Jeg hadde kjørt jentene til togstasjonen. De skulle på shopping og sightseeing i Malaga. Det ville nok bli noen skritt på dem i løpet av turen, så da slapp de i alle fall å slite seg ut på de to kilometrene til togstasjonen i tillegg. Jeg glemmer litt at de er unge og spreke, og tåler noen skritt ekstra. Men det er fint å skjemme dem bort litt også. Jeg skulle slappe av hjemme i leiligheten. På returen fra togstasjonen kom jeg på at jeg skulle ta en svingtur ned til havet, en avstikker hvor jeg ikke hadde vært tidligere.
Avstikkeren var ikke så lang, kanskje 100 meter lenger ned, men der åpenbarte det seg en flott utsikt. Jeg bevilget meg noen minutters påfyll av idyll her og tok bilder i alle himmelretninger. Middelhavet fikk bli med på alle bildene. 😊
Kanskje bidrar disse bildene til at du gleder deg enda litt mer til sommer og varme? Dattera mi og de to venninnene hennes som er i Spania sammen med meg nå, har stranddag i dag. De tok med nistepakke, drikke og en stor bag med standleker, så de har nok en super dag. Jeg har ladedag på terrassen, og har det også som plommen i egget. 🤗
Ok, så får jeg ta med et bilde uten havet også fra gårsdagens avstikker. Himmel og hav hører jo sammen. 😊
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂 Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)
Som jeg nevnte for et par dager siden her i bloggen, er det alltid noen utfordinger som venter meg når jeg kommer til Spania. Denne gangen var det ingen innbrudddstyver hverken i form av møll eller kakerlakker, varmtvannstanker fungerte, og det gjorde også alt av elektriske apparater og installasjoner. Bilen startet på første forsøk, etter å ha stått i flere måneder alene i en mørk garasje. Klok av skade har jeg begynt å koble fra batteriet når jeg reiser hjem til Norge, siden jeg ved flere anledninger har kommet til flatt batteri. Sånt blir det mye styr av. Det nye vannsrensesystemet på kjøkkenkranen har imidlertid tatt pause, siden vi ikke får skrudd av den delen vi skal skifte filter i. Så da er det tilbake til å kjøpe flaskevann. Internett via ruteren har ikke virket, og jeg måtte faktisk helt til India for å få i gang wifi. Hvis du vil lese om wifi-styret jeg har hatt de siste to dagene, kan du lese videre… 😉
Det tok ganske nøyaktig to døgn før det ble fikset. Jeg synes det er knotete å skrive på mobil. Liker tastaturet på laptopen bedre. Da jeg ankom for to dager siden, satte jeg i kontakten til ruteren og forventet at alt skulle være i orden. Det var i skjønneste orden da jeg forlot det i høst. Da jeg ikke fikk wifi på hverken laptop eller mobil, prøvde jeg trikset med å ta ut ledningen, vente, restarte… Men det funket ikke. Prøvde også å sjekke innstillinger, men med minimal datakunnskap, var det ikke mye jeg kunne gjøre. Fikk også support hjemmefra, men Bjørns magiske fingre var for mange mil unna. Ganske nøyaktig 400 mil, faktisk.
Neste dag prøvde jeg på ny. Ungdommer er jo storforbrukere av data, og gjestene mine måtte selvsagt tilfredsstilles også. Nope, jeg klarte fortsatt ikke å trylle. Ringte Telenor. Fikk snakke med ei voksen dame der, som fikk meg til å løpe hit og dit, ta briller av og på, sjekke simkort, koder og tall, og til slutt skulle visst alt være i orden. Om fire timer ville wifi være oppe og gå igjen, sa hun. Hun sa dessuten at simkortet hadde blitt frakoblet sist jeg var i Spania. Det må ha vært gjort av Telenor-kisen jeg snakket med som bare skulle endre abonnementet til mindre GB da jeg dro hjem til Norge sist. Han har sikkert misforstått. Uansett trodde jeg at ting var i orden igjen nå.
