Blogg.no har i dag overført bloggen min til ny bloggplattform. Hurra! Men det tok sin tid, og nå har jeg allerede opprettet ny blogg på WordPress. Så da gjenstår det å få overført de gamle blogginnleggene fra http://kariengesvik.blogg.no til http://kariengesvik.no.
Kommenter gjerne! 🌸💛
Jeg har blogget her på blogg.no i to-tre måneder. Det har vært lærerikt og spennende, og jeg har fått mange fine og hyggelige tilbakemeldinger. Nå føles det imidlertid riktig å gå videre. Jeg begir meg ut i den store, vide verden (på nett), og er klar for nye utfordringer og muligheter.
Jeg har opprettet eget domene og driver og knoter med å sette opp en ny blogg på WordPress. Siden jeg ikke er noen dataekspert, blir det mye prøving og feiling. Men jeg har en plan om at jeg skal få det til. Dere vil etter hvert finne meg på https://www.kariengesvik.no
Forøvrig tar jeg gjerne i mot råd og tips!
Det kan faktisk være helt greit å spise dessert til frokost. I alle fall når desserten er sunn. Hvorfor er det sånn at dessert bare skal nytes etter en god søndagsmiddag? Og hvorfor er det akseptert å ta et glass vin på kvelden og ikke på senga om morgenen? Hvem er det som har bestemt det? Og hvorfor må vi innrette oss etter det? Jeg skal innrømme at det for meg ikke føles helt riktig å starte dagen med et glass vin, men det hadde vært artig å gjort det, bare fordi det ikke er “innafor”. Men egentlig kan jeg jo bestemme selv, faktisk!
Dagens dessert, laget av nøtter, frø, bær og kokosmelk smakte fortreffelig. Jeg kan tenke meg at hvilket som helst menneske fra steinalderen hadde vært både imponert og misunnelig på denne desserten. For hva spiste de i steinalderen? Jo, de spiste kjøtt, fisk, grønt, frukt, bær, nøtter, frø, insekter… Det er faktisk dette menneskekroppen er designet for å spise. Korn og melkeprodukter, som vi balanserer inn i et “normalt kosthold”, har vi bare spist i noen få tusen år.
Dessert til frokost
Når man er syk, tom for energi, har vondt og blir lei av at man ikke orker og klarer alt som er artig, er det lett å ty til trøstespising, eller følelsesspising, som noen kaller det. Man “belønner” seg selv med noe godt. Det som gjerne skjer da, er at man putter mindre sunne ting i munnen. Vi lytter til lysten, og hjernen lurer oss til å spise mer av det som kroppen egentlig ikke vil ha. Har du noen gang lyttet til hva kroppen din ønsker av energipåfyll i form av næringsmidler? Hodet må snakke med kroppen om hva slags mat som skal inn, de to må kommunisere. Dersom hode og kropp snakker greit sammen, og om man i tillegg vet en porsjon om hva kroppen trenger for å fungere, har vi større mulighet for å lykkes.
Og så er det dette med viljen da. Motivasjonen kan være der, men det er ikke alltid viljen samarbeider. Det tar også litt tid før man har innarbeidet vaner. De siste årene har jeg spist havregrøt til frokost, hver dag. Alle årene før dette, spiste jeg brødskiver og knekkebrød. Kanskje jeg skal la det bli en vane å spise dessert til frokost? Motivasjonen er absolutt til stede, og det er viktig å kose seg!
Siden nyttår har jeg øvd meg på å spise sunt. Jeg spiste julegodteri som en helt i hele desember, med tanke på at det kanskje ble slutt på skumnisser, potetgull- og sjokoladefråtsing for min del. Nå har det gått fire uker, og motivasjonen for å unngå alt søtt og godt er fremdeles på topp. Søtsuget har faktisk gått over også. Ganske fantabulastisk! Kan det være at jeg er kurert? Ikke lenger trenger påfyll av Cuba, Peanuttkubber og Pops? Det som fungerer for meg er “alt eller intet” (takk Brand/Ibsen), så noen utskeielser på lørdag funker ikke. Da vil det sannsynligvis bare eskalere, og plutselig er jeg sukkeravhengig igjen.
