English further down

Fredag 13. ansees som en ulykkesdag i vestlig kultur. Jeg er ikke spesielt overtroisk, men er likevel oppmerksom på denne dagen når den kommer. Da kan jeg relatere ulykken til datoen, om noe skulle inntreffe. Ofte er det jo greit å skylde på et eller annet.

Jeg pakket med meg litt ekstra i veska da jeg skulle på sykehuset her i Spania i går kveld. Medisiner, mobillader, ei ren truse. Så spiste jeg en god middag, tok en dusj, ryddet og bar ut søppel. I tilfelle jeg kom til å bli der ei stund. Jeg fryktet at de kom til å skjære bort deler av nesa mi, og så for meg hvordan de kom til å bandasjere den. Jeg luftet min bekymring på telefonen med samboeren hjemme i Norge, og han trøstet med at det fins mye fint i plast nå.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Neseproblemet startet to dager tidligere, etter at jeg hadde vært inne på sommerfuglparken i Benalmádena og ruslet rundt sammen med kameraet mitt. Det var varmt og klamt der inne, og jeg regnet med at jeg kunne ha vært borti noe og uvørent klødd meg på nesa pga svette etterpå. Kunne det være parasitter eller kjøttetende bakterier som hadde tatt bolig i nesa mi?

Det at den var rød og litt hoven bekymret meg ikke. Derimot var det ekkelt å kjenne på stadig “bevegelse” i det utsatte området, en slags prikking eller følelse av at et hår lå og irriterte eller kilet. Som om noe smått rørte på seg under huden. Jeg måtte prøve å klemme. Kanskje kom noe kravlende ut…

Jeg tok sats foran speilet, klemte, og tårene piplet. Men der dukket det opp noe hvitt. Jeg fant frem en spiss pinsett og tok hull på huden. Noe hvitt, finkornet kom ut. Hjelp!… Jeg renset med pyrisept, aloe vera og eddik, sistnevnte i desparasjon. Så lukket såret seg, med utseende omtrent som et brannsår, bare at det var helt hvitt, før det etter en stund ble rødt. Nå ble jeg virkelig bekymret. Samboeren min trøstet meg påny fra Norge, med at det helt sikkert ikke var møllegg, og sa at eddik kanskje ikke var så lurt å bruke.

Forsikringsselskapet hjemme i Norge (Tryg) var veldig støttende og hjelpsomme, og Lisa sørget for å sende over “papirer” på meg til Vithas Xanit sykehus. Det tar bare fem minutter å kjøre dit. Jeg ventet imidlertid med å dra til solnedgang. Mest pga av den brennende heten, men også siden jeg regnet med det ville være roligere der på kveldstid og jeg ville unngå utmattelse pga lang ventetid.

Jeg ble godt mottatt av sykehuspersonalet. Det føltes som om alle var der for å bistå meg, både kontorpersonale og helsepersonell. Snakk om service! Og i skranken skjønte de hvem jeg var i det jeg kom inn døra, siden mailutskrift fra Tryg lå klar. Der fylte jeg ut et par skjema. Jeg rakk ikke å sette meg ned på venterommet før det var min tur å hilse på legen.

Doktor Fernandez var ei dyktig og hyggelig dame. Det tok henne ett sekund å se hva som var galt med nesa mi. Herpes, sa hun. Hva, kunne det være mulig? Jeg kjente lykkerusen komme. Kunne jeg slippe frykten for å gå derfra med en kortere nese? Hun sa at det skyldes bruk av munnbind, og hete og fuktighet i kombinasjon med masken. Tenk det! Så jeg fikk beskjed om å ta ned masken fra nesa såfremt det var lite folk i nærheten, lufte, og ikke klemme mer, siden det ville øke sårområdet . I tillegg fikk jeg resept på en krem. For en lettelse! Gjett om jeg var glad da hun sa “you are free to go” og jeg nærmest hoppet ut derfra.

Teknikeren som var på besøk hos meg tidligere på dagen, slapp å se den nyklemte nesa mi siden jeg brukte ansiktsmaske. Det er fortsatt påkrevd i Spania ved nær kontakt. Det var forsikringsselskapet mitt i Spania som hadde sendt han. Der møtte jeg også veldig god service, gjennom Christina, som ringte og fikset og ordnet.

Oppvaskmaskina mi har sluttet å virke, og etter tips fra min gode nabo Rocio, kan forsikring fikse slike ting. Teknikeren kunne etter hvert konstatere at det ikke var noe galt med røropplegget og vanntilførselen, men at selve maskina hadde slutte å gi signaler om å ta inn vann og tømme for vann. Så da blir det ny oppvaskmaskin, etter hvert. Det var i alle fall greit å få utelukket at det var noe galt med røropplegget.

