Rampenissen tok med tvillingbroren / The elf brought his twin brother

Ikke bare én, men to rampenisser / Not just one but two elves on the shelf

(English further down)

Jeg hadde lyst til å gi en rampenisse et godt hjem og fant en nettside som søkte etter adoptivmennesker. Etter at jeg hadde lagt rampenissen i handlekurven, gikk jeg til kassen, betalte og var fornøyd med kveldens gode gjerning. Nå kunne jeg finne senga, i visshet om at rampenissen snart dukket opp klar for avhenting på Posten.

Dagen etter fikk jeg faktura på epost. Der stod det at jeg hadde bestilt TO rampenisser, ikke én, slik jeg trodde. Hadde rampenissen allerede gjort sin første rampestrek? Tatt med tvillingbroren? Men når de først var på vei og kom i hus, kunne jeg ikke like godt kaste dem ut. Av frykt for at de skulle finne på noe tull allerede før advent, bestemte jeg at de mått bo i eska inntil videre. Det var utrygt å slippe dem ut for tidlig!

Men så begynte de å mase om at de var trøtte og ville legge seg. Jeg ble selvsagt usikker på om dette var nødvendig eller bare var et triks for å lure meg. Jeg hadde tross alt oppdratt to jenter og vært lærer i mange år, så jeg er på vakt når noen prøver å oppnå fordeler ved å lure meg. 

Kompromisset ble at de skulle få ligge i senga på gjesterommet, men ikke komme ut av plastbåndene som binder dem fast til pappen, slik at de ikke kan finne på rampestreker riktig enda. Som du kanskje har oppdaget på bildet under, har en av dem klart å brette opp kragen til broren, som nå prøver å klype den andre i armen. I går natt hadde en av dem faktisk klart å dra sokkene av broren, og da måtte jeg naturligvis flytte dem lenger fra hverandre. 

Akkurat nå kan jeg høre at de roper og klager på at det er så trangt. De håper sannsynligvis at jeg skal komme løpende med ei saks i hånda og klippe av plastbåndene. Men det har jeg IKKE tenkt å gjøre. 

Joda, dette skal bli noe når adventstida begynner! Jeg frykter for at det kan bli rimelig travelt å ha disse to i hus, og pent lite tid til juleforberedelser. Rampenissene har ikke fått navn enda. De kan ikke fortsette å hete “den ene” og “den andre”, og det er mulig jeg må ha hjelp til hva de skal hete før navnefesten 1. desember. Skriv gjerne en kommentar dersom du har forslag. Eller om du har erfaring med rampenisser og det er noe jeg bør være oppmerksom på mht rampestreker de kan finne på! 

English:

I wanted to give an elf a good home and found a website looking for adoptive parents. As soon as I had put the elf in the shopping cart, I continued to checkout, paid and was quite happy with my good deed for the night. I was ready to hit the sack, knowing that the elf would soon arrive at the post office and be ready for collection.

The following day I received an invoice by email. It said that I had ordered TWO elves, not one, as was my intention. Had the little elf already done his first prank? Taken his twin brother with him? Anyway, once they were on their way and had moved in, I could not just as well kick them out. Fearing that they would come up with some crap even before Advent, I decided that they would have to stay in the box until further notice. It would be unsafe to release them too soon!

After a little while they started insisting that they were tired and wanted to go to bed. Naturally, I became uncertain wondering if this was necessary or just some trick to fool me. After all, I had raised two girls and been a teacher for many years, so I’m on guard when someone tries to obtain benefits by fooling me.

We came to a compromise, which was that they should be allowed to lie in bed in the guest room. However, they were not allowed to get out of their plastic straps that tie them to the cardboard yet, in order not to be able to do any pranks too early. As you may have noticed in the picture below, one of them has managed to fold up the collar of his brother’s suit, who is now trying to pinch the other one in the arm. Last night one of them had actually managed to pull the socks off his brother, so obviously I had to move them further apart.

Right now I can hear them shouting and complaining that they feel trapped because it is too cramped. They are probably hoping that I will come running with a pair of scissors in my hands to cut off their plastic bands. But I do NOT intend to to that.

Surely, I expect this will be quite interesting when Advent finally begins. I fear that I will be reasonably busy to have these two in the house and probably not much time left for Christmas preparations. The elves still haven’t been named. I can not continue calling them “one of them” and “the other one”, so it’s possible I may need help finding names for them before their naming party on December 1st. Feel free to write a comment if you have any name suggestions. Or if you have experience with an elf on a shelf and there is something I should be aware of in terms of pranks they can come up with!

