Tusen takk til alle dere som kom med navneforslag til min nye elektriske scooter! Det tikket inn mange morsomme og kreative forslag som kommentarer både i bloggen og via Facebook/Messenger, og noen ringte til og med. Det har vært en uhøytidelig og kjempeartig prosess ! Her er link til blogginnlegget hvor jeg lovte dere heder og ære: Har du et navneforslag?
Dette er ei liste over navneforslagene, med navn på forslagsstillerene i parantes:
Det var mange kule forslag, synes du ikke? Scooteren kunne sikkert fått både fornavn, mellomnavn og etternavn, slik at jeg kunne brukt flere av dem, for det var mange ELektriske, beskrivende, passende og MEningsfulle navn. Men det vil jo uansett bare være ett som blir brukt til daglig.
Valget falt på Elvira, og Elvira fikk navnet sitt i solgangsbrisen i Ranheimsfjæra. Jeg vurderte “dåp” i noen dråper sjøvann, men det virket bare teit og upassende. Det ble mye mer riktig og stemningsfullt med et navn som kom susende inn med solgangsbrisen mens hun kjørte i Tortuga-fart langs Ladestien. Lyset og fargene på himmelen denne kvelden var spesielt fine, og enda flottere ble det etter at vi kom hjem.
Elvira er et navn som kommer fra spansk, men har eldre bakgrunn i gotisk språk. Betydning er visstnok ukjent, men første del kan forklares med glede eller spyd, andre del med sannhet eller forsvarer. Det kan jeg leve med. 🙂
Elvira venter i bakken / Elvira is waiting on the hillsideHansbakkfjæra, TrondheimKveldsutsikt fra stuevinduet vårt / Evening view from our living room
English:
A big thank you to all of you who came up with name suggestions for my new (electric) mobility scooter! There were many funny and creative suggestions given as comments both in the blog and via Facebook / Messenger, and some people even called. It has been an unpretentious and great fun process! This is a link to the blog post in which I promised you heaps of honour and glory: Do you have a name suggestion?
The list of all the name suggestions is in the Norwegian text above, with the name of the proposer in brackets.
I think there were a lot of cool suggestions. Do you agree? The scooter could probably have got a first name, a middle name as well as a surname, so that I could have made use of more names, because there were many ELectric, descriptive, appropriate and MEaningful names. Still, there will only be one name used on a daily basis anyway.
The choice fell on Elvira, and Elvira got her name in the sunwise breeze at Ranheimsfjæra. I considered a “baptism” with a few drops of seawater, but it just seemed weird and inappropriate. It felt more right and moving with a name that came blowing in with the sunset breeze as I was driving it at Tortuga speed along the path Ladestien. The light and the colours in the sky were very nice this evening, and when we had returned home the colours in the sky became even more magnificent.
Elvira is a name that comes from Spanish, but has an older background in the Gothic language. The meaning is supposedly unknown, but the first part can be explained with joy or spear, the second part with truth or defender. I can live with that. 🙂
Himmelen har tatt fyr / The sky is on fireMagsisk himmel /Magic sky
Hvis den nye kjøredoningen min skal bli ordentlig MIN, tror jeg den må få et navn. Jeg har grublet og tenkt, men ikke kommet i mål. Kanskje du har et navneforslag? Det er en elektrisk scooter. Jeg ser ikke for meg en offisiell “dåp”, men det kan jo hende at det også blir aktuelt.
Elsparkesykkelen min heter Elvis. Kanskje kan scooteren få et navn som passer sammen med Elvis? Et navn som inneholder bokstavene el… Elsie, Elvira, Eliott, Elwell, Elma, Elrick, El paso, Elza, Electra? Eller kanskje et navn som slutter på el? Jeg vet ikke helt om det bør være et snertent og fint navn eller et kult og tøft navn. Heller ikke om det er ei jente eller en gutt. Hva synes du det ser ut som?
If I’m going to get the feeling that my new vehicle is really mine, I think it needs a name. I have been pondering and thinking, but have not yet come to a conclusion. Maybe you have a name suggestion? It’s a mobility scooter. I do not picture an official “baptism” for it, but let’s see what happens.
