Jeg hadde ingen planer om å feire bursdagen min i går, men noen overraskelser ble det likevel i løpet av dagen. Den første fikk jeg jeg da jeg slo på telefonen om morgenen og sjekket plasseringen på blogglista. Jeg hadde fått høye plasseringer de siste par dagene, og var spent på dagens listeplassering. Øynene spratt nesten ut av hodet mitt da jeg oppdaget at jeg lå på 18. plass. Er det mulig? Jeg var helt overveldet over å få en 18. plass i bursdagsgave, og jeg har enda ikke helt kommet over det.
Til alt hell har jeg falt litt på topplista til blogg.no i dag, slik at jeg ikke risikerer å bli alt for høy på meg selv. Men dagens 27. plass er også veldig bra, kjempebra faktisk! Jeg blogger ikke for å få høye listeplasseriger, men det er utrolig moro å se at det er flere som stikker innom bloggen og leser. Målet er å holde meg innenfor Topp 100-lista, og langtidsmålet er å holde meg innenfor Topp 40.
Det blir nok ingen justering av disse målene, men det er stor stas å få positive tilbakemeldinger på skriverier og bilder. Det innrømmer jeg glatt. Del to av gårsdagens ikke-feirende bursdag kommer senere i dag. Jeg måtte bare få tømt meg litt for skryt av 18. plassen.
Heldigvis for dere har jeg absolutt ingen planer om å bli en såkalt influencer, så ingen influencere trenger å føle seg truet! Tusen takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂
Min svoger Tommy har den siste uka snakket mye om isbading. Han har det helt klart for seg at jeg også skal være med på det. Det er visstnok ganske sunt. Men ellers tror jeg det er mest for de som liker en utfordring. Jeg er forsåvidt en slik person, liker tøffe utfordringer, så derfor blir jeg litt fristet. Til tross for at jeg kommer på tusen grunner til at jeg ikke skal isbade.
Da vi var en snartur på hytta deres på Ytre Vikna for et par dager siden, fikk jeg se stedet der han isbader, når han ikke er på jobb i Finnmark og isbader da. Selv om det var surt og kaldt ute, så bukta faktisk ganske så idyllisk ut.
Tommy sjekker badetemperaturen
Tommy har spurt meg hver dag denne uka om jeg har husket å avslutte morgendusjen med kaldt vann. Pliktoppfyllende som jeg er, har jeg selvsagt gjort det, slik at jeg kan svare “ja” når han spør om jeg har husket kalddusj. Det jeg ikke har sagt noe om, er at det er kun i 2-3 sekunder, og da med kaldere vann, ikke iskaldt vann. Du synes kanskje jeg jukser, men jeg tror det er lurt å ikke overdrive…
Om Tommy får det som han vil, blir det kaldbading på meg nærmere våren. Kaldbading høres ikke helt forskrekkelig ut, synes jeg, i motsetning til isbading. Så får vi se om jeg blir “hekta”. 😀
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂
Begravelsen var i dag. Det ble en trist, men minnerik dag til ære for faren vår. Han ble bragt til kirka i går kveld. I dag fikk han sin siste Mercedes-tur, fra kirka til kirkegården. Men kista var hvit, akkurat som hans siste Mercedeser.
Jeg har vært i tvil om jeg skulle være med å bære ut kista etter begravelsen. Du leste kanskje at jeg skrev om det i innlegget Skal jeg bære kista? Det ble en løsning på det. De seks håndtakene til bærere langs sidene ble overlatt til mine tre søsken og andre i familien, mens jeg gikk bakerst og holdt i håndtaket i hodeenden. Da fikk jeg også bære, uten å være redd for at knær og hofter sviktet, og samtidig var jeg “bak”. For meg ble det symbolsk, siden jeg bodde bak fjellet i mine første leveår, i forhold til hvor de andre tre vokste opp. Dessuten kom kom jeg litt “bak” de andre i forhold til at jeg ble holdt hemmelig i mange år.
En av mine brødre holdt tale til faren vår i begravelsen. Det var en flott og rørende tale, men også med innspill av humor. Det var veldig fint, og jeg er dyktig imponert og stolt av lillebroren min.