Tvillingrampenisser / Twin elves on the shelf

Jeg skal betjene støttetelefonen

Jeg kan velge utsikt fra “jobben”

For noen dager siden mottok jeg en epost fra ME-foreningen med spørsmål om jeg kunne tenke meg å være støtte for andre ME-syke og pårørende for ME-syke. De søkte etter “erfarne” ME-syke som kunne tenke seg å bidra med sin kompetanse på støttetelefonen som ME-foreningen drifter. 

Jeg har lenge tenkt at jeg har lyst til å være til nytte for andre som har ME. Mine erfaringer som ME-syk er “dyrekjøpte”, og dessuten har jeg sittet på den andre siden av bordet mens jeg jobbet som sykehuslærer. Jeg har vært på forelesninger om ME, og noen av elevene som jeg jobbet med, hadde ME. En psykologspesialist jeg var i kontakt med for et par år siden, foreslo at jeg kunne kontakte ME-foreningen og forhøre meg om det var noe jeg kunne bidra med. Imidlertid gikk jeg ikke videre med den tanken den gangen.

Pr. i dag er det seks frivillige personer på Støttetelefonen, som alle jobber hjemmefra. Nå ønsker ME-foreningen å forbedre tilbudet ved å ha flere tilgjengelige “likepersoner” pr. vakt, ikke bare én, slik det er nå.

Jeg ringte damen som er kontaktperson for dette tilbudet, og straks etter var jeg satt opp på lista over nye likepersoner på Støttetelefonen. Jeg vil få en egen jobbtelefon, som jeg kan slå av og på som det passer for meg, også når jeg “har vakt”. Dermed kan jeg regulere ut fra dagsformen. Om jeg ikke tar telefonen, går oppringingen videre til andre likepersoner. Slik jeg forstår det, vil tilbudet på Støttetelefonen utvides på nyåret.

Jeg kan selv velge hvor jeg vil “jobbe” fra. Det spiller jo ingen rolle for innringerne om jeg sitter med et pledd rundt meg i sofaen eller om jeg sitter ute og speider utover sjøen. Til tross for at jeg har lite energi selv, tenker jeg at jeg kan bidra som likeperson. Kanskje en time noen dager i uka. Det må jeg se an.

Man vil få opplæring og oppfølging. Jeg er veldig spent på hvordan dette blir, og hvilke utfordringer jeg møter. Generelt liker jeg å møte nye mennesker. Jeg tror jeg er en god lytter og samtalepartner, og jeg liker å tenke og se muligheter. Jeg skal ikke være en rådgiver, men kanskje kan jeg bidra med noe erfaring og stille noen spørsmål som gir andre mennesker nye innfallsvinkler og mening i tilværelsen. 

Positivt svar på koronatest

Koronatest

Positivt svar på koronatest, eller negativt svar på koronatest? Det var det store spørsmålet for et par kvelder siden. Vi har en koronasyk tenåring i hus, og siden min kjære samboer Bjørn hadde symptomer som sår hals og følte seg slapp og urven, tenkte vi at det var på tide å ta hver vår PCR-test for innlevering og sjekking. Bjørn hadde tatt tre hurtigtester i løpet av uka også, mens jeg blånektet snurring i nesa, siden jeg bare var hjemme likevel.

Bjørn fikk svar på sin test i sekstida på kvelden, og han kunne puste lettet ut siden den var negativ. Helsenorge.no glimret imidlertid med sitt fravær mht svar på min test, selv om vi hadde levert testene samtidig. Iderike og morsomme Bjørn spøkte med at de sikkert måtte fjerne matrester fra min spyttest før de kunne analysere den, og at dette naturligvis var grunnen til at det tok tid.

Da klokka passerte åtte, begynte vi å bli usikre på om den lange ventetiden kunne bety positivt svar. Nærmere ni kom det endelig melding om at svaret på min test var klart. Og til alt hell var det negativt. Det er svært sjelden jeg opplever negative svar som positive, men i koronasammenheng er vi vel alle glade for negative svar. Jeg hadde innstilt meg på at “jada, dette kan bli interessant”, men da har altså Covid-19 ikke klart å ta bolig i kroppen min. 