Da det slett ikke var i orden dagen etter, ringte jeg Telenor igjen. Fikk snakke med en ung fyr på teknisk avdeling som ikke forstod problemet, og han satte meg da over til ei ung dame. Hun skjønte ganske fort hva som var problemet, men sa at siden modemet ikke var kjøpt hos dem men hos Power, måtte jeg kontakte tp-link og be om assistanse. Evt. kunne jeg google… Jeg fikk et telefonnummer av den unge damen på Telenor, som tross alt kanskje var inne på noe. Det hun sa, hørtes sannsynlig ut. Hun mente at roaming måtte skrus på inne i selve ruteren, og at dette måtte skje via en IP-adresse. Phew! Jeg så ikke for meg at jeg skulle begynne å skru opp ruteren og fikle med noe inni der. Noe jeg trodde, før alt begynte å skje i riktig rekkefølge.
Og det skjedde da jeg ringte tp-link på telefonnummeret jeg fikk oppgitt. Først måtte jeg via diverse trykk ditt og datt tall for å få hjelp med det eller det. Alt ramset opp av indisk-engelske stemmer i rasende fart. Til slutt valgte jeg nummer 4 på én av opplesningsrekkene. Fikk da snakke med en grundig mann som het Alvin. Til å begynne med forstod vi ikke hverandre, og jeg tenkte at dette ordner seg aldri i verden. Men der tok jeg skikkelig feil! Alvin var både dyktig og tålmodig, og veiledet meg gjennom prosedyrer både på ruteren og via laptopen. Da han fikk navn og modell på ruteren, og ba meg skrive inn ei IP-adresse i adressefeltet, begynte det å skje ting. Roaming i ruteren var ikke skrudd på, så da jeg gjorde dette, altså via pc, ordnet alt seg!
Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg kunne skrive inn blogg.no i adressefeltet og jeg var på nett igjen! Det samme skjedde på mobilen! Fantabulastisk! Helt utrolig! Alvin fikk mange godord. Han dementere at han var en engel, men var nok ganske fornøyd med at jeg var så glad og takknemlig, og spurte forsiktig om hvorfor jeg ikke hadde kontaktet dem tidligere for å få fikset problemet. Alt er jo enkelt når man får tak i de riktige personene til å fikse og ordne ut. Det gjelder å ikke gi seg! 😀
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂 Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)
Jeg våknet av at to menn pratet høyt rett utenfor. Det hørtes ut som de var ute på terrassen min. Først skjønte jeg ikke hvor jeg var, men da jeg slo opp øynene og kjente igjen soverommet mitt i Spania, demret det… Uten at jeg forstod hvorfor noen hadde klatret opp på terrassen min… Jeg satte beina i gulvet, smatt inn i en kjole, gløttet ut på terrassen. Ingen der. Så jeg åpnet døra og gikk ut i sola. To spanjoler ropte til hverandre. En av dem stod på bakken, mens den andre hang i toppen av en palme.
Har du sett hvordan palmetrær blir tørre, og får gule og brune inntørkede bladet, spesielt nederst? I dag tidlig var jeg vitne til hvordan palmebeskjæring foretas.
Da de to spanjolene gikk løs på en ny palme, fikk jeg med meg hele palmebeskjæringen. Palmene hadde ikke mye den skulle ha sagt, og det ene palmebladet etter det andre dalte ned til bakken. Apekattmannen viste ingen nåde. Alle palmeblader som viste tegn til tørrhet inne ved stammen, fikk unngjelde. Noen effektive minutter senere, var han ferdig, og apekattet seg raskt ned til bakken. 🤗
Ser du noe blått inni der?Nå ser du sikkert mannen i den blå skjorta?Våronna snart overståttFerdig beskjært palmeApekatten på vei ned
Når en palme er ferdig beskjært, er det noen få palmeblader igjen i toppen. Rett under bladene ser stammen ut som en ananas. 🍍
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂
Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)
Jeg ble så svimmel at jeg holdt på å falle i bakken. Stod opp halv to i natt for å ta imot jentene. Jeg hadde hatt en lang reisedag selv, og i tillegg vært ute og handlet mat til de skulle komme. Da det ikke hjalp å lene seg inntil veggen, tok jeg med svimmelheten min og fant senga igjen. Men det gikk helt fint, for jentene har vært her før, er kjent, og i en svusj var senger redd opp og det gikk ikke lang tid før alle sov søtt. 🤗 Vi hadde reist fra vinter i Trondheim, Drammen og Oslo til sommer i Spania. 🤩
Jeg rakk å få med meg siste rest av solnedgangen
Det var 19 plussgrader på terrassen da jeg våknet. Nå midt på dagen er det 23 i skyggen. Det første jeg gjorde etter oppstandelsen, var å tappe tom varmtvannsberederene. Det har stått tomt i leiligheten en stund, og da kan det ha utviklet seg legionella i vanntankene. Sjansen er liten, men jeg har opplevd det tidligere. Ikke her i Spania, men i huset vi bodde i på Heimdal. Det ble masse styr, og dyrt, men alt ble heldigvis dekt av forsikringen, siden elektrisetsverket var ansvarlig for det jeg i ettertid har omtalt som “trafoskandalen”.
