Døra var åpen for oss som skulle følge deg på din siste reise. Linerla var ikke å se, vinden hadde hadde stilnet, næmest i takt med pusten din. Fjellet skulle aldri mer hviske til deg, puste deg i nakken, bære deg fra tue til tue, kjenne lukta av parfymen din, mens du smilende hilste på alle på din vei. 

Nå skulle du ligge helt stille. Omkranset av hvitmalte vegger og vakre rosa og røde roser, den ene kransen finere enn den andre. Fra dem som hadde deg så kjær, og som du alltid hadde bare godt å si om. Mens vi satt der og takknemlige lot begeret fylles opp med verdige ord og fine minner, om livet ditt fortalt i revy, og intet øye var tørt, måtte vi innse at du ikke lenger fikk vandre blant oss.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Du skulle ut på din siste reise. Du lot deg bære, uten motsigelser nå. Denne siste gangen måtte du ta imot. Det var ikke din tur til å gi av din uttømmelige kjærlighet og omsorg for alle. Sterke armer bar deg til plassen din, som du selv hadde valgt ut, for å forenes med han du hadde valgt ut som din livsledsager til det siste.

Vi er takknemlige for alt du har vært for oss. Vi kjenner ro på at du har funnet fred. Minnene om deg vil vi blåse liv i, om og om igjen. Vi vil aldri glemme deg. ❤️

Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂

Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen min:  https://www.facebook.com/MEogMEning/