Om årsaken til dette er vaksine, diverse kosttilskudd, hygiene og forsiktighet, gode gener, eller rent tilfeldigheter, vites ikke. Og det får vi aldri svaret på heller. Men inntil videre er jeg “renvasket” og kan bevege meg ut i samfunnet igjen. 

Dere som leste innlegget Vi har fått korona i hus lurer kanskje på hvordan det går med korona-kid. Han har hatt feber, hostet og vært innesperret på et rom på 8 m² i ei hel uke nå. Han klager ikke, er veldig tålmodig, har selskap i dataspill og gitar og er glad for servering på rommet. Men blir nok veldig glad den dagen han endelig får slippe ut av cella si. For hans del håper jeg det blir veldig snart!

 

En av Bjørns negetive tester

Drømmejobben som jeg sa nei til

Norskbøker for fremmedspråklige

 

Det fins drømmejobber man blir den heldige vinner av, drømmejobber man aldri får, og drømmejobber man takker nei til. Jeg er i den siste kategorien. Jeg fikk jobben som passet meg perfekt og hadde ønsket meg lenge, og så endte jeg likevel opp med å takke nei. 

Problemet var at jeg fikk to jobber jeg ønsket meg samtidig. Jeg hadde altså et luksusproblem. Hvilken av de to jobbene skulle jeg velge? Den dag i dag er jeg fortsatt ikke sikker på om jeg gjorde riktig valg.

Jeg hadde allerede jobbet på Skolen St. Olavs Hospital et år, og mine mine kollegaer der ga uttrykk for at de gjerne ville beholde meg og min kompetanse på sykehusskolen. Min engelskkompetanse og det at jeg kunne undervise elever i videregående var noen av argumentene, i tillegg til at de trivdes med å ha meg og min “ungdommelighet” i kollegiet. Dessuten hendte det at noen av pasientene/elevene hadde fremmedspråklig bakgrunn, noe de andre lærerne ikke hadde kompetanse på.

Her er innlegget jeg skrev om jobben min som sykehuslærer i går: Jobben som sykehuslærer. – Et innlegg som forøvrig inspirerte bloggeren mettejosteinsdatter til å skrive dette innlegget: Tankespinn.

Det var bare unntaksvis at jeg fikk bruk for min kompetanse i norsk 2 (norsk som andrespråk). Ved en anledning underviste jeg en ung afrikansk mann over en periode hvor han var innlagt på akuttavdelingen. Han var til behandling for tuberkolose, og da jeg skulle inn på rommet til han, var det fullt smitteregime med spriting, hvit frakk og bukser og heldekkende ansiktsmaske. Han så knapt hvem jeg var, men vi fikk likevel god kontakt, og det ble undervisning på en måte likevel. Det var sikkert et hyggelig avbrekk i isolasjonen for han. 

Dette ble en lang innledning, men nå nærmer jeg meg hva som var drømmejobben. Et av fagene jeg likte best på lærerhøgskolen var norsk 2, som er et eget fag for norskundervisning for fremmedspråklige som skal lære norsk som et språk i tillegg til morsmålet sitt. På nittitallet var jeg med og startet mottaksskole for en gruppe flyktninger  på Bispehaugen Skole i Trondheim. Dette var et spennende prosjekt og jeg hadde ansvaret for norskopplæringen av elevene. Imidlertid hadde jeg et ønske om å undervise eldre elever, kanskje også voksne. 

Etter å ha vikariert noen dager på Senter for Voksenopplæring (SeVo), som i dag heter Trondheim Voksenopplæringssenter, var jeg sikker. Dette var drømmejobben for meg. Å få undervise i norsk 2 til voksne, lærevillige fremmedspråklige var spennende og givende, og her kunne jeg bruke all kompetansen min, både kunnskap og ferdigheter.

Etter søknad på utlyst stilling og intervju fikk jeg lærerstilling på SeVo. Jeg skulle være lærer for en gruppe elever i alderen 16-18 år i norsk 2 og samfunnsfag. Jeg fikk omvisning, timeplaner og informasjon om Italiaturen som skulle være på begynnelsen av skoleåret, og hilste på andre ansatte ved skolen. Det var helt surrealistisk at jeg fikk denne jobben, drømmejobben! 

Forståelig nok ble de som ansatte meg, ganske overrasket da jeg takket nei til stillingen. Jeg selv også. Jeg trøstet meg med at jeg kunne søke jobb der ved en senere anledning om jeg ville. Valgte jeg riktig?

