English further down

I går kveld hadde jeg det travelt med å få tatt bilder av jordbærmånen. Jeg måte stadig ut på terrassen for å ta et nytt bilde, eller åpne døra på fremsiden av leiligheten for å knipse den stigende fullmånen derfra. Hadde jeg hatt mer energi, skulle jeg tatt turen ned til Middelhavet for å se den derfra. Den var fantastisk flott her i Spania, og det er rart å tenke på at du også så den samme månen, bare fra et annet sted. Hva har fullmånen med insekter i Spania å gjøre? Ikke så mye kanskje, men for meg er det en aldri så liten “link”.

En av tingene jeg måtte ordne ut i når jeg kom til Spania var å bli kvitt møll som var kommet i leiligheten. Jeg skrev om det HER. Fremdeles dukker det opp en og annen, så jeg er ikke helt kvitt problemet enda. Nå ser det ut til at jeg har hatt litt hjelp med møllutfordringen. I går kveld oppdaget jeg en firfisle i møllfella. Stakkar, den hadde prøvde å spise møllene som satt i møllklisteret, og praktisk talt havnet i klisteret selv. Disse veggfirfislene er faktisk velkommen i leiligheten min, siden de bl.a. spiser edderkopper og møll! Det spørs om denne firfislen ble for glupsk i fullmånenatta.

I dag, mens jeg satt på do, oppdaget jeg at det kravlet bittesmå maur rundt føttene mine. Åååh, nei! Slike miniatyrmaur som kommer inn til deg og lager seg et hus i en sprekk i gulvet eller på kjøkkenbenken, og som ikke bryr seg noe om du bor høyt oppe i etasjene. Æsj! Kanskje hadde de booket seg inn mens jeg stod med ytterdøra åpen i går kveld for å ta bilder av fullmånen? Mulig de krøp over dørstokken i ly av mørket. De er uansett så bittesmå, at jeg ikke ville sett dem toge inn, og muligens finner de veien inn gjennom lukkede dører og vinduer uansett.

De fire maurfellene jeg plassere rundt omkring i leiligheten da jeg kom, var tydeligvis ikke nok til å holde dem på avstand. Derfor har jeg nå satt opp en ekstra maurfelle rett ved ytterdøra, ved siden av badet. Jeg har erfaring med at akkurat denne fra Raid funker bedre enn de jeg først kjøpte. Slike feller inneholder et stoff som maurene liker. De går inn gjennom ett hull, henter med seg giften, går ut gjennom hullet på motsatt side, og deretter tar de med seg giften i “huset sitt”, hvor de dør.

Siden jeg ikke liker å tråkke på maur, fikk jeg bruk for tøflene jeg kjøpte i går. Til tross for varmen. Jeg var ute på shopping for å hamstre green coke. Kjøpte for sikkerhets skyld 90 bokser, og to av den samme leskende vesken i flasker i tillegg, sånn at jeg slipper å dra ut for å handle green coke så lenge jeg kamperer her. Det kalles energiøkonomisering. En trillebag, slik som gamle damer bruker, er forresten kjekk å ha til slike tunge løft! 😀

English:

Last night I was quite busy taking pictures of the strawberry moon. I constantly stepped out on the terrace to take a new picture, or opened the front door of the apartment to get another shot of the rising full moon from that angle. If I’d had more energy I would have gone down to the Mediterranean to see the full moon. It was fantastic to see here in Spain, and it’s kind of strange to think of the fact that you are watching the very same moon, but from a different place on earth. So, what does the full moon have to do with insects? Probably not much, but for me there is actually a link.

One of the things I had to deal with when I arrived in Spain was to get rid of moths that had emerged in my apartment. If you like you can read about it HERE. Still, one or two appear in the traps so I am still not yet rid of the problem altogether. However, it seems that I’ve had had some help with the moth challenge. Last night I discovered a lizard in the moth trap. The poor thing had tried to eat the moths that were stuck in the moth glue and practically ended up in the glue itself. These wall lizards are actually very welcome in my apartment due to the fact that their diet includes moths and spiders! Nevertheless, it might be that this lizard got to be too greedy in the full moon night.

Today as I was sitting on the toilet I discovered some tiny little ants crawling on the floor in front of me. Oh no! These miniature ants enter your house and make little residences inside little cracks or rifts in the floor or kitchen top, and they don’t care at all about the fact that you may live on the top floor. Yuck! Maybe they booked in while I was standing in the doorway with the door wide open to take pictures of the full moon last night? It is possible that they crawled over the doorstep under cover of darkness. Anyway, they are so tiny that I would not have seen them marching inside, and it might well be that they are able to get inside through closed doors and windows anyway.

