Hvem skal arve mest når du dør? Arveloven fordeler arven i like deler på arvingene, om du ikke skriver et testamente. Er ikke det ganske rettferdig? Det er verdt å merke seg at hele arven går til barna/livsarvingene dersom du ikke er gift eller har skrevet testamente.
Dersom du skriver et testamente, har likevel barna til sammen rett på 2/3 av arven etter deg. Dette kalles pliktdelsarven. En samboer arver i utgangspunktet ikke, med mindre samboer står oppført i et testamente.
Noen velger å skrive et testamente mens de lever. Det kan være ulike grunner til det, og enda flere meninger om årsakene i ettertid. Nærmere halvparten av alle arveoppgjør ender med uvennskap og dårlig stemning innenfor familier grunnet uenighet om fordeling og følelser i tilknytning til dette, så det er grunn til å tenke seg godt om. En arvelater kan sånn sett legge til rette for at ikke konflikter mellom egne barn oppstår.
Hvordan skal man forfordele? Ifølge arveloven skal 2/3 av samlet formue fordeles likt mellom barn, mens man kan disponere 1/3 fritt. Denne tredjedelen kan gis til en organisasjon, til en fritt valgt person, eller til den/de arvinger man ønsker.
Hvis man velger å forfordele sine arvinger, skal man da gi mer til den eller de av barna
- som er eldst eller har odel?
- som man er mest glad i?
- som har bodd sammen med deg i oppveksten?
- som har minst?
- som trenger mest?
- som man føler ligner mest på seg selv, eller har samme verdier som en selv?
- som man er mest stolt av?
- som man har gitt minst til tidligere i livet?
- som man har fått mest støtte og hjelp fra?
Det kan være lurt å tenke gjennom hva som blir riktig for ettertiden. Og rettferdig. For dine arvinger men også for deg selv. Hva vil du bli husket for? Bryr du deg om ditt ettermæle? Skal man være et godt eller dårlig eksempel for sine etterkommere?
Arveloven er innfløkt, med mange tilleggsparagrafer. En ektefelles arverett, ev. samboer med arverett etter loven, går foran barnas arverett. Pliktdelsarven kan begrenses til 15 G til hvert barn. Det er regler for når gjenlevende kan sitte i uskiftet bo, noe som kan få betydning for arvinger.
Arveloven skiller mellom livsdisposisjoner og dødsdisposisjoner, og det er nyttig å vite litt om dette. I utgangspunktet kan man, så lenge man lever, fritt disponere egne verdier og eiendeler, inkludert gaver. Dette kalles livsdisposisjoner. Som dødsdisposisjon regnes avtale og gave som verken hadde eller var ment å ha realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid. For dødsdisposisjoner gjelder arvelovens regler, og for å være gyldig kreves testaments form. Når det skal vurderes hvorvidt en disposisjon er livs- eller dødsdisposisjon er det altså sentralt i vurderingen om gaven hadde nytte eller faktisk betydning for giveren i løpet av levetiden (uavhengig av tenkning). I saker der hen vet at at hen skal dø innen kort tid (uker/få måneder), foreligger det sjelden noen realitet for giver, og gaven/pengesummen vil da ofte være gitt med den hensikt å omgå arvelovens regler. I praksis vil gaver som er gitt på dødsleie alltid anses for å være dødsdisposisjoner.
I mitt møte med arveloven for et par år siden, lærte jeg ganske mye. Både om paragrafer og praksis av disse, men også om mennesker jeg trodde jeg kjente godt. I ettertid er jeg takknemlig for erfaringer og livsvisdom. Min far hadde skrevet testamente. 2/3 ble fordelt likt mellom mine tre halvsøsken og meg, mens 1/3 ble fordelt likt mellom de tre. Mora mi har alltid sagt at hun uansett vil at jeg og mine to halvsøsken skal ha like mye av arven etter henne. Om jeg overlever mora mi, får jeg sikkert interessante erfaringer med arveloven og dens rettferdighet en gang til.