Det var også rørende å høre da et av tantebarna mine på kirkebenken foran meg spurte faren sin om farfaren lå i kista nå, og om det var kaldt til han inni kista. Ved jordfestelsen ble et annet tantebarn stående ved den senkede kista for å fortelle den avdøde farfaren sin at det ville vært en ære om han ville stå opp igjen. Barn er herlige.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Min yngste lillebror Kim er en kreativ mann, og på mange måter er han lik faren vår, som døde for noen dager siden. Han kom på den flotte idéen å kjøre bussen etter faren opp til nærbutikken, slik at folk fikk en litt spesiell mulighet for å ta avskjed med og minnes faren.
Faren vår har jobbet innen transport siden tidenes morgen, kjørt både buss og lastebil. Han har drevet firma og kjørt skolebuss, festbussturer, fotballbussturer til Lerkendal i forbindelse med Champions League, pensjonistturer, turer med lag og foreninger. Sikkert fraktet mange millioner passasjerer til sammen.
Han kjøpte denne bussen ny i 1994. Nå står den altså utenfor nærbutikken på Austafjord. Her vil den bli stående til etter begravelsen, slik at de som ønsker det, kan ta turen inn. Alle har lov til å gå inn, og man kan legge igjen noe til minne om han i setene, for å hedre hans minne. Det kan være en tegning, en gjenstand, en historie eller noe annet, til minne om vår store stamfar. Jeg tror at mange som sørger og savner han, vil synes at dette er godt.
Lillesøster Anita og jeg var på Austafjord for å besøke bussen i dag, og for å besøke huset han bodde i mesteparten av livet sitt. Mine tre søsken er vokst opp der, mens jeg stort sett er vokst opp i Trondheim.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 😊
Artikkel i Namdalsavisa om lokalbefolkningen som tok en spesiell avskjed med bussjåfør Oddbjørn: Bussjåfør Oddbjørn en bauta
Jeg fikk jobben som dreng. Den nåværende drengen utnyttet meg da jeg var i fjøset hans. Fikk meg til å vaske spener, sette på melkemaskina på kua, og ga meg grundig opplæring i moderne gårdsdrift.
Vasking av jur
I det søstera mi Anita og jeg kom inn via en sluse inn til fjøset, skiftet vi på oss fjøsdresser. Dette er praktiske engangsdresser som var innkjøpt for anledningen, på butikken hvor Anita jobber. Jeg fikk utdelt støvler som var ca ti nummer for store av drengen Andreas. Vernestøvler, siden han ikke ønsket at kyrne skulle tråkke på meg blånegler. I det jeg tittet rundt hjørnet, så jeg bonden sitte ved datapaneler. Neida, han spilte ikke dataspill, hvis det var det du trodde. Via datamaskinene har de oversikt over det meste som skjer i fjøset. Skal komme tilbake til det.
Ble juret rent?
Fra datarommet gikk vi videre inn i fjøsets mysterier. Aller først fikk jeg se roboten og rommet med den store melkemaskina. Andreas pekte og forklarte, og jeg fikk en innføring i alt fra melkeprøver som skal sendes inn, til informasjon om hvordan melkemaskina kobles til jurene på kua og hvordan melka føres videre i systemet. Alt skjer vanligvis automatisk, men jeg fikk prøve å gjøre det manuelt. Med vasking av jur, klemming på spenene for å sjekke at det kom ut melk, og til slutt koblet jeg spenekoppene på hver av de fire spenene. Jeg skal innrømme at Andreas hadde mye mer skills enn meg når det gjaldt å håndmelke, men jeg fikk ut nok til melk i kaffen.
Datamaskiner overvåker melkingen av kyrne. De vet hvilke kyr som har vært innom for å lette sine jur for det hvite gullet i løpet av dagen og hvor mye som har kommet ut av hver spene. Roboten registrerer hvilken ku som er inne, og melkekoppene blir koblet til spenene ut fra hvor den har lært at de befinner seg på den enkelte kua. Det blir litt som puppene på oss damer, de befinner seg ikke på samme sted på brystet.
Det som kanskje var enda mer fasinerende, er at kyrne går frivillig inn i denne roboten for å bli melket. Fra den store bingen i fjøset, hvor de sammen rusler rundt og nyter dagene i ro og fordragelighet, går de automatisk inn i sluser og blir ført til roboten for å påkobles melkemaskina. Når juret er tømt, sluses kua videre og ut i bingen igjen. Og da gis det plass til at ei ny ku kan lure seg inn i slusesystemet for å få tømt seg. Om noen av dem skulker unna melkinga, vil datamaskinene gi beskjed om dette og drengen (avløseren) eller bonden gir dem et vennlig dytt inn.