Den siste tiden har jeg også kuttet ut karbohydrater mer og mer, og erstattet disse med grønnsaker og andre godsaker. Det heter jo at man blir det man spiser. Neida, jeg skal ikke bli en grønnsak, bare mye sunnere. Jeg har stort sett, som de fleste andre, skjønt hva som er bra å spise og godt for kroppen. Men det er forbløffende vanskelig å sette denne erkjennelsen ut i livet. Kunnskap og ny innsikt hjelper, og jeg har både lest og studert hvilke matvarer som kan fungere for akkurat meg, med min kropp og mine helseutfordringer. Vet du hva som er bra for din kropp? Inspirasjon er også supernyttig, og et puff fra en god venninne er ikke å kimse av.
Dagens lunsj
Målet er å få en kropp som spiller på lag med meg, og forhåpentligvis vil dette virke positivt på mage og tarm, og energinivå. Jeg har ikke så store forhåpninger om å bli superfrisk, eller like aktiv som jeg var for ti år siden. Det vil være belønning nok om jeg blir friskere, og faktisk klarer litt mer i hverdagen. Dessuten er dette noe jeg klarer for egen maskin, uavhengig av leger og andre forståsegpåere, så det handler litt om å ta kontroll over eget liv. Blir du inspirert?
Siden det er lenge siden jul, og krumkakene har sett sine bedre dager, tenkte jeg at kanskje skjæra ville ha dem. Det er ikke alle som mater dem, for skjærene kan være noen bråkmakere, rotekopper og tjuvradder, men de må jo også ha mat, så da får de av meg.
Duket til skjærefest
Jeg satte denne boksen med krumkaker ut på terrassen, og det tok ikke lang tid før de oppdaget den. De har speidere i nærområdet her, så godsakene ligger aldri lenge ute før de forsyner seg. Uheldigvis var jeg ikke hjemme da de kom, så jeg fikk ikke med meg festen.
Skjærefesten vel overstått
Den som oppdaget krumkakene, må ha tilkalt hele familien, for det var hundrevis av skjærespor over hele terrassen. Boksen var helt tom, og de har til og med ryddet etter seg. Ingen smuler liggende igjen. Og heldigvis ikke noen avføringsprøver heller. Mulig det blir en til skjærefest snart. Har jo flere kaker i skapet, og siden det er lenge til neste jul, og det sjelden kommer noen på besøk som vil ha, kan vel mine gode skjærenaboer få dem.
Så kaldt at tårene renner
I dag er det så kaldt ute at jeg får problemer med øynene og ikke ser klart når jeg går utenfor, og det er like før tårene fryser til is! Er du enig i at – 10 er for kaldt? Jeg er ganske blid på bildet, for sola skinner jo. Men sannelig var dette overgang fra varme, deilige Spania! Det var grønt gress i Trøndelag da jeg reiste nedover, og nå er det snø opp til vinduene nesten. Noe har skjedd på halvannen uke… Skulle nesten tro jeg hadde vært borte i flere måneder.
Etter at jeg kom hjem, har jeg gått i hi. Kuldegrader og snøkav er vel grunn god nok, men i tillegg har jeg hatt stort behov for hvile. Vet ikke om det er hjemreisen fra Spania eller overgangen til kulda som er årsaken. Kanskje er det en kombinasjon. Jeg kjenner godt at jeg er i bedre form når jeg er i Spania, eller når det er sommervarme hjemme i Norge, men har likevel ingen planer om å emigrere. Det er jo her i Norge jeg har alle de viktigste menneskene i livet mitt.
Siden jeg er i bedre form igjen i dag, til tross for kuldegrader faktisk, skal jeg ut og farte i kveld. Da skal kroppen få røre seg litt, og dessuten blir det sikkert hyggelig og sosialt. Gleder meg! Det gir MEning i livet å glede seg til hyggelige ting! Derfor er det viktig å sette av tid og energi, og å prioritere det som er godt for seg selv.