Det er alltid et eller annet å ordne ut i når jeg er her nede. Jeg var spent på hva som ventet meg denne gangen. Det meste ser ut til være i orden. Wifi virker ikke, men det skal visstnok komme i orden om et par timer. Litt styr ble dette også, men det er greit med alt som det fins en løsning på.
Jeg oppdaget sopp på alt av kjøkkenredskaper i gummi. De har jeg nå satt på vask i oppvaskmaskina, og i tillegg vasket gjeldende skuff i klorvann. Puh! Veldig greit med en hviledag for å gjøre ingenting, ja. 😂
Husker du at jeg skrev om min redsel for å miste kofferten på reise? Du finner innlegget her: Kofferter på avveie. Vanligvis tar jeg helst med en liten koffert ombord, for å unngå at kofferten kommer på avveie, men i går sjekket jeg inn en stor koffert. Tror du den kom ut på rullebånd 35 sammen med de andre koffertene fra samme fly? Nope. Men jeg har vært ute en vinterdag før og gikk for å sjekke noen andre rullebånd, som man må gå gjennom en sluse for å komme til. Der har det nemlig kommet kofferter fra norske fly tidligere. Og der lå den og ventet på meg på bånd 31, gitt! 😁
Kofferten lå på et annet bånd
Men NÅ venter solstolen og sola ute på terrassen! Jentene har smurt seg baguetter og dratt på stranda. For en herlig dag! 💛
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂 Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)
For en stund siden postet Hverdagsmagi et innlegg om hva som gjør henne glad, samtidig som hun utfordret andre til å gjøre det samme: Utfordring: 3 ting som gjør meg glad! Hjelpe meg, tenkte jeg, hvordan i all verden skal jeg klare å begrense meg til bare 3 ting? Det er mange ting jeg er glad for, og lista kan sikkert bli milelang! Men om jeg BARE får tre, må det oppsummeres med:
At jeg er så heldig å ha mange fine folk i livet mitt, spesielt de to døtrene mine og samboeren min!
At jeg har tak over hodet og mat på bordet!
At muligheter er viktigere enn begrensninger!
Akkurat i dag er jeg veldig glad for at mine muligheter er større enn mine begrensninger. Om jeg hadde satt meg ned og vært frustrert over alt som blir vanskelig og begrensende på reise, heller enn å fokusere på tilrettelegging og muligheter, hadde jeg ikke vært på vei til Spania i dag.
Mulighetene som gjør at jeg kan få en lettere reise, er å ta en taxi hjemmefra direkte til flyplassen, i stedet for å ta flybuss og i tillegg gå et stykke for å komme til busstoppet. Jeg kan få assistanse (bli kjørt) på mellomlandingen i Oslo, slik at jeg slipper å gå lange avstander. Dessuten kan jeg ta taxi mellom flyplassen i Spania og leiligheten min der. Alt i alt, vil jeg spare massevis av krefter på disse mulighetene, slik at jeg kan ha litt overskudd til å dra ut og kjøpe mat på nærbutikken i kveld. Evt. kan jeg bestille matlevering på døra. I tillegg vet jeg at jeg har muligheten til å gjøre absolutt ingenting i morgen, utenom å hvile.
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂 Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)
Det var kanskje ingen bombe at alt ble avlyst denne uka. Etter at vi kom hjem fra fire flotte dager i Irland søndag for ei uke siden, har jeg vært nødt til avlyse det ene etter det andre, som en slags straff for alt jeg fikk av opplevelser og eventyr i løpet av Irlandsturen. Det er slik det fungerer når man har ME. Man mobiliserer og kan gjøre en del, og adrenalinet som produseres i kroppen, får oss til å klare mer enn til vanlig. Man overser smerter, feber og andre signaler fordi man vil så mye mer enn det kroppen egentlig tåler.