The four ant traps that I had placed at different spots in the apartment when I arrived were obviously not sufficient to keep them away. So I put out an additional one right beside the front door, next to the bathroom. In my experience this one from Raid works better than the first kind I bought. Traps like this contain a substance that ants like. The ants go into a whole, pick up the poison, stroll out through the hole on the opposite side of the trap, and finally bring the poison to their “house”, and die.

As I am not that fond of stepping on ants I decided to put on the slippers I bought yesterday. Despite the heat. I went shopping to stock up on green coke. I wanted to be on the safe side so I bought 90 boxes and two bottles of that very same refreshing drink, so that I wouldn’t have to go out for more during my stay here. That’s what we could call energy saving, right? A shopping trolley bag, that kind that old ladies like to use, it actually quite handy for heavy stuff like this. 😀

Har du noen gang hatt mareritt om at alt går galt når du skal ut og reise? I tidenes løp har jeg hatt en del mareritt der jeg drømmer at jeg skal på tur og det oppstår masse kaos og stress, slik at jeg ikke rekker flyet. Men turen som jeg skal fortelle om nå, skjedde faktisk på ekte. Aldri har jeg opplevd en mer trøblete reise. Vil du være med på turen, så får du henge på i det jeg skriver av meg noe av frustrasjonen.

Da jeg bestilte datoer for vaksinedoser i slutten av april, var det fordi jeg ønsket å reise til Spania, og jeg tok sjansen på å bestille flybilletter til Spania straks vaksinedatoene var klare. En del praktiske ventet på meg der, og bl.a. hadde det kommet møll i leiligheten min. Det har jeg forresten skrevet om HER, i tilfelle du ikke fikk med deg forrige blogginnlegg.

Jeg gikk rundt og gledet meg til turen i flere uker, mest av alt for å få energipåfyll. Jeg er som regel i bedre form når jeg er i Spania. Det skulle bli en lite energikrevende og stressende reise. Samboeren skulle kjøre meg den 20 minutter lange kjøreturen til flyplassen i Trondheim, og jeg hadde booket direktefly fra Trondheim til Malaga. Derfra er det kun et kvarter i drosje til leiligheten. Jeg hadde dessuten avtale med naboen i Spania om at hun skulle vaske både leiligheten og terrassen, samt handle inn mat for meg til jeg kom. Alt lå til rette for at jeg kunne starte med lading og påfyll tvert jeg ankom.

Men det er ikke alltid ting går som planlagt. Og både før jeg kom meg på flyet og underveis angret jeg mange ganger på turen. Jeg angret på min besluttsomhet og ståpåvilje for å gjennomføre det jeg hadde tenkt og bestemt meg for. Fordi jeg kjente at jeg ble utmattet og var redd for å en skikkelig ME-nedtur i etterkant, altså at jeg blir sykere.

Noen dager før avreise begynte jeg å fylle ut et skjema som de spanske helsemyndighetene vil ha fra utenlandske tilreisende. Siden jeg manglet noe informasjon, og man uansett må vente med å gjøre ferdig skjemaet til 48 timer før avreise, la jeg skjemaet på vent. Man får en QR-kode når skjemaet er ferdig utfylt, og denne skal registreres når man lander i Spania.

I mellomtiden hadde jeg oppdaget at selv om jeg var fullvaksinert, var ikke dette tilstrekkelig for å få innreise, siden man må ha fått dose 2 minst 14 dager før. En negativ Covid-19-test, en såkalt PCR-test, kunne også gi innreisetillatelse, så jeg bestilte en slik test. Kravet var at testen ikke måtte være eldre enn 72 timer ved innreise. Jeg fikk svar samme kveld, og var good to go. Siden dette var to dager før avreise hentet jeg frem skjemaet til de spanske helsemyndighetene og ville gjøre det ferdig. Imidlertid fikk jeg bare feilmeldinger og bestemte meg for å sove på det. Kanskje ordnet deg seg neste dag.

