MEning Kari Engesvik

Skulle jeg velge bakrus eller høstsus? Jeg vet jo at det kan hjelpe med en tur med litt frisk luft når man er i bakrus. Høstvind og høstsus kan føles godt mot kroppen.

Da jeg våknet etter lørdagens middagsdate med samboeren, føltes det som jeg hadde kjørt altfor mange runder på en karusell. Det gikk rundt i topplokket, og jeg var susete som om jeg skulle være beruset. På ustødige bein sjanglet jeg meg inn på badet for å foreta dagens første dotur. Måtte holde meg fast i veggen idet jeg rundet hjørnet, og jeg følte meg uvel og urven. Akkurat slik det pleide å være etter en jublende god fest før i tida.

Annonsørinnhold

NÅ: Opptil 50% høstsalg hos & Other Stories 🍃

Det ville vært greit dersom jeg faktisk hadde vært på jublende god fest, men med ME kan kroppen fortone seg som et mysterium. Sånn er det bare. Jeg hadde virus på balansenerven for noen år siden. Da var jeg sengeliggende i ganske mange dager, kjørte seng uten stopp, før det gradvis gikk over. I perioder etterpå kunne svimmelheten komme tilbake, men med mindre styrke og ikke så langvarig. Nå er det heldigvis lenge siden sist, kanskje nærmere et år.   

I dag er det mandag og enda har ikke svimmelheten sluppet taket i meg. Kan man bli i bakrus av et lite shotglass med øl? Altså av 44 ml med helt vanlig øl? Det var det eneste jeg kunne komme på at jeg hadde drukket eller spist kvelden før som kunne ha noen berusende effekt på kroppen min. I tillegg til et halv glass rødvin, som jeg valgte å skylle ned ølet med. 

Bildene i dette innlegget er fra nabolaget vårt, tatt for to dager siden. Jeg hadde faktisk ikke gått opp bakkene ovenfor blokka vår tidligere, ikke sett noe av utbyggingen som foregår der. Det var snilt av Elvira, elscooteren min, å trille meg opp i høyden, hvor jeg fikk ekstra mye høstsus inn i kroppen. Jeg følte meg mindre svimmel ute, men da jeg en halv time senere lå på sofaen igjen, var det like ille. “Vi får håp det bli likar i mårra!” 😀

Her er link til lørdagens middagsdate med samboeren: Overvant to antipatier

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Jeg er ikke så glad i fårekjøtt, unngår det helst, og jeg liker ikke øl. I går ble mine smakssanser utfordret og jeg overvant to antipatier, nemlig motstanden mot både fårekjøtt og øl. 

Vi hadde en date, samboeren og jeg. En middagsdate. Det har vi jo stort sett hver dag, og det er han som kokker og inviterer. Lørdagen var intet unntak, men forventningene var ekstra høye, siden kokken skulle lage en helt ny rett, som det dessuten var ganske mye arbeid med.

Annonsørinnhold

NÅ: Opptil 50% høstsalg hos & Other Stories 🍃

Først måtte han ut for å kjøpe gryte, en slik man kan putte i komfyren og langtidssteike/-koke mat i. I tillegg stod mørkt øl og fersk rosmarin på handlelista. Lammeskankene var kjøpt inn for et par uker siden, og fikk komme ut av fryseren og tine. De gledet seg til å endelig bli kokt og spist.

Jeg lå på lading på sofaen hele dagen mens Bjørn forberedte middagsdaten vår. Jeg hadde god utsikt til kokkens arbeidsområde, og etter hvert var det mange spennende lukter som rakk frem til nesen min. Det trigget nysgjerrigheten. 

Siden jeg ikke liker fårekjøtt så godt, har jeg klart å lure meg unna både fårikål og lammefrikasse i nærmere 30 år. Men jeg lovte Bjørn og meg selv at jeg skulle være åpen for at det kunne være godt. Med en slik god kokk og mange gode smaker inkludert, kunne det hende jeg ble positivt overrasket.

