Hvem skal arve mest når du dør? Arveloven fordeler arven i like deler på arvingene, om du ikke skriver et testamente. Er ikke det ganske rettferdig? Det er verdt å merke seg at hele arven går til barna/livsarvingene dersom du ikke er gift eller har skrevet testamente.
Dersom du skriver et testamente, har likevel barna til sammen rett på 2/3 av arven etter deg. Dette kalles pliktdelsarven. En samboer arver i utgangspunktet ikke, med mindre samboer står oppført i et testamente.
Noen velger å skrive et testamente mens de lever. Det kan være ulike grunner til det, og enda flere meninger om årsakene i ettertid. Nærmere halvparten av alle arveoppgjør ender med uvennskap og dårlig stemning innenfor familier grunnet uenighet om fordeling og følelser i tilknytning til dette, så det er grunn til å tenke seg godt om. En arvelater kan sånn sett legge til rette for at ikke konflikter mellom egne barn oppstår.
Hvordan skal man forfordele? Ifølge arveloven skal 2/3 av samlet formue fordeles likt mellom barn, mens man kan disponere 1/3 fritt. Denne tredjedelen kan gis til en organisasjon, til en fritt valgt person, eller til den/de arvinger man ønsker.
Hvis man velger å forfordele sine arvinger, skal man da gi mer til den eller de av barna
- som er eldst eller har odel?
- som man er mest glad i?
- som har bodd sammen med deg i oppveksten?
- som har minst?
- som trenger mest?
- som man føler ligner mest på seg selv, eller har samme verdier som en selv?
- som man er mest stolt av?
- som man har gitt minst til tidligere i livet?
- som man har fått mest støtte og hjelp fra?
Det kan være lurt å tenke gjennom hva som blir riktig for ettertiden. Og rettferdig. For dine arvinger men også for deg selv. Hva vil du bli husket for? Bryr du deg om ditt ettermæle? Skal man være et godt eller dårlig eksempel for sine etterkommere?
Arveloven er innfløkt, med mange tilleggsparagrafer. En ektefelles arverett, ev. samboer med arverett etter loven, går foran barnas arverett. Pliktdelsarven kan begrenses til 15 G til hvert barn. Det er regler for når gjenlevende kan sitte i uskiftet bo, noe som kan få betydning for arvinger.
Arveloven skiller mellom livsdisposisjoner og dødsdisposisjoner, og det er nyttig å vite litt om dette. I utgangspunktet kan man, så lenge man lever, fritt disponere egne verdier og eiendeler, inkludert gaver. Dette kalles livsdisposisjoner. Som dødsdisposisjon regnes avtale og gave som verken hadde eller var ment å ha realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid. For dødsdisposisjoner gjelder arvelovens regler, og for å være gyldig kreves testaments form. Når det skal vurderes hvorvidt en disposisjon er livs- eller dødsdisposisjon er det altså sentralt i vurderingen om gaven hadde nytte eller faktisk betydning for giveren i løpet av levetiden (uavhengig av tenkning). I saker der hen vet at at hen skal dø innen kort tid (uker/få måneder), foreligger det sjelden noen realitet for giver, og gaven/pengesummen vil da ofte være gitt med den hensikt å omgå arvelovens regler. I praksis vil gaver som er gitt på dødsleie alltid anses for å være dødsdisposisjoner.
I mitt møte med arveloven for et par år siden, lærte jeg ganske mye. Både om paragrafer og praksis av disse, men også om mennesker jeg trodde jeg kjente godt. I ettertid er jeg takknemlig for erfaringer og livsvisdom. Min far hadde skrevet testamente. 2/3 ble fordelt likt mellom mine tre halvsøsken og meg, mens 1/3 ble fordelt likt mellom de tre. Mora mi har alltid sagt at hun uansett vil at jeg og mine to halvsøsken skal ha like mye av arven etter henne. Om jeg overlever mora mi, får jeg sikkert interessante erfaringer med arveloven og dens rettferdighet en gang til.
Har du erfaringer med arveoppgjør og arveloven?
På LOVDATA finner du mer om arveloven.
Jeg gjøre oppmerksom på at jeg ikke har juridisk utdannelse. Dette innlegget er basert på mine erfaringer og refleksjoner.
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/