My electric scooter is called Elvis. Maybe the mobility scooter can get a name that goes with Elvis? A name that contains the letters el … Elsie, Elvira, Eliott, Elwell, Elma, Elrick, El paso, Elza, Electra? Or maybe a name that ends in el? I do not quite know if it should be a classy and nice name or a cool and tough one. Not even if it’s a girl or a boy. What do you think it looks like?
I’d be very happy and grateful to receive creative suggestions. I can not promise any reward, but heaps of honour and glory!
Jeg kan ikke vente med å leve, for livet venter ikke. Og jeg kan ikke vente med å oppleve alt som livet byr på fordi jeg venter på å bli frisk. Derfor gjør jeg det nå, og med hjelpemidler som gir muligheter. Det er mye jeg ikke kan gjøre, men det er også mye jeg kan gjøre!
Dette ble faktisk en temmelig impulsiv tur ned til sjøen nedenfor oss. Jeg kjente meg urolig, ville ikke vente. Og siden jeg kjørte ned med den elektriske scooteren, ble jeg ikke så sliten av turen ned dit. Kunne heller bruke energien på å rusle rundt nede på stranda, drikke te og slappe av på en benk sammen med Bjørn. Normalt hadde hjemturen gjort meg veldig utmattet, men med scooteren gikk det som en drøm.
Det fristet ikke å svømme ut til hoppeslottet lenger ute i sjøen. Vannet var kaldt, og vi hadde muligens druknet på vei ut dit. Men den lille høstturen i fjæra bød uansett på lek og moro. Og kreativitet, som du ser av bildene. 🙂
Balansekunstneren Bjørn / The balance artist BjørnBjørn sjekker hvordan det føles å ligge i flukt med steinene / Bjørn checking out what it is like to be in line with the rocks
English:
I can not wait, I can not put life on hold, because life will not wait for me. And I can not postpone experiencing all that life has to offer because I am waiting to get well. That’s why I do it now, and with aids that provide opportunities. There’s a lot I can not do, but there is also a lot I can do!
This was actually a pretty impulsive trip down to the sea very close to where we live. I felt restless, did not want to wait. And because I used the mobility scooter I did not get so tired of the trip going down there. Instead I could use my energy on strolling around down at the beach, drinking tea and relaxing on a bench with Bjørn. Normally the trip home would have made me very fatigued, but with the scooter it went like clockwork.
I was not tempted to swim out to the bouncy castle further out at sea. The water was cold and we would possibly have drowned on the way out. Anyway, the little autumn trip down to the seaside brought about a little playing and fun anyway. And creativity, as you can see from the pictures. 🙂
Fru Sjøgress har pyntet seg / Mrs Seaweed has dressed upHansbakkfjæraHøst i fjæra / Autumn down by the sea
Vi hadde en fantastisk tur i nærområdet vårt, samboeren min og jeg. Jeg på elektrisk scooter, han til fots. For en super måte å gi han litt trim på! Jeg justerte tempoet hans med å skru opp og ned farten på scooteren, slik at han fikk variere mellom rolig gange og løpetempo.
Da ergoterapeuten kom på besøk hjemme hos meg, var det fordi jeg ønsket meg en arbeidsstol som kunne gjøre hverdagen enklere for meg. Jeg fortalte og forklarte henne om mine funksjonsnedsettelser og hvilke utfordringer jeg møter i hverdagen. Hun foreslo at jeg i tillegg kunne søke om å få en elektrisk scooter, som jeg kunne dra på turer med og på den måten utvide aktivitetsradiusen min. Jeg svarte ganske bestemt nei, for jeg tenker jo ikke på meg selv som SÅ handikappet.