Nå håper jeg at kroppsmaskineriet er såpass godt oppladet at jeg varer en stund. I dag er siste dagen vår i dette sommerparadiset, på helsereise, og i morgen lander vi på norsk vinterjord. Hører det har kommet mye snø, vært snøstormer, fokk og føyk, og noen har snødd inne… Vi klager ikke på de kveldene det har vært nødvendig med jakke her i Spania, for vi har hatt topp vær med mange varme soldager, med soling og fine opplevelser. Vi er enige om at “en god trøndersk sommer” i januar er helt fantastisk!
Søstre på tur. Anita og jeg.
Mijas Pueblo er en koselig fjellandsby. Den ligger i kort kjørevei fra leiligheten min. Her er det restauranter og kafeer for alle ganer og lyster, små butikker og gallerier, eseldrosjer og hester som tar deg med på tur gjennom koselige gater og smug, gamle og historiske bygninger, og en fin park ut mot en fantabulastisk utsikt mot hav og fjell. Anita og jeg dro dit for å se på solnedgangen. Dessverre ble det mer skyer enn sol, men en søt og leken pusekatt holdt følge med oss hele veien, så da ble det kattebilder i stedet. – Klatrende i trær og gjemt innimellom blomster og planter.
I Mijas Pueblo. Modell: Kari Foto: Anita.
I Spania har de mange fine rundkjøringer, med statuer og figurer, blomster og pynt. Alle er forskjellige, og man kan vite i hvilken bydel man er og kjenne seg igjen etter som hva som befinner seg i rundkjøringen. Stilig, fint og praktisk!
Elefantsafari i en rundkjøring.
Jeg elsker soloppganger, og denne var spesielt vakker! Soloppgang markerer starten på en ny dag. Det gir energi, håp, nye tanker og muligheter.
Soloppgangen i går, fra soverommet mitt.
Siden dette er siste dagen i Spania for denne gang, og det kommer en reisedag i morgen, skal vi kose oss ekstra mye, og hvile og lade mest mulig. Vi skal ta med strandstolene ned til sjøen, sette oss godt til rette der, og nyte “her og nå”. Vi skal lytte til havet og ta inn det som kommer. Det blir godt. Kanskje kommer det noen gode råd seilende med bølgene også? Når vi er mette på bølger og havsvusj, skal vi gi magene påfyll. Vi har laget mye sunn mat i leiligheten, men i dag skal vi skeie ut på restaurant nedi gata. Etterpå skal våre legemer få fordøye litt, og deretter blir det å pakke og gjøre klart til hjemreise.
Gleder meg til neste Spania-tur!
Mandeltre i blomstring, blått hav, grønt gress. Sånn kan det også være i januar.
Vi hadde planlagt turen sånn passe godt. Hadde spurt oss for og fått råd om flere steder der mandeltrærne var i blomstring her i Spania nå. Vi valgte det nærmeste, nemlig Guaro-dalen, som visstnok bare var ca 40 minutters kjøring unna. Da kunne vi ta en liten tur, knipse bilder av mandeltrær, og så returnere for å sole våre legemer på terrassen resten av dagen. Spente la vi avgårde i min sunset orange Honda. Etter fem minutter ble det bråstopp da vi spottet et mandeltre rett ved veien. Hadde vi visst det vi visste på slutten av dagen, hadde vi kanskje vært fornøyde med bilder av dette treet, og returnert til leiligheten.
Tanken slo oss, men det virket for lettvint. Søstrene sisters var klarert for eventyr. Og eventyr ble det. Hverken gps i bilen eller veibeskrivelser fra en hyggelig dame som hadde vært der før, førte oss til riktig dal. I stedet kom vi inn på en grusvei som førte forbi gårder og appelsintrær, og grusveien gikk etter hvert over i traktorvei, og til slutt krøttervei… Likevel snudde vi ikke før steinene ble så store og grøftene så dype at vi ikke kom lenger, og “veien” stoppet faktisk i ei elv. Der var det ingen bru, og da skjønte vi til slutt at vi måtte snu.
Her begynner veien å bli dårligere, men vi er ikke kjent for å gi oss for tidlig!
Her sluttet faktisk veien.