For å utfordre meg selv ytterligere bestemte jeg meg for å ta et glass øl til maten. Tenkte at øl som drikke måtte passe til ølbrasiert mat. Vanligvis får Bjørn ha ølet sitt for seg selv, så du kan tenke deg han ble overrasket over initiativet. Men for ikke å overdrive, valgte jeg et lite shotglass til ølet. Var uansett veldig fornøyd med å ha drukket et helt glass øl etterpå. Og maten smakte godt! Ikke supergodt, siden skepsisen satt fast i smakssansene, men mye bedre enn forventet. Og vi koste oss og nøt måltidet sammen. 

Bjørn har forresten blitt en supershopper. Etter bare én time kom han hjem med gryte til halv pris, diverse mørkt øl fra polet, klær til seg selv (3 for 2), og mat til helga.  Jeg er superimponert over alt han rakk å shoppe på den korte tiden, kanskje fordi jeg ikke hang med på slep. 😀 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Jeg mistet alt på bussen. Følte meg helt fortapt. Jeg hadde alle de viktige tingene mine i sekken som stod igjen på gulvet inne i bussen. Jeg skulle bare ut en tur for å hente noe, og gjorde det kunststygget å snuble ned i en gedigen søledam rett bak bussen. Sølevannet rakk meg nesten til halsen, og mens jeg kavet for å komme meg opp av det skitne vannet, kjørte bussen fra meg. Sjåføren skjønte sikkert ikke at jeg skulle være med videre, og så meg ikke heller. Muligens var det vanskelig å få øye på det lille hodet mitt i søledammen i speilene fra fronten av bussen. Det forundret meg egentlig at han kunne ha kjørt over denne digre søledammen, som så ut som den kunne være stor nok til å senke ei kiste med et lik oppi, uten å få hjulene nedi. 

Annonsørinnhold

Knalltilbud på populære HOKA

Jeg kom meg endelig opp av det ekle, brunfargede vannet, uten å svelge for mye av det, men var gjennomvåt. To klassevenner hadde dukket opp ved siden av meg, men de hadde ikke mulighet for å vente på meg, sa de. Det var første dag på nytt universitet, og de begynte å småløpe bort til gressplenen på den andre siden av gata i retning av studiestedet, siden de var sent ute. Jeg måtte løpe etter bussen. Innså at jeg ikke kunne følge etter dem, siden til og med adgangskortet mitt til studiestedet lå i sekken inne i bussen. Jeg håpet å ta den igjen på neste busstopp.

Jeg skal aldri bytte fra veske til sekk igjen! Eller i alle fall ha de viktigste tingene mine i ei veske i tillegg, kanskje ei fin veske som jeg ikke kommer til å sette ned på gulvet og glemme. I sekken lå lommeboka mi, mobilen og til og med husnøkler. Nå kom jeg meg ikke inn hjemme en gang, hadde ikke noe sted å dra. Jeg måtte klare å løpe bortover Moholtveien og ta den igjen. Det var sikkert mange studenter som skulle av og på ved neste busstopp.

Det som var enda flauere var at det stod igjen en kjempestor bag på bussen, som jeg hadde tatt med for en kjenning, og lovt å passe på. Oppi den lå mye dyrt utstyr til et musikkanlegg. Jeg fikk heldigvis til å ta bilde av denne baggen da jeg litt senere hesblesende stod utenfor bussen igjen. Men skulle du sett! Bussen kjørte fra meg enda en gang! Vel, nå hadde jeg i alle fall tatt bilde av den store baggen, så det kunne bli lettere å få den igjen om noen tok vare på den på hittegods ved endestasjonen. Nå gjaldt det å konsentrere seg om å nå igjen bussen for å få igjen sekken min.