Neste gang ergoterapeuten kom innom, hadde jeg tenkt meg litt om. Flere jeg kjenner har sagt at jeg må bli flinkere til å ta imot hjelp. Jeg skjønner at jeg sier nei takk til muligheter når jeg vil at alt bare skal være som før, så kanskje er det på tide å innse konsekvensene av at ikke alt er som før. Jeg har slitt med bekkenløsning og gangvansker i 24 år, og ME i 12 år med bl.a. utmattelser og smerter som gjør at jeg ikke kan gå langt. Jeg kan ikke dra på lange fjellturer, som før, men kanskje bør jeg være glad og takknemlig for at jeg faktisk kan dra på kortere turer også.
Derfor ble det til at ergoterapeuten søkte om elektrisk scooter til utprøving for meg. Da den kom, ble hun med på en prøvetur. Hun ble litt skremt av at jeg ville prøve meg i ulendt terreng med røtter og hellende stier, ned en stupbratt bakke, og jeg kjørte meg fast i sanda på stranda. Men enden på historien er at jeg har en scooter stående i oppgangen vår til min disposisjon! Blir du med på tur? 😀
På tur med min elektriske scooter / My mobility scooter and I
English:
My partner and I had a very nice trip down by the sea in the area where we live. Me on the mobility scooter, him on foot. What a great way to give him some proper exercise! I adjusted his rapidity by turning up and down the speed of the scooter, so that he could vary between leisurely strolling along and running quite fast.
When the occupational therapist paid me a visit at home, it was because I wanted an office chair that could make everyday life easier for me. We talked and I explained to her about my disabilities and what challenges I face in everyday life. She suggested that I could also apply for a mobility scooter, which I could use when going for trips and thus expand my personal activity radius. I said no, definitely no, because I do not think of myself as THAT handicapped.
The next time the occupational therapist came by, I had given it some thought. Several people I know have said that I need to become better at accepting help. I understand that I say no thanks to opportunities when I want everything to be just like before, so maybe it’s time to realize the consequences of the fact that not everything is like before. I have struggled with pelvic pains and walking difficulties for 24 years, and for 12 years I’ve had ME with exhaustion and fatigue that make me unable to walk very far. I can not go on long mountain hikes like I used to, but maybe I should be happy and grateful that I can actually still go for shorter trips.
Therefore, the occupational therapist applied for a mobility scooter for me, which I could keep and test out for a while. When it arrived Hilde joined me for a test drive. She was a little worried because I wanted to try my hand at rough terrain with roots and sloping paths, down a steep hill, and I got stuck in the sand on the beach. But the end of the story is that I have a scooter parked under the stairs at the entrance at my disposal! Would you like to join me for a trip? : D
Så fornøyd med karsk! / Very happy with her “karsk”
English below
Vi må skynde oss å ha det artig, sa Tove. Ikke bare én gang, men flere ganger i løpet av kvelden. Søstera mi hadde invitert en haug med lystige damer til 50årsferinga si, en fest hun hadde planlagt i over et år. Puben i underetasjen var stylet og gjort klar for anledningen. “Tuttas karskbar” er ikke skiltet i oppkjørselen, men vi som er innviet i familien og vennekretsen, får tilgang når Tutta (Tove) er klar for å ha det artig. Mannen i huset hadde bygd en stor platting utenfor, som var så nybygd at det fremdeles lå sagspon rundt gelenderet.
Siden de fleste av oss er resultater av hippie-generasjonen, troppet vi opp i hippie-outfits. Jeg fikk beskjed fra Tove om at jeg hadde klesskapet fullt av hippieklær, og hun mente at det derfor måtte bli lett for meg å finne noe å ha på. Var det et kompliment? Hm! Men med noen klesplagg jeg fant i skapet fra tidligere tider og et par platåsko fra 90-tallet, skled jeg rett inn i forsamlingen av festkledde Mrs Hippier! Og det var mange kreative og flotte antrekk!
Først litt mat i magen / Some foodKine, som jeg ikke hadde sett siden hun var lite jente / Kine, that I hadn’t seen since she was a little girl
MrsHippiene hadde oppmøte på kjøkkenet inne i huset. Tove er ekstremt glad i gaver, og ingen turte komme inn uten. Jeg hadde kjøpt med den gule kjolen fra Spania som Tove ønsket seg til selve bursdagen, som gikk av stabelen to dager tidligere. Men hadde for sikkerhets skyld med en ekstra gave til hippiefesten, en drømmefanger. Kanskje bidrar den til å fange skumle drømmer på soverommet, eller kanskje havner den i karskbaren for å holde onde ånder borte. Forøvrig fikk bursdagsbarnet mange fine, varme, hygieniske, søte og koselige gaver.