Uten gps som fungerte, og siden vi ikke visste hvor vi var på kartet, måtte vi kjøre videre på magefølelse og retningssans. Kartleseren min var meget uerfaren, rett og slett udugelig. Men veldig positiv og løsningsorientert, og en stund senere var vi atter ute på veier der det kjørte andre biler. Vi kjente på lettelse og lykkefølelse da vi kom inn i en by, som skulle vise seg å være Coin. Siden vi ikke så noen skilt eller veimerking som tipset om kjøreretning, tok vi av en sidegate, i håp om at den ledet oss utenom bykjernen. Her var det koselige benker, et par damer som vasket fortau, og en mann som kikket rådvill på oss. Likevel skjønte vi ikke at vi burde ha snudd, selv ikke da gata ble så trang at vi knapt klarte å smyge oss rundt hjørnene… Før speilene på Hondaen stoppet i husveggene på begge sider og veien endte i ei trapp. Søstrene sisters er ikke kjent for å gi opp. Vi kjører til det ikke går lenger. Men her ble vi faktisk litt urolige, på grensen til paniske, og ryggeturen vil jeg helst ikke gjøre om igjen. Beklageligvis ble det ikke tatt bilde av dette smuget, så kanskje må vi ta turen igjen ved en senere anledning slik at vi får gjort det.
Vi erfarte at det er ganske mange veier som ikke fører til Guaro-dalen, men etter at vi egentlig hadde gitt opp og var på tur hjem, dukket et skilt med Guaro opp, og så fikk vi sett og hilst på noen flere mandeltrær.
Mandeltrær i blomstring, i Guaro-dalen.
Siden turen ble mye lenger enn planlagt, ble det lite tid til soling. Men opplevelser varer lenger enn brunfarge, og vi så mange fine mandeltrær i blomstring.
Da jeg våknet i dag, virket ikke kroppen. Jeg var mer utmattet og det verket mer enn da jeg kom tilbake fra mandeltreblomstringensturen for to dager siden. Rett etterpå var jeg mest sliten. Jeg mobiliserer og fungerer på høygir en stund, men så setter utmattelsen inn. Jeg er vant til det, sånn er det å ha ME. Det blir nok en stund til neste store krumspring, men mine batterier lades da sakte men sikkert igjen. Sol og Middelhavsklima gjør godt, for energi og mot smerter i kroppen.
For noen uker siden spurte en kompis meg hvorfor jeg har bil her i Spania. Jeg er veldig glad for å ha denne bilen, som faktisk er min mulighet for å oppleve det Spania har å by på. Selv om butikken bare er et steinkast unna, kjører jeg, sånn at jeg slipper å bli liggende pga utmattelse resten av dagen etter å ha slept med meg varer hjem. Og jeg kjører til restauranten 300 meter lenger ned, for på mett mage vil jeg være totalt utmattet etter å ha gått denne distansen opp bakken.
Spania-bilen min har automatgir, og i tillegg en gass- og bremsspake som jeg kan bruke med høyre hånd. Den er kjekk å ha for å veksle med når jeg er sliten. Kanskje en idé for andre med ME også?
Nå er det fire dager siden jeg kom til Spania, sammen med søster Anita. Vi trengte begge påfyll av sol og energi, og det får vi her. Jeg føler meg priviligert og heldig som har egen leilighet på Costa del Sol. Kanskje litt bortskjemt, til og med. Det var en drøm som gikk i oppfyllelse da jeg fikk nøkkelen til mitt eget lille paradis i solens hjemland. Her skinner sola og varmer nesten hver dag, hele året, og gir påfyll av energi. Utsikten fra terrassen er fantabulastisk, enten sola skinner eller skyer og annet vær lager flotte kunstverk på himmelen. Aller best liker jeg blå himmel. Spesielt når papegøyene kommer flygende over taket som kamikaze-flygere.