Jeg var fortvilet. Kjente faktisk mer på fortvilelsen og stresset enn på at jeg var våt av sølevann fra topp til tå. Det var lenge siden jeg hadde løpt, og jeg ble svett av anstrengelsen. Det er ikke greit å måtte løpe så mye, og jeg tenkte på at jeg ikke kom til å tåle all løpingen men bli mye sykere etterpå som en følge av det. Men det fikk briste eller bære, for uten den sekken var jeg fortapt. 

Jeg kom på at akkurat denne bussruten noen ganger tar en sløyfe oppom et byggefelt før den kjører ned på hovedveien, så da kunne jeg kanskje avskjære den når jeg nådde opp dit. Endelig kom jeg opp til dette busstoppet, dvs der busstoppet skulle være. Nå var det et stort lokale med dempet belysning der i stedet. Jeg tenkte jeg kunne vente der inne, følge med fra vinduet på når bussen kom kjørende ned fra lia. Det var filminnspilling på gang, alt foregikk i rosa kulisser og rolig tempo. Jeg stilte meg ved en vegg mens jeg ventet på bussen.

Før bussturen hadde jeg vært på fest. Jeg kjente meg ikke igjen i dette  huset, men det var visst hjemme hos meg. Det var vi som gikk i samme klasse på videregående som hadde reunion, og jeg telte ca 15 personer. Det var bra oppmøte etter så mange år, syntes jeg. Jeg serverte pizza og drikke og alle koste seg. Gisle, interrailkompisen min, var der, men ellers var de andre litt mer diffuse. Etter en stund kom jeg på at jeg skulle vanne planter, noe jeg pleier å gjøre fredager. Klarte da å søle masse vann utover gulvet, og mens jeg bar den store planten mot der gjestene satt, sølte jeg sannelig vann utover meg selv også, slik at både klærne mine og føttene ble gjennomvåte. Det resulterte i at jeg måtte flytte på noen møbler og finne noe å tørke opp med. Men ikke før jeg hadde sølt et eller annet en gang til.

Jeg husker ikke så mye mer fra denne festen. Kanskje fordi festen var helt i begynnelsen av drømmen. Det var ganske deilig å våkne og skjønne at alt stresset og kravet bare hadde vært inni drømmen. Jeg kjente fortsatt på kaoset da jeg våknet, og var ganske svett av alt. Da var det godt å rope på samboeren og si fra om at jeg var klar for lørdagste på senga.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Det mest populære blogginnlegget denne siste uka har vært innlegget hvor jeg skrev om hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Jeg kunne selvsagt ikke skrive alt, dekke hele livshistorien min, for ingen gidder å lese til verdens ende. Men det ble noen avsnitt, og hele 17 bilder. Tusen takk til alle som leste og på den måten tok del i en liten del av livet mitt! Jeg smiler fortsatt helt rundt i takknemlighet for alle de hyggelige kommentarene. 

Om du ikke fikk med deg dette innlegget, kan du lese det her: Hvor er jeg fra?

Bildet over er fra Jerash i Jordan. Det var et utrolig spennende land å besøke.

Annonsørinnhold

NÅ: Opptil 50% høstsalg hos & Other Stories 🍃

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Ikke alle fortjener å bli kjent

Annonsørinnhold

NÅ: Opptil 50% høstsalg hos & Other Stories 🍃

med den virkelige deg.

La dem kritisere

den de tror du er…

Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

I går ble jeg irritert på meg selv, skikkelig irritert. Fordi jeg gjør noe, som gjør at jeg blir liggende med feber, utmattelse og verk i kroppen etterpå. Det er ingen andre som sier at jeg må, det er selvvalgt, og jeg gjør det for at andre skal ha det bra, bli glade og ha utbytte av det. Men det går ut over meg selv. Hele dagen går med til å mobilisere for å dra og gjennomføre, og så ligger jeg rett ut resten av dagen. Jeg har ingen fordel av det, bortsett fra gleden av å glede andre.