Etter at alle hadde spist seg mette på gryta til Tove, utenom meg som ikke tåler ditt og datt og hadde med egen mat, dro alle ned i Tuttas karskbar for å tilbringe resten av kvelden med fest, dans og moro. Kvelden startet med herlige, fengende Bob Marley-låter, og det ble skålet med både hippiedrinker og snillere tørstedrikker. Selv holdt jeg koken med å drikke rusbrus, noe som av uforståelige grunner gjør at jeg lurer kroppen til å tåle mer og holde ut lenger.
Mrs Hippie selv smilte og hadde det artig fra begynnelse til slutt. Da jeg skrudde ned musikken og alle gjestene samlet seg foran henne, ble hun imidlertid skremt. Trodde jeg skulle fortelle om da vi var små og hun spiste opp alt godteriet mitt, men den historien er brukt opp. I stedet fikk hun en fellestale av oss 18 gjestene der vi ga henne en boost med mange positive og morsomme beskrivende ord om den flotte dama hun er.
Hippie-Tove + Hippie-HeidiVigdis, Ann Karin, Tove m. fl. Flower power!
Timene gikk fort, som de gjerne gjør når man har det artig. Tove hadde invitert både nye og gamle venninner, og bonusdatter og datter med venner var også selvsagte gjester. Det ble en fin gjeng, og for min del hadde jeg stor glede av å se igjen og skravle med alle de trivelige damene i omgangskretsen hennes. Vi hadde det ganske travelt med å ha det artig, og vi rakk ikke å ta bilder av alle hippiedamene, men noen stemningsbilder ble det. Jeg kan vel røpe at jeg allerede gleder meg til neste store fest i Tuttas karskbar!
Kuleste tantebarnet Maja og jeg / My cool niece Maja and IMeg og kveldens yngste hippie, bonustantebarnet mitt / Myself and the youngest hippie, my bonus niece MichelleArtig, ja! Danseløve og søskenbarn Anni, meg, Tove Noppa Humørspreder / Having fun! My cousin Anni, me, Tove Noppa
Lillesøstera mi hadde gjort klart et eget hvilerom for meg, hvor jeg kunne legge meg for å ta pauser, og sove ut festen. Utrolig snilt! Kanskje er jeg ekstra priviligert fordi jeg er favorittsøstera til Tove, men jeg synes jeg generelt møter mye godvilje, omtanke og forståelse rundt om, i motsetning til det jeg hører fra mange andre med ME.
Uka før festen brukte jeg til å lade mest mulig og være i form til den store hippiebursdagen. Uka etter gikk med til restitusjon. Jeg var sikkert ikke alene om å være i dårlig form etter festen, men de færreste hadde nok en like lang bakrus som meg, med migrene, kvalme, feber og utmattelse i flere dager. Ikke desto mindre må vi jo ha det artig når vi kan. Ingen vet hva morgendagen bringer.
Mitt forrige blogginnlegg, hvor jeg skrev om den verste bivirkningen av kvelden, finner du HER.
Du er – som alltid – velkommen til å skrive en kommentar i bloggen, anonymt eller med navn. Peace and love!
Søstrene sisters
English:
We have to have fun right away, Tove said. Not just once, but several times during the evening. My sister had invited a bunch of cheerful ladies to her 50th birthday party, a party she had been planning for more than a year. The pub downstairs was styled and made ready for the occasion. “Tutta’s karskbar” (karsk = coffee + moonshine) is not signposted in the driveway, but those of us who are family members and in her circle of friends, get access whenever Tutta (Tove) is ready to have fun. The man in the house had built a large terrace outside, which was so newly built that there was still sawdust around the railing.
