
Innimellom lurer jeg på om jeg begynner å bli syk eller om det “bare” er de vanlige ME-symptomene som har økt, fordi jeg har gått over tålegrensen min for hvor mye denne skrale kroppen min tåler. Da jeg dro til Italia i helga, hadde jeg ladet i flere dager hjemme i Spania for å klare mest mulig mens jeg besøkte Thea. Jeg visste at ei langhelg i Napoli og et besøk i Sorrento ville gjøre meg veldig utmattet og dårligere av ME, men sånn er det når viljestyrken er sterkere enn evnen. – Og jeg vet at jeg vil mer enn jeg egentlig klarer. Straffen kommer.
Denne gangen ble jeg imidlertid vanlig syk også. Først trodde jeg at jeg var smittet av omgangssyke. Jeg var uvel siste natta i Napoli, hadde vondt i magen, og unngikk så vidt å kaste opp på flyet. Men det gikk over. Så da var dette “bare” vanlige ME-symptomer. Jeg hadde sår hals både lørdag og søndag, men tilskrev dette ME, siden jeg ofte får sår hals når jeg har gjort litt for mye. Og det går jo over.
Men denne gangen gikk det ikke helt over, og vel tilbake i Spania innså jeg at jeg faktisk var “vanlige syk” også. Alt snørret innabords var et bevis på det.
Sånt går jo heldigvis også over. Men det passer aldri å bli syk. Man går glipp av så mye. Det vet jeg alt om. Nå må jeg i tillegg passe på at jeg ikke smitter andre, og utsette alle avtaler og sosiale treff. Monica og jeg har planlagt cava-kveld og feiring av rampenisseboka. Linda kommer på besøk, og vi har alltid gode samtaler. Jeg skal møte Carmen, og ut og spise med Juliana og Boyd. Dessuten gleder jeg meg til hyggelige møter med gode naboer… Rocio og Rafa, Lenka og Vido, og å møte Miriam og få oppdateringer om hennes spennende planer.
Så, bort med snørr, feber og dårlig form! Velkommen friskere dager! Imidlertid har jeg sol og varme, og er takknemlig for det, så kanskje må jeg bare innse at mye kunne vært verre, tross alt.
Muligens skulle jeg hatt litt av det denne mannen jeg sitter ved siden av på bildet under hadde tilgang på? Noen mener cannabis kan hjelpe på enkelte kroniske sykdommer. Hva tror du? Jeg hadde nok bare blitt kvalm…
Bob Marley stiftet jeg forresten bekjentskap med da jeg var 19. Ja, ikke artisten personlig, altså, men musikken hans. Det var på en nattklubb i Athen, og “Buffalo Soldier” har vært min favorittlåt siden den gangen.
PS: Dette innlegget ble skrevet for to dager siden, og publisert først nå. Årsaken til forsinkelsen er at blogg.no har vært nede grunnet oppdateringer. I mellomtiden har jeg blitt ferdig med å være “vanlig syk” og har hatt trivelig besøk av Linda 😍
Takk til deg som er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙏
Følg min Facebook-side som forfatter og blogger: Kari Engesvik, Author 😊




