Jeg klarte å gjennomføre de to timene på jobb på voksenopplæringa på mandag, men så raste hele korthuset sammen. På daværende tidspunkt hadde jeg fortsatt et håp om å få bygd det opp igjen i løpet av uka. Imidlertid måtte jeg avlyse det ene etter det andre, siden kroppen ikke syntes byggverket var sterkt nok til å klare noe av det jeg ville. Onsdag måtte jeg innse at jeg ikke var frisk nok til å dra på tai chi-trening, torsdag måtte jeg avlyse et besøk som jeg hadde gledet meg til lenge. Fredag var jeg “helt kjørt” etter å ha vært ute i gangen for å ta bilder til Frodiths hemmelige utfordring. Da var det bare å innse at helgas samling med Master Bolaffio måtte klare seg uten meg også. Jeg hadde håpet å klare én av de to tai chi-øktene med den dyktige italienske kampsportmesteren. Men om jeg skal klare å komme meg til Spania over helga, må jeg rett og slett ligge mest mulig på lading. Bildet over er fra en tidligere treningssamling med Bolaffio.
Men jeg angrer ikke på noe. Bjørn og jeg hadde det helt fantastisk på Irlandsturen. Jeg ville ikke vært bryllupet og alle de de andre fine opplevelsene og samtalene foruten. Jeg visste godt at jeg kom til å bli veldig tappet for energi, men håpet at det ikke skulle bli så ille. I grunnen er jeg heldig, for det kunne blitt enda verre. Noen ME-syke blir så dårlige av å overdrive aktiviteter at de blir sengeliggende i flere måneder eller år etterpå. Jeg er heldig som ikke har blitt totalt sengeliggende, som kjenner at jeg kan ta lading, tross alt.
Jeg gruer meg for en lang reise igjen i morgen. Fordi jeg vet at det blir krevende. Jeg gruer for at kreftene vil tappes, for å bli veldig utmattet, å ikke klare. Men jeg gleder meg til sol og varme, til å tilbringe tid med herlige, gode, snille mennesker. Og to av dem er det kjæreste jeg har, nemlig døtrene mine. ❤️
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂 Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)
Hvem befinner seg bak maska? Tror du på meg når jeg sier at det er meg? Kan du stole på meg, når jeg gjemmer meg bak ei maske? Kan du stole mer på meg om jeg tar av maska? Blir jeg en annen da? En som du kan stole mer på?
Kan vi egentlig stole på de som bærer masker? Ei maske kan være synlig i form av en rekvisitt, som den jeg har på. Men ei maske kan også bæres usynlig, som en fasade. Mange skjuler sitt sanne jeg, kanskje i form av et påtatt smil, eller forholder seg mimikkfri. De har tatt på ei maske som ikke røper tanker, ord, meninger, smerter.
Slike masker bruker vi for å skjule sannheter, for at andre ikke skal skjønne hva vi tenker og føler, for å skjerme oss selv eller andre for ubehageligheter. Noen tar på seg masker ut fra den settingen de befinner seg i, og varierer mellom en maske på jobb, en annen når de er med venner, og kanskje en tredje i samspill med ukjente. Man kan være redd for å avsløre noe ved seg selv, og føle behov for å trygge seg selv.
Det lå en konvolutt og ventet på meg i postkassen. Konvolutten inneholdt “hemmelig-utfordringen” fra Frodith. Hun har sendt ut 18 konvolutter til oss som takket ja til å være med på hennes utfordring uten å vite hva den innebar. Dette var mitt bidrag. HER er de andre bidragene: 🙂
Sverdet på de to siste bildene er det samboeren min som har spikket til meg. Jeg brukte det litt for å øve hjemme i forbindelse med at vi hadde sverdtrening på tai chi for en stund siden. Jeg ser nok ikke så skummel ut, eller? Naboene hadde kanskje blitt litt forfjamset om de hadde oppdaget meg i denne tilstanden ute på gangen. 😀
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂 Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)
Der kom den, faktisk. Jeg trodde at det kanskje var Posten som hadde rotet bort noe igjen, slik de hadde gjort med Heidisverden sin sending, og to viktige brev jeg sendte for to måneder siden også. Eller at det ikke var meningen at jeg skulle få noen overraskelse. Slo meg derfor til ro med det, og ville ikke lage noe hurlumhei av den grunnen. Men så kom det en melding fra eierne av huset vi solgte for over to år siden, med bilde av konvolutten du ser over.
