Folket har talt! Det ble ny sko. Etter at jeg la ut innlegget Helt i oppløsning, var det tydeligvis flertall for at jeg burde kjøpe nye sko heller enn å ta med de gamle til skomaker. Jeg er sannsynligvis lett påvirkelig når det gjelder shopping, for nå har jeg vært på skobutikk og kjøpt meg nye joggesko.

Som du ser av bildet øverst, er det ikke så mye tvil om hva som var viktigst for hvilke sko jeg skulle velge. Fargepaletten går i oransje, men i lysere oransje enn de gamle. Jeg var veldig bestemt på at jeg ville ha hoka-sko, og fikk hjelp til å finne hoka som var gode å gå i. Løping har jeg sluttet med. Merkelig nok var ikke skoene så gode på foten som jeg hadde innbilt meg. Dermed måtte jeg over på andre merker.

Men først ville den blide og dyktige unge damen som hjalp meg på skobutikken, gjerne scanne foten min for å sjekke hva som kunne fungere bra for meg. Smart, og energibesparende, siden jeg slapp å tråkke gjennom hele skoutvalget. Hun viste meg oppbygningen til føttene mine på en skjerm, hvor hun også fikk opp størrelser. Nå vet jeg at begge føttene mine er like lange, men at vrista på den ene er litt høyere. Hælene og tærne er litt over middels brede, så da er det ikke rart jeg alltid står så stødig. 😀

Hvilke sko tror du jeg endte opp med? Prisen var egentlig ikke så viktig, siden jeg etter all sannsynlighet kommer til å bruke dem i mange år fremover. Da vil avskrivingen uansett gjøre dem ganske billige, fordi jeg sjelden går langt og dermed sliter lite på sko. 

Samboeren min mente at jeg kunne få ha de nye skoene i senga den første natta, siden jeg umiddelbart ble så glad i dem. Jeg tok dem på tvert vi kom hjem fra skobutikken, og beina sugde dem til seg, som om de skulle vært magneter. Etter at jeg hadde krøpet til køys, hadde jeg imidlertid i halvsøvne glemt å ta dem med inn på soverommet. Bjørn skjønte at dette ikke kom til å gå bra, at jeg kom til å savne dem og kanskje ende opp med mareritt om natta. Så han hentet dem og satte dem mellom senga og nattbordet. Da sov jeg godt. 🙂

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

I dag er det mye pomp og prakt i London i forbindelse med begravelsen til Dronning Elizabeth II. Gudstjenesten i Westminster Abbey startet klokka 12, og jeg var der. Sammen med den britiske kongefamilien, og andre kongelige og statsoverhoder fra hele verden. Jeg satt godt plassert i sofakroken min mens jeg fulgte med på TV-sendingen på NRK1. Sammen med millioner av andre TV-seere i hele verden.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

I tillegg til å vise Dronning Elizabeth en siste ære, var det også en misjon for seremonien å samle mennesker fra hele verden. Først og fremst kongelige og statsledere, men også andre som har vært viktige i dronningens 96-årige liv. Dette er en historisk begravelse, og for ettertiden kommer vi kanskje til å si “Hvor var du da Dronning Elizabeth II ble begravet”. 

She devoted her life to serving her people, her dedication to the country and the constitution will never be forgotten, she was caring, listened to people, was loyal, had a sense of humour, was a peacemaker and people had an enormous respect for her – er noen av uttalelsene som kommer til å forbli i folks minner angående denne lengstsittende monarken. Hun kommer til å bli husket som en som hadde enormt mye å si for fellesskapet i Storbritannia. Begravelsen vil bli husket som svært høytidelig, finstemt og gjennomført med flott verdighet.

Etter seremonien i Westminser Abbey, ble kisten fraktet videre til Buckingham Palace og Hyde Park, og nå er den på vei til til Windsor Castle. Begravelsesgudstjenesten blir i Windsor om litt. 

Jeg var på Windsor Castle i 1986. Dro dit sammen med min gode venninne Mary. Flagget var oppe, noe som betydde at dronningen var til stede. Vi kikket opp mot vinduene, men så henne selvsagt ikke. Det var ganske tomt på uteområdet også. Dronning Elisabeth II bodde i store perioder av livet sitt på Windsor Castle.

Følger du begravelsen i dag?

