Blogg.no har i dag overført bloggen min til ny bloggplattform. Hurra! Men det tok sin tid, og nå har jeg allerede opprettet ny blogg på WordPress. Så da gjenstår det å få overført de gamle blogginnleggene fra http://kariengesvik.blogg.no til http://kariengesvik.no.
Kommenter gjerne! 🌸💛
(English further down) (En español al final)
I dag har jeg hatt en typisk ME-dag. Det var tungt å løfte armene for å vaske håret og det er tungt å løfte tekoppen. Kroppen vil ikke være med på noen form for anstrengelse, og det er best å bare ligge helt i ro på sofaen, helst i halvmørke og uten lyder fra radio eller annet.
Hvorfor har jeg hatt så mye mindre energi i dag enn i går? Sannsynligvis fordi jeg hadde mer energi i går, og derfor gjorde mer, brukte mer energi. Jeg satt noen timer foran datamaskina i går, og på ettermiddagen var jeg på trening. Én time med rolige forflytninger av armer og bein mens jeg pustet rolig gjorde veldig godt. Det er så deilig å kunne bruke kroppen litt og kjenne at den fungerer. Da jeg kom hjem, var jeg ganske tom. Heldige meg fikk servert middag (tusen takk, Bjørn), og resten av kvelden ble tilbragt på sofaen. Fotograf Bjørn har dokumentert treningsresultatet.
Jeg har for vane å tenke positivt og tror stadig at jeg er friskere enn jeg er, og derfor hadde jeg ikke regnet med at jeg kom til å bli liggende i sofakroken min i dag i tillegg. Hvis man tenker seg at en frisk person har 100 % energi å forbruke av i løpet av en dag, vil en ME-syk typisk ha 0 % eller 20 % eller 40 %… avhengig av hvor syk man er. Jeg hadde kanskje 5 % energi til disposisjon per dag da jeg ble akutt syk for ti år siden, mens jeg nå har ca 25 – 30 %. Og siden jeg brukte minst 40 % i går, har jeg nok i underkant av 20 % i dag.
Da er jeg heldig som kan ligge og slappe av. Jeg har ingen forpliktelser som krever at jeg må ditt og datt. Jeg har selskap i den nye Tiffany-lampa mi, som jeg har ønsket meg i mange år. Helt siden jeg besøkte venner i Nederland, har jeg ønsket meg slike lamper. Fred og Robert hadde tre Tiffany-lamper, og jeg syntes de var superfine. Nå har jeg fått min første, og den passer fint i sofakroken. Tusen takk for bursdagsgaven, Bjørn!
I morgen får jeg forhåpentligvis en bedre dag, siden jeg er så flink til å slappe av i dag.
Today is a typical ME-day for me. My arms felt heavy and unwilling when I washed my hair and the effort of lifting up my tea cup is just too much. Everything I do feels exhausting and fatiguing, so I prefer to lie on the couch, in semi-darkness and in silence.
Why do I have so little energy today compared to yesterday? Probably because I had more energy yesterday and therefore did more things and spent more energy. I sat in front of the computer several hours and in the afternoon I went to training. One hour of calm movements of my arms and legs while breathing quietly felt good. It is very rewarding to feel able to move the body without effort. When I came back home it felt like all the energy had left me. I was served dinner – Thank you, Bjørn – and the rest of the night I spent on the couch. As you can see in the picture above Bjørn has produced domumentary evidence of it.
Positive thinking is my way and I tend to think that I am not as sick as I really am. Therefore I had not taken into account that I might have to spend today on the couch as well. If you can picture that a person who is not sick has 100 % energy at disposal every day a person who has ME may have 0 % or 20 % or 40 % depending on how sick that person is. I guess my energy level was around 5 % when I got sick ten years ago. Now, however, it feels like i have 25 – 30 % at disposal every day. And because I probably spent more than 40 % yesterday I probably have less than 20 % today.