Men det går også ut over andre ting jeg kunne gjort, og det er dette som gjør meg irritert. Planen jeg hadde for i kveld må avlyses, fordi batteriene fortsatt er på minimumsnivå.  Batteriene vil ikke ta lading og den indre motoren fusker. Sånn er det, og jeg vet at det blir sånn. Det handler jo om at kroppen ikke klarer det hodet vil. Som regel godtar jeg, innser at kroppen ikke har kapasitet, men innimellom kan jeg bli irritert også. Da dreier det seg om irritasjon på egne vegne. For at jeg prioriterer feil, vil for mye, burde ha satt på bremsene, innsett min begrensning.

Selv om jeg begynner å bli eldre, har jeg fremdeles vanskelig for å finne bremsene og stoppknappen. På enkelte områder blir jeg ikke “klokere”. Det er bare kroppen som blir det. På bildet øverst var jeg 24 år, og ganske irritert. En ekskjæreste ville ha bilder av oss sammen, før jeg flyttet ut. Han ville sende bilder av oss til familien sin i et land langt borte. Etter at det var slutt, for å fortelle at han hadde funnet en kone. For en dust! Og jeg var ganske dust også, som lot han gjøre det, i stedet for å sette på bremsene og finne stoppknappen. Bildet øverst ble selvsagt ikke sendt. 

Annonsørinnhold

NÅ: Opptil 50% høstsalg hos & Other Stories 🍃

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Folket har talt! Det ble ny sko. Etter at jeg la ut innlegget Helt i oppløsning, var det tydeligvis flertall for at jeg burde kjøpe nye sko heller enn å ta med de gamle til skomaker. Jeg er sannsynligvis lett påvirkelig når det gjelder shopping, for nå har jeg vært på skobutikk og kjøpt meg nye joggesko.

Som du ser av bildet øverst, er det ikke så mye tvil om hva som var viktigst for hvilke sko jeg skulle velge. Fargepaletten går i oransje, men i lysere oransje enn de gamle. Jeg var veldig bestemt på at jeg ville ha hoka-sko, og fikk hjelp til å finne hoka som var gode å gå i. Løping har jeg sluttet med. Merkelig nok var ikke skoene så gode på foten som jeg hadde innbilt meg. Dermed måtte jeg over på andre merker.

Annonsørinnhold

NÅ: Opptil 50% høstsalg hos & Other Stories 🍃

Men først ville den blide og dyktige unge damen som hjalp meg på skobutikken, gjerne scanne foten min for å sjekke hva som kunne fungere bra for meg. Smart, og energibesparende, siden jeg slapp å tråkke gjennom hele skoutvalget. Hun viste meg oppbygningen til føttene mine på en skjerm, hvor hun også fikk opp størrelser. Nå vet jeg at begge føttene mine er like lange, men at vrista på den ene er litt høyere. Hælene og tærne er litt over middels brede, så da er det ikke rart jeg alltid står så stødig. 😀

Hvilke sko tror du jeg endte opp med? Prisen var egentlig ikke så viktig, siden jeg etter all sannsynlighet kommer til å bruke dem i mange år fremover. Da vil avskrivingen uansett gjøre dem ganske billige, fordi jeg sjelden går langt og dermed sliter lite på sko. 

Samboeren min mente at jeg kunne få ha de nye skoene i senga den første natta, siden jeg umiddelbart ble så glad i dem. Jeg tok dem på tvert vi kom hjem fra skobutikken, og beina sugde dem til seg, som om de skulle vært magneter. Etter at jeg hadde krøpet til køys, hadde jeg imidlertid i halvsøvne glemt å ta dem med inn på soverommet. Bjørn skjønte at dette ikke kom til å gå bra, at jeg kom til å savne dem og kanskje ende opp med mareritt om natta. Så han hentet dem og satte dem mellom senga og nattbordet. Da sov jeg godt. 🙂

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

I dag er det mye pomp og prakt i London i forbindelse med begravelsen til Dronning Elizabeth II. Gudstjenesten i Westminster Abbey startet klokka 12, og jeg var der. Sammen med den britiske kongefamilien, og andre kongelige og statsoverhoder fra hele verden. Jeg satt godt plassert i sofakroken min mens jeg fulgte med på TV-sendingen på NRK1. Sammen med millioner av andre TV-seere i hele verden.

