En av skriveoppgavene jeg fikk da jeg gikk på Cassio College i England var å skrive et eventyr. Dette var en morsom oppgave, og blyanten tok meg med inn i en eventyrverden jeg ikke visste fantes. Men jeg kom i mål og leverte inn skriveriene til min dyktige og engasjerte lærer Barbara. Du kan tenke deg at jeg gjorde store øyne da jeg fikk tilbake teksten og så kommentaren fra læreren. “Excellent. Publish it.” Men dette er eventyret som aldri ble publisert.

Jeg var 19 år i 1986 og hadde lært at man ikke skal tro for godt om seg selv, eller tro at man kan så mye. Jeg var sjenert og gjorde bare det jeg fikk beskjed om. Tanker om at eventyret var bra nok til at andre enn den engelske læreren skulle lese eller ha interesse av å lese det, var helt uvirkelig og “fjernt”. Men kanskje kunne dette blitt eventyret som inspirerte meg til å skrive mer. Imidlertid var det nok ikke meningen at det skulle bli slik.

Eventyret ble altså aldri publisert, selv om det stod klart og tydelig skrevet at det skulle publiseres. Men nå, nærmere et halvt århundre senere, gjør jeg det, her i bloggen. Om jeg hadde fått respons og skrivehjelp, slik jeg senere lærte om på lærerstudiet og har brukt i eget arbeid som norsklærer, kunne denne kladden kanskje blitt til noe mye mer eventyrlig.

Det var forresten et hint fra bloggeren Happy som fikk meg til å lete frem eventyret fra en gammel eske. Hun skrev i en kommentar på gårsdagens blogginnlegg Rampenissen tok med tvillingbroren at det som jeg hadde skrevet, hørtes ut som et eventyr. Bildet øverst er meg som 19åring på rommet mitt hos vertsfamilien i England. Vedleggene under er “kladden” av eventyret mitt. Håndskrifta bærer preg av at jeg ikke hadde noen skrivepult men satt i senga og skrev. Det er nok litt vanskelig å lese, så til i morgen skal jeg ha skrevet det på PC . Legger det da i et eget blogginnlegg.

Tusen takk for at du stakk innom bloggen i dag!