Still, I am lucky because I can rest on the couch all day long. I do not have any comittments and noone demands me to do anything. I have company in my Tiffany lamp, which has been on my “want list” for years. Ever since I visited some Dutch friends it has been a desire to have such lamps. My friends Fred and Robert had tree Tiffany lamps, and I thought they were supernice. Last week I got my own Tiffany lamp and I think it looks really nice above the couch. Thank you for the birthday present, Bjørn!
Tomorrow will probably be a better day for me, as I am relaxing a lot today.
Hoy es un día típico para mí. Mis brazos se sienten pesados y reacios a ayudarme cuando me lavaba el pelo y el esfuerzo de levantar mi taza de té es descomunal. Todo lo que hago es agotador y fatigoso, así que prefiero tumbarme en el sofá, en la penumbra y en silencio.
¿Por qué tengo tan poca energía hoy en comparación con ayer? Probablemente porque como ayer tenía más energía, hice más cosas y gasté toda mi energía. Me senté frente al ordenador varias horas y por la tarde fui a entrenar. Una hora de movimientos tranquilos de mis brazos y piernas mientras respiraba tranquilamente, me hizo sentir bien. Es muy gratificante sentirse capaz de mover el cuerpo sin esfuerzo. Cuando volví a casa, noté que toda la energía me había dejado. Me sirvieron la cena, gracias, Bjørn, y el resto de la noche la pasé en el sofá. Como se puede ver en la imagen de arriba, Bjørn lo documentó para este blog.
El pensamiento positivo es mi camino y tiendo a pensar que no estoy tan enferma como realmente estoy. No había tenido en cuenta que podría tener que pasar hoy también en el sofá. Si imaginan que una persona que no está enferma tiene 100% de energía a disposición todos los días, una persona que tiene ME puede tener un 0% o un 20% o un 40%, según la severidad de la enfermedad. Supongo que mi nivel de energía era de alrededor del 5% cuando me enfermé hace diez años. Ahora, sin embargo, parece que tengo un 25-30% a disposición todos los días. Y como probablemente gasté más del 40% ayer, probablemente tenga menos del 20% hoy.
Sin embargo, tengo suerte porque puedo descansar en el sofá todo el día. No tengo ningún compromiso y ninguna obligación con nadie. Tengo la compañía de mi lámpara de Tiffany, que ha estado en mi “lista de deseos” durante muchos años. Desde que visité a algunos amigos holandeses ha sido un deseo tener tal lámpara. Mis amigos Fred y Robert tenían lámparas de árbol de Tiffany, y me enamoraron. La semana pasada conseguí mi propia lámpara Tiffany y creo que se ve muy bien al lado del sofá. ¡Gracias por el regalo de cumpleaños, Bjørn!
Mañana será un día mejor para mí, ya que hoy estoy descansando mucho.
(English further down) (En español al final)
I natt hadde jeg mareritt, om sjokolade. Kanskje fordi det var morsdag i går og alle andre spiste kaker og godteri, og muligens også fordi jeg er “avholds” (fra sjokolade). Jeg drømte at jeg ble servert sjokolade, tok noen biter, og deretter jafset i meg alt, med hjelp av begge hendene. Ser det helt tydelig for meg. Og jeg husker at jeg i drømmen tenkte at jeg like godt kunne spise alt, når jeg først hadde tatt noen få biter. Tenker man rasjonelt når man drømmer?
Sjokolade har vært en del av livet mitt. Jeg har muligens spist like mange sjokolader som jeg har vandret antall dager rundt på jorda. Det fins jo ikke noe bedre. Det er godt både når man skal kose seg og når man trenger trøst. Inspirasjonen for å spise sjokolade ligger både i smakssansene og i hodet. Nå har jeg imidlertid vært avholdende siden nyttår, og er veldig stolt av at jeg har klart det. Motivasjonen er at det er bra for helsa mi, og derfor har jeg latt hodet og fornuften bestemme. Det er tenkelig at menneskeheten hadde overlevd uten disse vitamininnsprøytningene og rimelig å tro at en liten sjokoladebit ikke skader, men jeg tar ikke sjansen. Det er alt eller intet. Det blir som å ta en drink for en tørrlagt alkoholiker, eller å ta en røyk for en som har sluttet å røyke. Da er man i gang igjen. Så, nei takk til å våkne opp til flere slike mareritt!
