Det føltes som et energistunt, disse minuttene med påfyll av ekte sjøluft nede på bryggene i Rørvik. Jeg hadde ikke tatt med votter og lue, glemt at kalenderen viste januar, og ble ganske kald på få minutter. Men det føltes helt greit, faktisk ganske godt, for vinden og sjølufta utstyrte meg med påfyll av energi. Rusleturen over trebrua ble en “boost”. Jeg opplevde det litt som når en seilbåt får vind i seilene. Juhu!

Jeg hadde knapt kommet hjem til Trondheim igjen før jeg ble tilkalt av de tre søsknene mine på Vikna for å komme utover igjen. Vi skulle møtes for å snakkes og ordne ut i en del praktiske ting, og da ble det en plutselig bonustur på meg. Samboeren min kjørte meg noen mil nordover, siden han trenger bilen på jobb, og på en bensinstasjon lenger nord i Trøndelag stod svogeren min og ventet på meg med varm bil. Det passet bra at han skulle samme vei. Og med fint føre, trivelig prat og litt smågodt i posen gikk kjøreturen knirkefritt.

Jeg bor hjemme hos lillesøster Anita mens jeg er her på Vikna. Hun er egentlig mye større enn meg, men det er uansett jeg som er storesøster. Anita steller godt med meg. Jeg har mitt eget rom med rent og pent sengetøy, får ordne meg som jeg vil på kjøkkenet med mat og ubegrenset bruk av vannkokeren til te, og jeg har til og med fått min egen krok med fire knagger på badet.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Da jeg lurte på om vi skulle kjøre oss en luftetur til Rørvik, løp hun en rask en tur gjennom dusjen og var deretter straks klar som sjåfør og guide. Vi har det alltid koselig og morsomt sammen, og den skarpe, friske sjølufta nede ved bryggene hadde sannsynligvis ikke opplevdes som halvparten så positiv, berikende og herlig uten henne. 🙂

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