Due to that fact that most of us are results of the hippie generation, we showed up in hippie outfits. Tove said to me that I had a wardrobe filled with hippie clothes, and she suggested that it therefore would be easy for me to find something to wear. Was that a compliment? I’m not sure! Nevertheless, with some clothes I found in my closet from earlier times and a pair of platform shoes from the 90s, I fitted right into the assembly of festively dressed Mrs Hippies! There were many creative and beautiful outfits!
The MrsHippies’ first meeting point was in the kitchen inside the house. Tove is extremely fond of gifts, and no one dared to come without one. I had got her the yellow dress from Spain that she wanted for the birthday. I tricked her into believing that I had not bought it, so she was quite surprised when I had after all. She got the dress two days earlier, for the family party. But to be on the safe side I had brought an extra gift for the hippie party, a dream catcher. Maybe the dream catcher will protect her from dreams when she’s asleep in the bedroom, or maybe it ends up in the bar downstairs to keep evil spirits away. By the way, the birthday girl received a lot of nice, warm, hygienic, sweet and cozy gifts.
When everyone had eaten their fill of Tove’s pot, except for me who has a number of food intolerances and had to bring my own food, we all went down to “Tutta’s karskbar” to spend the rest of the night partying, dancing and having fun. The evening started off with wonderful, catching Bob Marley tunes, and we topped the party with both hippie drinks as well as kinder non-alcoholic drinks. I kept it going drinking soda pops, which for incomprehensible reasons trick my body into tolerating more and enduring for longer.
Mrs Hippie herself smiled and had fun from the very beginning to end of the party. However, when I turned down the music and all the guests gathered in front of her, she got a fright. She thought I was going to talk about when we were little girls and she ate all my sweets, but that story has been told before. Instead, she got a common speech from all of her 18 guests in which we gave her a boost with many positive, funny and descriptive words about what a beautiful person she is.
The hours passed very quickly, as they normally do when you are having fun. Tove had invited both old and new friends, and her bonus daughter and daughter with friends were also natural guests. It turned out to be a nice bunch of people, and as for myself I really enjoyed seeing and chatting with all the pleasant ladies in her circle of friends, especially the ones I hadn’t seen for many years. We were quite busy having fun, and we almost forgot to take pictures of ourselves, but there are some to show for the fantastic night, as you can see. I can reveal that I am already looking forward to the next big party in “Tutta’s karskbar”!
My little sister had prepared a separate resting room for me, where I could go if I needed to take breaks, and to sleep the party off. So kind! Maybe I am extra privileged because I am Tove’s favourite sister, but in general I find that I meet a lot of goodwill, care and understanding, in contrast to what I hear from many other people who have ME (myalgic encephalomyelitis).
I set aside the week before the party to rest and charge as much as possible to be ready for the big hippie birthday. The following week was spent on recovering. I was probably not the only one being in bad shape after the party. However, probably very few people had a hangover of the same length as I did, with migraines, nausea, a fever and fatigue for several days. Nevertheless, we must have fun when we can. No one knows what tomorrow brings.
You can read my previous blog post, in which I wrote about the worst side effect after this night, HERE.
You are – as always – welcome to write a comment in the blog, anonymously or signed with your name. Peace and love!
Jeg åpnet fryseren og kikket i den øverste skuffen. Der lå det poser med frosne erter, frosne aspargesbønner og poser med frosne bær. Jeg valgte erteposen, som jeg hadde brukt til formålet ved tidligere anledninger av migreneanfall. Neida, det hjelper ikke å spise erter, men en pose med frosne erter på hodet kan lindre litt.
Jeg hadde prøvd mye annet for å bli kvitt de voldsomme hodesmertene de siste par dagene, men hverken smertestillende, tøyeøvelser, heat lotion, påfyll av mat og vann eller hvile på sofaen ga resultater. Jeg fikk heller ikke sove, siden hodet dundret som en trommehvirvel. Trykket økte på hvis jeg rørte på meg eller prøvde å legge meg flatt ned. Resultatet ble at jeg tilbragte natta på sofaen halvt sittende med magnetkragen over skuldrene, for å øke blodsirkulasjonen i nakken, og med erteposen på hodet, for å krympe blodårene i topplokket.