We will meet again 👑

De to nederste bildene er mine egne, fra 1986, mens de øverste er skjermbilder fra NRK1.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Innimellom blir det lansert bloggutfordringer her på bloggplattformen, og nå har Strikkekjerring kommet med en fin utfordring til oss som blogger og andre som har lyst til å være med. Utfordringen går ut på å fortelle litt om oss selv, hvor vi er fra og hva vi bruker dagene til. Det har kommet mange nye bloggere på bloggplattformen, overført fra miniblogg, og det er spennende å bli kjent med de nye i blokkblokka. Og i tillegg bli bedre kjent med de man har vært “på besøk hos” jevnt og trutt.

Jeg har lest noen av de andres innlegg, og det synes jeg har vært artig, spennende og interessant. Nå er det min tur til å skrive et resymé av hvor jeg kommer fra, noe som også sier ganske mye om hvem jeg er. Det kan hende at du bør sette deg godt til rette om du vil lese, for selv om dette er et resymé, blir det vanskelig å begrense…

Jeg ble født på Rørvik en vinterdag i 1966 og bodde mine første leveår på et lite sted ytterst mot havet på ei øy i Trøndelag som heter Vikna. Der ble jeg tatt godt vare på av mora mi, mormora og morfaren min. Vi bodde på et småbruk, og livet var godt og ukomplisert for lille meg. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Da jeg var to eller tre møtte mamma en mann som hun giftet seg med. Det ble pappaen min. Vi flyttet til Trondheim, hvor vi først bodde i et gammelt og kaldt hus på Bratsberg, deretter i ei helt ny og varm leilighet på Risvollan. Jeg gikk første klasse mens vi bodde der, og var ei skikkelig hoppejente. Da vi året etter flyttet til Bodø, pga pappas jobb, begynte jeg på turn og troppsturn. Jeg ble også plukket ut til å være med på rytmisk sportsgymnastikk, og vimpel ble mitt favorittapparat. Der kunne jeg være kreativ og utfolde meg.

På skolen i Bodø ble jeg ertet. Jeg snakket ikke den rette dialekten, og ble stillere. Men trivdes på skolen. Ute i skolegården ble det mye hopping, tau og strikk, når jeg ikke løp etter gutter som ropte “trønder-trønder-trønder”. Det siste året på barneskolen slo jeg alle på brytestokken, kastet ned all utfordrerne, også guttene. Burde nok ha vært et talent som bryter.

Da jeg var 16, flyttet vi tilbake til Trondheim, nærmere bestemt til Kattem. Jeg begynte på videregående, fikk mange nye venner, samtidig som jeg beholdt de gamle i Bodø. Interessen for språkfag og andre kulturer ble større. Jeg hadde brevvenner fra hele verden, og engelsk, tysk og fransk var favorittfagene. Jeg reiste på interrailturer og verden begynte å åpne seg for meg. Men det var ikke før jeg flyttet til England som 19åring og måtte stå på egne ben, at jeg ble mer sikker på meg selv og samtidig mer åpen for det livet hadde å by på. Dette ble et spennende år, med mange nye utfordringer.

På bildet ovenfor er jeg ca 25 år. Gården til venstre i bildet er stedet jeg bodde til jeg var fem år. Nå bruker vi det gamle huset som feriebolig. Både døtrene mine og jeg har mange gode minner derfra. På bildet under er de to prinsessene mine og jeg på Leka. Nå er de 23 og 24 og voksne. Begge studerer, ei i Drammen og ei i Italia, så det er ikke så ofte vi møtes. Takk og pris for internett, som gjør det mulig å være en del av livet deres i tide og utide! 😀 

I tillegg til de to søsknene jeg har vokst opp sammen med, har jeg tre søsken som bor på Vikna. Disse tre er barna til min biologiske far. Jeg fikk ikke ha kontakt med denne delen av familien min under oppveksten. Faktisk møtte jeg ikke disse søsknene før jeg var nærmere 30, da de tok kontakt med meg. De har nå blitt en viktig del av livet mitt, og jeg kan kjenne meg igjen i dem både mht utseende og væremåte. Det er interessant hvor mye gener spiller inn. 

