Du døde i går,

og jeg er så lei meg

for at jeg ikke rakk frem

for å se deg i live.

Jeg skulle besøke deg i dag,

hadde ladet et par dager,

for å klare turen til sykehuset.

Men det ble for sent,

brått innhentet døden deg. 

Kroppen din ville ikke mer,

klarte ikke mer.

Kreften var hissig,

ikke nådig.

Sirkulasjonssvikt,

og del for del

skrudde kroppen seg av.

Kreftene tok slutt,

blikket var det siste

som gav opp.

Jeg hadde gjort klar en gave til deg,

noe jeg trodde du ville bli glad for.

Skulle ta den med på sykebesøk.

Uventet kom telefonen,

med beskjed om at du ikke var mer.

Gaven kom for sent,

og jeg kom for sent.

Du lå stille og rolig

stelt og gjort klar for syning

i går kveld.

Jeg kjørte milene,

men rakk ikke smilene.

Kroppen din var kald,

fargen gulgrå.

Jeg prøvde å varme hendene dine,

som for å gi liv tilbake til deg.

De var mindre enn jeg husket.

Jeg syntes jeg hørte pusten din,

flyttet meg inntil ansiktet ditt for å se.

Luftavgang,

kanskje.

Vi kom alle for sent

for å se deg i live

en siste gang.

Vi gråt

Du gråt ikke,

hadde reist til et rolig sted.

Bare skallet av deg lå igjen

for et siste farvel.

Hvil i fred, min store stamfar.