Dagen etter var dagen før den store reisedagen, og jeg satte meg på ny ned for å fylle ut dette skjemaet. Jeg prøvde også å fylle inn nye skjema, men fremdeles ville de ikke validere informasjonen jeg så møysommelig tastet inn. Jeg bestemte meg for å gå inn på flyselskapets hjemmeside. Kanskje fant jeg nøkkelen til problemet der. Det gjorde jeg sannelig! Men ikke på den måten jeg hadde håpet. Flyet mitt var kansellert! Magen slo krøll på seg og jeg måtte løpe på do for å få ut litt nervøsitet. Magen reagerer tvert når det skjer noe dramatisk eller voldsomt, og er en god indikasjon på hvordan det står til oppi hodet. Jeg er sikker på at hjernen og magen har et slags samarbeid.

Jeg ringte Norwegian og fikk snakke med ei hyggelig dame, etter å ha sittet i telefonkø i en halv time. Etter en lengre samtale var jeg noen forklaringer rikere på hva som hadde skjedd. E-posten om kansellering av billetten min var havnet i “spam”. Flere enn meg som aldri sjekker søppelpost? Og e-posten hadde blitt sendt for en måned siden…

Jeg fikk skissert noen alternativer for ombooking. Den neste turen fra Trondheim var om to og ei halv uke, med mellomlanding. Eventuelt kunne jeg få reise fra Oslo til Malaga i stedet, og der hadde de noen flere alternativer de neste par ukene. Felles for dem var at avreise fra Oslo var så tidlig på dagen at det ikke gikk fly fra Trondheim til Oslo tidlig nok eller nattog som korresponderer. Skulle jeg da heller vente to og ei halv uke, og ta sjansen på at dette flyet også kunne bli kansellert? Nei, jeg ville bare at alt skulle ordne seg, og slik at Spania ikke måtte vente så lenge på meg!

Da min kjære samboer Bjørn kom hjem fra jobb, hadde han straks en løsning på det hele. “Jeg kan kjøre deg til Oslo”, sa han. Først nektet jeg, siden det var alt for snilt, og det ville bli veldig slitsomt for han å kjøre tur – retur Gardermoen, dvs 46 mil x 2. Etter at han hadde foreslått det fem ganger, måtte jeg innrømme at dette var redningen min.

Avreise en dag senere betydde at jeg måtte ta ny Covid-19-test, siden den forrige ville bli for gammel til å bli godkjent. Dessuten var reglene endret for “foreldelse” av negativ test fra 72 til 48 timer. Jeg bestilte ny test til neste morgen og regnet med at jeg ville få svar tidsnok til å kunne gjennomføre turen fra Oslo til Malaga. Deretter ble det to nye, lange telefonsamtaler med flyselskapet for å få ombookingen på plass. Så snart billett var klarert, kunne jeg begynne å glede meg til tur igjen.

Dette ville bli en mye mer strabisiøs tur, og med bivirkninger som lignet veldig på en influensa etter dose 2 av vaksinen, kjentes det ikke ut som jeg ville kunne klare å gjennomføre turen. – Dvs. en kjøretur på ca 6 timer, god margin på flyplassen til å få på plass det siste som spanske mundigheter krever, og deretter fly Oslo – København, tilbringe to timer på Kastrup, og til slutt fly København – Malaga.

Kvelden før avreise fikk jeg fortsatt ikke til å gjøre ferdig de viktige skjemaene som spanske helsemyndigheter krever utfylt før ankomst. Jeg prøvde både via PC og app på mobilen, gjentatte ganger. Gjett hvem som fremdeles ikke hadde fått det til da Bjørn satte meg av på Gardermoen neste morgen, etter en lang natt i bilen? Who me? Yes! I det jeg gikk inn i terminalbygget kom svar på Covid-19-testen tikkende inn på mobilen. Puh! Det var i grevens tid! Uten den kunne jeg ikke sjekke inn, kunne dama i innsjekkingsskranken fortelle. Jeg hadde trodd at det var tilstrekkelig å vise den i Malaga. Kan forøvrig sterkt anbefale en utskrift av negativ test, noe jeg ikke hadde siden jeg ikke fikk svaret før vi dro hjemmefra. Men det er mye som skal klaffe når testen må være maksimalt 48 timer gammel og det tar 1-2 dager å få svar på testen.

