Jeg mistet alt på bussen. Følte meg helt fortapt. Jeg hadde alle de viktige tingene mine i sekken som stod igjen på gulvet inne i bussen. Jeg skulle bare ut en tur for å hente noe, og gjorde det kunststygget å snuble ned i en gedigen søledam rett bak bussen. Sølevannet rakk meg nesten til halsen, og mens jeg kavet for å komme meg opp av det skitne vannet, kjørte bussen fra meg. Sjåføren skjønte sikkert ikke at jeg skulle være med videre, og så meg ikke heller. Muligens var det vanskelig å få øye på det lille hodet mitt i søledammen i speilene fra fronten av bussen. Det forundret meg egentlig at han kunne ha kjørt over denne digre søledammen, som så ut som den kunne være stor nok til å senke ei kiste med et lik oppi, uten å få hjulene nedi. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg kom meg endelig opp av det ekle, brunfargede vannet, uten å svelge for mye av det, men var gjennomvåt. To klassevenner hadde dukket opp ved siden av meg, men de hadde ikke mulighet for å vente på meg, sa de. Det var første dag på nytt universitet, og de begynte å småløpe bort til gressplenen på den andre siden av gata i retning av studiestedet, siden de var sent ute. Jeg måtte løpe etter bussen. Innså at jeg ikke kunne følge etter dem, siden til og med adgangskortet mitt til studiestedet lå i sekken inne i bussen. Jeg håpet å ta den igjen på neste busstopp.

Jeg skal aldri bytte fra veske til sekk igjen! Eller i alle fall ha de viktigste tingene mine i ei veske i tillegg, kanskje ei fin veske som jeg ikke kommer til å sette ned på gulvet og glemme. I sekken lå lommeboka mi, mobilen og til og med husnøkler. Nå kom jeg meg ikke inn hjemme en gang, hadde ikke noe sted å dra. Jeg måtte klare å løpe bortover Moholtveien og ta den igjen. Det var sikkert mange studenter som skulle av og på ved neste busstopp.

Det som var enda flauere var at det stod igjen en kjempestor bag på bussen, som jeg hadde tatt med for en kjenning, og lovt å passe på. Oppi den lå mye dyrt utstyr til et musikkanlegg. Jeg fikk heldigvis til å ta bilde av denne baggen da jeg litt senere hesblesende stod utenfor bussen igjen. Men skulle du sett! Bussen kjørte fra meg enda en gang! Vel, nå hadde jeg i alle fall tatt bilde av den store baggen, så det kunne bli lettere å få den igjen om noen tok vare på den på hittegods ved endestasjonen. Nå gjaldt det å konsentrere seg om å nå igjen bussen for å få igjen sekken min.

Jeg var fortvilet. Kjente faktisk mer på fortvilelsen og stresset enn på at jeg var våt av sølevann fra topp til tå. Det var lenge siden jeg hadde løpt, og jeg ble svett av anstrengelsen. Det er ikke greit å måtte løpe så mye, og jeg tenkte på at jeg ikke kom til å tåle all løpingen men bli mye sykere etterpå som en følge av det. Men det fikk briste eller bære, for uten den sekken var jeg fortapt. 

Jeg kom på at akkurat denne bussruten noen ganger tar en sløyfe oppom et byggefelt før den kjører ned på hovedveien, så da kunne jeg kanskje avskjære den når jeg nådde opp dit. Endelig kom jeg opp til dette busstoppet, dvs der busstoppet skulle være. Nå var det et stort lokale med dempet belysning der i stedet. Jeg tenkte jeg kunne vente der inne, følge med fra vinduet på når bussen kom kjørende ned fra lia. Det var filminnspilling på gang, alt foregikk i rosa kulisser og rolig tempo. Jeg stilte meg ved en vegg mens jeg ventet på bussen.

Før bussturen hadde jeg vært på fest. Jeg kjente meg ikke igjen i dette  huset, men det var visst hjemme hos meg. Det var vi som gikk i samme klasse på videregående som hadde reunion, og jeg telte ca 15 personer. Det var bra oppmøte etter så mange år, syntes jeg. Jeg serverte pizza og drikke og alle koste seg. Gisle, interrailkompisen min, var der, men ellers var de andre litt mer diffuse. Etter en stund kom jeg på at jeg skulle vanne planter, noe jeg pleier å gjøre fredager. Klarte da å søle masse vann utover gulvet, og mens jeg bar den store planten mot der gjestene satt, sølte jeg sannelig vann utover meg selv også, slik at både klærne mine og føttene ble gjennomvåte. Det resulterte i at jeg måtte flytte på noen møbler og finne noe å tørke opp med. Men ikke før jeg hadde sølt et eller annet en gang til.

Jeg husker ikke så mye mer fra denne festen. Kanskje fordi festen var helt i begynnelsen av drømmen. Det var ganske deilig å våkne og skjønne at alt stresset og kravet bare hadde vært inni drømmen. Jeg kjente fortsatt på kaoset da jeg våknet, og var ganske svett av alt. Da var det godt å rope på samboeren og si fra om at jeg var klar for lørdagste på senga.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