Annonsørinnhold

NÅ: Opptil 50% høstsalg hos & Other Stories 🍃

I tillegg til å vise Dronning Elizabeth en siste ære, var det også en misjon for seremonien å samle mennesker fra hele verden. Først og fremst kongelige og statsledere, men også andre som har vært viktige i dronningens 96-årige liv. Dette er en historisk begravelse, og for ettertiden kommer vi kanskje til å si “Hvor var du da Dronning Elizabeth II ble begravet”. 

She devoted her life to serving her people, her dedication to the country and the constitution will never be forgotten, she was caring, listened to people, was loyal, had a sense of humour, was a peacemaker and people had an enormous respect for her – er noen av uttalelsene som kommer til å forbli i folks minner angående denne lengstsittende monarken. Hun kommer til å bli husket som en som hadde enormt mye å si for fellesskapet i Storbritannia. Begravelsen vil bli husket som svært høytidelig, finstemt og gjennomført med flott verdighet.

Etter seremonien i Westminser Abbey, ble kisten fraktet videre til Buckingham Palace og Hyde Park, og nå er den på vei til til Windsor Castle. Begravelsesgudstjenesten blir i Windsor om litt. 

Jeg var på Windsor Castle i 1986. Dro dit sammen med min gode venninne Mary. Flagget var oppe, noe som betydde at dronningen var til stede. Vi kikket opp mot vinduene, men så henne selvsagt ikke. Det var ganske tomt på uteområdet også. Dronning Elisabeth II bodde i store perioder av livet sitt på Windsor Castle.

Følger du begravelsen i dag?

We will meet again 👑

De to nederste bildene er mine egne, fra 1986, mens de øverste er skjermbilder fra NRK1.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Innimellom blir det lansert bloggutfordringer her på bloggplattformen, og nå har Strikkekjerring kommet med en fin utfordring til oss som blogger og andre som har lyst til å være med. Utfordringen går ut på å fortelle litt om oss selv, hvor vi er fra og hva vi bruker dagene til. Det har kommet mange nye bloggere på bloggplattformen, overført fra miniblogg, og det er spennende å bli kjent med de nye i blokkblokka. Og i tillegg bli bedre kjent med de man har vært “på besøk hos” jevnt og trutt.

Jeg har lest noen av de andres innlegg, og det synes jeg har vært artig, spennende og interessant. Nå er det min tur til å skrive et resymé av hvor jeg kommer fra, noe som også sier ganske mye om hvem jeg er. Det kan hende at du bør sette deg godt til rette om du vil lese, for selv om dette er et resymé, blir det vanskelig å begrense…

Jeg ble født på Rørvik en vinterdag i 1966 og bodde mine første leveår på et lite sted ytterst mot havet på ei øy i Trøndelag som heter Vikna. Der ble jeg tatt godt vare på av mora mi, mormora og morfaren min. Vi bodde på et småbruk, og livet var godt og ukomplisert for lille meg. 

Annonsørinnhold

Knalltilbud på populære HOKA

Da jeg var to eller tre møtte mamma en mann som hun giftet seg med. Det ble pappaen min. Vi flyttet til Trondheim, hvor vi først bodde i et gammelt og kaldt hus på Bratsberg, deretter i ei helt ny og varm leilighet på Risvollan. Jeg gikk første klasse mens vi bodde der, og var ei skikkelig hoppejente. Da vi året etter flyttet til Bodø, pga pappas jobb, begynte jeg på turn og troppsturn. Jeg ble også plukket ut til å være med på rytmisk sportsgymnastikk, og vimpel ble mitt favorittapparat. Der kunne jeg være kreativ og utfolde meg.

