Har du noen gang tenkt over at det kan lukte annerledes på ulike arenaer. For eksempel i et klasserom eller en gymsal på en skole? Forbinder du spesielle lukter med din egen skolehverdag fra da du var liten? Fra da du var student? Kanskje minner lukten av matpakker, svett ost og salami, blyanter, viskelær og bøker, våte klær, eller naturfagsrommet deg om spesielle hendelser eller en svunnen hverdag, noe som var?
Samboeren min er lærer, og tidligere denne uka skulle han på tur sammen med kollegaer og elever. Tilfeldigvis gikk turen ned til fjæra nedenfor der hvor vi bor. Jeg benyttet sjansen til å få være litt sosial (på avstand) og suste nedover på Elvis for å få litt lukt av skole. Det var selvsagt mer lukt av sjø der nede, men likefullt fremkalte en time i selskap med skolemiljøet lukter fra en svunnen tid.
Blant elevene fantes det noen svært kreative sjeler. En av guttene lurte på om det gikk an for ungdommer å kjøre moped på sjøen. Den samme gutten spurte meg også hva jeg ville gjort om naustet nede ved sjøen hadde vært en diger tarantella. Jeg kom ikke på noe annet smart å si enn at da ville jeg nok løpt ganske fort bort derfra.
Det er superlenge siden jeg jobbet i et miljø sammen med pedagoger og hadde egne elever, og det føltes oppfriskende å få skravle litt med skolefolk igjen. Noen ganger savner jeg veldig å kunne jobbe som lærer. Jeg hadde en meningsfylt, givende og utfordrende lærerjobb. Etter at jeg ble ME-syk trodde jeg lenge at jeg etter hvert skulle bli frisk og komme meg tilbake i jobb igjen. Etter som årene går, og jeg ikke opplever noen bedring, har jeg imidlertid innsett at det ikke kommer til å skje.
Fornøyd etter en “skoletime” / Happy face after an hour with school people
English:
Have you ever thought that it can smell differently in various settings? For instance in a classroom or a P.E. class at a school? Do you associate particular smells from your own days at school as a child? From your days as a student? Maybe the smell of packed lunches, sweaty cheese and salami, pencils, rubbers and books, wet clothes, or the science room remind you of special events from bygones, something that belongs to the past?
My partner is a teacher, and earlier this week he joined his colleagues and pupils on a seaside excursion. Incidentally, they planned to go to the seaside just below where we live. I took the opportunity to be a little social (from a distance) and rushed down on my Elvis to get a feeling and smell of school. Naturally, the smell of sea was more prominent down by the sea and yet, an hour in the company of school atmosphere evoked smells from a bygone era.
There were some pretty creative souls among the pupils. One of the boys wondered if it would be possible for teenagers to drive a motor bike out at sea. The same boy asked me what I would do if the boathouse down by the seaside had been a huge tarantella. I couldn’t think of anything smart to respond to that so I just said I’d probably run very fast in the opposite direction.
It’s been a really long time since I worked in an environment with teachers and had my own pupils, and it felt refreshing to chat with educators again. Sometimes I miss being able to work as a teacher very much. I had a meaningful, rewarding and challenging teaching job. After I became ill with ME I thought for a long time that I would eventually recover and get back to work again. However, as the years go by and I don’t experience any recovery I have realized that it’s not going to happen.
Hvis du kjenner meg eller har fulgt med i bloggen min en stund, har du sikkert oppdaget at jeg prøver mye forskjellig for å oppnå bedre helse, både av behandlinger og kosttilskudd. Det siste tilskuddet jeg har lagt til i kostholdet mitt er det jeg kaller “sølevannet mitt”, mest fordi det ser ut som sølevann. Men navnet jeg har gitt dette tilskuddet er ikke helt tilfeldig. Det består nemlig av humiske stoffer og inneholder dessuten mineraler fra 60 millioner år gammel jord.