Da jeg var i Drammen på besøk hos mine gode venninne Bente fra tida på lærerhøgskolen for vel et år siden, ble det en del snakk om undervisning for fremmedspråklige voksne. Selv om jeg hadde en super og givende jobb på sykehusskolen, kjente jeg på ønsket om å ha en jobb som henne. Bente jobber på voksenopplæringa i Drammen. Hun har også vært med og laget lærebøker for voksne fremmedspråklige. Du ser dem på bildet øverst.

Jeg begynner å nærme meg utgått på dato som lærer, men det er jo ikke helt utenkelig at jeg en vakker dag kan undervise noen i norsk som andrespråk igjen! 😊

Drammen voksenopplæring

Jobben min som sykehuslærer

Meg på besøk på sykehusskolen

 

Jeg har hatt mange arbeidsplasser gjennom livet, men jobben min som sykehuslærer var den jobben jeg trivdes best i og hvor jeg fikk brukt meg mest. Jeg opplevde å bli verdsatt for den jobben jeg gjorde, både av lærerkollegaer, sykehusansatte, elever og foreldre. Det viktigste var likevel å oppleve at jeg kunne gjøre en forskjell for elevene, både i hverdagen på sykehuset og i forbindelse med at elevene skulle tilbake til skolen på hjemstedet sitt.

I forrige blogginnlegg nevnte jeg at jeg har jobbet som spesialpedagog på Nevro Øst på St. Olavs Hospital. Mesteparten av tiden jeg jobbet på Skolen St. Olavs Hospital jobbet jeg imidlertid med grunnskole- og videregående elever. Ingen dager var like, og elevgrunnlaget varierte. Elevene hørte til på skoler i egen kommune og kom fra hele Midt-Norge, men fikk tilbud om opplæring mens de var innlagt på sykehuset. 

Vi var en liten gjeng lærere, med egen rektor, som hadde tilholdssted og skolelokaler på Barne- og ungdomsklinikken. Vi fikk lister over pasienter som var i skolealder fra de ulike avdelingene, samt informasjon om hvordan dagsformen deres var og forventet innleggelsestid. På morgenmøtet fordelte vi lærerne disse elevene mellom oss, og jobbet ut fra den enkeltes behov og hjemmeskolenes planer.

I denne lærerjobben måtte jeg være svært omstillingsdyktig. Jeg husker spesielt én dag fra det første året jeg jobbet der. I løpet av arbeidsdagen tok jeg tre avskjeder. Først med en elev som var død i løpet av natta, deretter med en elev som ble utskrevet fra sykehuset, og til slutt med en hel skoleklasse som jeg hadde hatt på omvisning og besøk hos en av mine langtidselever med kreft. Den siste eleven møtte jeg forresten på konsert i fjor sommer. Han er voksen, frisk, og jobber i dag som rådgiver.

Det er selvsagt ganske spesielt å jobbe med barn og ungdom når man vet at de skal dø, og man i tillegg er i tett kontakt med deres familier. Samtidig blir det desto viktigere å gjøre dagene best mulig for den syke. Skole for de sykeste elevene kunne være så lite som et besøk på rommet med høytlesing eller en liten kunst- og  håndverksaktivitet. De friskeste kom ned på “skolestua” og kunne ha undervisning i alt fra 15 minutter til flere timer. 

I tillegg til undervisning jobbet jeg også aktivt for at hjemmeskolene deres skulle legge til rette for eleven til de var hjemme igjen. Det ble mange telefoner til kontaktlærere, rådgivere og rektorer for å informere om elevenes rettigheter og behov for tilrettelegging. Dette var kanskje den viktigste delen av jobben min.

Det er trist at jeg ikke er frisk nok til å fortsette med mine gode gjerninger som sykehuslærer, men jeg har lært meg at det er en tid for alt. Jeg tenker at erfaringene mine fra disse årene har vært med på å gjøre meg til den personen jeg er i dag, og at jeg innimellom kan ta i bruk kunnskapen på andre områder.

Jeg fikk den aller første jobben min da jeg var 14 år, og har alltid jobbet ved siden av skole og studier. Alle arbeidsplassene har satt sine spor, lært meg noe, utdannet meg for livet. Jeg har bl.a. jobbet i rørleggerbedrift, matbutikker, gavebutikk, garn- og klesbutikk, på markisefabrikk, pizzeria, i rengjøringsjobber, med barnepass, som au pair, reiseleder og lærer for språkreiser, lærer, spesialpedagog og rådgiver på barneskoler, ungdomsskoler og i voksenopplæring. Jeg angrer ikke på noen av jobbene. De er jo en del av at veien blir til mens man går. Man gjør seg erfaringer på alt man gjør her i livet. 