For noen uker siden fikk jeg en pakke fra min gode venninne Mary fra Irland. Pakken inneholdt “Barry’s tea” og en firepakning med “Rolo”, som har vært min favorittsjokolade siden jeg var 19 år. Mary og jeg bodde da i England, og når vi fartet rundt og ble sultne, kunne jeg gjerne spise noen Rolo i stedet for mat. For å spare penger, og fordi den smaker himmelsk.
Du lurer kanskje på om jeg har spist opp mine Rolo? Nope, har klart å gjemme dem godt i en skuff. Måtte bare finne dem frem for å ta bildet.
😊
Last night I had a nightmare, about chocolate. Maybe because it was Mother’s Day” yesterday and everyone else were eating cakes and sweets, and perhaps because I’m abstinent from chocolate. In my dream I was served chocolate, took a few bites, and then ended up eating with both hands… and finished all of it. I remember that I in this dream kept thinking that I might as well eat all the chocolate once I had started eating them. Do we think rationally when we dream?
Chocolate has been a part of my life. I have probably eaten just as many chocolates as the number of days I have walked on earth. Nothing compares to chocolate. It is nice when you want to enjoy yourself and when you need to take comfort in something. The inspiration of eating chocolate is in our senses of taste as well as in our mind. I have not eaten any chocolates in the new year, which I am proud of. My motivation is that it’s good for my health, so I’ve let reason and common sence (my mind) decide. It is imaginable that mankind could survive without this incentive, and reasonable to think that one small piece of chocolate will not cause any harm, but I will not take that chance. It’s all or nothing. You can compare it with a dried up alchoholic who takes a drink, or having a cigarette for a former smoker. Once you allow yourself to “one only” you have started again and it’s difficult to kick the habit. Therefore, I must say no thank you to waking up to more nightmares of this kind!
A few weeks ago I received a parcel from my good friend Mary from Ireland. The parcel contained a box of “Barry’s tea” and a four-pack of Rolo, which has been my favourite chocolate since I was 19. Mary and I were both living in England at that time, and used to hang out together. When I got hungry I often ended up with a Rolo. Because it was cheap, and because the taste is divine.
You may be wondering if I have eaten the chocholate that Mary sent me? Nope, so far I have managed to keep them hidden in a drawer, away from myself as well as from other chocholate eaters. I merely got them out to have this picture taken.
Anoche tuve una pesadilla, sobre el chocolate. Tal vez porque fue el Día de las Madres ” y ayer todos comían pasteles y dulces, y mientras que yo me astengo de el… En mi sueño me sirvían chocolate, comencé comiendolo a pequeños trozos y terminé comiendolo con ambas manos … y hasta que terminé todo. Recuerdo que, en este sueño, podia comer todo el chocolate que quisiera hasta que se acabó. ¿Pensamos racionalmente cuando soñamos?
El chocolate ha sido parte de mi vida. Probablemente he comido tanto chocolate como la cantidad de días que he caminado en la tierra. Nada es comparable al chocolate. Es tan agradable cuando quieres disfrutar y relajarte … La inspiración de comer chocolate está en nuestros sentidos del gusto, así como en nuestra mente. No he comido chocolates en el Año Nuevo, de lo que me siento orgullosa. Mi motivación es que es bueno para mi salud, así que dejo que la razón y el sentido común (mi mente) me guíen. Es razonable pensar que la humanidad pueda sobrevivir sin este incentivo y al igual que una pequeña porción de chocolate no causará ningún daño, pero no arriesgaré esa oportunidad. Es todo o nada. Puede compararlo con un alcohólico que se está reabilitando y que toma una bebida o con fumar un cigarrillo para un ex fumador. Una vez que te permitas “solo uno”, has comenzado de nuevo y es difícil dejar el hábito. Por lo tanto, debo decir ¡no, gracias por despertar a más pesadillas de este tipo!