Uten ferdigutfylte skjema og QR-kode kunne jeg heller ikke få sjekke inn. Dama i skranken sa at jeg bare måtte gjøre flere forsøk på å få fylt ut skjemaet, og ikke gi meg før jeg var ferdig. Jeg fikk vite setenummeret mitt og sitte meg på en stol bortenfor henne, i håp om å komme i mål med skjemaet, mens hun sjekket inn andre passasjerer. Så oppdaget hun at jeg hadde tatt med den skriftlige versjonen av skjemaet og sa jeg kunne fylle ut det i stedet. Nå var jeg litt glad for at jeg hadde orden i sysakene. Da jeg var ferdig, kom hun og sa at de ikke godkjente det lenger likevel. Fy …!

Jeg hadde trodd at når jeg fikk sjekket inn og fikk seteplassering, ville alt ordne seg. Men den gang ei. Plutselig forsvant bare dama fra skranken. Jeg trodde hun ville komme tilbake, men i stedet dukket det opp en mindre serviceminded mann i denne skranken, som slettes ikke var interessert i å hjelpe meg. “Gå og spør noen andre”, sa han og pekte på et par ansatte i nærheten. De hadde aldri hørt om skjemaet og hadde ikke noe med dette å gjøre. Jeg var i villrede… Hva skulle jeg gjøre?

Jeg bestemte meg for å legge kursen mot security. Jeg hadde nemlig fått boading-kort for flyreisene fra dama i skranken da jeg satt med skjemautfyllingen. Hun hadde nok tenkt å følge opp saken (meg), men når katten er borte, danser musene på bordet. Jeg håpet bare at ingen oppdaget meg eller etterlyste meg mens jeg lurte meg bort til security, for å nekte meg å reise. Jeg var temmelig stresset og shaky, og fikk selvsagt litt plunder i security også. Men jeg kan ha pokerfjes når jeg må, og de hindret meg ikke i strene videre.

Nå skal du høre noe utrolig! Mens jeg satt ved utgangen til flyet, gjorde jeg nye forsøk med å få fullført det hersens skjemaet. Plutselig fungerte det å ferdigstille et av dem jeg hadde knotet med tidligere. Hurra! Og jeg fikk dermed min dyrebare QR-kode. Helt utrolig!

Nå husker jeg ikke lenger noe av boardingen på Gardermoen. Hjernen må ha slått seg av. Jeg husker imidlertid at en av flyvertene ombord mot slutten av flyturen sa at alle måtte ta en Covid-19 test ved ankomst på Kastrup, og grudde meg til dette, og at det ville ta tid, dyrebar tid. Men så viste det seg at jeg slapp å ta denne, siden jeg skulle til “transit” og videre til et annet land, ikke ut på gata i Danmark. Jeg unnet meg en kopp svart te på Kastrup, slappet til og med litt av i noen sekunder, før jeg begynte å grue meg til ankomst i Malaga. Da jeg skulle betale for teen, må jeg ha mistet passet mitt, for etter en stund kom det en type bort til meg og spurte om jeg var Kari, og sa at han hadde funnet det ved disken… Puh! Med prioritert ombordstigning kom jeg meg greit ombord i det andre flyet. Og der hadde jeg over tre timer på å grue for hva som ventet av utfordringer på min destinasjon for turen.

Mot slutten av flyturen kom jeg på at jeg skulle ta to febernedsettende piller, siden jeg ofte får det jeg kaller ME-feber. Jeg får denne feberen pga. bl. a. utmattelse og hodepine. Ved ankomst på Malaga flyplass er det visstnok helsekontroll hvor de tester om man har feber mm. Jeg ville ikke risikere å bli sendt i retur etter alt jeg hadde vært gjennom.

Vel fremme på Malaga flyplass gikk jeg den vanlige veien mot utgangen, og var forundret over at jeg ikke så noen som ville sjekke feber eller QR-kode, men helt ved utgangen stod det noen som viste alle vei gjennom et område for sjekking. Noen passasjerer stoppet på utsiden for å fiske frem det de måtte ha av papirer. Jeg gikk rett gjennom. Jepp, rett gjennom! En mann skannet QR-koden min, en sykepleier kikket på meg, og lot meg passere. Det var det! Lettelsen stod sikkert skrevet i panna mi da jeg tok bildebevis med sjekkområdet i bakgrunnen. To minutter etterpå satt jeg i en drosje, og 15 minutter senere låste jeg meg inn i leiligheten! 🙂 🙂 🙂

Due to the fact that this blog post is very long I will not translate it into English. However, you are welcome to translate yourself via google translate!