Sølevannet, som selvsagt også har et formelt navn, har gjort underverker for magen og tarmen min. Jeg har tatt et fantastisk omega 3-produkt i mange år, som har dempet betennelser i kroppen min generelt, også i tarmen. Nå har i tillegg sølevannet blitt en favoritt i kroppen min. Jeg har drukket sølevannet i snart to måneder, og det har hjulpet ytterligere på min kroniske tarmbetennelse og magesmertene. Mesteparten av immunforsvaret vårt ligger i tarmen. Derfor er det viktig å ta vare på tarmen fra innsiden, og å styrke mikrobiobalansen. Det er lurt å legge til rette for gode arbeidsforhold for de gode bakteriene i tarmen, slik at vi kan få gode dager.
Med én teskje av disse edle dråpene to eller tre ganger per dag får jeg styrket både tarmen og hjernen min. Sølevannsdråpene lover nemlig også mental klarhet, og det kan jo i mange tilfeller være en fordel. Vi er mange som sliter med tåkehjerner og har kognitive utfordringer. Noen trylledråper som kanskje er bra for kommunikasjonen i cellene, er ikke meg imot!
Jeg la også merke til at det for dette kosttilskuddet ble nevnt respiratorisk velvære. Jeg ante ikke hva det kunne innebære, men kanskje lettere å puste? Jeg har i flere år hatt tette bihuler og noen ganger blitt spurt av velmenende venner om jeg er forkjølet, fordi det høres slik ut. Etter sølevannets inntog i kjøleskapet mitt, er bihulene blitt mye bedre, og jeg har ikke hatt behov for medisiner. Jeg er heller ikke avhengig av å spøyte inn oppløsende dusjdoser gjennom nesa til bihulene for å bli kvitt tetthet og trykkhodepine. Kanskje jeg burde døpe om sølevannet til tryllevann?
Har du også noen slike tryllepiller eller tryllevann som du føler gjør en forskjell for dine helseutfordringer? Som hjelper kroppen i produksjonen av energirike celler eller opptak av viktige næringsstoffer? Kanskje noe som gir immunforsvaret godt påfyll?
If you know me or have been following my blog for a while you will have discovered that I try a lot of different things to gain better health, both in terms of treatments and supplements. The last supplement I have added to my diet is what I like to refer to as “my muddy water”, mainly because it looks like mud water. However, its name is not entirely coincidental. Actually, it consists of humic substances. Besides, it contains minerals from soil that is 60 million years old.
The muddy water, that also has an formal name, has done wonders for my stomach and gut health. Actually, I have been taking a fantastic omega 3 product for several years that has alleviated inflammation in general in my body and also in my intestines. In addition, the mud water has now become a favourite inside my body. I’ve been drinking the muddy water for almost two months and it has helped my chronic intestinal inflammation and stomach pains further. Most of our immune system is in the gut. Therefore it is imperative to take care of the intestine from the inside, and to strengthen the microbiology balance. Thus I think it’s wise to facilitate good working conditions for the good bacteria in the gut, so that we ourselves can have good days.
With a small spoonful of these noble drops two or three times a day I get to strengthen both my guts and brain. In fact, the drops of muddy water promise mental clarity as well, and in many cases that can come in handy. There are quite a few of us who struggle with brain fog and have cognitive challenges. It wouldn’t hurt with some magic drops that may be good for communication in the cells!
I noticed that it was mentioned respiratory wellness for this supplement. I had no idea what that involved, maybe easier to breathe? The past few yeas I’ve had sinus problems and have often been asked by well meaning friends if I have a cold, because it sounds like it. However, after the muddy water entered my fridge my sinus problem is almost gone and I have not needed medication for it. Furthermore, I am not dependent on injecting dissolving shower doses through my nose into the sinuses to get rid of the density and pressure headaches. Maybe I should rename the mud water to magic water?
Do you also have some kind of magic pills or magic water that you feel make a difference to your health challenges? Something that helps the body in producing energy-rich cells or being better equipped to absorb important nutrients? Perhaps something that can boost the immune system?