Jeg møter ofte spanjoler som kjenner noen som er håndverkere eller kan fikse ting for meg. Teknikeren, som forøvrig opprinnelig er fra Cuba, kjenner noen som kan hjelpe meg med møllproblemet mitt. Siden det har dukket opp tre nye flyvende møll siden forrige blogginnlegg, tenker jeg at det ville vært greit med hjelp.

Slik var min fredag 13. Ingen ulykker, men jeg har fått svar på to store bekymringer. Og møtt hyggelige mennesker! 🙂 Hvordan var din fredag 13.?

English:

Friday the 13th is considered to be an unlucky day in western superstition. I’m not particularly superstitious, but I’m still aware of this day when it comes. Then I can relate the accident to the date, if something should happen. Very often it feels okay to blame it on something.

Going to the hospital here in Spain last night I packed a a few extra things in my handbag. Medicines, the mobile phone charger, clean underwear. Then I ate a proper dinner, had a shower, cleaned and carried out the rubbish. In case I was going to stay there for a while. I was afraid they were going to cut off parts of my nose, and I imagined how they would bandage it. I shared my concern on the phone with my partner back home in Norway, and he said in a consoling way that there is a lot of good stuff in plastic now.

My nose problem started two days earlier, after I had been to the butterfly park in Benalmádena strolling around with my camera. It was hot and humid in there, and I figured I might have touched something and then recklessly scratched my nose afterwards due to sweat. Could it be parasites or carnivorous bacteria that had taken up residence in my nose?

The fact that it was red and a little swollen did not worry me. On the other hand, it was revolting to feel the constant “movement” in the exposed area, a kind of tingling feeling as that of a hair being there, annoying and tickling. Yet, as if something small was moving underneath the skin. I needed to squeeze. Maybe something would come crawling out …

I placed myself in front of the mirror, squeezed, and tears welled up. Suddenly something white appeared. I got out a pair of pointed tweezers and pierced the skin. Something white, fine came out. Help! … I cleansed with antiseptic, aloe vera and vinegar, the latter in desperation. Then the wound closed, looking almost like a burn, except that it was completely white, until it after a while turned red. Now I was really worried. My boyfriend comforted me again, on the phone from Norway, saying that it was definitely not moth eggs, and added that it might be a good idea to skip the use of vinegar.

My insurance company in Norway (Tryg) was very supportive and helpful, and Lisa made sure to send over my “papers” to Vithas Xanit hospital. It only takes me five minutes to drive there. However, I delayed going until sunset. Mostly due to the scorching heat, but also because I expected it would be calmer there in the evening and I wanted to avoid exhaustion due to a long period of waiting.

I was welcomed by the hospital staff. It felt like everyone was there to assist me, office staff as well as health professionals. Fantastic service! Shortly after I walked inside the people at the counter immediately understood who I was, probably due to the fact that they had read an e-mail transcript from my Norwegian insurance company. I didn’t even get to sit down in the waiting room after filling in the forms. Just as I entered it was my turn to greet the doctor.

Dr. Fernandez was a skilled and pleasant lady. It only took her a second to see what was wrong with my nose. Herpes, she said. What, could it be? I felt the intoxication of happiness coming. Could I actually let go of the fear of leaving the hospital with a shorter nose? She said it was due to the use of face masks, and heat and moisture in combination with the mask. Quite astonishing! So I was told to take the mask off my nose if there were few people around, ventilate, and absolutely not squeeze any more, as it would just increase the affected area. In addition, I received a prescription for a cream. What a relief! You can imagine I was happy when she said “you are free to go”, and I more or less jumped out of there.

The technician who paid me a visit earlier in the day did not see my newly squeezed nose since I was wearing a face mask. It is still required in Spain when in contact with other people. It was my insurance company in Spain that had sent him to my apartment. I also met very good service when on the phone with them, through Christina, who called and fixed and arranged things for me.

My dishwasher has stopped working, and according to my good neighbour Rocio the insurance company can deal with such things, so I contacted them. The technician was eventually able to establish that there was nothing wrong with the piping and the water supply, but that the machine itself had stopped giving signals to take in water and drain for water. So then there will be a new dishwasher, eventually. Nevertheless, it was okay to exclude that there was something wrong with the piping.

I often meet Spaniards who know someone who is a craftsman or can fix things for me. The technician, who by the way is originally from Cuba, knows someone who can help me with my moth problem. As there have been three new flying moths since my previous blog post I think it would be great with a bit of help.

This is what my Friday the 13th. was like. No accidents, but I have received answers to two major concerns. And met nice people! 🙂 How was your Friday the 13th?