Mange av dere som ble kjent med meg slik jeg er i dag, klarer sikkert ikke å forestille dere hvordan jeg var før jeg ble ME-syk. Døtrene mine husker heller ikke hvordan jeg var, siden jeg fikk ME da de var ganske små. Noen ganger føler jeg at tiden går fra meg, men jeg har i alle fall VÆRT energisk, høyt og lavt, overalt, med på alt, hoppet og danset, og trent hardt. Det er godt å tenke tilbake på. Disse minnene er med på å gjøre hverdagen med sykdom enklere for meg. Kanskje fordi jeg evner å se at jeg tross alt har fått utrettet og opplevd mye i livet.
I går skrev jeg om da jeg fikk klengenavnet Karate-Kari i innlegget Mine karatemedaljer. I dag får du noen bilder av KarateKari fra gamledager. Kjenner du meg igjen? Beklager dårlig kvalitet på de mest forhistoriske bildene.
Da jeg i slutten av 20årene var lærer på en byskole i Trondheim, hadde jeg gym på timeplanen med tre av klassene. Jeg satte opp halvårsplaner for gymtimene, mye basert på deres ønsker og for at de skulle være forberedt til timene, men også fordi det var mange talesterke gutter som ønsket seg fotball i alle gymtimene. De samme guttene gledet seg veldig til timen det stod karate på, men det morsomme var at jentene syntes det var vel så kult og spennende. Etter å ha hatt karatetimene, dukket plutselig klengenavnet Karate-Kari opp igjen. Jeg husker ikke hvorfor, men snart kalte alle elevene meg på skolen Karate-Kari.
Jeg kan ikke skryte på meg at jeg satte meg mer i respekt av den grunnen, for jeg gikk for å være “snill”. Da jeg skulle slutte som engelsklærer for den mest utfordrende klassen jeg har hatt noen gang, kom de mest bråkete guttene løpende og bønnfalt meg om å fortsette å være lærer for dem. Det var temmelig overraskende, siden jeg selv syntes jeg hadde maset og kjeftet utrolig mye på dem. Da jeg konfronterte dem med at de måtte synes jeg hadde kjeftet mye, ble jeg forundret over at de ikke syntes å være av samme oppfatning i det hele tatt.
Jeg lever godt med å bli husket som snill. Jeg er imidlertid ikke dumsnill, bare veldig tålmodig, og jeg kan slå tilbake om jeg må. Det er muligens nettopp utholdenheten og fighteren i meg som gjør at jeg aldri gir opp håpet om å bli frisk av ME. Joda, jeg har akseptert situasjonen, slik eksperter og kloke hoder sier at man skal gjøre. Men så lenge det er liv, er det håp. 🙂
Så spennende liv du hadde og det er så artig å lese om din begivenhets liv:)
Ja, det har vel vært ganske spennende, selv om jeg ikke tenkte slik der og da, den gang da 😀 Men det er jo også avhengig av hvilke begivenheter og erfaringer man selv tenker er spennende. Jeg er sikker på at du også har levd et spennende liv!?! 😊
Den kule dama, spennende å lese om! Godt å ha bilder og minner! <3
Hehe, takk! 😀 Ja, koselig med gamle bilder, til minne om det som har vært. Jeg har ca to meter med gamle fotoalbum å ta av… 😀
Er såååå enig. En skal aldri gi opp, alltid håp. Jeg ser du både er snill, energisk og har ben i nasen. Det vises også gjennom det du skriver. Veldig godt å kunne se tilbake med positive øyner. Artig med den historien om gutten i verstnge klasse. Skal tro om du fortsatte…
Skulle gjerne ha fortsatt med den klassen, for det var mange spennende personligheter der, but it wasn’t for me to decide. Det var administrasjonen på skolen som bestemte, og jeg fikk i stedet andre klasser å undervise året etter. Tror du skjønner litt hvem jeg er, ja, ut fra beskrivelsen din. Har dessverre ikke det samme energilageret tilgjengelig nå lenger, men det ligger inni meg et sted… 😊
Så artig å få se, og høre mer om karateKari 😀 Har ingen problemer med å se deg for meg i farta, og heller ikke det at du var skill, men også bestemt.
Du er den samme enda, selv om jeg ikke har opplevd deg streng da 😊
Koselige å lære deg enda mer å kjenne 🙂
Tusen takk for gode ord, Heidi 😊 Det var akkurat det jeg ønsket, altså at de som leser skulle se meg litt for den jeg egentlig er, på innsiden. Jeg er nok ikke så streng, og selv døtrene mine har ikke opplevd strenge-Kari så mye. Men en ganske sta og konsekvent mamma 😀 Veldig hyggelig å lære deg å kjenne også! 😀😊❤
Ei skikkelig tøffa ser jeg. Bra at du liker å tenke tilbake til da du var frisk.
Mange blir nok deppa av å minnes hvordan livet uten sykdom var.
Hehe, tøff nok, når det er nødvendig i alle fall 😊 Det er nok slik at mange blir deppa av å minnes hvordan flott livet var før de ble syke, og det er forståelig, men jeg velger et annet fokus 😉
Selv om man aksepterer situasjonen man er i, skal man aldri gi opp om å få en bedre hverdag 🥰
Så gøy å lese om livet ditt før ME, og alt du vær med på den gangen. Litt av et skussmål å få, at de mest bråkene elevene bønnfaller deg om å bli. Da har du helt klart gjort noe rett 😊
Ja, jeg ble faktisk veldig glad og sjarmert av de guttene som bønnfalt meg om å fortsette å være lærer for dem. Skulle gjerne gjort det, men administrasjonen på skolen trengte meg til andre klasser. Livet før ME var absolutt mer spennende og givende enn slik det er nå, men jeg er heldig som bor i Norge og har det så bra som jeg har det. Har imidlertid fortsatt tro på at jeg blir friskere, ja! 🥰
Stilig, moro å se og mange gode minner å ha med seg ❤ Du er nok like så snill i dag som dengang, det er inntrykket jeg har fått av deg fra dag 1 da jeg begynte å lese dine innlegg. Flott er du også ❤❤
Hjertelig takk for hyggelige ord, Lene 🥰 Joda, snill er mellomnavnet mitt. Men ikke alltid 😀
❤❤