Da jeg flyttet fra huset vi bodde i frem til februar i år, tenkte jeg at det kom til å bli godt å slippe å tenke på alt hagearbeidet. Når man bor i blokk, trenger man ikke bekymre seg for alt som venter på å bli gjort utendørs. Samtidig tenkte jeg at jeg kom til å savne bærbuskene mine, og jeg har vært spesielt glad i de flotte ripsbærbuskene som har gitt oss mange deilige desserter og nydelig syltetøy. Men i stedet ville jeg få solnedganger på vårt nye hjemsted, noe vi ikke hadde, og det er mye mer verdt!
Nå har jeg imidlertid fått begge deler, både ripsbusker og solnedganger. Hage har vi ikke, men drømmen om å ha ripsbusker utenfor er nå blitt til virkelighet. Samboeren min og jeg dro til Plantasjen, og sannelig stod det to fine, små ripsbusker der og ventet på oss. Bjørn plasserte dem i handlekurven, sammen med en sekk plantejord, og så styrte vi mot kassa. Der var det kø! Og siden det stod et kafébord med to stoler utstilt ved kassakøen, satte jeg meg like godt der mens Bjørn tok seg av køståing. Det vanket mange spørrende blikk mens jeg satt der. Kanskje lurte de på om jeg var en del av inventaret, kanskje lurte de på om jeg ikke følte meg bra. Om de hadde spurt, skulle de fått svar.
Disse to ripsbuskene fikk bli med oss hjem / These two redcurrant bushes came with us back homeRipsbusker flytter inn på verandaen / Redcurrant bushes on the terrace
Vel hjemme igjen, ble Bjørns rolle gjort om fra sjåfør og shopping-boy til gartner. Mens jeg tok meg av sofasittejobben, gikk han i boden for å hente de to greske krukkene. Etterpå ga jeg detaljerte og gode råd om hvordan buskene kunne plantes, noe han slett ikke var så glad for. Hva tenkte jeg på? Han er da mann, og vet best selv!
Jeg vet at to turer ut i løpet av én dag er i overkant, siden jeg har ME. Men om den første var kort og effektiv, var den andre fin og romantisk. Fra stuevinduet i leiligheten så vi at sola kom til å gi oss et fargerikt skue i det den gikk ned, og vi skyndte oss ned til sjøen for å overvære skuespillet. Jeg på Elvis (el-sparkesykkelen min) og Bjørn på vond fot. Men gevinsten var stor. Jeg slutter aldri å bli overrasket og overveldet over hvor flott naturens eget fargeskrin er. Og jeg elsker å ta bilder av det!
Hansbakkfjæra, Ranheim
Etter leggetid kom jeg plutselig på at ripsbuskene ute på verandaen ikke hadde fått vann. Jeg slo straks på lyset, kastet på meg morgenkåpa og fant frem vannkanna. Kunne jo ikke ta sjansen på at de ble tørste og visnet i løpet av natta! Det blir spennede å se om det kommer noen søte, røde bær allerede i år.
Om ikke buskene blåser bort i vinden her på Ranheim, tror jeg det kan bli nok til minst én dessert i slutten av juli. Jeg spurte Bjørn om ripsbuskene kan få komme inn om det blir for værhardt, men han mente at det ikke var noen god idé, siden de da kan bli bortskjemte og kanskje vil kreve å få komme inn hver dag. 🙂
Bjørn koser seg i solnedgangen / Bjørn enjoying the sunsetBjørn tar bilde av meg som tar bilde av solnedgangen / Bjørn taking a picture of me taking a picture of the sunset
English:
When I moved from the house that we used to live in until February this year I thought that it would feel good not having to bother about all the gardening. When you live in a residential area with flats you don’t have to worry about any work waiting to be done outside. Simultaneously, I also thought that I would probably miss my berry bushes, and in particular I have been very fond of the redcurrant bushes which have given us many delicious desserts and really nice jam. Anyway, instead we would get lovely sunsets in our new home, which we did not experience where we used to live, and that’s worth a great deal more to me!