Siden jeg var ung, har jeg vært glad i å danse, og jeg var dronning på byen helt til jeg passerte 40. Da satte helsa en brå stopp for dansegleden. Det ble slutt på å danse hele natta. Det ble også en brå stopp for alt som heter trening, noe som har vært en stor del av livet mitt. Turn, jazzballett og fotball da jeg var ung, deretter karate og kung fu. I tillegg til løping og sykling. De senere årene har jeg heldigvis funnet en treningsform som passer meg, nemlig tai chi. Tai chi gir meg masse glede og er viktig for å opprettholde noe balanse og gjennombevegelse for en kropp som ikke fungerer optimalt.

Reising har vært en stor del av livet mitt, og er det fortsatt. Tidligere var det interrailturer, sammen med noen eller alene, sydenturer, og turer til mer eksotiske reisemål. Jeg har fortsatt en drøm om en dag å komme meg til Machu Pichu, men inntil videre tillater ikke formen det. Imidlertid er jeg så heldig å ha en fereieleilighet i Spania, på Costa del Sol. Dit har det blitt mange fine turer, og jeg er veldig glad for å ha denne muligheten. 

Nå ser det sikkert ut som jeg bare har reist hele livet. Det er ikke helt riktig. Jeg har også studert masse, flere år enn jeg klarer å telle. Og jeg har hatt mange jobber. Begynte å jobbe allerede som 14åring, og det ble jobber i butikker, på lager, restaurant og vaskejobber. Deretter jobbet jeg som lærer på barne- og ungdomsskoler. Den siste lærerjobben jeg hadde var på sykehusskolen i Trondheim, hvor jeg underviste mest elever på ungdomstrinn og i videregående, i tillegg til at jeg jobbet som spesialpedagog på avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering. Dette var en jobb jeg trivdes veldig godt i, og det var trist å måtte gi den opp da jeg ble syk og etter hvert ufør. Jeg har et par frivillige jobber nå, som vakt på støttetelefonen for ME-foreningen, og dessuten som pedagog halvannen time i uka på voksenopplæringen. Det gir mye tilbake! 

På lærerhøyskolen i Trondheim møtte jeg Bjørn. Det oppstod søt musikk, men det ble ikke oss den gangen. Vi hadde begge et samboerskap bak oss, og av ulike grunner skiltes våre veier. Jeg fikk ny samboer, deretter enda en, som jeg giftet meg med og fikk to barn sammen med, og så enda en samboer. Jeg har hatt lange forhold, men alltid gått videre. Jeg rakk også å bygge to hus, med to av disse mennene. Kanskje var det skjebnen som ville det slik at jeg skulle møte Bjørn igjen. Hadde vi blitt kjærester den gangen på lærerskolen, hadde vi sikkert ikke vært kjærester og samboere nå. Han har alt jeg vil ha hos en mann, og mer til. Jeg er så utrolig heldig og lykkelig for at det ble oss til slutt! Nyere bilder av denne flotte og kule typen finner du i haugevis ellers i bloggen. 😀

Tilbake til hvor jeg kommer fra. Jeg har bodd mange steder, reist mye, og på mange måter føler jeg at jeg ikke har røtter noe bestemt sted. For et par år siden hadde jeg et “oppgjør” med meg selv i forhold til hvor jeg egentlig er fra. Jeg har bodd flest år i Trondheim, men det er likevel på Vikna jeg har røttene mine. Det er der jeg er født, og det er der alle mine tre foreldre kommer fra, mamma, stamfar og stefar. Jeg har også røtter på Leka, siden oldeforeldene mine og mormora mi kommer derfra.

For ca fem år siden dro jeg til Flosand der mora til morfaren min kom fra, altså oldemor på den andre siden av morsslekta mi. Det var en spesiell opplevelse, siden jeg på en merksnodig måte føler at hun er min stammor, at vi er forbundet. Morfaren min har også en spesiell plass i hjertet mitt.

