på den gamle mølla for å lese senere. Her kan du lese selv, om du er interessert:
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Mens Bjørn var i kiosken for å kjøpe seg pysje mæ alt (les HER), ruslet jeg noen skritt i parken ved siden av pysjekiosken i finværet. Der møtte jeg både skiferarbeideren (steinarbeideren) og diverse dyr hugget ut i stein.
I parken fant jeg også en fargerik benk å hvile rumpa mi på. I tillegg til folk og dyr, en leikeplass og fine blomster. 🙂
Bestefaren til samboeren min var en av mennene som arbeidet i mange år i skiferbruddet. Samboeren min jobbet der også i en sommerferie som ung. Arbeidet var hardt og tungt, og de jobbet i lag på fire mann. Etter som de jobbet på akkord, var det lønnsomt å henge på tempoet til laget sitt, og det var nok mang en rygg som fikk seg en knekk. Vet du hvordan Otta-skifer ser ut? Det er den flotteste av alle skifertypene, synes jeg.
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen min: https://www.facebook.com/MEogMEning/