Now, however, I have got both, redcurrant bushes as well as sunsets. We don’t have a garden but the dream to have redcurrant bushes outside has come true. My partner Bjørn and I went to a garden centre close by and indeed there were two nice, small redcurrant bushes waiting for us there. Bjørn put them in the trolley, along with a sack of plant soil and then we headed for the checkout counter. There was a huge queue! As there happened to be a café table with two chairs on display by the till queue I thought I might as well sit down there while waiting for Bjørn to take care of standing in a line. There were many questioning glances while I sat there. Maybe they were wondering if I was a part of the inventory, or if I wasn’t feeling well. If anyone had asked I would have given them an answer.
It’s wine o’clock for the redcurrant bushes
Back home again Bjørn’s role was changed from driver and shopping boy to gardener. While I saw to that the couch had company he went off to the storage room to get the two Greek flowerpots out. Afterwards I gave him some good and detailed pieces of advice on how to plant the bushes, which he wasn’t that happy about at all. What was I thinking! He is a man, for heaven’s sake, and naturally he knows best himself!
I know that two trips during one day is a bit too much, due to the fact that I have ME. Nevertheless, the first one was short and efficient, the second one nice and romantic. From the living room window in our apartment we could see that the sun was going to give us a colourful and lovely sight as it set and we hurried down to the seaside to watch the spectacular act. Me on Elvis (my electric scooter) and Bjørn with a bad foot and a limp. But no pain, no gain! I never cease to be surprised and overwhelmed by how magnificent nature’s own paintbox is. And I just love taking pictures of it!
Hansbakkfjæra, Ranheim
After bedtime I suddenly realized that the redcurrant bushes out on the terrace had not been watered. Immediately, I switched on the light, put on my dressing gown and got out the watering can. I simply couldn’t take the chance on the bushes getting thirsty and withering during the night. It will be really exciting to see if there are any red, sweet berries already this summer.
If the bushes don’t blow away due to the windy weather here at Ranheim I think there may be enough berries for at least one dessert at the end of July. I asked Bjørn if the bushes were allowed inside when the weather is too harsh. He said it is not such a good idea, though, as they may get spoiled and may then demand to come inside every day. 🙂
Det ble en hyggelig og opplevelsesrik strandtur i Spania. Jeg tok en drosje, siden jeg da ikke ville trenge å tenke på parkering langs den travle stranda. Det var ikke mye jeg trengte å ha med meg i strandveska, siden det meste ble utdelt på stedet, både strandhåndkle og annet. En hyggelig mann som het Lars, tok i mot meg og ba meg kle av meg i et avlukke. Munnbindet ble byttet ut med ei slags badehette. Ellers fikk jeg beholde noen klesplagg, siden jeg hadde vært så flink, som Lars uttrykte det, og ikke hadde på bh eller andre klesplagg med metaller. Så viste han meg bort til min tildelte plass på stranda.
Lars, strandvakten min, plasserte meg med halsen godt strukket mot sola på en hvit strandhåndduk og ei hvit skinnpute. Deretter la han ei mykere, fargerik pute under knærne mine, for at jeg ikke skulle få bekkensmerter under seansen. Forøvrig utstyrte han meg med diverse stæsj som hodetelefoner, bøyler og annet tilbehør som skulle være både over og rundt hodet og på sidene av kroppen. Det foregikk i en forrykende fart, før jeg i det hele tatt rakk å tenke på å protestere. Jeg fikk beskjed om å ligge helt stille i de 35 minuttene solinga foregikk. Jeg ba strandvakten min ønske meg god tur, og lukket øynene.
Det var mange båter ute på Middelhavet denne dagen, og mye tuting. Jeg så dem ikke, siden det var så skarp sol fra solsenga mi, men jeg hørte dem veldig godt. En skulle nesten tro jeg hadde forsterkere på ørene, ikke lyddempende øretelefoner. Ganske snart kom en ungdomsgjeng med en diger boomblaster på slep. De slo seg ned rett bak meg, og spilte knallhøy musikk med rytmer som en herdet hiphopper ville misunt. Jeg vugget med i rytmene, som dirret i kroppen. Herlig! Jeg hadde slett ikke noe imot båttrafikk ute på havet og dirrende rytmer mens jeg lå og stekte kroppen i sola. Faktisk ble jeg litt solbrent, selv etter så kort tid, siden jeg hadde glemt å ha på solkrem.