Det ble litt hopping frem og tilbake i tid i dette innlegget. Jeg kunne sikkert ha skrevet til verdens ende, men kanskje trenger du en kopp kaffe eller te nå? Det ble mye fra tidligere tider i livet mitt. Litt tilfeldig også, siden det var disse albumene jeg plukket ut fra hylla. Noen hemmeligheter må jeg nok ha for meg selv, og kanskje er ikke alt like interessant uansett. Nå er det på tide å avslutte skriving og bildeinnlegg, og jeg håper at du syntes det var ok å være med på denne reisen i livet mitt. 😉 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Hei på deg! 😊 I dag stikker jeg bare innom for å ønske deg en god dag!😉

Jeg har fått en bloggutfordring som handler om hvor jeg kommer fra og hvem jeg er. Siden jeg har ganske lang fartstid her på jorda, krever dette litt tankearbeid. Ikke fordi jeg ikke vet hva jeg skal skrive om, men fordi det er så mye å skrive om, så da blir jeg nok ikke ferdig i dag. I tillegg må jeg finne frem noen gamle bilder. Jeg har 30 gamle fotoalbumer, så det er litt å velge i…

Planen er å lage ferdig dette neste innlegget i løpet av morgendagen. Det kommer også litt an på formen, for i dag har jeg vært på en liten shoppingtur, noe som medfører litt “nedetid”. Det er forresten ikke så ofte jeg shopper, så det var godt å få brukt litt penger 😀 

Bildet av meg øverst er tatt i Engesvik, der jeg bodde som lita. Fremkallingsmåneden er desember 1967, så da vil jeg anta at dette var ca tre måneder før jeg fylte to år.

Håper dagen din blir glitrende flott! 😀 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

De siste gangene jeg har brukt de oransje joggeskoene mine har jeg lagt merke til at lyden av skrittene mine har endret seg. Litt som lyden av de gamle fotballskoene jeg brukte midt på 80-tallet, knottskoene. Et par ganger har jeg stoppet og kikket etter småsteiner som kan ha kilt seg fast innimellom mønsteret på undersiden, og prøvd å rutsje føttene ned langs rullestolramper av strekkmetall. Men ingen usynlige småstein har sluppet tak i skoene og gitt ørene mine fred for klikkingen.

Til slutt satte jeg meg ned på benken i gangen for å studere undersiden av skoene. Til min store forskrekkelse hadde skosålene begynt å gå i oppløsning. De hadde sprukket midt på, biter hadde begynt å falle av, og det som en gang var gummi, kjentes ut som hard plast. Da var det kanskje ikke så rart at skoene hadde føltes så glatte heller. Hadde det vært snø ute, ville de sannsynligvis fungert som et akebrett.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Skoene er ganske gamle. Ved normalt bruk er visstnok et par sko “oppbrukt” etter ett år. Disse er minst 15 år. Men jeg er slettes ikke normal. I alle fall kan jeg ikke tilskrives normal bruk når det gjelder sko. Jeg trenger ikke å sette av penger til nye sko på budsjettet, siden jeg sjelden er ute og går, langt mindre jogger (aldri!). Vi som har ME, er ikke kjent for å slite ut skotøyet vårt. Støvler og sko står mest til pynt, og får bare en sjelden gang trimmet seg. 

Siden skoene tydeligvis ikke vil mer, må jeg kanskje komme meg til en skobutikk etter hvert og kjøpe nye joggesko. Om jeg da ikke skal finne meg en skomaker og få satt på nye såler i stedet. Jeg liker disse skoene, og de er jo ikke helt utslitt på oversiden. Hva tror du? Vil det fungere? Er det verdt et forsøk?  Går du til skomaker, eller bytter du bare ut støvler og sko om sålene streiker? 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

I dag er det midtukedagen, altså onsdag. Det betyr at tai chi står på timeplanen i kveld. Disse treningene betyr veldig mye for meg, både fysisk og sosialt. Jeg setter av hele dagen til lading, for å klare å dra. Denne dagen unngår jeg å ha andre avtaler på dagen, dropper alt “nødvendig” husarbeid, utsetter telefonsamtaler, og ligger flatt ut på sofaen mesteparten av dagen. Personlige hygienetiltak som hårvask og klipping av negler, legges til dagen før eller etter. I tillegg må jeg unngå å legge planer for torsdag, siden jeg vanligvis er mer utmattet dagen etter trening.

Du tenker kanskje at det høres ut som sofaen kan bli ganske slitt av all denne ladingen? Jeg har ganske mange andre puter i sofaen som tar av for slitasjen på sofaputene, så hittil har det gått bra. Helst ville jeg byttet ut den grå sofaen med en gul, men det får vente til jeg blir millionær. Jeg sliter tross alt ikke med hverken vond rygg eller liggesår, så denne får duge noen år til.