English further down

Ukeplan:
Mandag: Bli-kvitt-møll-dag
Tirsdag: Verksted
Onsdag: Hviledag
Torsdag: Bank og butikk
Fredag: Advokat og notaria
Lørdag: Hviledag
Søndag: Hviledag + blogg

Etter en strabisiøs og ikke helt problemfri reise sørover til Spania på søndag, som jeg skal skrive om senere, har jeg hatt ei travel uke her på Costa del Sol. Jeg kom nedover fordi jeg hadde en del ting jeg måtte gjøre, men også fordi jeg har en plan om å hvile meg friskere. Først måtte jeg få alle gjøre-ting i boks, noe jeg ville bruke den første uka på.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Uværsbildet over er litt symbolsk for hvordan uka mi har vært. Røff, men det er greit med uvær som går over.

Det som jeg gruet mest for, var å få bilen på verksted. EU-kontrollen skulle vært tatt i juni for ett år siden, så jeg var skikkelig på overtid. Min største bekymring var om jeg ville få start på bilen, siden den ikke hadde vært i bruk på 18 koronamåneder. Etter tidligere batterikrasj pga måneder uten bruk, visste jeg at batteriet blir veldig tappet uten bruk, og jeg hadde derfor lært meg å koble fra batteriet når jeg reiste hjem til Norge. Til tross for at jeg hadde koblet fra batteriet, tenkte jeg det kunne det bli problemer etter at bilen hadde stått alene i hele 18 måneder…

Jeg hadde vondt i magen av nervøsitet da jeg gikk ned i garasjen og åpnet porten. Joda, der stod min kjære “sunset orange” og ventet på meg. Jeg koblet til batteriet og satte meg spent bak rattet. Etter å ha tenkt seg om et sekund, lød den velkjente lyden av motoren. Juhu! Jeg tok den med på en 30 minutters testtur, i håp om at batteriet ville lades opp, og parkerte fornøyd i garasjen igjen. Jeg turte ikke stoppe underveis av frykt for å bli stående langs veikanten, heller ikke for å fylle luft i dekkene. Vel hjemme i garasjen slo jeg av tenninga, og trykket deretter påny på startknappen, men de samme beskjedene kom opp igjen. Noe om tyverisikring og lite strøm på batteriet, så jeg droppet den planlagte handleturen, slo av tenninga og gikk ut av bilen. Kanskje var det lurt å sette “sunset orange” på lading over natta i stedet. Nå følte jeg meg litt flink og smart. Helt til jeg åpnet bildøra igjen, og alarmen slo seg på. BIP-BIP-BIP… Fytti katta, for et leven! Jeg fikk ikke til å slå av alarmen. Fjernkontroll til nøkler hjalp ikke, så jeg koblet fra batteriet for å få fred i hodet til å tenke. Support hjemmefra ble koblet til på øret, men kunne ikke gjøre stort.

Omsider, etter mye prøving og feiling, slo alarmen seg av. Gjett om jeg var lettet! Jeg koblet batteriet til lading og øynet håp om at jeg ville få bilen til verksted til avtalt tid dagen etter. Utrolig nok så det ut til at batteriet tok lading, og jeg kunne tillate meg selv å senke stressnivået. Dagen etter fikk jeg tatt av ladekabelen, etter instruksjoner i veiledningen, og “sunset orange” startet. Uten at alarmen ble utløst! Men med de samme varslene i panelet. Etter en kjøretur med hjertet i halsen til verkstedet, siden jeg fryktet stans på veien, var jeg i mål, vaklet ut a bilen, shaky og lettet, og visste at Carlos (sjefen for bilforretningen) og Omar (sjefen for verkstedet) ville ta hånd om bilen herfra. Jeg føler meg superheldig som alltid får så god service av dem.

To timer senere ble jeg vekt av en mekaniker med beskjed om at bilen var ferdig. Batteri i fjernkontroll var skiftet, bilbatteri sjekket, luft fylt i dekkene, og EU-test godkjent. Den lille duppen i stolen på venterommet fungerte som utlading og opplading på samme tid for kroppen og hodet mitt, og snart kunne jeg parkere hjemme i garasjen, i trygg forvissning om at bilen ikke ville svikte igjen.