De tre bildene i dette innlegget er fra et besøk på sykehusskolen i november 2019.

Forrige blogginnlegg finner du her: Utredning for MS på Nevro Øst

Gata utenfor Skolen på St. Olavs hospital
En hyggelig krok ved Skolen St. Olavs Hospital

Utredning for MS på Nevro Øst

Utredning på Nevro Øst på St. Olavs hospital

 

Denne høsten har jeg vært til utredning for MS (multippel sklerose). Det er mange sammenfallende symptomer mellom ME og MS. Siden det har dukket opp flere og nye symptomer i kroppen min den siste tiden, ble det i samråd med fastlegen bestemt at jeg skulle til utredning for MS. Den ene diagnosen utelukker ikke den andre, faktisk. Først fikk jeg time til MR, noe senere time hos nevrolog på St. Olavs hospital for videre utredning og vurdering.

Nevrologen kunne ikke se noe på MR-bildene som tydet på MS, og bestemte derfor at det ikke var nødvendig med spinalpunksjon. Jeg var veldig glad for at jeg slapp spinalpunksjon, hvor man tar prøver fra ryggmargen til analyse. De fleste får visstnok uutholdelige hodesmerter i etterkant. Det ble konkludert med at jeg ikke har MS. Og takk og pris for det! Nevrologen nevnte at det kunne være aktuelt med videre undersøkelser hos nevropsykolog, men det orker jeg simpelthen ikke. Det vil ikke endre på noe.

Legespesialisten påpekte at han kunne se “hvitsubstansforandringer” i hjernen min, altså på MR-bildene. Jeg hadde også såkalte degenerative forandringer i nakken. Han viste meg et skadepunkt bak i nakken. Jeg ble nysgjerring, for har mange ganger lurt på om det er sammenhenger mellom ME og nakkeskader, men dette kunne han ikke si noe om. Det måtte evt. en radiolog se på. Og siden radiologer ikke er tilgjengelige for pasienter etter MR-undersøkelser, la jeg den ballen død for nå.

En annen ting er at jeg opplevde det som veldig spesielt å være på Nevro Øst igjen. Det var egentlig vanskelig å ha fokus på undersøkelsen og utredningen hos nevrologen fullt ut, siden jeg forbinder dette bygget med noe helt annet. Jeg var med på innflyttingen da det var helt nytt, og jobbet i flere år som spesialpedagog på en avdeling som heter Klinikk for fysikalsk medisin og rehabilitering. Her jobbet jeg i team med leger, sykepleiere, ergoterapeuter, fysioterapeuter, sosionom og miljøarbeidere. Jeg trivdes veldig godt i jobben og i dette arbeidsmiljøet, og det er fortsatt en stor sorg at jeg ikke er frisk nok til jobbe.

Korridoren utenfor nevrologenes kontorer

Ser du annonsene?

Etter at jeg flyttet over bloggen min til blogg.no dukker det opp annonser innimellom mine bilder og skriverier i bloggen. Noen lesere har kommentert dette, og synes det er forstyrrende. Hva tenker du om dette? Ser du annonsene? Legger du merke til dem?

Siden annonser er en inntektskilde for plattformen, kan jeg ikke velge bort reklame. Jeg kan heller ikke fjerne eller flytte på reklamene som blogg.no har plassert inn i innleggene. Det er videre klare regler for reklamer som jeg selv evt. velger å plassere i bloggen i tillegg. 

For min egen del er fordelene med å flytte bloggen til blogg.no større enn ulempene. Siden jeg har fått komme inn i varmen her, er jeg ikke så ensom som jeg var som solo-blogger, altså på eget domene (kariengesvik.no). 

Dette mest til informasjon til mine venner og bekjente, siden bloggvenner er godt vant med dette. 

I mål 102 uker før tida

Fra dagens toppliste på blogg.no

I dag er det to uker siden jeg kontaktet blogg.no for å få gjenåpnet bloggen min. I morgen er det to uker siden jeg postet det første blogginnlegg på plattformen. Denne dagen kikket jeg dessuten på topplista over de 100 mest leste bloggene, og tenkte at det ville vært stas å havnet på topp 40 innen et par år. Jeg ville ha det som et langtidsmål.