Det eneste som står igjen nå, er å ta tida til hjelp. Jeg er imidlertid i bedring og har bare halvparten så vondt nå som i natt. Derfor har jeg bevilget meg selv litt skjermtid, og resultatet av det er dette blogginnlegget. Hodet mitt sier at det ikke egentlig var så lurt, så nå skal jeg finne tilbake til det svale, mørke soverommet og ta meg tid til hvile og lading igjen.
Når jeg er bedre, kanskje om en dag eller to og jeg klarer å smile igjen, skal jeg produsere et innlegg om den morsomme bursdagsfesten for to dager siden, som er årsaken til at jeg måtte finne frem erteposen. ME er mye mer enn utmattelse, og i det siste har jeg blitt mer oppmerksom på at jeg har mindre hodepine og migrene om jeg hviler mer. Omvendt kan jeg få hodepine eller migrene før jeg kjenner utmattelse, som et slags varsel om at jeg har “overdrevet” og gjort mer enn det som er min tålegrense.
English:
I opened the freezer and looked in the top drawer. There were bags of frozen peas, frozen asparagus beans and bags of frozen berries. I chose the pea bag, which I had used for the purpose of migraine attacks on previous occasions. Nope, eating peas does not help, but a bag of frozen peas on your scalp or forehead may relieve the pain a bit.
I had tried many other things to get rid of the violent headaches the last couple of days, but neither painkillers, stretching exercises, heat lotion, eating, drinking water or resting on the couch gave results. I could not sleep either, due to the fact that my head was throbbing with pain. The pressure and nagging pain increased whenever I moved or tried to lie down flat. The result was that I spent the night on the couch half-sitting with my magnetic collar over my shoulders, to increase blood circulation in the neck, and with the pea bag on my head, to shrink the blood vessels inside my head.
I guess I just need to give it time to heal by itself. And rest a lot. Nevertheless, I actually feel 50 per cent better now than I did last night. The pain is not equally nagging. Therefore, I have allowed myself some screen time, and the result of that is this blog post. However, my head is warning me that it was not such a good idea, and therefore I will now find my way back to my cool, dark, quiet bedroom again to rest and recharge.
When I’m better, maybe in a day or two and I can smile again, I’ll produce a post about my sister’s funny and crazy birthday party that I attended two days ago. This birthday party is also the reason why I had to get the pea bag out of the freezer. ME is much more than exhaustion and fatigue, and lately I have become more conscious of the fact that I have less headaches and migraines if I rest more. The other way around, I may get a headache or migraine before I feel fatigued, as a kind of warning that I have exaggerated activities and done more than my “tolerance limit” allows me.
Assistansepunkt på flyplassen i Malaga / Help desk for assistance at the airport in Malaga
English below
Jeg synes det er flaut å få assistanse. Flaut fordi jeg trenger det, og fordi andre ser at jeg trenger det.
Før var jeg den som ble sett på som sterk, tøff, likte fysiske utfordringer, klarte alt. Det er vanskelig for meg å innse at jeg ikke har disse superkreftene lenger og at utholdenheten ikke strekker til slik som før. Jeg liker ikke å være den som ikke er sterk og frisk nok til å klare seg selv, som må ha hjelp. Jeg identifiserer meg ikke med en som trenger assistanse.
Jeg får skyss med en “jeep” i Malaga / I get to go with a “jeep” on Malaga airport
Det var utrolig flaut å bli trillet i rullestol på Gardermoen flyplass. Rett og slett ubehagelig langt inn i magen og hodet å ikke være frisk nok til å gå lange avstander og stå timesvis i kø for å komme gjennom passkontroll og security. Jeg tok på meg godt humør og hadde en grei tone med den høye, mørke mannen som fraktet meg. Men jeg var glad for at jeg kunne ha på munnbindet og at ingen gjenkjente meg. Jeg hadde lyst til å be han sette meg av et stykke før avgangen, slik at de andre passasjerene ikke så at jeg var hjelpetrengende. I stedet ble jeg satt av rett foran alle de andre som skulle med flyet.