En annen ting jeg måtte ta hånd om var tyver i leiligheten. Ikke den type tyver som bryter seg inn, men den typen som kryper og flyr inn gjennom vinduer og dører, nemlig insekter. Jeg hadde fått besøk av bl.a. møll. Min gode nabo og hjelper Rocio hadde allerede tatt hånd om problemet, satt ut felle og og plassert lavendelputer rundt omkring, så det var ikke mange igjen da jeg ankom. Trodde jeg. I alt 13 var fanget i møllfella sist søndag, eller gått over til de evige jaktmarker i skuffer og skap. Den ene som kravlet rundt på kjøkkenbenken min, fikk bøte med livet tvert. Deretter ble det iherdig vasking for å skremme flere fra å bryte seg inn i skuffer og skap. Da jeg skulle sjekke fella igjen i dag, oppdaget jeg at 13 var blitt til 18 i løpet av uka. Da befinner de seg her fortsatt, og jeg må nok finne frem såpe og vann igjen, og finkjemme de resterende skapene og skuffene. Eller har de gjemt seg andre steder?

Jeg hadde avtale med min danske bankkontakt på Costa del Sol om å komme innom kontoret denne uka, og kjørte en tur til banken min. De som jobber der, er veldig hyggelige og behjelpelige. Jeg fikk nye betalingskort og oppdatert informasjon som er greit for banken å ha, og deretter kjørte jeg glad og fornøyd til butikken, og deretter hjem. Bilen betyr frihet og muligheter for meg, og uten den hadde disse ærendene vært mye mer slitsomme og krevende.

Mitt siste ærend denne uka var å ordne noen formaliteter via advokatkontoret jeg bruker. Bilen førte meg trygt til en parkeringsplass langs strandpromenaden i Fuengirola, og derfra var det bare et par minutter å gå til advokatkontoret. Advokatsekretæren Carmen tok blidt imot meg og sammen gikk vi til notaria et par gater unna. Der skulle jeg signere på dokumenter som gir advokat og advokatsekretær samtykke til å utføre tjenester på vegne av meg ovenfor bl.a. spanske myndigheter og bank. Papirmølla i Spania er omfattende, og jeg tror nok mange kan takke denne omstendigheten for at de har jobb. Etter møtet på kontoret hos notaria spurte Carmen om jeg hadde lyst til å møtes til en kaffe/te en dag, evt en drink en kveld. Enn det! 😀

Du synes kanskje ikke at dette høres ut som ei travel uke? For meg, som har begrenset energi og kapasitet, er det imidlertid litt i overkant av hva jeg kan klare og hva som er “normal” aktivitet for meg. Jeg hatt noen hviledager innimellom, som du ser av skjemaet øverst. I tillegg har jeg lagt inn hvileperioder etter behov for å komme gjennom uka. Men i tida fremover blir det mer “hvile” enn “gjøre”. Det har jeg lovt meg selv, og det skal jeg også skrive mer om senere.

English:

Plan for the week:
Monday: Get rid of moths
Tuesday: Garage
Wednesday: Day of rest
Thursday: Bank and supermarket
Friday: Lawyer and notaria
Saturday: Day of rest
Sunday: Day of rest + blog

After a strenuous and not entirely trouble-free trip to Spain last Sunday, which I will write about later, I have had a busy week at Costa del Sol. I came down here due to the fact that there are a few things I need to do, but also because my plan is to get plenty rest in order to get healthier. First of all I needed to finish all the to do things, on which I intended to spend the first week.

The stormy weather picture at the top is symbolic of how my last week has been like. Rough, and yet it’s okay with storms that pass.

What worried me most of all was getting the car to the garage. The ITV test should have been performed in June last year, so it was very overdue. My biggest concern was whether the car would start as it had not been driven for 18 corona months. Because of former battery crashes due to months of not driving the car I knew that the battery would get flat if not being used, so I had learnt to disconnect the battery when going back to Norway. Despite the fact that I had disconnected the battery I knew there could be problems as the car had been left alone for those 18 months…

I felt the nervousness in my guts as I was walking down to the garage and opened the gate. Yes, my dear “sunset orange” was there waiting for me. I connected the battery and anxiously sat down behind the wheel. The engine waited a second and then I could hear the well known sound of it starting. Yes! I went for a test drive, hoping the battery would recharge, and 30 minutes later I happily parked in my spot in the garage. I didn’t dare to stop along the way fearing I would get stuck in the middle of the road so I did not give the tires refill of air either. Back home and nicely parked in the garage I turned off the ignition, and thereafter pressed the start button again However, the messages from earlier reappeared in the front panel. Something about anti-theft and little power, so I decided to drop the planned grocery shopping, stopped the car and got out. Would it be a good idea to put “sunset orange” to charge overnight instead? I felt slightly clever and smart. Until I opened the car front door again and the alarm went off. BEEP, BEEP, BEEP… Holy shit, what an infernal racket! And I wasn’t able to turn off the alarm. The remote control of the key didn’t help so I quickly disconnected the battery to get some peace and quiet to be able to think. Support from home was connected to my ear, but there wasn’t much he could do.