Kalvene likte å spise på fjøsdressen til Anita
På samme måte fungerer det når kyrne vil ha kraftfór. Kyrne lusker avgårde gjennom sluser til kraftfórautomaten. Det er plass til at bare ei ku kan forsyne seg av gangen. Når hun er inne i denne kraftforbingen, lukkes ei slags dør bak henne, slik at ingen av de andre kyrne kan forstyrre henne i å forsyne seg. De andre kyrne må vente i kø til det blir deres tur. Datasystemet registrerer når hun har fått dagens rasjon, tilførselen stoppes opp, og kua går ut og gir plass til neste ku. Om hun prøver å stille seg i kø på nytt, vil hun ikke få noe ut av automaten, siden systemet vet hvem hun er. Her nytter det ikke å lure til seg noe ekstra godteri.
Kubørsten var ganske kul. Andreas og jeg banet oss vei mellom kyrne bort til den og fikk børstet ryggene våre. Normalt er det kyrne som får tilbud om spa under kubørsten, og da blir de rene og glatte i skinnet. Børsten settes automatisk i gang når kua kommer nært nok. En slik klømaskin er det sikkert flere som kunne tenke seg å ha, litt som en blanding av en vanlig dusj og en bilvask. Anyone?
Avløserene
Jeg husker ikke navnet på den lille traktoren, men den var ganske morsom, syntes byfrøkna meg. Jeg satte meg godt til rette i setet og Andreas startet den. Uoppfordret demonstrerte han også de ulike funksjonene. Jeg hvinte av begeistring. Så spennende var det! Denne hadde jeg kanskje turt å kjøre, men ikke den største av gårdens traktorer, som stod ute i en diger garasje. Den var det skummelt nok å klatre opp til førersetet på, og der inne var det paneler og knapper og tekniske duppeditter i overflod.
Jeg hadde selvsagt ikke lært alt dette om jeg ikke hadde stilt Andreas hundrevis av spørsmål. Det er mye som er selvsagt for han, som slettes ikke er selvsagt for meg. Han kalte meg “grønn”, og det er helt greit, for det fins bondetamper og byfis 😀
Jeg er ingen cowboy og ingen bonde, men i dag fikk jeg prøve meg som cow whisperer. Jeg ble invitert med samboeren til tantebarnet mitt i et kufjøs, hvor han jobber, og det var skikkelig koselig og interessant.
Da jeg var lita, bodde jeg på gård. Jeg husker ikke så mye av det, men mamma har fortalt at jeg alltid labbet etter morfaren min i fjøset. Jeg har noen minner om at jeg gjemte meg i skjørtene til mormora mi fordi kyrne var så store og skumle. Kyrne og kalvene som jeg møtte i dag, var store, men ikke så store som de vi hadde i fjøset da jeg var lita. Mest fordi jeg har vokst meg ganske mye større nå. Men ikke større enn at jeg får plass inn i et traktorhjul. 😀
Det var skikkelig god stemning da vi var i fjøset. Og både melkekyr, kviger og kalver var nysgjerrige på de nye fjøskjerringene, nemlig lillesøster Anita og meg. Jeg prøvde å gi litt oppmerksomhet til alle, i alle fall de som ville ha kontakt, kos og klapp. Kalvene suttet på fingrene mine. Kanskje så de ut som spener? Jeg måtte passe på så ikke gullringene forsvant i dragsuget. Kyrne var minst like nysgjerrige, ville ha nærkontakt og nappet og rusket i den flotte fjøsdressen min, som var kjøpt inn for anledningen. Kanskje syntes de det ble ekstra trange kår da jeg hoppet inn i bingen til dem.
Selvsagt snakket jeg med alle kyrne og kalvene, både brune og svarte. Jeg er nok ingen cow whisperer (kuhvisker) på ekte, men jeg liker å snakke med dyr. Jeg tror de merker at jeg er ganske ufarlig og innbiller meg at de på en måte kan forstå hva jeg vil ut fra tonefall og energi.
Andreas er en god drengJeg stuper inn til kalvene
Jeg hadde tenkt å skrive om opplæringen jeg fikk i fjøsdrift av Andreas under besøket, men det må jeg vente med til i morgen, kjenner jeg. Hvis du stikker innom bloggen igjen da, får du også se flere bilder. Nå har kroppen gitt meg hviskende signaler om at jeg må legge meg i horisontal stilling, til jeg får ladet opp de indre batteriene litt igjen.