Hace unas semanas recibí un paquete de una buena amiga, Mary de Irlanda. El paquete contenía una caja de “té de Barry” y un paquete de cuatro de Rolo, que ha sido mi chocolate favorito desde que tenía 19 años. Mary y yo vivíamos en Inglaterra en ese momento y solíamos pasar el rato juntas. Cuando tuve hambre a menudo terminaba con un Rolo. Porque era barato, y porque el sabor es divino.
Quizás se pregunten si me he comido el chocholate que Mary me envió. No, hasta ahora he logrado mantenerlos escondidos en un cajón, lejos de mí y de otros comedores de chocholate. Sólo los saqué para hacer esta foto.
Jeg har blogget her på blogg.no i to-tre måneder. Det har vært lærerikt og spennende, og jeg har fått mange fine og hyggelige tilbakemeldinger. Nå føles det imidlertid riktig å gå videre. Jeg begir meg ut i den store, vide verden (på nett), og er klar for nye utfordringer og muligheter.
Jeg har opprettet eget domene og driver og knoter med å sette opp en ny blogg på WordPress. Siden jeg ikke er noen dataekspert, blir det mye prøving og feiling. Men jeg har en plan om at jeg skal få det til. Dere vil etter hvert finne meg på https://www.kariengesvik.no
Forøvrig tar jeg gjerne i mot råd og tips!
(English at the end) (En español al final)
Hei og velkommen til bloggen min, som jeg har valgt å kalle MEning. Mye av det som jeg vil skrive om, har utgangspunkt i mitt liv med ME. Livet har mening minst like mye til tross for som på grunn av. Kronisk sykdom har blitt en del av livet mitt, men også gitt meg nyttig livsvisdom. Jeg liker å tenke at det er en mening med alt, og jeg tror det er noe jeg skal lære av dette også. Kanskje kan det være noe å lære, eller tenke over, eller forstå for deg som leser bloggen også?
I mitt tidligere liv jobbet jeg innen undervisning og rådgiving. Den viktigste jobben har imidlertid vært å klargjøre mine to døtre for livets valg. Alt vi gjør her i livet består i valg, og alle valg får noen konsekvenser. Det er mye å observere og erfare på livets landevei, på godt og vondt, og alltid noe nytt å lære.
Siden slutten av november, altså i to-tre måneder, har jeg skrevet blogg på blogg.no sin plattform. Nå kaster jeg imidlertid loss og begir meg videre ut i verden, og da falt valget på WordPress. Her åpnes det mange nye muligheter, og jeg vil ha full kontroll over bloggen selv.
Jeg kommer til å oversette deler av blogginnleggene til engelsk, og kanskje også spansk etter hvert. Forhåpentligvis får jeg overført de gamle blogginnleggene mine til denne bloggen, sånn at jeg kan ha alt samlet. Jeg har et stykke arbeid igjen i forhold til oppsett av bloggen, design, mm, og mine datakunnskaper er meget puslete, merker jeg. Med vilje og pågangsmot, og lyst til å lære, kommer jeg sannsynligvis i mål til slutt.
Welcome to my blog, which I have named MEning (MEaning). Life has MEaning despite of just as much as because of what occurs in our lives. I have ME and cronic illness has become part of my life. This has, for good and for bad, given me important “life wisdom”. I like to think that everything happens for a reason. Maybe there is something to learn from being sick as well? For me. And maybe something to learn, understand and reflect on for you as well?
In my former life I was a teacher and councellor. I have raised two daughters, done my best to prepare them for what life has to offer. Everything we do is a matter of choice, and always lead to consequences. There is a lot to observe and experience in life, and always something new to learn.
As I am moving my blogging to WordPress there are new possibilites opening up, and I am excited about where it will take me. My intention is to translate parts of the blog posts into English, and maybe also into Spanish. However, there is still a lot of work to be done with design and setting up the blog, as my skills in this department are not the best. But I have faith that I will succed in the end.