Har du erfaringer med arveoppgjør og arveloven?
På LOVDATA finner du mer om arveloven.
Jeg gjøre oppmerksom på at jeg ikke har juridisk utdannelse. Dette innlegget er basert på mine erfaringer og refleksjoner.
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/
Det er i alle fall mye krangel i familier pga arv. Trist! 🙁
Ja, dessverre, og det er ofte mye følelser involvert.
Gikk veldig greit for seg da jeg og søstrene mine arvet etter mamma og pappa..heldigvis <3 Men aldri dumt å sette seg inn i ting.. 🙂
Godt å høre ❤️ Ja, greit å ha bakgrunn for å forstå. 🙂
Godt fremstilt om arverett synes jeg. Lurer forresten på om pliktdelsarv fremdeles er begrenset til 1 mill per livsarving og at ektefelle har fått sterkere vern enn før. I dag er det mange flere dødsbo som inneholder flerr millioner. Så det er kanskje mer å forfordele, som du skriver. Uansett, da jeg studerte, husker jeg at arveretten og nabolagene (to forskjellige rettsområder, men likevel) overrasket meg mest. At folk forventer arv – altså at krangling begynner før noen er død og før det faktisk foreligger arv, det syntes jeg var rart. Samme at så mye tid av domstolenes kapasitet går med til å skulle løse konflikter om trær og gjerder mellom naboer. For en som kommer fra fattige kår, uten utsikt til arv eller noen eiendom å forsvare, så var dette mitt første møte med klasseskiller i samfunnet tror jeg. Jeg mente, og mener vel fremdeles, at pliktdelsarv er unaturlig. Jeg mener at det beste vil være at man ikke har begrensninger på arv. Så kan man heller ha en lov som er deklaratorisk, som betyr på godt norsk at den tiltrer hvis ikke annet er bestemt. Der kan man godt ha bestemmelser om barn og ektefelle og for eksempel. Dette synspunktet følger av at jeg synes det kan være ganske smaksl og ille at forventninger om arv starter før noen død. Altså før det foreligger noen arv. En gang jeg satt på flyet til en Syden ferie, ble sittende ved siden av et ektepar. De fortalte at de styrte mot at det ikke skulle være noen arv igjen etter dem. De tok opp lån for at formuen skulle bli brukt av dem selv før de døde. Det var et direkte resultat av at de syntes at barna deres var altfor grådige og allerede hadde begynt å snakke om arv. De hadde derfor begynt å bruke av arven i anførselstegn, uten at barna visste det. Det eneste de ikke fikk gleden av, var å se ansiktet til barna da de skulle åpne arven når de var død. Det er ikke tull en gang. Forhåpentligvis så er det ikke så mange som har så dårlig forhold til sin egne barn. Men jeg synes det er et viktig poeng. Det er ingen rett å få arv. Samtidig så forstår jeg at det blir mye konflikter. For det handler jo ikke om pengene, ikke sant. På samme måte som jeg ikke tror at det handler om et gjerde eller tre når konflikten bryter løs mellom naboer på Oslo Oslo vest.
Det hører med til historien her, at jeg ikke fikk gehør hos noen av mine medstudenter. Og jeg har vel til gode å møte noen som deler mitt syn på arvelovens bestemmelser, altså at det er pliktdelsarv. Nå var det jo ikke det som var poenget ditt Kari, men det var den refleksjon som kom til meg. Jeg forstår at du føler deg urettferdig behandlet. Det synes jeg er leit. Om det kom noe godt ut av dette, så er det vel at det ser ut til at du er gått skolert i arv. Grensen mellom liv og død Sjoner er det mange som overser. Men ikke du. Ønsker deg en super fin dag fra din fantastiske leilighet i Benalmadena .
Tusen takk for en lang og fin kommentar, Monica! Veldig fint å få innspill fra en jurist! ❤️ I arveoppgjøret jeg var gjennom var ikke pengesummer det som var viktig. Jeg ville at det skulle være riktig i forhold til hva Loven sier. Rettferdighet styrer man ikke alltid over som arving. Arvinger kan ha ulik bakgrunn, forskjellige meninger, og reagere ut fra følelser, osv. Men loven er klar. Sånn sett burde arveoppgjør skape færre konflikter, men det er ofte mer “på spill”.