Jeg skjønte straks hva dette måtte være. Nemlig en liten “premie” fra Utifriluft etter at hun la ut utfordringen i bloggen sin om å sende inn bilder som var IDYLL. Noe av det morsomste med å operere i bloggosfæren, er alt det morsomme andre bloggere finner på. Som denne utfordringen fra Margrethe: Er du klar for idyll.
Konvolutten fra Utifriluft hadde halvveis blitt revet i to og var dessuten åpen langs den ene enden. Men innholdet var intakt, pga. plastposen, som hadde blitt satt på av Posten. Og nå er det visst meningen at jeg skal kose meg med en kopp kakao i en oransje turkopp. Oransje er for øvrig favorittfargen min. Tusen takk, Margrethe! 😊
Om du kikker innom det gamle innlegget Turmat fra bloggvenn, vil du skjønne at Margrethe og jeg hadde en plan om å få oppdatert henne om min nye adresse før hun fant på nye sprell. Den kontrakten har vi visst glemt begge to, men nå har vi begge fått en ny sjanse, hihi 😀
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂 Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)
Den siste dagen før hjemtur fra Irland tok våre venner Mary og Kevin oss med på en tur rundt omkring. Først hjem til dattera Tove og hennes ektemann Shane, deretter på pub i Longford for å spise og se rugbykamp, og til slutt innom pubben på hotellet vårt i Rathowen. Vi måtte jo feire at Irland var blitt verdensmester i rugby! 😀
Hvem vinner? Irland eller England?
Det meste dreide seg om rugbykampen denne dagen. Irland skulle spille mot erkerivalen England, og sterke følelser var i sving. For mine øyne fortonet kampen seg som en kjempelang slåsskamp mellom bøllestore, sterke menn med nakker tykke som på okser. Den avlange, spretne ballen ble kastet og sparket frem og tilbake mellom irer og engelskmenn, når ikke en av spillerne fant det for godt å løpe med ballen mot brystet i retning der de skulle skaffe laget sitt poeng. Den som gjorde forsøk på å løpe over banen for å skaffe poeng til laget sitt, prøvde ofte å løpe gjennom motstanderne, eller mellom to kraftige motstandere, med hodet først. Nesten som når en baby fødes. Hvis bare hodet kommer gjennom, kommer skuldrene og resten av kroppen etter… 😆
Dette var min første rugbykamp, så jeg forstod kanskje ikke så mye av spillet og reglene. Likevel var det spennende å følge med, og kult å se de sterke karene kjempe. Hvis Irland vant, ville de bli verdensmestre i denne seks-lands-turneringen. Irland lå under til å begynne med, men irene tok innpå, for deretter å lede. Da ble det liv på lokalt. Jeg skvatt høyt hver gang høye kamprop runget gjennom Longford Arms. Til slutt ble jeg med og klappet ivrig da Irlands seier var endelig. Juhu! 😃
Seierherrene! Dette var en viktig seier for Irland!Friends in crimeMary and IMary and IBildet er tatt fra utsiden av Longford ArmsInne på Longford Arms
Da vi gikk ut på parkeringsplassen etterpå, ble vi møtt av stengte utganger. Høye gjerder av metall i kveldsmørket virket ikke så vennligsinnede. Kevin gikk inn til en resepsjon for å be om hjelp, men kom ut igjen med beskjed om at vi var “fucked”. Han hadde selvsagt ingen intensjon om å overnatte inne på parkeringsområdet og sa at han ville kjøre rett gjennom porten for å få oss ut. Mary ble skremt da han kjørte i vill fart mot porten, som på mystisk vis åpnet seg. Sikkert ikke helt tilfeldig 😂
Etter et par avskjedsdrinker på pubben på hotellet vårt, var det på tide å pakke kofferter. Bjørn var i seng først. Jeg tok en ekstra svingom innom badet, for å sjekke om alt stod bra til med toalettet. Noe merkelig bobling fra den kanten var litt foruroligende. Jeg trykte på skyll-ned-knappen, som skulle vise seg å ha blitt forvandlet til en skyll-ut-knapp. Vannet steg, og begynte å strømme utover gulvet i strie strømmer. Helt supert at vannet var rent… Men slik kunne det uansett ikke fortsette.