På skolen i Bodø ble jeg ertet. Jeg snakket ikke den rette dialekten, og ble stillere. Men trivdes på skolen. Ute i skolegården ble det mye hopping, tau og strikk, når jeg ikke løp etter gutter som ropte “trønder-trønder-trønder”. Det siste året på barneskolen slo jeg alle på brytestokken, kastet ned all utfordrerne, også guttene. Burde nok ha vært et talent som bryter.

Da jeg var 16, flyttet vi tilbake til Trondheim, nærmere bestemt til Kattem. Jeg begynte på videregående, fikk mange nye venner, samtidig som jeg beholdt de gamle i Bodø. Interessen for språkfag og andre kulturer ble større. Jeg hadde brevvenner fra hele verden, og engelsk, tysk og fransk var favorittfagene. Jeg reiste på interrailturer og verden begynte å åpne seg for meg. Men det var ikke før jeg flyttet til England som 19åring og måtte stå på egne ben, at jeg ble mer sikker på meg selv og samtidig mer åpen for det livet hadde å by på. Dette ble et spennende år, med mange nye utfordringer.

På bildet ovenfor er jeg ca 25 år. Gården til venstre i bildet er stedet jeg bodde til jeg var fem år. Nå bruker vi det gamle huset som feriebolig. Både døtrene mine og jeg har mange gode minner derfra. På bildet under er de to prinsessene mine og jeg på Leka. Nå er de 23 og 24 og voksne. Begge studerer, ei i Drammen og ei i Italia, så det er ikke så ofte vi møtes. Takk og pris for internett, som gjør det mulig å være en del av livet deres i tide og utide! 😀 

I tillegg til de to søsknene jeg har vokst opp sammen med, har jeg tre søsken som bor på Vikna. Disse tre er barna til min biologiske far. Jeg fikk ikke ha kontakt med denne delen av familien min under oppveksten. Faktisk møtte jeg ikke disse søsknene før jeg var nærmere 30, da de tok kontakt med meg. De har nå blitt en viktig del av livet mitt, og jeg kan kjenne meg igjen i dem både mht utseende og væremåte. Det er interessant hvor mye gener spiller inn. 

Siden jeg var ung, har jeg vært glad i å danse, og jeg var dronning på byen helt til jeg passerte 40. Da satte helsa en brå stopp for dansegleden. Det ble slutt på å danse hele natta. Det ble også en brå stopp for alt som heter trening, noe som har vært en stor del av livet mitt. Turn, jazzballett og fotball da jeg var ung, deretter karate og kung fu. I tillegg til løping og sykling. De senere årene har jeg heldigvis funnet en treningsform som passer meg, nemlig tai chi. Tai chi gir meg masse glede og er viktig for å opprettholde noe balanse og gjennombevegelse for en kropp som ikke fungerer optimalt.

Reising har vært en stor del av livet mitt, og er det fortsatt. Tidligere var det interrailturer, sammen med noen eller alene, sydenturer, og turer til mer eksotiske reisemål. Jeg har fortsatt en drøm om en dag å komme meg til Machu Pichu, men inntil videre tillater ikke formen det. Imidlertid er jeg så heldig å ha en fereieleilighet i Spania, på Costa del Sol. Dit har det blitt mange fine turer, og jeg er veldig glad for å ha denne muligheten. 

Nå ser det sikkert ut som jeg bare har reist hele livet. Det er ikke helt riktig. Jeg har også studert masse, flere år enn jeg klarer å telle. Og jeg har hatt mange jobber. Begynte å jobbe allerede som 14åring, og det ble jobber i butikker, på lager, restaurant og vaskejobber. Deretter jobbet jeg som lærer på barne- og ungdomsskoler. Den siste lærerjobben jeg hadde var på sykehusskolen i Trondheim, hvor jeg underviste mest elever på ungdomstrinn og i videregående, i tillegg til at jeg jobbet som spesialpedagog på avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering. Dette var en jobb jeg trivdes veldig godt i, og det var trist å måtte gi den opp da jeg ble syk og etter hvert ufør. Jeg har et par frivillige jobber nå, som vakt på støttetelefonen for ME-foreningen, og dessuten som pedagog halvannen time i uka på voksenopplæringen. Det gir mye tilbake! 