Jeg husker jeg leste om grenser for pliktdelsarv, men husker ikke lenger hva paragrafene sa. Veldig enig i at det er helt forkastelig at enkelte begynner å snakke om arv lenge før de pårørende er kalde. Trist, rett og slett! Interessant å høre om den samtalen du snappet opp på flyet sørover! Jeg har alltid oppfordret “mine” om å bruke pengene på seg selv, men slik tenker ikke alle.
Haha, ja, konflikter om trær topper visst statistikken mht. nabokonflikter. Ganske surrealistisk.
Godt å vite at du har det fantastisk i Spania! ❤️
Det er trist det du måtte gjennom Kari!
Hos oss gikk det som kniv i smør da mine foreldre døde.
Min eldste bror overlot hele greia til meg. Ville ikke se papirer eller noe. Var fornøyd med at hele arven ble delt i tre like deler. En til hver av barna. Den siste delen fikk min niese, da den yngste broren min dessverre var død.
Og så fikk alle – barn og barnebarn –
plukke ut ting de ville ha etter foreldre og besteforeldre.
Ingen sure miner!
Siden vi har bare en livsarving, slipper Thomas unna noen ubehageligheter med arv!
Ja, du vet jo litt om det jeg har vært gjennom. Ingen var direkte slemme, men det ble tøft på andre måter. Lærerikt har det sannelig vært. Og jeg står fortsatt støtt. Flott å høre at det gikk “som kniv i smør” med arveoppgjør i familien din. Og broren din visste nok at du kom til å styre hele greia på en rettferdig måte. Det er nok fint for både Thomas og dere å vite at det ikke vil være tvil om arven når dere kommer så langt. ❤️
Tusen takk for opplysningen ang arverett. Mye å sette seg inn i – og dessverre blir det ALLTID – nesten – krangling – selv om man på forhånd ikke trodde det.
Arverett kan være ganske interessant, og spesielt om det er aktuelt for en selv. Huff, ja, man kan ha et kjempegodt familieforhold i utgangspunktet, men så rakner det pga. filleting.
jeg har stemor ,hun hadde en sønn medan min avdøde far hadde 3 ,min stemor sitter i uskifte og vi har skrevet under på en avtale hvordan ting skal være og arven skal fordeles og det har gått smertefritt da vi alle har vært enige sammen
Så fint at dere kom til enighet! Det er slett ingen selvfølge. 🙂
Godt skrivi om arverett – i tråd med hva jeg “har lært”. Jeg har vært med i et arveoppgjør etter en onkel. Vi brukte advokat – og det tror jeg var lurt! Ingen krangling om penger – det var ikke noe testamente, og det ble fordelt etter loven. Det blei likevel krangel om TING – helt utrolig. Min søster og jeg – og våre tre søskenbarn ….. jaja… vi har aldri hatt særlig kontakt med dem noen gang, så…. 🙁 🙂
Takk. Så bra at dere bestemte dere for å bruke advokat! Etter arveoppgjøret jeg var gjennom har jeg tenkt at vi også burde gjort det. Med offentlig skifte/advokat kan man forebygge mot potensielle konflikter. Men TING, ja, enn at folk kan bli så opphengt i ting. Vi får jo ikke med oss noe i graven likevel. Men for noen har ting stor affeksjonsverdi. Jeg overlot alt av ting til mine søsken, siden jeg går ut fra at det har mer betydning for dem. 🙂
Den pliktdelsarven gjelder kun opp til en mill, hvilket har stått uendret i typ 20 år (om ikke enda lenger). Med tanke på hvilke verdier som faktisk er i et dødsbo i dag, er faktisk ikke den pliktdelsarven noe å rope hurra for, for å si det sånn.