Jeg hoppet inn i en kjole og et par støvletter og gikk ned til resepsjonen. Ringte for sikkerhets skyld på klokka to raske ganger. Resepsjonsdama, som benytter enhver anledning til å trimme på dansegulvet, kom heseblesende mot meg. Hun hentet raskt en kollega og de to damene formelig dyttet meg tilbake opp trappa foran seg, for å raskt ta tak i problemet. Dame nummer to åpnet og stakk hånda ned i sisternen, trykte deretter på et eller annet slik at vannet stoppe å renne utover gulvet, og de to løp etter en haug med håndduker, mens jeg reddet koffertene våre opp i høyden.
Mr. Feerick himself kom også inn på badet for å sjekke hva som stod på. Bjørn kjente han igjen fra et bilde som eieren av stedet, og den gamle mannen håndhilste på de to uheldige gjestene.
Heldigvis gikk skifte av rom ganske smertefritt. Vi hadde jo allerede pakket. De to damene fra pubben/resepsjonen ville absolutt gi oss noe å drikke som plaster på såret, og for the inconvenience, så da ble det en Guinness på Bjørn og ei stor kanne te til meg midt på natta. 😀
Blå himmel til hjemturen
Og litt over åtte neste morgen stod vi klare med koffertene for å bli plukket opp av buss nr. 23, som skulle frakte oss til flyplassen. En shamrock vi fikk i gave fra Mary og Kevin fikk vi også smuglet med i en av koffertene. Nå står den midt på stuebordet hjemme i Trondheim og minner oss om en opplevelsesrik, herlig tur til Irland. We’ll be back!☘️
En shamrock fra våre venner i Irland
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂 Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)
I går skrev jeg om den lille landsbyen Rathowen som ligger på landsbygda i Irland. Da vi ruslet et par hundre meter ned hovedgata, la vi merke til ei stor steinkirke et par steinkast unna. Dit ville jeg! Beina bar meg lydig bortover stien, og Bjørn fulgte på.
Jeg ser for meg at dette ville vært en fin setting for en skrekkfilm. Både området, omkringliggende bygninger, miljøet og atmosfæren ville vært helt perfekt. Jada, innrømmer at jeg kan ha litt i overkant vill fantasi innimellom. Men synes ikke du også at den gamle steinkirka beliggende i et ganske uvirkelig og forlatt landskap, var spennende og litt spøkelsesaktig. Hele området fremstod som temmelig mystisk, gåtefullt, skummelt, merkelig uforklarlig og fullt av hemmeligheter fra tidligere tider. Hadde dette vært sent på kvelden, ville jeg sikkert tatt beina på nakken om noen hadde sagt “bø”. Jeg ser for meg at dette må være det perfekte sted å sette seg ned for å skrive spøkelseshistorier, om ikke annet! 😀
No shooting!Ut på tur = Aldri surIngen vei, bare en sti bort til kirkaKommer vi oss inn gjerdet, tro?Velkommen til en skummel kirke i Rathowen!Kirka i Rathowen
Det var ingen kjørevei bort til kirka. Bare en smal traktorsti. Vi fikk åpnet grinda med et knirk, klatret over noen gresstuster og mellom noen gamle steinstøtter. Det var ikke så mange gravsteiner, kanskje 20 i alt. Sannsynligvis familiegraver. De store kirkegårdene ligger ofte et godt stykke unna kirkene i Irland.
Kanskje sitte her og skrive manus til en skrekkfilm?
Liker du å lage skrekkelig skumle historier? Kunne du ha laget manus for en skrekkfilm ut fra noen av bildene og stemningen disse bildene skaper hos deg? På bildet under ser jeg skrekkelig sliten ut, som om jeg skulle vært våken og gjemt meg for zombier og andre nifse vesener ei skrekkelig skummel natt. 😄
Skrekkelig sliten Kari utenfor den skumle steinkirka
Hvis du ikke leste det forrige innlegget jeg skrev om Rathowen, kan du lese det her: Hva har Rathowen å by på?
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂 Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)
