Innimellom blir det lansert bloggutfordringer her på bloggplattformen, og nå har Strikkekjerring kommet med en fin utfordring til oss som blogger og andre som har lyst til å være med. Utfordringen går ut på å fortelle litt om oss selv, hvor vi er fra og hva vi bruker dagene til. Det har kommet mange nye bloggere på bloggplattformen, overført fra miniblogg, og det er spennende å bli kjent med de nye i blokkblokka. Og i tillegg bli bedre kjent med de man har vært “på besøk hos” jevnt og trutt.

Jeg har lest noen av de andres innlegg, og det synes jeg har vært artig, spennende og interessant. Nå er det min tur til å skrive et resymé av hvor jeg kommer fra, noe som også sier ganske mye om hvem jeg er. Det kan hende at du bør sette deg godt til rette om du vil lese, for selv om dette er et resymé, blir det vanskelig å begrense…

Jeg ble født på Rørvik en vinterdag i 1966 og bodde mine første leveår på et lite sted ytterst mot havet på ei øy i Trøndelag som heter Vikna. Der ble jeg tatt godt vare på av mora mi, mormora og morfaren min. Vi bodde på et småbruk, og livet var godt og ukomplisert for lille meg. 

Da jeg var to eller tre møtte mamma en mann som hun giftet seg med. Det ble pappaen min. Vi flyttet til Trondheim, hvor vi først bodde i et gammelt og kaldt hus på Bratsberg, deretter i ei helt ny og varm leilighet på Risvollan. Jeg gikk første klasse mens vi bodde der, og var ei skikkelig hoppejente. Da vi året etter flyttet til Bodø, pga pappas jobb, begynte jeg på turn og troppsturn. Jeg ble også plukket ut til å være med på rytmisk sportsgymnastikk, og vimpel ble mitt favorittapparat. Der kunne jeg være kreativ og utfolde meg.

På skolen i Bodø ble jeg ertet. Jeg snakket ikke den rette dialekten, og ble stillere. Men trivdes på skolen. Ute i skolegården ble det mye hopping, tau og strikk, når jeg ikke løp etter gutter som ropte “trønder-trønder-trønder”. Det siste året på barneskolen slo jeg alle på brytestokken, kastet ned all utfordrerne, også guttene. Burde nok ha vært et talent som bryter.

Da jeg var 16, flyttet vi tilbake til Trondheim, nærmere bestemt til Kattem. Jeg begynte på videregående, fikk mange nye venner, samtidig som jeg beholdt de gamle i Bodø. Interessen for språkfag og andre kulturer ble større. Jeg hadde brevvenner fra hele verden, og engelsk, tysk og fransk var favorittfagene. Jeg reiste på interrailturer og verden begynte å åpne seg for meg. Men det var ikke før jeg flyttet til England som 19åring og måtte stå på egne ben, at jeg ble mer sikker på meg selv og samtidig mer åpen for det livet hadde å by på. Dette ble et spennende år, med mange nye utfordringer.

På bildet ovenfor er jeg ca 25 år. Gården til venstre i bildet er stedet jeg bodde til jeg var fem år. Nå bruker vi det gamle huset som feriebolig. Både døtrene mine og jeg har mange gode minner derfra. På bildet under er de to prinsessene mine og jeg på Leka. Nå er de 23 og 24 og voksne. Begge studerer, ei i Drammen og ei i Italia, så det er ikke så ofte vi møtes. Takk og pris for internett, som gjør det mulig å være en del av livet deres i tide og utide! 😀 

I tillegg til de to søsknene jeg har vokst opp sammen med, har jeg tre søsken som bor på Vikna. Disse tre er barna til min biologiske far. Jeg fikk ikke ha kontakt med denne delen av familien min under oppveksten. Faktisk møtte jeg ikke disse søsknene før jeg var nærmere 30, da de tok kontakt med meg. De har nå blitt en viktig del av livet mitt, og jeg kan kjenne meg igjen i dem både mht utseende og væremåte. Det er interessant hvor mye gener spiller inn. 