Når en så kan legge til at det (med rette) skal forbannet mye til for å få omgjort såkaldte livsdisposisjoner (altså de gaver og salg som er foretatt mens man fremdeles er i live), er den pliktdelen knapt verdt papiret den står på. For ønsker man å gjøre en livsarving arveløs, er det i realiteten en smal sak..
Takk for innspill, Gry! Jeg leste litt om pliktdelsarv da jeg var del av et arveoppgjør for halvannet år siden. Tror at det ofte kan være vanskelig for arvinger å forstå hva dette innebærer. Pliktdelsarven er p.t. begrenset oppad til 15 G per barn (p.t. ca. kr 1,86 mill.). Du har nok veldig rett i at det i realiteten er en smal sak å gjøre en livsarving arveløs.
Det er jo selvsagt delte meninger om sånt, men fra mitt ståsted er dette med råderetten over eget liv og egne midler helligere en vårherre selv *haha*. Var det opp til meg, ville vi m.a.o ha fjernet hele pliktdelsarven.
Om giftige arvinger later til å ha manipulert seg til fordeler i et ev. testamente- eller i form av livstidsdisposisjoner finnes det jo allerede et regelverk for dette.. Poenget for meg, er at det er avdøde sine penger og gjenstander, og da bør avdøde også ha den fulle bestemmelsesrett m.h.t hvem som skal arve hva. At dette kan føre til urettferdighet blir for meg sekundært i så måte, da et eierskap tross alt er et eierskap..
– Gudsjelov er det i min familie en skjønn enighet om det usmakelige i å krangle om arvede midler. Eneste som har skapt et tilløp til murring, var i forbindelse med at enken etter min fars avdøde bror hadde tatt med seg verdier (bla.a sølvtøy og noen smykker) fra farmor mens hun fremdeles levde. Hennes to sønner, som siden faren var død, tredte inn i hans sted som arvinger, tenkte da å avstå fra fordelingen pga det moren hadde gjort, men dette var jo ikke deres skyld, så min far- og tante fikk halt de inn, for så at det som var i boet etter farmor ble delt på tre uansett. Etter besteforeldrene mine på den andre siden, ble det hele i grunnen direkte latterlig. Også her var det tre søsken, og det var vel en eller to gjenstander det ble trukket om, for så at det som ble ‘problemet’ var det havet av ting ingen ville ha *haha*. Selv etter at vi barnebarna ble sluppet løs i dette boet, kan vi vel trygt si at vinneren av dette arveoppgjøret i bunn og grunn ble Frelsesarmeen 😛 😀
Tror ikke det er bare du som kunne tenke seg å fjerne pliktdelsarven. Lover har tredd i kraft på et tidspunkt, var viktige der og da, men kan bli feil i en annen tid. Jeg tenker uansett at det er fint at lover, også arveloven, fins, slik at vi har noe konkret lovbestemt å forholde oss til. I utgangspunktet bør lover gjøre det lettere å få ting avgjort, men dessverre fungerer det ikke alltid slik. En person har råderett over sin formue og gjenstander så lenge hen er i live, er samtykkekompetent og ikke dødssyk. Samtidig blir det jo ganske merkelig at man må sørge for å gi bort det man vil til dem man vil mens man lever, i stedet for å skrive alt i et fritt testamente… Arvinger skal “sikres”, og jeg synes egentlig det er greit, med tanke hvor mange flere konflikter arveoppgjør det ville skapt om ikke. Jeg er faktisk litt i tvil om hva jeg mener selv, og sånn sett er jeg glad for å bare forholde meg til loven. 😀
Godt å høre at det er enighet i din familie om å unngå krangling. Det var det i min familie i arveoppgjøret for halvannet år siden også, men ting skjer… Egentlig fint med trekning ved uenighet, slik dere gjorde. Men sannelig er det mye som må kastes og gis bort etter at boet er “gjort opp” også. Jeg prøver å rydde og kaste innimellom, faktisk med tanke på at jeg en dag skal forlate dette livet og at det ikke skal være for mye ting og tang igjen etter meg.