Og mens jeg sitter her og ligger her, kan jeg glede meg til kveldens tai chi-økt, som byr på velgjørende trening for balanse, god pust, mykere ledd, sterkere kjernemuskulatur og bedre koordinasjon. Uten at jeg blir svett og andpusten! Dette er investering i helsa for meg, men samtidig også noe som gir meg mye glede. Jeg får være i det gamle miljøet som jeg var en del av mens jeg var frisk og trente karate, og jeg møter mange hyggelige folk. 🙂

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Bildene i dette innlegget viser utsikten fra Trondheim karateklubbs lokaler. Det øverste med de gamle trehusene er gata ved inngangen til klubben i Mellomla, mens det nederste viser utsikten fra treningslokalet. Du kjenner kanskje igjen Ilapia, det store kunstverket ved Fellskjøpet som jeg skrev om i innlegget Gigantmaleriet i Ila og skylapper? 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Det var en stor, svart edderkopp i senga vår. Glinsende i fargen. Selve kroppen var mer enn to cm lang, og inkludert de åtte beina målte den kanskje sju eller åtte cm til sammen. At den var glinsende svart, var kanskje det mest skremmende. Kunne dette være en svart enke? Var den giftig? Jeg husket den store kakerlakken som landet på terrassen hos oss da vi var i Spania i sommer, som Bjørn gikk løs på med colaboksen før jeg rakk å ta bilde av den, og tenkte at jeg ville ha bilde av denne store edderkoppen før jeg drepte den.

Kameraet lå rett ved senga. Jeg holdt øye med edderkoppen, som hadde beveget seg til midten av senga, mens jeg gjorde klart kameraet. Så satte jeg meg forsiktig ned i enden av senga og begynte å fotografere den, i alle mulige vinkler. Bjørn stod engstelig litt lenger bort, og ville helst at jeg bare skulle avlive den tvert. Men det var rotete i senga, og jeg ville ha med færrest mulig distraksjoner og forstyrrelser i bakgrunnen av edderkoppen, så jeg måtte ta flere bilder.

Edderkoppen kravlet med ett over den sammenkrøllede dyna og bort til enden av senga. På et blunk var den ved hodeenden min på senga. Det gikk et støkk gjennom meg da jeg innså at den like godt kunne ha kravlet i motsatt retning og videre opp i fanget mitt. Da fikk jeg det travelt, akte meg bakover, satte fra meg kameraet på en benk bak meg og fant frem fluesmekkeren. Edderkoppen løp plutselig på raske bein under senga, og Bjørn skrek “drep den nå, du har fått bildene dine!” Han flyttet seg til motsatt side av rommet, mot døra. Hadde vel ikke lyst til å bli bitt i tærne av den store, svartglinsende edderkoppen. Men da jeg kikket under senga, omtrent der den var forsvunnet, var den ikke der. Jeg kikket nøye etter, la meg forsiktig ned på kne for å se nærmere etter. Førte deretter fluesmekkeren under senga og dunket den litt mot sengekanten, deretter bak sengebenet, oppunder madrassen, og på veggen. Håpet den skulle falle ned fra der den hadde gjemt seg. Men edderkoppen var sporløst borte.

Det var da jeg våknet. Fordi jeg måtte tisse. Så jeg kravlet ut av senga, inn på do, og lurte fortsatt litt på hvor det var blitt av den store, svarte edderkoppen mens jeg satt på doskåla. Men den hadde jo forsvunnet i det jeg våknet, fordi den lå igjen i drømmen. 😀

Jeg hadde dermed ikke noe bilde av den heller, som jeg kunne bruke i dette blogginnlegget. Derfor fisket jeg frem en gammelt fotoalbum fra Brasil fra bokhylla. Der hadde jeg bilder av edderkopper. Én svart tarantella som overnattet i nabohytta mi i Amazonas. Han som leide nabohytta, turte naturlig nok ikke å sove der den natta. Om morgenen ble tarantellaen sprayet ned og lagt på et fat for de som ville studere den. Og en annen tarantella, brun i fargen, som jeg fikk stifte bekjentskap med da jeg var på jungelvandring. Guiden vår fisket den frem med en pinne fra et hull i bakken, og i det den kravlet frem, bøyde jeg meg ned for å ta bilde og deretter filme den. Det som jeg ikke visste på det tidspunktet, var at slike tarantellaer kan hoppe to meter høyt… I ettertid er jeg glad for at den ikke viste sine hoppeegenskaper! Denne siste tarantellaen lever videre på bildet du ser øverst i dette innlegget. En slik tarantella kan bli opp til 25 år.