Finally, after a lot of trial and error the alarm stopped. I was so relieved! I connected the battery to the charger and as the alarm didn’t go off again I saw a glimmer of hope and maybe I would still be able to get the car to the garage at the appointed time the following day. It seemed incredible but the battery was actually charging and I allowed myself to lower the stress level. The following day I had the charging cable removed, following the instructions in the manual, and “sunset orange” started. No alarm went off. But the same warnings in the front panel came up. I felt my heart in my mouth as I was driving to the garage because I was fearing that the car would come to a stop along the way. But I made it and as I parked the car inside the garage I staggered out of the car, shaky and relieved, and I knew that Carlos (manager of the car dealership) and Omar (manager of the workshop) would take it from here. I feel incredibly lucky because they always offer me such good service.

Two hours later I woke up when I heard a mechanic gently tapping the door to the waiting room to let me know my car was finished. They had replaced the remote control battery, checked the car battery, filled air into the tires, and the ITV test was approved. My little nap in the chair at the waiting room served both as a discharge and recharge for my body and head, and soon I was happy to park at home, confident that the car would not let me down again.

Thieves in my apartment was another thing I had to take care of. Not the type of thieves that break in but the kind that crawls and flies in through windows and doors, i.e. insects. Among those were moths. My very good neighbour and friend Rocio had already taken care of the problem, put out traps and placed lavender pads around the apartment, so there were not many left when I arrived. At least that’s what I thought. In total there were 13 moths in the trap last Sunday and I also found some dead ones in drawers and cupboards. The one which was crawling on my kitchen work top quickly kicked the bucket. Persistent cleaning was necessary to scare off more moths breaking into my drawers and cupboards. However, when checking the trap today I discovered that 13 had turned into 18 during the week. That means that they are still here and I guess I will have to get out the soap and water once more. And look closely for traces for them in drawers and cupboards. Or could they be hiding somewhere else?

I had an appointment with my Danish bank contact Lonni at Costa del Sol to drop by at her office this week and went by car to see her. The people working at the bank are all very nice and helpful. I got new debit cards and updated some information that the bank needs on me, then I happily drove off to the supermarket, and finally back home. The car means freedom and opportunities for me. Without it these errands would have been a lot more tiring and demanding.

My last errand for the week was to deal with some formalities through the law firm that I make use of. My “sunset orange” took me safely to a parking lot along the seaside in Fuengirola, and from there it was only a couple of minutes to walk to the law firm. The friendly legal secretary Carmen kindly met me in the doorway and then we walked off to the Spanish notaria together a couple of blocks away. We had an appointment at this office and I was supposed to sign some documents that give the lawyer and legal secretary consent to perform services on my behalf, like papers for the Spanish authorities and banks. The red tape in Spain is extensive, and I think a lot of people here owe their jobs to these circumstances. After the meeting at the office with notarius Carmen asked me if I would like to meet for a cup of coffee/tea some day, or even an evening drink. Wow, lucky me! 😀

You may not think this sounds like a busy week? For me, due to the fact that I have limited energy and capacity, it is however doing more than I can handle and a lot more than what is “normal” activity. I have had some days of rest in between, as you can see in my plan for the week at the top. In addition, I have added periods of rest according to my needs during the week. Yet, in the weeks to come there will be more “resting” than “doing”. That’s a promise to myself, and I will write about that in later blog post.

English further down

Se, som de vokser! Du leste kanskje innlegget der jeg nettopp hadde kjøpt ripsbuskene? Hvis ikke, finner du det HER. Ripsbuskene flyttet inn på verandaen vår for fire uker siden, og de har vokst flere centimeter. Ingen tvil om at de trives på Ranheim. En fuglemor og to fugleunger var innom og studerte dem for et par dager siden, noe som sier meg at bærnett kan bli aktuelt før bærene blir røde.

Men hva har rips med reise å gjøre? Ingenting, bortsett fra at jeg koser meg med å se at de vokser mens jeg venter på å kunne reise. Dessuten var det noen som hintet om at de lurte på hvordan det går med buskene, så her er bildebevis! Det går helt fint å ha ripsbusker i krukker på en veranda, og de trives!

