Jeg fikk jobben som dreng. Den nåværende drengen utnyttet meg da jeg var i fjøset hans. Fikk meg til å vaske spener, sette på melkemaskina på kua, og ga meg grundig opplæring i moderne gårdsdrift.

I det søstera mi Anita og jeg kom inn via en sluse inn til fjøset, skiftet vi på oss fjøsdresser. Dette er praktiske engangsdresser som var innkjøpt for anledningen, på butikken hvor Anita jobber. Jeg fikk utdelt støvler som var ca ti nummer for store av drengen Andreas. Vernestøvler, siden han ikke ønsket at kyrne skulle tråkke på meg blånegler. I det jeg tittet rundt hjørnet, så jeg bonden sitte ved datapaneler. Neida, han spilte ikke dataspill, hvis det var det du trodde. Via datamaskinene har de oversikt over det meste som skjer i fjøset. Skal komme tilbake til det.

Fra datarommet gikk vi videre inn i fjøsets mysterier. Aller først fikk jeg se roboten og rommet med den store melkemaskina. Andreas pekte og forklarte, og jeg fikk en innføring i alt fra melkeprøver som skal sendes inn, til informasjon om hvordan melkemaskina kobles til jurene på kua og hvordan melka føres videre i systemet. Alt skjer vanligvis automatisk, men jeg fikk prøve å gjøre det manuelt. Med vasking av jur, klemming på spenene for å sjekke at det kom ut melk, og til slutt koblet jeg spenekoppene på hver av de fire spenene. Jeg skal innrømme at Andreas hadde mye mer skills enn meg når det gjaldt å håndmelke, men jeg fikk ut nok til melk i kaffen.

Annonsørinnhold

Lekreste kjolene til festsesongen: Finn din favoritt

Datamaskiner overvåker melkingen av kyrne. De vet hvilke kyr som har vært innom for å lette sine jur for det hvite gullet i løpet av dagen og hvor mye som har kommet ut av hver spene. Roboten registrerer hvilken ku som er inne, og melkekoppene blir koblet til spenene ut fra hvor den har lært at de befinner seg på den enkelte kua. Det blir litt som puppene på oss damer, de befinner seg ikke på samme sted på brystet.

Det som kanskje var enda mer fasinerende, er at kyrne går frivillig inn i denne roboten for å bli melket. Fra den store bingen i fjøset, hvor de sammen rusler rundt og nyter dagene i ro og fordragelighet, går de automatisk inn i sluser og blir ført til roboten for å påkobles melkemaskina. Når juret er tømt, sluses kua videre og ut i bingen igjen. Og da gis det plass til at ei ny ku kan lure seg inn i slusesystemet for å få tømt seg. Om noen av dem skulker unna melkinga, vil datamaskinene gi beskjed om dette og drengen (avløseren) eller bonden gir dem et vennlig dytt inn.

På samme måte fungerer det når kyrne vil ha kraftfór. Kyrne lusker avgårde gjennom sluser til kraftfórautomaten. Det er plass til at bare ei ku kan forsyne seg av gangen. Når hun er inne i denne kraftforbingen, lukkes ei slags dør bak henne, slik at ingen av de andre kyrne kan forstyrre henne i å forsyne seg. De andre kyrne må vente i kø til det blir deres tur. Datasystemet registrerer når hun har fått dagens rasjon, tilførselen stoppes opp, og kua går ut og gir plass til neste ku. Om hun prøver å stille seg i kø på nytt, vil hun ikke få noe ut av automaten, siden systemet vet hvem hun er. Her nytter det ikke å lure til seg noe ekstra godteri.

Kubørsten var ganske kul. Andreas og jeg banet oss vei mellom kyrne bort til den og fikk børstet ryggene våre. Normalt er det kyrne som får tilbud om spa under kubørsten, og da blir de rene og glatte i skinnet. Børsten settes automatisk i gang når kua kommer nært nok. En slik klømaskin er det sikkert flere som kunne tenke seg å ha, litt som en blanding av en vanlig dusj og en bilvask. Anyone? 

Jeg husker ikke navnet på den lille traktoren, men den var ganske morsom, syntes byfrøkna meg. Jeg satte meg godt til rette i setet og Andreas startet den. Uoppfordret  demonstrerte han også de ulike funksjonene. Jeg hvinte av begeistring. Så spennende var det! Denne hadde jeg kanskje turt å kjøre, men ikke den største av gårdens traktorer, som stod ute i en diger garasje. Den var det skummelt nok å klatre opp til førersetet på, og der inne var det paneler og knapper og tekniske duppeditter i overflod.

Jeg hadde selvsagt ikke lært alt dette om jeg ikke hadde stilt Andreas hundrevis av spørsmål. Det er mye som er selvsagt for han, som slettes ikke er selvsagt for meg. Han kalte meg “grønn”, og det er helt greit, for det fins bondetamper og byfis 😀

Du leste kanskje også blogginnlegget som jeg skrev i går? Om ikke, finner du det her: Jeg prøvde meg som cow whisperer.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