Strandsenga/trommelen / The beach bed/the tube
Plutselig forsvant alle lydene. Da hadde kroppen min allerede begynt å våkne fra strandturen, siden min innebygde klokke påsto at tiden var ute og det var på tide å komme seg hjem. Lars var byttet ut med en mye yngre utgave av strandvakt. Høy, mørk, med oppoversveis og selvsagt et intenst strandblikk. Han henviste meg til omkledningsrommet og var nok klar for neste strandgjest.
Ja, slik kan det gå når man må på MR-undersøkelse og fantasien er produktiv nok til å gjøre det om til en tur på stranda i Spania. Jeg merket ikke en gang at jeg ble kald på tærne, siden jeg var så opptatt av å fantasere og gjøre om de dunkende, romfartslignende lydene til kjente lyder fra stranda. Jeg var ør og varm i hodet etter turen inn i trommelen, akkurat som når jeg faktisk har vært på stranda.
Jeg fortalte radiografen at jeg hadde benyttet anledningen til å ta meg en tur på stranda i Spania. Han så først litt nølende på meg, men ble så med på idéen om strandtur og spurte om jeg hadde fått drinker mens jeg var på stranda. Jeg svarte bekreftende på det, men så kom jeg på at det faktisk ikke var noen som hadde servert meg noe som helst mens jeg lå der. Radiografen var nok forresten typen som sikkert bare hadde erfaring fra all-inclusive-hoteller, og lite peiling på hvor primitivt det er å være på ei sandstrand uten barer og man må ha med seg egen drikke i en kjølebag.
Klar for MR-undersøkelse / Ready for an MRI scan
Siden dette var MR som ledd i utredning av MS, tok de MR av hodet og hele spinalkanalen/medulla ned til øverst i bekkenet. Jeg vil få svar på undersøkelsen når jeg skal til legen neste gang. Siden det er mange likhetstrekk mellom ME (Myalgisk Encefalomyelopati) og MS (Multippel Sklerose), og jeg har mange av symptomene som regnes som MS-symptomer, er det mulig jeg blir sendt til nevrolog for videre utredning av MS.
Hvis det skulle vise seg at jeg har MS også, får jeg bare tenke som så at den sykdommen har jeg ikke hatt før, så da må jeg prøve det også. Helsa er som den er uansett. Helst vil nok de hvitkledde utelukke MS, men om det motsatte skulle bli resultatet, fins det i alle fall noe behandling for MS. Det gjør det ikke for ME.
It turned out to be a nice and exciting beach excursion in Spain. I took a taxi since I would not have to worry about parking along the busy beach then. I didn’t need to bring a lot of stuff in my beach bag as most of the things I needed were handed out on the site, the beach towel and a few other items. A friendly man named Lars welcomed me and asked me to undress in a cubicle. The face mask was replaced with a kind of bathing cap. Apart from that I got to keep a few pieces of clothing, because I had been so clever, as Lars put it, not to wear any bras or other clothes with any metal in them. Thereafter he took me to my assigned spot at the beach.
Lars, my beach guard, placed me with my neck properly stretched towards the sun on a white beach towel on a white leather pillow. Then he put a softer and colourful pillow below knees, so that I would not get pelvic pains during the session. Moreover, he equipped me with various kinds of stuff like a headset, hoops and other accessories to put above and around my head and on the sides of my upper body. It all took place at breakneck speed and long before I even had time to think about protesting. I was told to lie completely still during the 35 minutes of sunbathing. I asked my beach guard to wish me a nice trip and then I closed my eyes.