Utsikt fra terrassen min
Men det er ikke bare for å ha ferie og leve et liv i sus og luksus at jeg har denne leiligheten. På en måte fikk jeg den på “blåresept”. Legen min sa allerede for flere år siden at det ville gjøre meg godt å flytte til Spania, pga mine helseutfordringer. Nå har jeg ingen planer om å flytte mitt legeme til Spania for godt, men av og til må jeg ned hit for å få påfyll av energi. Det å ha egen leilighet forenkler og letter en del ting. Jeg har jo ikke energi i tonnevis, slik jeg hadde før jeg ble syk, og derfor kan små utfordringer virke ganske uoverkommelige. For eksempel kan en lang flytur virke så utmattende at jeg må bruke flere dager på å orke opplevelser. Flyturen til Spania er overkommelig, når det går direktefly. Fra flyplassen til leiligheten er det 15-20 minutter i drosje, og så er jeg hjemme, hjemme i Spania. Og her har jeg mat i skapet og seng som venter. Jeg slipper å bli skral og medtatt av lang tur med mange usikkerhetsmomenter, som er utmattende i seg selv. Mercadona ligger et steinkast unna, og her får jeg kjøpt alt jeg trenger for å overleve. Og mer til!
Utsikt mot Afrika i solnedgangen
Utsikt fra terrassen i solnedgangen
Jeg elsker solnedgangene, og er like spent på fargespillet på himmelen hver kveld. Soloppgangene er fantastiske også, men de får jeg sjelden med meg, siden de har en tendens til å foregå før jeg våkner. Apropos soving, når jeg er i Spania har jeg mindre behov for søvn enn hjemme i Norge, kanskje to timer mindre per natt i snitt. Det tyder vel på at kroppen er mer mottakelig for lading i sola.
Det er ikke gratis å ha leilighet i Spania, og derfor leier jeg ut til familie og venner innimellom. Det hjelper på utgiftene, og dessuten er det litt artig å dele dette lille paradiset med flotte folk.
Gleder meg til flere varme, solrike, oppladende dager her sammen med trivelige Anita, og håper at snøstormen hjemme i Trøndelag avtar snart!
Godt nytt år!
Nå begynner jeg såvidt å komme meg litt etter festen, dvs. festen 4. juledag. Det har tatt litt tid. Men angrer jeg jeg på at jeg dro? Ikke i det hele tatt! Jeg angrer aldri på det jeg har gjort. Det er ingen vits, og dessuten alltid noe å erfare og lære av det man gjør. Men det er lov å angre på det man IKKE gjør eller har gjort, og det hender det at jeg gjør. Romjulsfesten angrer jeg ikke på, ikke et sekund, selv om straffen ble noen dager med sofaleie. Vi hadde det skikkelig trivelig, koselig og artig! Det var ingen bord ledige da samboeren og jeg ankom konsertlokalet, så jeg spurte om å få sitte sammen med en gjeng på tre, som så hyggelige ut. Når jeg får sitte, varer jo energien mye lenger enn om jeg står. Bodøværingen, gauldalingen og bergenseren var, som jeg forutså, hyggelige mennesker. De hadde ikke noe imot en trønder til bords, og nå har jeg fått tre nye venner. Når fire ukjente kan ha det så fantastisk fint sammen, må det jo bare bli suksess med god musikk i tillegg. De første par timene av kvelden forholdt jeg meg rolig, men siste timen brukte jeg opp resten av oppspart futt på dansegulvet. Tror jeg tok størst plass av alle der.
Er gresset grønnere på den andre siden? Noen ganger lurer vi på det, og lar oss lokke av muligheten for noe som kan være bedre for oss. Om jeg lurer på om gresset er grønnere på den andre siden, sjekker jeg ut hvorvidt det er det med tankeredskapene jeg har fått utdelt, og om jeg fremdeles er usikker, går jeg mer drastisk til verks. Da blir det handling. Av og til er gresset grønnere på den andre siden, av og til ikke. Hva tenker du?
Grønt gress i januar, i Trøndelag.
Jeg kan ikke huske å ha sett så grønt gress i januar her hjemme tidligere. Derfor ville jeg ta et bilde ute i hagen i dag. Selv om det var midt på dagen, var det mørkt ute. Lyse dager er det lite av i Trøndelag på denne tiden av året. Det har kommet noen snølass i vinter, men regnet har nå skylt bort omtrent all hvit topping, og gresset er merkelig grønt og fint.