På lærerhøyskolen i Trondheim møtte jeg Bjørn. Det oppstod søt musikk, men det ble ikke oss den gangen. Vi hadde begge et samboerskap bak oss, og av ulike grunner skiltes våre veier. Jeg fikk ny samboer, deretter enda en, som jeg giftet meg med og fikk to barn sammen med, og så enda en samboer. Jeg har hatt lange forhold, men alltid gått videre. Jeg rakk også å bygge to hus, med to av disse mennene. Kanskje var det skjebnen som ville det slik at jeg skulle møte Bjørn igjen. Hadde vi blitt kjærester den gangen på lærerskolen, hadde vi sikkert ikke vært kjærester og samboere nå. Han har alt jeg vil ha hos en mann, og mer til. Jeg er så utrolig heldig og lykkelig for at det ble oss til slutt! Nyere bilder av denne flotte og kule typen finner du i haugevis ellers i bloggen. 😀

Tilbake til hvor jeg kommer fra. Jeg har bodd mange steder, reist mye, og på mange måter føler jeg at jeg ikke har røtter noe bestemt sted. For et par år siden hadde jeg et “oppgjør” med meg selv i forhold til hvor jeg egentlig er fra. Jeg har bodd flest år i Trondheim, men det er likevel på Vikna jeg har røttene mine. Det er der jeg er født, og det er der alle mine tre foreldre kommer fra, mamma, stamfar og stefar. Jeg har også røtter på Leka, siden oldeforeldene mine og mormora mi kommer derfra.

For ca fem år siden dro jeg til Flosand der mora til morfaren min kom fra, altså oldemor på den andre siden av morsslekta mi. Det var en spesiell opplevelse, siden jeg på en merksnodig måte føler at hun er min stammor, at vi er forbundet. Morfaren min har også en spesiell plass i hjertet mitt.

Det ble litt hopping frem og tilbake i tid i dette innlegget. Jeg kunne sikkert ha skrevet til verdens ende, men kanskje trenger du en kopp kaffe eller te nå? Det ble mye fra tidligere tider i livet mitt. Litt tilfeldig også, siden det var disse albumene jeg plukket ut fra hylla. Noen hemmeligheter må jeg nok ha for meg selv, og kanskje er ikke alt like interessant uansett. Nå er det på tide å avslutte skriving og bildeinnlegg, og jeg håper at du syntes det var ok å være med på denne reisen i livet mitt. 😉 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Hei på deg! 😊 I dag stikker jeg bare innom for å ønske deg en god dag!😉

Jeg har fått en bloggutfordring som handler om hvor jeg kommer fra og hvem jeg er. Siden jeg har ganske lang fartstid her på jorda, krever dette litt tankearbeid. Ikke fordi jeg ikke vet hva jeg skal skrive om, men fordi det er så mye å skrive om, så da blir jeg nok ikke ferdig i dag. I tillegg må jeg finne frem noen gamle bilder. Jeg har 30 gamle fotoalbumer, så det er litt å velge i…

Annonsørinnhold

Blir raskt utsolgt: De beste spiselige julekalenderne i år

Planen er å lage ferdig dette neste innlegget i løpet av morgendagen. Det kommer også litt an på formen, for i dag har jeg vært på en liten shoppingtur, noe som medfører litt “nedetid”. Det er forresten ikke så ofte jeg shopper, så det var godt å få brukt litt penger 😀 

Bildet av meg øverst er tatt i Engesvik, der jeg bodde som lita. Fremkallingsmåneden er desember 1967, så da vil jeg anta at dette var ca tre måneder før jeg fylte to år.

Håper dagen din blir glitrende flott! 😀 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