Bienvenido a mi blog, que he llamado MEning (Meaning, significado). La vida tiene una MISIÓN a pesar de tantas cosas que acontecen a lo largo de nuestras vidas. Padezco ME (syndrome de fatiga crónica) y esta enfermedad crónica se ha convertido en parte de mi vida. Para bien y para mal, esto me ha dado una importante lección “de sabiduría”. Me gusta pensar que todo sucede por una razón.¿ Tal vez hay algo que aprender de estar enfermo también? Para mi. Y parati, algo para aprender, entender y reflexionar también.
En mi vida anterior fui profesora y consejera. He criado dos hijas, he hecho todo lo posible para prepararlas para lo que la vida les pueda ofrecer. Todo lo que hacemos es una cuestión de elección y siempre conlleva consecuencias. Hay mucho que observar y experimentar en la vida, y siempre hay algo nuevo que aprender.
A medida que escribo en mi nuevo blog a WordPress, se están abriendo nuevas posibilidades, que me hacen sentir entusiasmo y curiosidad de hacia dónde me llevará. Mi intención es traducir partes del blog a inglés, y quizás también al español. Sin embargo, aún queda mucho trabajo por hacer para diseñar y configurar el blog, ya que mis habilidades en este campo no son las mejores. Pero tengo fe en que lo lograré al final.
Tusen takk for spanske oversettelser til min gode venninne Maria, som også er min elev og lærer. ❤️
Det kan faktisk være helt greit å spise dessert til frokost. I alle fall når desserten er sunn. Hvorfor er det sånn at dessert bare skal nytes etter en god søndagsmiddag? Og hvorfor er det akseptert å ta et glass vin på kvelden og ikke på senga om morgenen? Hvem er det som har bestemt det? Og hvorfor må vi innrette oss etter det? Jeg skal innrømme at det for meg ikke føles helt riktig å starte dagen med et glass vin, men det hadde vært artig å gjort det, bare fordi det ikke er “innafor”. Men egentlig kan jeg jo bestemme selv, faktisk!
Dagens dessert, laget av nøtter, frø, bær og kokosmelk smakte fortreffelig. Jeg kan tenke meg at hvilket som helst menneske fra steinalderen hadde vært både imponert og misunnelig på denne desserten. For hva spiste de i steinalderen? Jo, de spiste kjøtt, fisk, grønt, frukt, bær, nøtter, frø, insekter… Det er faktisk dette menneskekroppen er designet for å spise. Korn og melkeprodukter, som vi balanserer inn i et “normalt kosthold”, har vi bare spist i noen få tusen år.
Dessert til frokost
Når man er syk, tom for energi, har vondt og blir lei av at man ikke orker og klarer alt som er artig, er det lett å ty til trøstespising, eller følelsesspising, som noen kaller det. Man “belønner” seg selv med noe godt. Det som gjerne skjer da, er at man putter mindre sunne ting i munnen. Vi lytter til lysten, og hjernen lurer oss til å spise mer av det som kroppen egentlig ikke vil ha. Har du noen gang lyttet til hva kroppen din ønsker av energipåfyll i form av næringsmidler? Hodet må snakke med kroppen om hva slags mat som skal inn, de to må kommunisere. Dersom hode og kropp snakker greit sammen, og om man i tillegg vet en porsjon om hva kroppen trenger for å fungere, har vi større mulighet for å lykkes.
Og så er det dette med viljen da. Motivasjonen kan være der, men det er ikke alltid viljen samarbeider. Det tar også litt tid før man har innarbeidet vaner. De siste årene har jeg spist havregrøt til frokost, hver dag. Alle årene før dette, spiste jeg brødskiver og knekkebrød. Kanskje jeg skal la det bli en vane å spise dessert til frokost? Motivasjonen er absolutt til stede, og det er viktig å kose seg!
