Valget falt selvsagt på den oransje av de to stolene. Så satt jeg der, da. Det fantes ingen stige, men med sats og pågangsmot fikk jeg klatret opp på den oransje stolen. Bildebevis må man ha, og selfie ble tatt. Så skulle jeg ned igjen. Men skulle jeg klatre ned eller hoppe ned? Grunnet lite vedlikehold som følge av ME, er jeg slett ikke sikker på at jeg er like smidig og spenstig som før. Ville de skrøpelige knærne tåle denne plutselige ankomsten ned på bakken? Og hva med hofter/bekken? Kom jeg til å knekke sammen idet jeg gikk inn for landing? Dersom ikke, ville jeg i så fall komme til å få til en stilig landing som ville imponere alle bilistene og trailersjåførene som suste forbi? Ser du det for deg? Jeg var også tvilende til om det ville kle meg å klatre ned fra stolen baklengs og med rumpa først som en treåring.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg ville avlegge disse stolene et besøk, men også lurt på hvordan jeg kom meg dit. Man kan liksom ikke bare svinge til siden langs autovernet midt på E6. Da vi var innom CK for å fylle bensin, oppdaget jeg at de store stolene er lett tilgjengelige bak bensinstasjonen. Juhu! Da var det bare å vente på fint vær, at formen var grei, og at Bjørn ikke skulle noe, sånn at bilen var ledig. Og den dagen kom. 

På vei ned bakken fra barndomshjemmet til min samboer Bjørn, stoppet jeg også ved brua som går over den grønne Ottaelva. De som bor i de nye leilighetene på “Otta Brygge”, hvor det for øvrig ikke fins noen brygge, har ganske flott utsikt. Deretter kjørte jeg ned til den fine gangbrua på Otta som går over Gudbrandsdalslågen i sørlig retning, altså der stolene befinner seg. 

Jeg har sett at det fins slike stoler både i Sandnes og i Drammen også. Vet du om flere steder? 

Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂

Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen min:  https://www.facebook.com/MEogMEning/