For et par dager siden fikk jeg dose 2 av Pfizer-vaksinen, så nå er jeg så beskyttet mot Covid-19 som jeg kan bli og “good to go”. Jeg har Spania-feber og er ivrig etter å hoppe på et fly for å komme meg avgårde. Det er 18 måneder siden jeg var i mitt lille paradis i Spania nå, og jeg har en del praktiske ting som må tas hånd om. I tillegg må jeg innrømme at livet kan være ganske godt i mitt andre hjemland Spania.

Etter dose 1 av vaksinen, var jeg temmelig sjaber ei uke. Ikke verre enn at jeg tålte det, og var forsåvidt glad for at det ikke var verre. Imidlertid er det mange som får flere bivirkninger etter dose 2, og jeg stålsatte meg for alle bivirkningene jeg ble “lovt”. Spesielt er det mange med ME som har rapportert om langtidsbivirkninger, og jeg forventet både vond arm, hodepine, kvalme, feber og adskillig mer utmattethet enn det jeg lever med til vanlig. Og det skjedde. Men utrolig nok er formen bedre allerede i dag. Det er greit med det som går over!

Jeg jubler, litt forsiktig, for at det plutselig blir Spania-opplevelser igjen! 🙂

English:

Look! They have grown! You may have read the blog post I wrote just after buying the redcurrant bushes? If you didn’t you can find it HERE. The redcurrant bushes moved into our veranda four weeks ago and they have grown several centimetres since. There’s no doubt that they like it here at Ranheim. A mummy bird and two baby birds stopped by to study them a couple of days ago, something that tells me that it might be relevant to get hold of berry nets before the berries turn red.

Anyway, what is the link between redcurrant and travel? Nothing at all, except that I enjoy seeing them grow while I’m waiting for a possibility to travel again. Besides, someone wanted to know how the bushes are doing, so here is the photo evidence! It’s perfectly okay to grow redcurrant bushes in pots on a veranda, and they do thrive!

A couple of days ago I got dose 2 of the Pfizer vaccine, and I am now as protected against Covid-19 as I can get, and therefore “good to go”. I have “the Spanish fever” and I’m eager to hop on a plane and travel to Spain. It’s been 18 months since I last was in my little paradise in Spain and there are quite a few things I need to sort out and attend to. in addition, I must admit that life can be very nice in my second home country Spain.

After receiving dose 1 of the vaccine I was pretty shabby for a week. However, I was glad the side effects were not too bad, and I endured. However, more people have side effects from dose 2 and I prepared myself for what was coming, and what they predicted. A lot of people with ME especially have reported about long term side effects, and I expected a painful arm, headache, nausea, fever and considerably more fatigue than I normally live with. And it did happen. But funny enough, I already feel better. I certainly don’t mind when not being quite well passes!

I’m cheering, although carefully, because all of a sudden there may be new experiences awaiting me in Spain! 🙂

Dette ble en tur jeg ikke hadde regnet med, rett og slett en bonusekskursjon!
This was a trip I had not expected to do, simply a bonus excursion!

Torsdag var satt av til en tur til byen for å få ryddet litt på toppen, altså et besøk hos frisøren. Det gjorde godt å få klippet av litt hår og oppdatert fargen i midten. Siden jeg likevel var i midtbyen, ble det også en tur innom et par butikker, før jeg smøg meg inn i bilen med varandaen hjemme på Ranheim som mål. Jeg hadde brukt opp dagens tilmålte energi, og fant sofaen på stua, og deretter sofaen ute i sola. Sola må ha gitt umåtelig og forbløffende mye påfyll denne dagen, for ved solnedegang hadde jeg imponerende nok styrke og futt nok til å dra ned til sjøen. Resultatet ser du i bildene ovenfor. 🙂
Thursday was set aside for a trip downtown so that I could tidy a bit on top of my head, ie. a visit at the hairdresser. It felt good to have my hair cut and update the colour in the middle. As I was already downtown I decided to drop by a couple of shops before I snuck back into the car with the veranda at home at Ranheim as the next destination. I had used the apportioned amount of energy and I made myself comfortable on the couch in the living room, and then on the couch on the veranda in the sun. The sun must have given me an immensely and astonishingly lot of refill this day, because at sunset, impressively enough, I felt I had the strength and drive to go down to the seaside. You can see the result in the pictures above. 🙂

Du kan også følge bloggen på facebook HER.
Please follow my blog at Facebook HERE.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame