Dette er et konsept hvor min tremenning Kristin Finnestrand fra Nærøysund i Trøndelag har et gjesteinnlegg i bloggen min med ett eller flere bilder en gang i måneden. Hun velger ut bilder som hun har tatt på turer i nærområdet sitt. Kristin og jeg kommer fra omtrent samme sted, og jeg føler spesielt slektskap med henne pga. vår felles oldemor Nella fra Flosand, hvor Kristin dessuten bor deler av året.
Her er månedens bilder fra Kristin. Tidligere har vi lagt ut fredagsbilder hver uke, og lørdagsbilder annenhver uke. Siden Kristin ikke er like aktiv med kameraet sitt lenger, og jeg ikke like aktiv på blogg som før, har vi funnet ut at vi heller satser på månedens bilde(r) fremover. Her er to fine bilder av myrull på Flosand fra sommeren 2024.
Dersom du er interessert i å kjøpe Kristins bilder, finner du info HER.
Takk til deg som er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/
Jeg fikk et møte med salgsdirektøren. London calling… 🙂 Ikke ved personlig oppmøte i England, men via videomøte på Teams. Veldig spennende. Han tok kontakt for å høre mer om mine idéer og for snakke om opphavsrett. Jeg hadde nemlig sendt en forespørsel på mail om å få bruke mine egne bilder i ei bok jeg har skrevet, og hvor produktene deres er med på bildene. Slikt kan man ikke gjøre uten tillatelser, og ofte innebærer det at firmaer vil ha royalties også.
Det ble en fin samtale med salgsdirektøren. Det er ikke hver dag jeg snakker engelsk, men det gikk greit. Jeg var dessuten mer spent på innholdet i samtalen. Han var tydelig på at jeg ikke måtte gi ut ei bok som inkluderte deres varemerke uten en formalisert kontrakt med dem, noe jeg var forberedt på at de ville kreve. I tillegg snakket han om viktigheten av at historiene i boka må være i tråd med deres storyline for varemerket, og at karakteristikkene og stilen blir riktig.
Det gjenstår å se om det blir bokutgivelse. Jeg har en plan på dette prosjektet, men mye er uavklart. Selve bokmanuset er omtrent ferdig, men det er mye praktisk som må på plass, og jeg må ha bistand fra både redaktør, ombrekker og annet som har med ferdigstillelse til publisering å gjøre. – Noe jeg ikke har erfaring med fra tidligere.
Videre har jeg tenkt at jeg vil oversette bokmanuset til engelsk. Markedet for engelsktalende mennesker er enormt mye større enn for norsktalende. Jeg nevnte dette for salgsdirektøren, og at jeg vurderer publisering gjennom Amazon Publishing. Han sa at han gjerne vil ha en business plan fra meg om jeg velger å gå videre med bokprosjektet til publisering.
Jeg må også vurdere om jeg skal bruke tid, penger og energi på dette prosjektet i det hele tatt, eller om jeg skal flytte hovedfokus over på de to romanene som jeg er i gang med. Jeg er uansett fornøyd med at jeg faktisk har skrevet ferdig manus til ei bok, med tekst og bilder.
London Eye. Kari i London, 2014.
Takk til deg som er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen:https://www.facebook.com/MEogMEning/
An apology without changed behaviour is just manipulation.
Sometimes in life you have to accept the truth and stop waisting time on the wrong people.
Don’t be afraid to be different even though it will cost you a lot of people. Always be yourself. It’s better to lose others than to lose yourself to fit in.
Stay away from people that believe their own lies and the stories they make up in their heads.
Life is 10 percent what you make it and 90 percent how you take it.
True? Useful? Something to reflect on?
Takk til deg som er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Denne ukas helgeutfordring er noe søtt! Umiddelbart tenkte jeg på kattungene jeg besøkte sommeren 2019. Det fins jo ikke noe søtere enn kattunger. Du finner flere bilder av kattungene i innlegget Feber av kattunger.
Ellers må jeg innrømme at jeg er ganske glad i noe søtt å putte i munnen. Både i tide og utide, selv om det hverken er sunt eller bra for helsa for øvrig. Da vi for to dager siden var ute og feiret samboer Bjørns bursdag på italiensk restaurant, takket jeg ikke nei til dessert. Fristelsen ser du på bildet under. Og deretter følger flere bilder av noe søtt som jeg har vært fristet til å forevige.
Brownie med bringebærsorbetNydelige donutsChurrosEn søt søndag i SpaniaPavlova, 17. mai 2025
Takk til deg som er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Går det an å ha ripsbusker på verandaen? Dette lurte jeg på da vi flyttet fra hus til blokkleilighet. Var det noe jeg kom til å savne da vi forlot hus og hage, var det de flotte ripsbuskene mine.
To ripsbusker ble kjøpt inn og plantet i krukkene vi tidligere brukte til rosebusker om sommeren. Buskene vokste og fikk etter hvert hver sin nye plantepotte i isopor. Det tenkte vi var lurt pga. snø og kulde på vinteren.
Og ripsbuskene trives ganske godt. De fikk tidlig gule blader i på sensommeren i fjor, og en god venn anbefalte å gi dem magnesium. Det fikk de. Og i vår har de fått næring også. Ikke god hønsegjødsel, slik damen på gartneriet foreslo, for hvor skulle jeg vel oppbevare den uten at det luktet hønsefjøs i leiligheten… Så det ble noe multigjødsel på plastboks i stedet.
Nå har det kommet masse ripsblomster og grønne bær, som skal bli røde. Mer enn i fjor. Og mye mer enn da vi kjøpte ripsbuskene for fire år siden. De har blitt fyldige og fine. Så spørs det da om vi skal kle på nett på buskene før fuglene blir for ivrige, eller om vi skal dele bærene med dem. I fjor hadde fuglene fri tilgang mens vi var i Spania.
Ripsbuskene trives på verandaen
Vi har et spurvepar som bor i et hull over verandadøra. Tidligere i vår falt to små egg ned på verandaen. Det er mulig de hadde kranglet igjen. Men vi så at det lå igjen et egg ved utgangen senere, og da dette egget senere ikke var synlig, regnet vi med at de hadde dyttet det lenger inn i huset sitt. Det hadde i alle fall ikke havnet på verandaen. Fugleunger har vi imidlertid ikke sett eller hørt der oppe.
Siden spurvene bor her fast, får de litt mat av meg. Jeg tømmer solsikkefrøfrø oppi ei stor blomsterkrukke, som jeg har satt rett utenfor verandadøra. Da ser jeg når de går inn for landing og forsyner seg fra der jeg sitter i sofahjørnet mitt, og det er ganske koselig. To kjøttmeis har også oppdaget matforrådet og stikker innom på formiddagen. Dessverre har ei frekk skjære vært innom de siste to dagene også. Hun må jo selvsagt også ha mat, men jeg vil ikke ha skjærefest der ute. Så hvis skjæra drar med seg hele slekta, må jeg vurdere å avslutte matinga.
Er det her det er mat å få?
Når det er varmt i været, setter jeg meg gjerne ute i sola på verandaen. Da får jeg masse kjeft av spurveparet vårt. De liker ikke at noen trenger seg inn på deres område, og da sitter de i trærne noen meter unna og kvitrer ganske høyt. Om jeg er snill, går jeg inn en stund, sånn at de kan få komme og forsyne seg av krukka med frø. 😅
Takk til deg som er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Den gang da… Dette er de gamle russebevisene mine, fra 1985 og 1987. Visittkort hadde vi ikke. Inspirasjon til å dykke ned i gamle ting og tang fikk jeg fra bloggeren Utifriluft i denne ukas helgeutfordring.
Jeg hadde et annet etternavn den gangen
Det var da jeg var rødruss at jeg var “ordentlig” russ. Året etter dro jeg til England som au pair og student på college, og deretter gikk jeg 3. året på reiselivslinja og ble blåruss.
Som dere ser av rødrusseprogrammet under, varte ikke russetida like lenge som nå. Klassen vår forlenget imidlertid russetida, siden vi dro på klassetur til København rett før luepåsettingen.
Program for russen 1985 i Trondheim
I år er det 40 år siden jeg var russ. Tenk det! Dette skal selvsagt feires. I høst sporet jeg opp alle mine gamle klassekamerater fra videregående, og satte i gang forberedelser for 40-årsjubileumet. Etter hvert overlot jeg festforberedelsene til en festkomité, og om to uker blir det FEST! Gjett om jeg gleder meg! De neste to ukene pågår intensiv lading, for dette vil jeg ikke gå glipp av!
Takk til deg som er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Life isn’t about finding yourself, life is about creating yourself
Accept people as they are, but place them where they belong. You are the CEO of your life. Hire, fire and promote accordingly.
For in sharing your burden, you’ll find the strength to carry on, the support of others will uplift you.
The things that break your heart are the same things that open your heart.
Distance is the only answer to disrespect. Don’t react, don’t argue, don’t dive into drama. Simply remove your presence.
If you have been hurt many times, and still know how to smile… Trust me, you are strong.
Sometimes it’s not the people that change, it’s the mask that falls off.
I don’t know who needs to hear this but losing people who treat you poorly isn’t actually a loss
The best thing you learn from the worst time of your life is that you get to see the true colours of everyone.
Don’t wait for things to get better, life will always be complicated. Learn to be happy right now, otherwise you’ll run out of time.
Takk til deg som er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/
I det siste har jeg fått mange spørsmål om hva som har skjedd mellom meg og de to søsknene jeg har vokst opp sammen med. Vi har samme mor, men jeg har en annen far enn de to. Siden sommeren 2024 har jeg virkelig fått erfare hva det innebærer at Alzheimers er “de pårørendes sykdom”. – Med konflikter mellom oss som pårørende og konsekvensene av mammas dårligere hukommelse og kognitive funksjon. De som har erfart at det er “demensen som snakker”, skjønner hvordan dette kan fortone seg, og skape konflikter.
Jeg må få takke alle dere som har støttet meg i en vanskelig fase i livet. I tiden etter at mamma fikk diagnosen Alzheimers moderat – alvorlig grad, ble mye forandret. Også for meg personlig. Jeg har valgt å være åpen. Og fortalt hva som har skjedd i familien til de som er interessert. Jeg har ikke noe å skjule, og har hele tiden gjort det jeg har tenkt har vært riktig, både for mamma og for meg selv. Andre får stå for sine egne meninger og gjerninger.
Uvitenhet har ført til at jeg har blitt beskyldt for å gå bak ryggen til familiemedlemmer, og blitt servert usannheter. Jeg har blitt oppfordret til å rive i stykker rettslige dokumenter, og kjeppjaget fra gården der mora mi bodde, noe som førte til at jeg ikke kunne besøke mora mi siden jeg ikke var ønsket på gården. Jeg ble hindret i å ha kontakt med henne i flere måneder. Jeg har blitt utsatt for vulgære utsagn, sårende bemerkninger og fiendtlighet, og dessuten motarbeidet og ikke involvert.
Jeg valgte å trekke meg unna for å skjerme meg selv. Håpet at jeg kunne ha kontakt med min egen mor igjen den dagen hun ble for syk til å bo hjemme og havnet på institusjon, og de andre i familien ikke styrte livet hennes. I denne perioden fikk jeg for øvrig ikke informasjon om mammas helsetilstand. Jeg visste heller ikke hvem som hjalp henne med den økonomiske biten, noe hun opprinnelig hadde ønsket at jeg skulle gjøre gjennom en fremtidsfullmakt. Jeg søkte om verge for henne gjennom statsforvalteren, en offentlig person som kunne bistå henne i både økonomiske interesser og for å representere henne i forhold til nødvendige tjenester og offentlige instanser generelt. Mora mi har tidligere sagt at hun ikke hadde tillit til mine søsken på slike områder. Et vergemål ble imidlertid ikke gjennomført, da statsforvalteren ikke fikk nødvendige bekreftelser fra fastlegen hennes.
Mamma fikk kreftdiagnose i januar 2025. Det var en aggressiv type, og hun døde etter kort tid. I løpet av innleggelser på St. Olavs Hospital og DMS (det distriktsmedisinske senteret på Stjørdal) hadde jeg kontakt med mamma, og var på besøk så ofte som jeg kunne og klarte. Det var godt å få følge henne på denne siste reisen, selv om det var grusomt å se hvor syk hun var.
Jeg har lenge tenkt at jeg ville ha et offentlig skifte i stedet for et privat skifte. Dette for å sikre at det ble et riktig og rettferdig arveoppgjør, men også fordi jeg ikke har tillit til mine søsken etter alt som har skjedd. Ville det bli en god prosess med et privat skifte? Jeg tvilte på det. Videre ville jeg at en advokat oppnevnt av tingretten skulle bistå med arveoppgjøret på nøytralt grunnlag, slik at det ikke skulle oppstår ytterligere konflikter mellom mine søsken og meg. Med en bostyrer/advokat oppnevnt av tingretten ville jeg slippe å ha kontakt som kunne ødelegge for søskenforholdet ytterligere.
Jeg fikk også formuesfullmakt som ga meg innsyn i kontooverføringer fra mammas kontoer de siste tre månedene, samt ligningsattest. Det er overført store pengebeløp, som jeg tviler på at det fins dokumentasjon for. Mine søsken reagerte da jeg fortalte det, men dette er faktisk noe vi som arvinger er oppfordret til å gjøre av tingretten. Mamma var ikke samtykkekompetent og for dement til å forstå hvordan hun kunne betale regninger og gjøre pengeoverføringer. Jeg er ikke kjent med hvordan dette skjedde. I stedet for å ev. beskylde noen for bedrageri, ville jeg heller overlate dette ansvaret til en advokat. – Som kunne ettergå og finne ut om alt var gjort riktig. Så jeg begjærte offentlig skifte, og informerte samtidig mine to søsken om dette.
I følge tingretten hadde jeg ingen plikt til å informere om det, men jeg valgte å være åpen og ærlig. Mine søsken reagerte med sinne og var uforstående til hvorfor jeg ville bruke så mye penger på offentlig skifte. De var misfornøyde med at det også ville ta lang tid. De ønsket privat skifte.
Broren min påstod at det var jeg som må betale utgifter ved et offentlig skifte. Det er ikke slik det fungerer. Det er nok at én av oss begjærer offentlig skifte for at det blir tatt via tingretten, og omkostninger skal dekkes fra den avdødes konto. Bror truet videre med rettssak. Det var tomme trusler. Siden det var jeg som begjærte offentlig skifte, kunne jeg bedt om forberedende rettsmøte, og rettsmøte. Han hadde ikke begjært offentlig skifte, og kan da ikke åpne en rettssak.
Det viste seg at broren min trodde at fordi han ble ansvarlig for kontakt med begravelsesagenten i forbindelse med bisettelsen, trodde han at han også var ansvarlig for skiftet. Han er også av den formening at skiftet vårt er så enkelt, at det bare er å møte opp i banken og få delt arven på tre. Dette medfører ikke riktighet.
Jeg ble ganske satt ut da min søster sa at jeg kom til å miste mine søsken om jeg opprettholdt begjæringen om offentlig skifte. Jeg oppfattet det som en trussel. Sa ikke noe, men tenkte i mitt stille sinn at det ikke er jeg som har mistet dem, det er de som har mistet meg.
Løsøre etter mamma måtte vi fordele før påske, siden samboeren hennes truet med å kaste alle tingen hennes i søpla om vi ikke gjorde det. Jeg ville vi skulle vente til vi fikk skifteattest, slik som er vanlig. Men det ble til at vi søsken møttes på gården, og deling av ting og tang foregikk i ganske fredelige former. Samboeren til mamma var også til stede.
Etter hvert ble trykket fra mine søsken om å trekke tilbake begjæring om offentlig skifte etter mora vår, tungt for meg mentalt. Jeg sov dårlig pga tanker, magen reagerte og jeg ble dårligere av ulcerøs colitt, en sykdom som ofte blir verre av stress. Jeg følte på kvalme og klarte ikke å spise som normalt. Hodepine og migrene var konstant tilstedeværende. Jeg innså at det ikke var verdt å ofre min egen helse for å fastholde på begjæringen. Før påske, og før jeg reiste til Spania, skrev jeg til tingretten at jeg ønsket å trekke tilbake begjæringen om offentlig skifte. Det var ikke fordi jeg mente at de hadde rett og heller ikke fordi jeg fryktet mine søsken og sinnet deres. Jeg mener fortsatt at et offentlig skifte ville vært riktig, men jeg gjorde det for min egen helses skyld.
Flere har spurt meg om mine søsken hadde noe å skjule, siden de var så negative til at jeg skulle være den som ordnet ut for mamma gjennom en fremtidsfullmakt, en fullmakt som for øvrig ikke har noe med testamente å gjøre. Og på ny da de ikke ønsket et offentlig skifte og kjempet så voldsomt imot dette. Jeg vet ikke. Vet bare at de har vist meg “their true colours”.
Da jeg sendte inn begjæring om offentlig skifte til tingretten, fikk jeg samtidig vite at min bror hadde sendt inn erklæring om privat skifte av dødsbo, og dermed påtok seg gjeldsansvar etter mamma. Hun hadde for øvrig ikke gjeld. Nå får mine søsken det slik de vil, et privat skifte som min bror skal ta ansvar for. Både min søster og jeg kunne også gjort dette, men for min del er det uaktuelt å samarbeide med dem om skiftet. Men jeg vil be om dokumentasjon på regnskapet.
Takk til deg som er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Dette er et konsept hvor min tremenning Kristin Finnestrand fra Nærøysund i Trøndelag har et gjesteinnlegg i bloggen min med ett eller flere bilder på lørdager. Hun velger ut bilder som hun har tatt på turer i nærområdet sitt. Kristin og jeg kommer fra omtrent samme sted, og jeg føler spesielt slektskap med henne pga. vår felles oldemor Nella fra Flosand, hvor Kristin dessuten bor deler av året.
Lørdagsbildet fra Kristin. Her kan en puste med magen og kjenne ei stunds lykke
Dersom du er interessert i å kjøpe Kristins bilder, finner du info HER.
Takk til deg som er innom og besøker bloggen, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/
Nedturen kom, før hjemturen. Flere dager i Italia, mer aktivitet, mer moro og sosiale happenings koster. Det kunne ikke vare, selvsagt ble jeg sengeliggende. Men det gikk nesten bra, sånn tålelig bra i alle fall. Det var bare de siste tre dagene i Spania jeg ble sengeliggende.
Jeg fikk tilbud fra venner om skyss ut til flyplassen i Malaga i går, men takket nei. Det ville vært en bonus å fått være sammen med dem en ekstra gang, på bilturen. Men jeg maktet det ikke. Kroppen hadde klappet sammen. Jeg hadde det bedre i en uber-drosje med en sjåfør som ikke snakket, og jeg kunne lene meg tilbake i baksetet med lukkede øyne.
Når man må ligge i flere timer for å samle krefter til å steike seg egg og bacon til middag, sier det seg selv at vindusvasking og gulvvask er uaktuelt. Jeg liker egentlig å gjøre rent skikkelig før jeg forlater leiligheten i Spania. Da er det så mye hyggeligere å komme tilbake neste gang. Dessuten er det mindre sjanser for at insekter trenger seg inn som husokkupanter når det er rent.
Jeg orket ikke soling, ikke tv eller lydbok. Alt som vanligvis er koselig, var bare utmattende. Jeg lå bare flatt ut og hørte på klokka som tikket. Ventet på at energien i kroppen skulle komme tilbake. Det ble lange timer. Når jeg sov, ladet jeg bedre. Og jeg vet at det kommer bedre dager.
Egne områder for de som trenger assistanse på Malaga flyplass
På flyplassen i Malaga er de gode på assistanse for passasjerer som har behov i forhold til “mobility and special needs”. Jeg fikk sitte på en buggy car, og slapp da å stå i kø både for innsjekk og security, i tillegg til at den kjørte meg til gate. De siste hundre meterne til gate ville de ha meg over i en rullestol, siden det er trangt for en buggy å kjøre gjennom folkemengden det siste stykket, men da tok jeg heller beina fatt.
Ved ombordstigning spurte jeg om man fikk gå rett ombord eller måtte stå i kø en stund i gangen ned mot boarding. Da fikk jeg tilbud om å sitte i vinduskarmen på ei grønn matte før det ble klart for ombordstigning i flyet. Heldige meg. Det er faktisk mer utmattende å stå enn å gå for meg. De minuttene jeg fikk sitte rett bak skranken for boarding, hadde jeg dessuten ganske hyggelige utsikt. Den Norwegian-ansatte dama var effektiv, og det var fint å se alle de brune passasjerene som raskt ble sluset gjennom med boarding card og pass. Alle smilte og var blide.
Jeg fikk sitte i stedet for å stå i kø
Jeg er hjemme i Trondheim igjen nå. Dagens to mål er oppnådd: En dusj, og jeg har laget meg lunsj. I tillegg til å ha produsert dette blogginnlegget. Jeg har ingen planer for de neste dagene, annet enn å hvile og lade. Men jeg føler meg heldig, tross alt, som har muligheten til det.
Takk til deg som er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/