Her er linker til to tidligere drømmer:
Våknet av et rop fra dypet
Jeg drømte om Frodith

Her er link til Bjørns kamp med kakkerlakken Karl:
Et skrekkelig besøk

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Som jeg skrev i innlegget Turkompiser og misunnelse tidligere i dag, var Elvis og jeg på tur i går.  Jeg tenkte vi kunne trille bort til Ranheim skole på en liten kunstekskursjon, og slik ble det. Samtidig fikk vi masse frisk luft, noe som var ganske godt med tanke på at dette kanskje var en av de siste varme høstdagene for i år.

Kunstverket “Rødt tårn” i Ranheimsfjæra rager høyt, og det er umulig å ikke legge merke til det. Selv for meg, som ikke alltid er like oppmerksom på det som måtte dukke opp foran nesa på meg. Tårnet består av lange lengder i rødmalt treverk i ulike vinkler, og midt inni er det plassert sølvblanke kuler. Kulene speiler omgivelsene. Ser du meg i kulene, på stien? Under skulpturen er det plassert benker, og her kan man ta en pause mens man sitter i egne tanker. Tre er forresten et naturlig materiale å lage kunst av her på Ranheim, som har vokst frem med tømmer som råstoff på Ranheim papirfabrikk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På en forhøyning i skolegårdsområdet til Ranheim skole finner man to store bokstaver i granitt. Bokstavene “h” og “æ” er to meter høye og yndet som klatreleike for barna. Fulgt av en avslappende stund sittende eller liggende på toppen av enten “h” eller “æ”. Bokstavene kan leses som interjeksjonen og utbruddsordet “hæ”, som vi bruker for “hva” i bl.a. Trøndelag. Altså i betydningen av noe overraskende og uventet.

Da vi var små pleide vi å spørre hverandre “Er du med i hæ-klubben?” Hvis den vi spurte svarte “hæ”, var det en bekreftelse på at de var det. Det var like morsomt hver gang noen gikk på den spøken.

Kunstverket “Treportal” var ikke så flott som jeg hadde trodd og sett for meg. Men det passet inn på skolegården med skolebygningenes rette vinkler og arkitektur i bakgrunnen. “Treportal” har dessuten betydning historisk, i det kunstverket forteller om hvordan tømmer var en viktig næringsvei på Ranheim. Stokken ligger oppdelt og uthult, men med trestammenes uregelmessige omriss, og er omgitt av ei rektanguær kasse av bearbeidet treverk. Dette er for å vise konstrasten mellom den organiske og industrielle formen. 

Denne labyrinten er ganske kul. Den ligger på motsatt side av stien i Ranheimsfjæra borettslag og er til stor glede for endene. I tillegg er den fin å se på for forbipasserende, som f.eks. Elvis og meg. 🙂 

Bak Ranheim stasjon står kunstverket “Papirarbeideren”. Om ikke stasjonsbygningen hadde vært der, hadde jeg faktisk hatt utsikt til kunstverket fra stuevinduet mitt. Dette er en stålskulptur som viser papirets bane gjennom fabrikkvalsene på Ranheim papirfabrikk, og det bølgende papiret utgjør hoveddelen av skulpturen. Plasseringen i parken ved gamle Ranheim stasjon understreker papirfabrikkens sentrale plass i stedets arbeidsliv og lokalmiljø gjennom flere generasjoner. Hver søndag er det kafé i stasjonsbygget, som et hyggelig tiltak for folk i lokalmiljøet.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Jeg hadde egentlig tenkt å ta med Elvira på tur, men plutselig oppdaget jeg hvor trist Elvis var. Han blinket svakt med lysene sine i det jeg gikk forbi han i gangen. Det var helt tydelig at han var misunnlig på Elvira, og at han også kunne tenkt seg en luftetur. Jeg hadde ikke sett for meg at det skulle oppstå misunnelse mellom de to turkompisene mine, og egentlig liker jeg å velge hvem av dem jeg skal ta med selv… Men jeg innså at det uansett var mest “handy”, mest praktisk, å ta med Elvis på denne turen for å fotografere kunst på Ranheim. Det er sannelig ikke så lett å velge når man har to turkompiser og det ikke går an å ta med begge samtidig!