Siden nyttår har jeg øvd meg på å spise sunt. Jeg spiste julegodteri som en helt i hele desember, med tanke på at det kanskje ble slutt på skumnisser, potetgull- og sjokoladefråtsing for min del. Nå har det gått fire uker, og motivasjonen for å unngå alt søtt og godt er fremdeles på topp. Søtsuget har faktisk gått over også. Ganske fantabulastisk! Kan det være at jeg er kurert? Ikke lenger trenger påfyll av Cuba, Peanuttkubber og Pops? Det som fungerer for meg er “alt eller intet” (takk Brand/Ibsen), så noen utskeielser på lørdag funker ikke. Da vil det sannsynligvis bare eskalere, og plutselig er jeg sukkeravhengig igjen.
Den siste tiden har jeg også kuttet ut karbohydrater mer og mer, og erstattet disse med grønnsaker og andre godsaker. Det heter jo at man blir det man spiser. Neida, jeg skal ikke bli en grønnsak, bare mye sunnere. Jeg har stort sett, som de fleste andre, skjønt hva som er bra å spise og godt for kroppen. Men det er forbløffende vanskelig å sette denne erkjennelsen ut i livet. Kunnskap og ny innsikt hjelper, og jeg har både lest og studert hvilke matvarer som kan fungere for akkurat meg, med min kropp og mine helseutfordringer. Vet du hva som er bra for din kropp? Inspirasjon er også supernyttig, og et puff fra en god venninne er ikke å kimse av.
Dagens lunsj
Målet er å få en kropp som spiller på lag med meg, og forhåpentligvis vil dette virke positivt på mage og tarm, og energinivå. Jeg har ikke så store forhåpninger om å bli superfrisk, eller like aktiv som jeg var for ti år siden. Det vil være belønning nok om jeg blir friskere, og faktisk klarer litt mer i hverdagen. Dessuten er dette noe jeg klarer for egen maskin, uavhengig av leger og andre forståsegpåere, så det handler litt om å ta kontroll over eget liv. Blir du inspirert?
Siden det er lenge siden jul, og krumkakene har sett sine bedre dager, tenkte jeg at kanskje skjæra ville ha dem. Det er ikke alle som mater dem, for skjærene kan være noen bråkmakere, rotekopper og tjuvradder, men de må jo også ha mat, så da får de av meg.
Duket til skjærefest
Jeg satte denne boksen med krumkaker ut på terrassen, og det tok ikke lang tid før de oppdaget den. De har speidere i nærområdet her, så godsakene ligger aldri lenge ute før de forsyner seg. Uheldigvis var jeg ikke hjemme da de kom, så jeg fikk ikke med meg festen.
Skjærefesten vel overstått
Den som oppdaget krumkakene, må ha tilkalt hele familien, for det var hundrevis av skjærespor over hele terrassen. Boksen var helt tom, og de har til og med ryddet etter seg. Ingen smuler liggende igjen. Og heldigvis ikke noen avføringsprøver heller. Mulig det blir en til skjærefest snart. Har jo flere kaker i skapet, og siden det er lenge til neste jul, og det sjelden kommer noen på besøk som vil ha, kan vel mine gode skjærenaboer få dem.
Så kaldt at tårene renner
I dag er det så kaldt ute at jeg får problemer med øynene og ikke ser klart når jeg går utenfor, og det er like før tårene fryser til is! Er du enig i at – 10 er for kaldt? Jeg er ganske blid på bildet, for sola skinner jo. Men sannelig var dette overgang fra varme, deilige Spania! Det var grønt gress i Trøndelag da jeg reiste nedover, og nå er det snø opp til vinduene nesten. Noe har skjedd på halvannen uke… Skulle nesten tro jeg hadde vært borte i flere måneder.