I mitt stille sinn tenkte jeg at det er vel ikke et for hårete mål, og sannsynligvis gjennomførbart. Men gjett hva som møtte meg i dag da jeg åpnet topplista? Jeg ligger på 36. plass! Hårreisende overraskende! Inne på topp 40 etter bare to uker, ikke to år! Altså i mål 102 uker før tida. Dette hadde jeg aldri trodd!

Imidlertid har jeg ingen planer om å fortsette å ligge så høyt oppe på topplista til blogg.no. Siden det krever jevnt med skriving og at tilstrekkelig mange klikker på og leser blogginnleggene mine. Men det er morsomt å se at det er mulig i alle fall. 

Skriveformen avhenger av om kroppen spiller på lag med meg, og den er ikke alltid (heller sjelden) like bra. Like fullt “produseres” det mye oppi hodet når jeg ligger og hviler, og inspirasjon og fantasi lever sitt eget liv. I tillegg går fingrene raskt på tastaturet om idéer dukker opp. 😊

Takk for at du stakk innom bloggen i dag! 😊

Frokost til korona-kid

Frokost til korona-kid

Siden samboeren min er på jobb, var det min tur til å lage frokost til korona-kid i dag.  Bonussønnen passet på å stå langt unna meg da han i går kveld fortalte hva han ville ha. “To knekkebrød med kaviar” var bestillingen, til klokka to. Jeg noterte i hodet og spurte om han ikke ønsket seg noe mer. Neida, ikke noe mer. Etterpå spurte jeg samboeren om han trodde det var mest aktuelt å servere juice eller melk til. Jeg var litt flau for å spørre, for gutten har sine vaner, som jeg da tydeligvis ikke har lagt merke til.

Jeg prøvde å tenke ut om det var noe annet jeg kunne utstyre serveringsbrettet med. Men uten å overdrive, for det er ikke hans stil. Jeg konkluderte med at ei kule med is var “innenfor”. Dessuten skal jo is være bra for “syke barn”, spesielt om de har vondt i halsen og fortjener en oppmuntring. Litt ekstra sjokolade på er heller ikke feil, og etterpå kan det være godt med litt salt potetgull.  

Siden jeg nå har gjort dagens arbeidsoppgave, og korona-kid er mett og fornøyd, kan jeg finne tilbake til hvilestilling på sofaen. Er på min tredje dag med vondt i hodet nå, og da trenger jeg ekstra mye hvile. Imidlertid er jeg fortsatt symptomfri mht korona, om noen skulle spekulere på det.

Om du ikke leste innlegget i går, finner du det her: Vi har fått korona i hus

Takk for at du stakk innom bloggen! 😊

Vi har fått korona i hus

Koronavarsel på soveromsdøra

Den siste tiden har koronasmitten på nytt spredt seg her i Trondheim. Jeg har hatt en følelse av at vi kom til å bli rammet denne gangen, og så skjedde det. Vi har fått korona i hus. Det utløste selvsagt ingen jubel og gledesrus, men vi går heller ikke inn i noen depresjon. 

Det er én av oss tre i husstanden som har testet positivt på Covid-19. Nå gjenstår det å se om vi to andre også får korona eller om vi “går fri”. Han som er syk, er ikke alvorlig syk. Har bare lette symptomer, og korona-kid er ikke verre enn at han vil ha lørdagsgodteri.  Forhåpentligvis er han raskt oppe av sengen igjen, men uansett må han være isolert i noen dager fremover.

Siden jeg har såkalte underliggende sykdommer, er jeg mer utsatt om jeg blir koronasyk. Jeg har hele tiden sagt at jeg ikke kommer til å få korona, men nå føler jeg meg ikke lenger fullt så trygg. Vi tar våre forholdsregler, men sjansen for at vi allerede har blitt smittet er jo absolutt tilstede. Bør jeg være bekymret? 

Vi to voksne er fullvaksinerte. Imidlertid tviler jeg sterkt på at akkurat det er noen garanti for å unngå å bli koronasyk. En stor andel av pasienter innlagt på sykehus med korona er/har vært fullvaksinerte. Vår korona-kid fikk sin første dose for noen uker siden.

Det skal bli interessant å se om immunforsvaret mitt er godt nok i denne runden.