Imidlertid var det en enorm hjelp med assistanse på denne flyturen, som gikk fra Malaga til Trondheim via Oslo. Jeg vet at jeg er priviligert. Det hjalp meg fordi jeg slapp å bli totalt utmattet, og jeg unngikk dessuten bekkenløsning, gangvansker og smerter i hoftene. Normalt hadde jeg sannsynligvis vært sengeliggende et par dager i etterkant, både av den ene og den andre grunnen, om jeg ikke hadde bestilt flyplassassistanse.
Flyplassrullestolen de fraktet meg i / The airport wheelchair in which they transported me
Jeg opplevde det ikke som like flaut og nedverdigende med assistanse på flyplassen i Malaga. Der ble jeg kjørt i en “jeep” og satt høyt oppe under turen. Jeg følte meg mer prioritert enn i rullestolen, hvor jeg var nedverdiget til å sitte å se folk vi passerte inn i skrittet. – For det er faktisk i den høyden man har hodet når man sitter i rullestol, og verst oppleves det når man sitter i kø og alle andre står. Man kan nesten lukte hvor lenge det er siden de tok en dusj.
På Trondheim lufthavn så jeg ikke snurten av “assistanse”, noe som ikke er uvanlig der. Men jeg klarte fint å gå den korte veien til utgangen. Og der satt fantastiske Bjørn og ventet i varm bil for å kjøre klimaflyktningen sin hjem. Det er ei uke siden jeg kom hjem til Norge nå, etter 11 uker under spansk sol. Muligens føler jeg meg mindre flau på neste tur. Alt blir en vane…
Har du opplevd å ha behov for assistanse på turer? Hva tenker du om denne muligheten?
Ombord, uten smerte og utmattelse / On board, without pain and fatigue
English:
I think it’s embarrassing to get assistance. It’s embarrassing because I need it, and because others see that I need it.
I used to be the kind of person that was looked upon as strong, tough, liked physical challenges, was able to do anything. It’s hard for me to realize that I no longer have these superpowers and that my endurance by far it what it was before. I do not like to be the one who is not strong and healthy enough to take care of myself, who needs help. I do not identify with someone who needs assistance.
It was incredibly embarrassing to be wheeled in a wheelchair at Gardermoen Oslo Airport. I felt the uncomfortable and awkward feeling in my guts and brains of not being healthy enough to walk the long distances and stand in line for hours to get through passport control and security. I pretended to be in a good temper and had a decent tone with the tall, dark man who took me through the airport. But I was really glad that I could wear the facemask so that no one recognized me. I wanted to ask him to drop me off a bit before the gate, so that the other passengers did not see that I needed assistance. Instead, I was dropped off right in front of all the others who were going on the same plane.
However, assistance on this trip was of huge help to me and I know I’m privileged to get it. The flights were from Malaga to Trondheim via Oslo. It helped me because I did not get totally exhausted, and I also avoided pelvic pain, hip pain and walking difficulties. Normally, I would probably have been bedridden for a couple of days afterwards, for one reason or another, if I had not booked airport assistance.
I did not find it equally embarrassing and degrading to get assistance at the airport in Malaga. There I was driven in a “jeep” and was sitting quite high up during the trip. I felt more prioritized than in the wheelchair, where I was degraded to sit and watch people that we passed into the crotch. – Because it is actually at the height you have your head when you sit in a wheelchair, and it is worst experienced when you are sitting in a queue of people and everyone else is standing. One can almost smell how long it has been since they last took a shower.
At Trondheim Airport I did not see any hint of “assistance”, which is not unusual there. Anyway, I easily managed to walk the short distance to the exit. And there my fantastic Bjørn sat waiting in a warm car to take his climate refugee (me) home. It’s been a week since I returned to Norway now, after 11 weeks under the Spanish sun. It’s possible that I’ll feel less embarrassed on my next trip. Everything becomes a habit …
Have you ever experienced the need for assistance when travelling? What do you think about this opportunity?