Etter at jeg kom hjem, har jeg gått i hi. Kuldegrader og snøkav er vel grunn god nok, men i tillegg har jeg hatt stort behov for hvile. Vet ikke om det er hjemreisen fra Spania eller overgangen til kulda som er årsaken. Kanskje er det en kombinasjon. Jeg kjenner godt at jeg er i bedre form når jeg er i Spania, eller når det er sommervarme hjemme i Norge, men har likevel ingen planer om å emigrere. Det er jo her i Norge jeg har alle de viktigste menneskene i livet mitt.
Siden jeg er i bedre form igjen i dag, til tross for kuldegrader faktisk, skal jeg ut og farte i kveld. Da skal kroppen få røre seg litt, og dessuten blir det sikkert hyggelig og sosialt. Gleder meg! Det gir MEning i livet å glede seg til hyggelige ting! Derfor er det viktig å sette av tid og energi, og å prioritere det som er godt for seg selv.
Nå håper jeg at kroppsmaskineriet er såpass godt oppladet at jeg varer en stund. I dag er siste dagen vår i dette sommerparadiset, på helsereise, og i morgen lander vi på norsk vinterjord. Hører det har kommet mye snø, vært snøstormer, fokk og føyk, og noen har snødd inne… Vi klager ikke på de kveldene det har vært nødvendig med jakke her i Spania, for vi har hatt topp vær med mange varme soldager, med soling og fine opplevelser. Vi er enige om at “en god trøndersk sommer” i januar er helt fantastisk!
Søstre på tur. Anita og jeg.
Mijas Pueblo er en koselig fjellandsby. Den ligger i kort kjørevei fra leiligheten min. Her er det restauranter og kafeer for alle ganer og lyster, små butikker og gallerier, eseldrosjer og hester som tar deg med på tur gjennom koselige gater og smug, gamle og historiske bygninger, og en fin park ut mot en fantabulastisk utsikt mot hav og fjell. Anita og jeg dro dit for å se på solnedgangen. Dessverre ble det mer skyer enn sol, men en søt og leken pusekatt holdt følge med oss hele veien, så da ble det kattebilder i stedet. – Klatrende i trær og gjemt innimellom blomster og planter.
I Mijas Pueblo. Modell: Kari Foto: Anita.
I Spania har de mange fine rundkjøringer, med statuer og figurer, blomster og pynt. Alle er forskjellige, og man kan vite i hvilken bydel man er og kjenne seg igjen etter som hva som befinner seg i rundkjøringen. Stilig, fint og praktisk!
Elefantsafari i en rundkjøring.
Jeg elsker soloppganger, og denne var spesielt vakker! Soloppgang markerer starten på en ny dag. Det gir energi, håp, nye tanker og muligheter.
Soloppgangen i går, fra soverommet mitt.
Siden dette er siste dagen i Spania for denne gang, og det kommer en reisedag i morgen, skal vi kose oss ekstra mye, og hvile og lade mest mulig. Vi skal ta med strandstolene ned til sjøen, sette oss godt til rette der, og nyte “her og nå”. Vi skal lytte til havet og ta inn det som kommer. Det blir godt. Kanskje kommer det noen gode råd seilende med bølgene også? Når vi er mette på bølger og havsvusj, skal vi gi magene påfyll. Vi har laget mye sunn mat i leiligheten, men i dag skal vi skeie ut på restaurant nedi gata. Etterpå skal våre legemer få fordøye litt, og deretter blir det å pakke og gjøre klart til hjemreise.
Gleder meg til neste Spania-tur!
Mandeltre i blomstring, blått hav, grønt gress. Sånn kan det også være i januar.
Vi hadde planlagt turen sånn passe godt. Hadde spurt oss for og fått råd om flere steder der mandeltrærne var i blomstring her i Spania nå. Vi valgte det nærmeste, nemlig Guaro-dalen, som visstnok bare var ca 40 minutters kjøring unna. Da kunne vi ta en liten tur, knipse bilder av mandeltrær, og så returnere for å sole våre legemer på terrassen resten av dagen. Spente la vi avgårde i min sunset orange Honda. Etter fem minutter ble det bråstopp da vi spottet et mandeltre rett ved veien. Hadde vi visst det vi visste på slutten av dagen, hadde vi kanskje vært fornøyde med bilder av dette treet, og returnert til leiligheten.