Om et par dager skal jeg sjekke ut om gresset er grønnere på den andre siden, av Europa. Jeg skal også foreta en studie på om dagene er lysere og lengre der. Gleder meg! Det blir nemlig en impulsiv og plutselig helsereise ned til leiligheten min i Spania sammen med lillesøster. Har en mistanke om at vi kommer til å kose oss der.
Et symbolsk bilde på mine 10 år med ME.
I dag er det 10 år siden jeg våknet til verdens lengste bakrus, en bakrus som har vart i 10 år! Jeg hadde vært på en knallartig grendahusfest 3. juledag, og var i forferdelig dårlig form da jeg våknet. Det i seg selv er vel ikke så uvanlig, altså at man kan være i dårlig form etter en fest, men for meg gikk ikke “bakrusen” over. Jeg var veldig slapp og tom for energi, orket knapt å gå på toalettet. Jeg husker at jeg gledet meg til å bli i bedre form. Det gjør jeg fortsatt… etter 10 år. – For jeg ble ikke i bedre form den romjula, og jeg klarte heller ikke å begynne på jobb igjen på nyåret. Kroppen var rett og slett tømt for energi, og den var ikke oppladbar.
Månedene gikk, og på vårparten ble jeg litt bedre, delvis takket være en god magnetmadrass, som jeg følte gjorde godt for kroppen. Og med fornyet energi begynte jeg gradvis på jobb igjen. Jeg fikk tilrettelegging på jobb, men det hopet seg opp med helseutfordringer, og jeg var mye borte fra jobb, selv med kraftig redusert stilling. Etter noen måneder ble jeg langtidssykemeldt, mye sengeliggende igjen, og etter noen år bestemte NAV at jeg var arbeidsufør. Jobben min ble å ta best mulig vare på meg selv. Dessuten har jeg prøvd å ta best mulig var på de to flotte jentene mine. De er 19 og 20 år i dag, og husker knapt hvordan jeg var som frisk, da jeg var høyt og lavt, og orket og klarte alt. Mer om det en annen gang.
Jeg vet fremdeles ikke hvorfor jeg ble syk. Det er heller tvilsomt at det var den rødvinsflaska som slo meg så totalt ut, selv om den på en måte ble utslagsgivende. Dessuten har jeg aldri blitt så utslått etter en natt med dansing. Det har tvertimot gitt energi, tidligere. Årene før jeg fikk ME hadde jeg hatt et aktivt liv med jobb, trening, barn og mye sosialt. Men jeg hadde mange infeksjoner og gikk ofte på antibiotika, ca seks-sju ganger i året. Måneden før jeg ble totalt utslått etter den romjulsfesten, hadde jeg hatt tre antibiotikakurer pga halsinfeksjoner, den ene etter den andre. Kanskje bidro også all medisinen til kollapsen? Det har jeg lurt mye på.
Jeg har etter hvert vært på mange utredninger, og blitt godt kjent på flere avdelinger på sykehuset og private klinikker. På disse besøksrundene har jeg fått både nyttig og unyttig kunnskap, og dessuten fått flere andre diagnoser, bl.a. flere autoimmune sykdommer. I dag har jeg 10-12 diagnoser. Noen helseutfordringer har jeg blitt bedre av, av ulike grunner, bl.a. medisiner og kosttilskudd, men ME -sykdommen er nok den som er mest trøblete. Det er vanskelig å forholde seg til en “usynlig sykdom” som jeg ikke skjønner selv, og forventer ikke at andre skal skjønne heller. Jeg har med tiden lært mye om hvordan den “oppfører seg” i meg, hvordan jeg må begrense alt, men likevel blir jeg stadig overrasket over at energien plutselig tar slutt og jeg ikke kan gjøre alt jeg har lyst til. Men faktisk er det litt deilig å få slike overraskende nedturer, for da har jeg i alle fall følt meg frisk ei stund!
I kveld skal jeg drikke litt rødvin, litt for å markere at jeg ikke lar meg knekke av litt vin… Og kanskje blir formen veldig fin. Det håper jeg, for vi skal på konsert i byen, og da tror jeg at de siste dagenes lading også kan hjelpe meg ut på dansegulvet en tur!