Stranda i Spania / The beach in Spain
There were many boats out on the Mediterranean this day, and a lot of honking. I didn’t see them, as the sunlight seemed very bright from my sunbed, but I did hear them very well. It felt as though I had amplifiers covering my ears, not a soundproofing headset. Pretty soon a crowd of youths carrying a huge boomblaster arrived. They made themselves comfortable right behind me and played loud music that a hardened hip hopper would envy. I rocked along with the rhythms that vibrated in my body. Lovely! I didn’t mind neither the noisy boat traffic out on the sea nor the vibrating rhythms in my body at all while I was roasting my body in the sun. Actually, I got a sunburn, even after such a short time, due to the fact that I had forgotten to put on sun tan lotion.
Suddenly, all the sounds disappeared. Because of the fact that my built-in watch told me that time was up and that it was time to be heading home my body had already started to wake up from the beach excursion by then. Lars was replaced with a much younger version of beach guard. Tall, dark, with a modern haircut and naturally, an intense beach look. He referred me to the cubicle and with that he was already ready for the next beach guest.
Senga på stranda… / The bed at the beach…
Well, this is what happens when you are going to have an MRI scan done and your imagination is so productive that you can turn it into an excursion on the beach in Spain. I was so busy fantasizing and turning the knocking, thumping space-like sounds into familiar sounds from the beach that I didn’t even pay attention to my toes getting cold. At the end of the time inside the tube I felt dizzy and warm in my head, just like when I’ve actually been to the beach.
I told the radiographer that I had taken the opportunity to go to the beach in Spain. At first he looked puzzled at me, but then he came around and he asked me whether I had drinks served while at the beach in Spain as well. I answered affirmatively, but then realized that nobody had in fact served me anything at all while I was lying there. By the way, the young radiographer is probably the kind of person who has only been to all-inclusive hotels and hardly has any idea of how primitive it must be to go to a sandy beach without bars and thus having to bring your own drinks in a cool box.
Due to the fact that this was an MRI scan as a part of an examination of MS, they took an MRI of my head and the entire spinal cord/medulla spinalis down to the top of my pelvis. I will know the results of the scan when I see my doctor again. As there are many similarities between ME (Myalgic Encephalomyelitis) and MS (Multiple Sclerosis), and I do have many symptoms that are considered to be MS symptoms, too, it is possible that I will be sent to a neurologist for further tests of MS.
If it turns out that I have MS as well I will just have to consider this disease to be something I have not had before so why not accept it and see what it’s like. My health is what it’s like anyway. I recon the people dressed in white probably will rule out MS. Still, if the opposite should be the result at least there is some treatment for MS. That does not apply for ME.
Stikkedamen min med sprøyta / My vaccinator ready to inject the needle
English further down
Jeg har en minikorona som spres rundt i celler, årer, baner og systemer inni kroppen. Som med et lite stikk trengte gjennom hud, vev og muskulatur med væske som består av mRNA, hydroxybutyl, azanediyl, hexyldecanoate, og noen andre vanskelige ord, og i tillegg litt salt og sukker. De viruslignende partiklene har tatt bolig i meg og sirkulerer nå rundt omkring i kroppen min. Har gjort det i fem dager nå.
Jeg var påpasselig med å hvile mest mulig i tiden før turen til vaksinasjonsstasjonen, og hadde også lagt inn restitusjon på sofaen resten av dagen etter sprøytestikket. Med dette ville jeg vite om dårlig form kom av vaksinasjonen eller fordi jeg hadde gjort noe som skulle tilsi at jeg følte meg syk senere denne dagen. Jeg visste at jeg sannsynligvis ikke kunne regne med å være i storslag de følgende dagene heller, og jeg så for meg lange dager på sofaen. I tillegg til forebyggende hvile, puttet jeg i meg mengder med vitaminer, mineraler, omega 3, probiotika og bipollen, i håp om at det ville bidra til mindre bivirkninger.
Ti minutter etter stikket, og ti minutter igjen til jeg får forlate lokalet. / Got the vaccine. Ten minutes left before I can leave.