Elvis var i fyr og flamme til å begynne med. Han fløy nesten bortover fortauet. Men ved bekken på vei bort til Ranheimsfjæra ville han absolutt stoppe for å ta en selfie av oss. Det ble to selfies, med bare noen meters mellomrom, før vi suste videre. Etter et kvarter begynte imidlertid batteriet hans å indikere at han måtte på lading. Det måtte mine kroppsbatterier også, så det ble en kort tur.

Da vi kom hjem, parkerte Elvis i gangen, mens jeg krasjet i senga. Batteriet mitt var ufattelig flatt etter turen. Kanskje hadde Elvira vært et bedre valg likevel? Det er så vanskelig å vite når batteriet mitt går tomt. Jeg skulle ønske det var like lett å beregne som batteriene på elscooteren og elsparkesykkelen, der antall prikker eller striper indikerer hvor lang tid batteriene har igjen før de må lades.

Jeg rakk å ta bilder av det som var målet for turen før returen, og de kommer i et nytt innlegg senere i dag. Blir du med på kunstekskursjonen? 🙂 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Jeg har ei lillesøster som har mange ferdigheter og kvaliteter. Blant annet liker hun å ha det rent og pent rundt seg. Det gjelder også når hun kommer hjem til meg. Så når lillesøster ser at det ikke er så rent og pent hos storesøster, trer hun inn i rollen som vaskesøster, og da kan hun finne på å vaske, tørke støv og flytte om på ting her.

I går kom lillesøster på besøk til favorittsøstera si (meg!), som for øvrig er den eneste søstera hun har. Sammen med mamma, som selvsagt er favorittmammaen til oss begge, og den eneste i sitt slag. Mamma har forresten klart å presse ut en bror til oss sånn ca midt i babyproduksjonen. Mamma hadde ikke nyvasket hår (nå vet dere det!) og fikk derfor låne solcapsen min til fotoshoot ute på terrassen. Litt senere oppdaget hun at hun hadd glemt å ta på solbriller, noe som kan forklare de smale øynene.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De to damene hadde kjøpt med lunsj, og alt jeg trengte å bidra med for å gjøre dem mette og fornøyde, var et par egg. Vaskesøster hadde tydeligvis fri, eller så var det ikke noe støv hjemme hos meg. Kan hende sparte hun vaskekreftene til hun skulle hjem. Jeg har faktisk en mistanke om at hun hadde vaskelysten et annet sted enn hos meg i går, siden hun hadde fått en pakke med rengjøringskluter som jeg hadde tatt med til henne fra Spania.

Det kan være ganske forskjellig hva vi ønsker oss, og lillesøster ønsket seg slike kluter som jeg bruker i Spania. De er fargerike, myke og gode. Vaskesøster hadde en formening om at det kom til å bli mye artigere å vaske hvis hun hadde slike gode kluter, og selvsagt måtte jeg etterkomme et slikt ønske. Jeg vet jo hvor viktig det er for henne å ha det artig. For øvrig har hun bursdag i dag, og da kan det hende det dukker opp flere gaver.

Da vaskesøster kom hjem til seg selv senere på dagen, fikk hun et stort problem. Hvilken farge skulle hun velge? Jeg foreslo at de kunne ta et familieråd for å få avklart dette, og kanskje avslutte med en avstemming. Det syntes ikke lillesøster var noen god idé, for hun liker å bestemme selv. Valget falt på rosa, siden hun er rosasøster også. 

I dag tidlig, lenge før jeg våknet, fikk jeg tilsendt dette bildet (under) fra kjøkkebenken til bursdagssøster. Den rosa kluten var visst allerede brukt opp, for i dag startes dagen hjemme hos dem med oransje klut i hjørnet med servanten. Jeg må ærlig innrømme at jeg er litt spent på hvilken farge på klut som henger der når jeg skal innom på bursdag i kveld. Hvilken farge på klut tror du møter meg når jeg går bort til vannkranen for å tappe vann i vannkokeren til teen min? 😀 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