Som jeg skrev i innlegget Turkompiser og misunnelse tidligere i dag, var Elvis og jeg på tur i går.  Jeg tenkte vi kunne trille bort til Ranheim skole på en liten kunstekskursjon, og slik ble det. Samtidig fikk vi masse frisk luft, noe som var ganske godt med tanke på at dette kanskje var en av de siste varme høstdagene for i år.

Kunstverket “Rødt tårn” i Ranheimsfjæra rager høyt, og det er umulig å ikke legge merke til det. Selv for meg, som ikke alltid er like oppmerksom på det som måtte dukke opp foran nesa på meg. Tårnet består av lange lengder i rødmalt treverk i ulike vinkler, og midt inni er det plassert sølvblanke kuler. Kulene speiler omgivelsene. Ser du meg i kulene, på stien? Under skulpturen er det plassert benker, og her kan man ta en pause mens man sitter i egne tanker. Tre er forresten et naturlig materiale å lage kunst av her på Ranheim, som har vokst frem med tømmer som råstoff på Ranheim papirfabrikk.

 

 

 

På en forhøyning i skolegårdsområdet til Ranheim skole finner man to store bokstaver i granitt. Bokstavene “h” og “æ” er to meter høye og yndet som klatreleike for barna. Fulgt av en avslappende stund sittende eller liggende på toppen av enten “h” eller “æ”. Bokstavene kan leses som interjeksjonen og utbruddsordet “hæ”, som vi bruker for “hva” i bl.a. Trøndelag. Altså i betydningen av noe overraskende og uventet.

Da vi var små pleide vi å spørre hverandre “Er du med i hæ-klubben?” Hvis den vi spurte svarte “hæ”, var det en bekreftelse på at de var det. Det var like morsomt hver gang noen gikk på den spøken.

 

 

 

Kunstverket “Treportal” var ikke så flott som jeg hadde trodd og sett for meg. Men det passet inn på skolegården med skolebygningenes rette vinkler og arkitektur i bakgrunnen. “Treportal” har dessuten betydning historisk, i det kunstverket forteller om hvordan tømmer var en viktig næringsvei på Ranheim. Stokken ligger oppdelt og uthult, men med trestammenes uregelmessige omriss, og er omgitt av ei rektanguær kasse av bearbeidet treverk. Dette er for å vise konstrasten mellom den organiske og industrielle formen. 

 

 

 

 

Denne labyrinten er ganske kul. Den ligger på motsatt side av stien i Ranheimsfjæra borettslag og er til stor glede for endene. I tillegg er den fin å se på for forbipasserende, som f.eks. Elvis og meg. 🙂 

Bak Ranheim stasjon står kunstverket “Papirarbeideren”. Om ikke stasjonsbygningen hadde vært der, hadde jeg faktisk hatt utsikt til kunstverket fra stuevinduet mitt. Dette er en stålskulptur som viser papirets bane gjennom fabrikkvalsene på Ranheim papirfabrikk, og det bølgende papiret utgjør hoveddelen av skulpturen. Plasseringen i parken ved gamle Ranheim stasjon understreker papirfabrikkens sentrale plass i stedets arbeidsliv og lokalmiljø gjennom flere generasjoner. Hver søndag er det kafé i stasjonsbygget, som et hyggelig tiltak for folk i lokalmiljøet.

 

 

 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