Heldigvis ble det ikke like ille som jeg hadde fryktet. Vond arm, tretthet, slapphet, svimmelhet og febervarme i noen dager er bagateller sammenlignet med hvordan det kunne vært. Det må kunne kalles “reaksjoner” på vaksinasjonen heller enn “bivirkninger”. Forhåpentligvis er jeg ferdig med min minikorona nå. Er bare mer trøtt enn vanlig. Jeg føler meg svært heldig, siden det er mange ME-syke som har blitt langtidsdårligere etter vaksinasjon. Noen, som har vært i moderat grad tidligere, har fått alvorlig grad av ME og blitt sengebunden store deler av tiden grunnet vaksinen. Det er trist å høre om.
Stikkedamen var en dyktig, hyggelig og forståelsesfull sykepleier. Jeg fikk svar på alle mine spørsmål, og hun poserte villig med sprøyten hun gjorde klar for meg, før hun forsiktig stakk og dyttet inn de dyrebare dråpene. Hun lurte på om jeg ville ha stikket i høyre skulder, siden jeg hadde betennelse i venstre skulder. Men det ville ikke vært så lurt, for da hadde det blitt vondt i begge armene og vanskelig å gjøre noe som helst. Så det ble i venstre. Randi syntes ikke det var problematisk at skiltet hennes ble med på bilde i en blogg, men jeg har likevel valgt å sladde navnet.
Sykepleieren forklarte at jeg etter to uker er 80-90 beskyttet mot å bli syk. Men kan likevel få smitte og smitte andre. Jeg vil være så mye beskyttet som mulig to uker etter andre dose. Så spørs det hvor lenge beskyttelsen fra vaksinen varer, da. Noen måneder, ett år, inntil to år?
Avlukker med stoler til de som skal vaksineres / Booths with chairs for those who are getting the vaccine
Alle som skulle vaksineres, ble plassert i hvert sitt lille avlukke, med en gate mellom hvor stikkedamene trillet frem og tilbake mellom høyre og venstre flanke. Sannsynligvis så det mer ut som om jeg hadde ADHD enn ME mens jeg satt på stolen i vaksinasjonsavlukket mitt. Fiklet med kamera og mobil, hilste på og snakket med flere av de som satt i de andre avlukkene (i alle fall de jeg så). Rumpa var slettes ikke på stolen hele tiden, verken før eller etter stikket, og jeg påkalte stadig stikkedama mi for å spørre om ting jeg lurte på. En av vaktene kom innom avlukket mitt for å sjekke hvor jeg hadde gjort av meg, og rett etterpå kom legen som var ansvarlig for hele vaksinasjonsopplegget bort til meg også.
I det jeg gikk inn i lokalet, hadde jeg spurt en av vaktene om å få ta et oversiktsbilde av vaksinasjonslokalet med alle de hvitkledde, for å bruke i et blogginnlegg. Selvsagt uten at ansikter kunne sees. Dermed satte vakten i gang mye styr for å gjøre meg til lags. Han måtte hente ansvarlig lege for å spørre om tillatelse, sa han. Legen, en blid og hyggelig dame, ville se bildene mine og høre hva jeg skulle bruke dem til. Hun sa jeg kunne sladde ansiktene, men for å gjøre ting enklere, sa jeg bare at jeg ville droppe å ta med bilder av helsepersonell. De som satt på stolene i de andre avlukkene rundt meg, så litt nysgjerrig på hele opptrinnet, og jeg følte meg litt flau. Skulle jo bare ha et bilde av miljøet i det store, velorganiserte lokalet, men ville slettes ikke bry dem med mitt unødvendige ærend. Dessuten burde jeg begrense meg til å bruke energi på det jeg var kommet dit for å gjøre.
Jeg er satt opp for å ta dose to av Pfizer-vaksinen 10. juni, men jeg har enda ikke helt klart å overbevise meg selv om at jeg skal ta den eller ikke. Grunnen er at flere sier de får større bivirkninger etter den andre dosen enn etter den første. Er jeg like heldig neste gang? Har du tatt vaksinen og hatt reaksjoner og bivirkninger?
HER finner du forrige blogginnlegg om min skepsis rundt covid-19-vaksinen. HER kan du følge bloggen via Facebook.