Noen vil ha min oppmerksomhet
Det siste jeg gjorde var å ønske denne kua i kalvingsbingen lykke til med fødselen.
Det nærmer seg begravelse til faren vår og jeg må ta standpunkt til om jeg skal være med å bære kista eller ikke. Det skal være seks bærere til sammen. De tre søsknene mine skal være med å bære kista. Jeg tenker at det er naturlig for meg å bære også, vil jo gjerne gjøre en siste ære på min store stamfar.
Jeg er sterk og er ikke redd for at det blir for tungt. Imidlertid kan det få noen konsekvenser for meg etterpå. Jeg har tenkt litt på det, og konkluderte i dag med at jeg gjerne vil, selv om jeg har ME. Straffen med utmattelse og andre symptomer som vil komme etterpå skal jeg takle. Alle ville nok ha hatt forståelse for om jeg ikke var med på kistebæringen pga av mine helseutfordringer, men dette handler mer om hva jeg føler er riktig.
Etter dusjen i dag, fikk jeg imidlertid et annet tegn fra kroppen min. Noe jeg ikke har tenkt på da jeg tenkte gjennom følelser og konsekvenser av deltakelse i kistebæringen. Stikking og smerter i den ene hofta. Det er ikke så ille at jeg halter eller har problemer med å gå. Likevel fikk det meg til å endre mening. Sist jeg var på Vikna, fikk jeg en skikkelig ille betennelse i hoftene, og klarte ikke å gå. Dette skjer ofte i forbindelse med løfting eller bæring.
Det ble en værhard tur pga. uværet Gyda. Svogeren min satt værfast på Ona ute i havgapet på Møre. Ferger var innstilt og han kom seg ikke avgårde. Dermed var jeg forsåvidt også værfast, siden han skulle svippe innom Trondheim på veien nordover og plukke opp meg. Men når vær og føre bestemmer, er det bare å innrette seg. Vi kom oss til Vikna vel et døgn etter skjema, og jeg var glad for at jeg slapp å kjøre milene selv.
Nå er jeg altså på Vikna. Nærmere bestemt på Rørvik, en 35 mil kjørerur hjemmefra. Det ble en plutselig tur, en tur for å planlegge og delta i begravelsen til faren vår. Jeg kommer opprinnelig herfra, her har jeg røttene mine. Både mora mi, biologisk far og stefar kommer herfra, fra ytterst ute i havgapet. Noen ganger tenker jeg på hvordan det hadde vært om jeg hadde vokst opp her. Livet hadde definitivt vært veldig annerledes, siden forutsetningene ville vært helt forskjellige og valgene ulike.
Jeg bodde de første fire årene av livet mitt i Engesvik på Ytre Vikna. Derfor, og fordi jeg har min opprinnelige tilhørighet her, ble det riktig å ta tilbake mammas pikenavn Engesvik for en del år siden. Det er godt å føle at det ble riktig, at jeg er i mål med hvem jeg er.
Faren vår døde i det stomen Gyda startet opp sine vindkast og herjinger. Det blåste hardt et par dager før jeg kom meg til Vikna. Det kan blåse hardt her ute, men akkurat nå er det helt vindstille. Det føles som om stormen har stilnet i takt med at jeg har kommet i mål med hvor jeg skal være, akkurat nå.
Bildene er fra kjøreturen fra Trondheim til Rørvik i går kveld.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake. 💛
Takk for alt, store stamfar.
Takk for 18-årsgaven du ga til min mor,
for at nettopp jeg fikk livets rett.
Takk for at du bidro med dine gener, for arven du har gitt meg.
Takk for stahet og viljestyrke,
som har tatt meg dit jeg er i dag.
Takk for vennlighet,
tilhørighet,
muligheter,
og buskete øyenbryn.
Takk for at du gikk videre i livet, at dette førte til flere barn,
som ble mine søsken. Jeg er takknemlig for min gode lillestøster, takknemlig for to brødre
som jeg kan kjenne meg igjen i.
Jeg var 30 da jeg fikk møte deg,
lære deg å kjenne.
Når har døden banket på,
brått er du ikke mer.
Men minnet om deg,
arven,
egenskapene,
minnene
tar jeg med meg videre
i livet.
Takk for alt,
store stamfar.