Siden jeg var ung, har jeg vært glad i å danse, og jeg var dronning på byen helt til jeg passerte 40. Da satte helsa en brå stopp for dansegleden. Det ble slutt på å danse hele natta. Det ble også en brå stopp for alt som heter trening, noe som har vært en stor del av livet mitt. Turn, jazzballett og fotball da jeg var ung, deretter karate og kung fu. I tillegg til løping og sykling. De senere årene har jeg heldigvis funnet en treningsform som passer meg, nemlig tai chi. Tai chi gir meg masse glede og er viktig for å opprettholde noe balanse og gjennombevegelse for en kropp som ikke fungerer optimalt.

Reising har vært en stor del av livet mitt, og er det fortsatt. Tidligere var det interrailturer, sammen med noen eller alene, sydenturer, og turer til mer eksotiske reisemål. Jeg har fortsatt en drøm om en dag å komme meg til Machu Pichu, men inntil videre tillater ikke formen det. Imidlertid er jeg så heldig å ha en fereieleilighet i Spania, på Costa del Sol. Dit har det blitt mange fine turer, og jeg er veldig glad for å ha denne muligheten. 

Nå ser det sikkert ut som jeg bare har reist hele livet. Det er ikke helt riktig. Jeg har også studert masse, flere år enn jeg klarer å telle. Og jeg har hatt mange jobber. Begynte å jobbe allerede som 14åring, og det ble jobber i butikker, på lager, restaurant og vaskejobber. Deretter jobbet jeg som lærer på barne- og ungdomsskoler. Den siste lærerjobben jeg hadde var på sykehusskolen i Trondheim, hvor jeg underviste mest elever på ungdomstrinn og i videregående, i tillegg til at jeg jobbet som spesialpedagog på avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering. Dette var en jobb jeg trivdes veldig godt i, og det var trist å måtte gi den opp da jeg ble syk og etter hvert ufør. Jeg har et par frivillige jobber nå, som vakt på støttetelefonen for ME-foreningen, og dessuten som pedagog halvannen time i uka på voksenopplæringen. Det gir mye tilbake! 

På lærerhøyskolen i Trondheim møtte jeg Bjørn. Det oppstod søt musikk, men det ble ikke oss den gangen. Vi hadde begge et samboerskap bak oss, og av ulike grunner skiltes våre veier. Jeg fikk ny samboer, deretter enda en, som jeg giftet meg med og fikk to barn sammen med, og så enda en samboer. Jeg har hatt lange forhold, men alltid gått videre. Jeg rakk også å bygge to hus, med to av disse mennene. Kanskje var det skjebnen som ville det slik at jeg skulle møte Bjørn igjen. Hadde vi blitt kjærester den gangen på lærerskolen, hadde vi sikkert ikke vært kjærester og samboere nå. Han har alt jeg vil ha hos en mann, og mer til. Jeg er så utrolig heldig og lykkelig for at det ble oss til slutt! Nyere bilder av denne flotte og kule typen finner du i haugevis ellers i bloggen. 😀

Tilbake til hvor jeg kommer fra. Jeg har bodd mange steder, reist mye, og på mange måter føler jeg at jeg ikke har røtter noe bestemt sted. For et par år siden hadde jeg et “oppgjør” med meg selv i forhold til hvor jeg egentlig er fra. Jeg har bodd flest år i Trondheim, men det er likevel på Vikna jeg har røttene mine. Det er der jeg er født, og det er der alle mine tre foreldre kommer fra, mamma, stamfar og stefar. Jeg har også røtter på Leka, siden oldeforeldene mine og mormora mi kommer derfra.

For ca fem år siden dro jeg til Flosand der mora til morfaren min kom fra, altså oldemor på den andre siden av morsslekta mi. Det var en spesiell opplevelse, siden jeg på en merksnodig måte føler at hun er min stammor, at vi er forbundet. Morfaren min har også en spesiell plass i hjertet mitt.

Det ble litt hopping frem og tilbake i tid i dette innlegget. Jeg kunne sikkert ha skrevet til verdens ende, men kanskje trenger du en kopp kaffe eller te nå? Det ble mye fra tidligere tider i livet mitt. Litt tilfeldig også, siden det var disse albumene jeg plukket ut fra hylla. Noen hemmeligheter må jeg nok ha for meg selv, og kanskje er ikke alt like interessant uansett. Nå er det på tide å avslutte skriving og bildeinnlegg, og jeg håper at du syntes det var ok å være med på denne reisen i livet mitt. 😉 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