Vaksinasjonsstasjonen i Trondheim / The vaccination centre in Trondheim
English:
I have a minicorona that is spreading in cells, veins, pathways and systems inside my body. That from a small injection penetrated the skin, tissues and muscles with a fluid consisting of mRNA, hydroxybutyl, azanediyl, hexyldecanoate, a few other difficult words, and in addition a bit of salt and sugar. The virus-like particles have taken residence in me and are now circulating around in my body. Have done so for the past five days.
I was careful about getting as much rest as possible in the time before the trip to the vaccination centre, and had also prepared for recovery on the couch the rest of the day after the injection. Then I would know if it was due to the vaccine or because I had been overdoing things and thus felt sick if I was getting more ME symptoms later that day. I knew very well that I could not expect to feel like a million dollars the following days either and I pictured long days resting on the couch. In addition to preventive resting I took loads of vitamins, minerals, omega 3, probiotics and bee pollen, hoping that this would contribute to less side effects.
Fortunately, it didn’t turn out as bad as I had feared. A sore arm, tiredness, fatigue, dizziness and febrile for a few days are nothing compared to what it could have been like. I would call it “reactions” to the vaccine rather than “side effects”. Hopefully, I am done with my minicorona now. I’m still more tired than I usually am, but that’s all. I feel very lucky as many ME-sick people have become long term worse after the vaccine. Some of those who have had low or moderate ME/CFS have developed a severe ME/CFS and become bedridden most of the time due to the vaccine. Makes me sad.
The nurse with the syringe was a skilled, understanding and pleasant lady. She answered all my questions and she even posed willingly with the syringe that she made ready for me, before she carefully gave me the jab with the precious drops of liquid. She asked me if I wanted the injection in my right shoulder as I have an inflammation in my left shoulder and arm. But it would not have been so smart, as that would give me two sore arms and in that case I’d have difficulties doing anything at all. So I got the jab in my left arm. Randi didn’t mind that her name badge would showed in the picture in a blog, but I chose to censor her name anyway.
The vaccinator explained that I would be 80 – 90 per cent protected against getting sick from covid-19 after two weeks. However, I can still pick up the virus and bring it on to others. I will be as much protected as possible two weeks after my second dose. It will be interesting to see for how long the protection from the vaccine lasts. A few months, one year, up to two years?
Everyone who was there to receive the vaccine were put in their own booth, with a row between them where the nurses could roll their trolleys back and forth between the left and right flanks. It probably looked more like I had ADHD than ME while I was seated in my vaccine booth. I was constantly fiddling with my camera or phone, and greeting and talking to the people who were put in the other booths (at least the ones I saw). My butt not on the chair all the time, neither before nor after the jab, and I kept bothering the nurse with new questions. One of the guards came over to my booth to check where I was hiding, and right afterwards the doctor in charge for the entire vaccination program came over to me as well.
As I entered the vaccination centre I had asked one of the guards if it would be okay to take a picture inside to give a general view and maybe use it in a blog post. Without any visible faces, naturally. Consequently, the guard started to make a lot of fuss to please me. He said he would have to get hold of the doctor in charge to ask for a permission and then get back to me. The doctor was a smiling and pleasant woman who wanted to see my pictures and ask about what I would be using them for. She said I could censor their faces, but to make things simple I just said that I would drop it, not take pictures of health professionals. The people who were seated in the other booths around me looked curiously at the whole scene and I felt a bit embarrassed. I was merely going to take a picture to show the atmosphere of the well-organized centre in my blog and not at all bother the busy people there with my unnecessary errand. Besides, I really should limit myself to using energy on what I went there to do.
I am due to take my second dose of the Pfizer vaccine June 10. Yet, I haven’t really been able to convince myself to take the jab. The reason is that several people who have ME/CFS (like m) say they have had greater side effects from the second dose than from the first. Will I be just as fortunate next time? Have you been vaccinated and did you have any reactions and side effects?
You can read the previous blog post about my skepticism around the vaccine HERE. You can follow my blog on Facebook HERE.