Tanken slo oss, men det virket for lettvint. Søstrene sisters var klarert for eventyr. Og eventyr ble det. Hverken gps i bilen eller veibeskrivelser fra en hyggelig dame som hadde vært der før, førte oss til riktig dal. I stedet kom vi inn på en grusvei som førte forbi gårder og appelsintrær, og grusveien gikk etter hvert over i traktorvei, og til slutt krøttervei… Likevel snudde vi ikke før steinene ble så store og grøftene så dype at vi ikke kom lenger, og “veien” stoppet faktisk i ei elv. Der var det ingen bru, og da skjønte vi til slutt at vi måtte snu.
Her begynner veien å bli dårligere, men vi er ikke kjent for å gi oss for tidlig!
Her sluttet faktisk veien.
Uten gps som fungerte, og siden vi ikke visste hvor vi var på kartet, måtte vi kjøre videre på magefølelse og retningssans. Kartleseren min var meget uerfaren, rett og slett udugelig. Men veldig positiv og løsningsorientert, og en stund senere var vi atter ute på veier der det kjørte andre biler. Vi kjente på lettelse og lykkefølelse da vi kom inn i en by, som skulle vise seg å være Coin. Siden vi ikke så noen skilt eller veimerking som tipset om kjøreretning, tok vi av en sidegate, i håp om at den ledet oss utenom bykjernen. Her var det koselige benker, et par damer som vasket fortau, og en mann som kikket rådvill på oss. Likevel skjønte vi ikke at vi burde ha snudd, selv ikke da gata ble så trang at vi knapt klarte å smyge oss rundt hjørnene… Før speilene på Hondaen stoppet i husveggene på begge sider og veien endte i ei trapp. Søstrene sisters er ikke kjent for å gi opp. Vi kjører til det ikke går lenger. Men her ble vi faktisk litt urolige, på grensen til paniske, og ryggeturen vil jeg helst ikke gjøre om igjen. Beklageligvis ble det ikke tatt bilde av dette smuget, så kanskje må vi ta turen igjen ved en senere anledning slik at vi får gjort det.
Vi erfarte at det er ganske mange veier som ikke fører til Guaro-dalen, men etter at vi egentlig hadde gitt opp og var på tur hjem, dukket et skilt med Guaro opp, og så fikk vi sett og hilst på noen flere mandeltrær.
Mandeltrær i blomstring, i Guaro-dalen.
Siden turen ble mye lenger enn planlagt, ble det lite tid til soling. Men opplevelser varer lenger enn brunfarge, og vi så mange fine mandeltrær i blomstring.
Da jeg våknet i dag, virket ikke kroppen. Jeg var mer utmattet og det verket mer enn da jeg kom tilbake fra mandeltreblomstringensturen for to dager siden. Rett etterpå var jeg mest sliten. Jeg mobiliserer og fungerer på høygir en stund, men så setter utmattelsen inn. Jeg er vant til det, sånn er det å ha ME. Det blir nok en stund til neste store krumspring, men mine batterier lades da sakte men sikkert igjen. Sol og Middelhavsklima gjør godt, for energi og mot smerter i kroppen.
For noen uker siden spurte en kompis meg hvorfor jeg har bil her i Spania. Jeg er veldig glad for å ha denne bilen, som faktisk er min mulighet for å oppleve det Spania har å by på. Selv om butikken bare er et steinkast unna, kjører jeg, sånn at jeg slipper å bli liggende pga utmattelse resten av dagen etter å ha slept med meg varer hjem. Og jeg kjører til restauranten 300 meter lenger ned, for på mett mage vil jeg være totalt utmattet etter å ha gått denne distansen opp bakken.
Spania-bilen min har automatgir, og i tillegg en gass- og bremsspake som jeg kan bruke med høyre hånd. Den er kjekk å ha for å veksle med når jeg er sliten. Kanskje en idé for andre med ME også?
