De fleste har vel vondt i viljen innimellom. Av ulike årsaker. For eksempel fordi det er noe man ikke vil, kvier seg for, gruer seg til, eller tror man ikke klarer. Enkelte ting unngår vi i det lengste, og andre ting unngår vi å gi oss i kast med i det hele tatt. Om det er noe vi synes er ubehagelig, noe vi skammer oss over eller frykter, kan tankene hemme oss.
Når jeg har vondt i viljen, har det ofte sammenheng med at jeg ikke føler meg i form til et eller annet jeg vil, bør eller må gjøre. Jeg kan glede meg til det jeg skal gjøre, men samtidig kvie meg fordi jeg vet at jeg som regel må betale med å bli i dårligere form etterpå. Min “oppvarming” til trening er ikke helt som andres oppvarming. Det er kanskje feil å kalle det oppvarming også, siden det bærer mer preg av hvile.
I går skulle jeg på tai chi for første gang på fire måneder. Det gikk dessverre ikke. Jeg hadde vondt i hodet og hofta. Var også veldig slapp og hadde feber. En typisk ME-dag, med andre ord. På slike dager får jeg lett vondt i viljen. Jeg hadde sett frem til å starte opp med tai chi på onsdager igjen, men når kroppen streiket, ble det til at hodet streiket også. Og som regel er det hodet som bestemmer over kroppen, ikke omvendt.
Etter mine beregninger skulle jeg ikke ha vært i så dårlig form i går. Det var jo mer enn to døgn siden jeg hadde vært på tur med Elvis, og ut fra erfaring skulle kroppen da vært greit nok restituert til å dra på tai chi i går. Kanskje må jeg ta med i regnskapet mitt at jeg var på bursdag på lørdag også, sånn at jeg har brukt opp “kvoten” for aktiviteter for en stund. Hvis kroppsmaskineriet krever mer hvile og lading, får jeg bare høre etter. Og innstille meg på at da får jeg heller bare glede meg til kroppen begynner å virke igjen og at jeg er klar for nye eventyr. Det blir bra!
Da jeg i sommer fikk øye på det store, flotte treet på bildet over, fikk jeg lyst til å klatre i det. På samme måte som jeg gjorde da jeg var lita. Da pleide jeg å klatre bekymringsløst fra grein til grein og lete meg frem til greiner som kunne bringe meg stadig høyere opp. Nå for tida unngår jeg å klatre i trær. Ikke fordi jeg for lengst har blitt godt voksen, men fordi det vil kreve for mye krefter og energi, som kan resultere i dårligere form og mye sofasliting over flere dager. På en måte har jeg kanskje vondt i viljen, fordi jeg ikke tar sjansen på nedturen som setter meg ut av spill i lang tid etterpå.
Er det kroppen eller hodet som for det meste får viljen sin hos deg?
På denne dagen for fire år siden: Jeg deltar på ME-seminar/Ready for an ME seminar
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen min: https://www.facebook.com/MEogMEning/
Slik jeg har lært deg å kjenne så er du flink til å lytte til kroppen din når du er sliten, selv om det sikkert ikke er like lett i mange situasjoner.
Jeg tror hodet vil så gjerne, men så sier kroppen stopp. Har ingenting med viljen å gjøre ❤❤❤
Hos meg prøver jeg å la kroppen bestemme, og jeg må ærlig si at jeg har vært for dårlig på det de siste 2 årene fordi jeg fikk så dårlig samvittighet ovenfor PT’en som presset meg.
Ønsker deg en superfin torsdag ❤😊
Purr, purr, og klem fra Toril og kattene
Ja, du har veldig rett i det. Jeg har med årene blitt flinkere til å lytte, og jeg kjenner igjen symptomene nå. Problemet er bare at smellen med smerter og utmattelse kommer forsinket, gjerne mer enn et døgn etter at jeg har overskredet tålegrensen min. Da er det ikke alltid så lett å avslutte turen i tide eller dra fra en hyggelig samtale når trivselen er på topp. 😉 Oh yes, hodet vil mye mer enn kroppen klarer. Det er bra at du prøver å la kroppen bestemme, men trasig at andre har tatt styringen. Uansett bra at du funnet ut at det forrige opplegget ikke var bra for deg i alle fall, og er fornøyd nå. Ha en fin kveld! 😊
Kjenner meg igjen i det du skriver om at en kan glede seg, og grue seg på samme tid, og til samme ting.
Gjør det stort sett med alt jeg MÅ gjøre, som jeg vet krever veldig mye, og jeg egentlig ikke orker.
Ikke alt en kan velge bort, aå nå for tida har jeg mer vondt i kroppen, enn i viljen 😁😄 Og det er mest hodet som får viljen sin for tida 🙈
God klem🥰
Det blir litt som å gruglede seg 😄 Har skjønt at det er mange må-ting, ja, og slik er det jo å ha hus. Vi får håpe det snur, slik at kroppen får mindre vondt 🥰 Kanskje blir det mange fine maledager utover høsten 😉
Som jeg leser dette, er det ikke viljen som har vondt.😊 Glad du lytter til kroppen❤️
Nei, du har nok rett i det. Det er bare det at viljen får litt vondt når kroppen har vondt… 😊
Helt klart hodet og ikke kroppen som styrer aktivitetene mine. Heldigvis!! Men det har tatt tid å komme dit.
Hm, ja, og veldig bra om om man kommer dit at hodet styrer! 😊 Jeg har nok et stykke igjen…
Det er vel ikke vont i viljen du har, for viljen er der. Men du vet nok at om du trosser kroppen når den ikke er i form, så blir det bare enda verre. Jeg er “heldigvis” nokså sta, så har jeg bestemt meg så gjør jeg det om det er mulig. Selv om jeg er av og til ikke burde gjort det.
Du har jo veldig rett. Jeg er “heldigvis” også veldig sta, og noen ganger blir den staheten litt i overkant gjennomføringsvillig.
Det hender vel innimellom at jeg har vondt i viljen, men som regel er det hodet som bestemmer – jeg gjennomfører planer – med det gode resultat at jeg innimellom er helt ferdig – i både kropp og sjel…..! Tror det er bra å ha litt vondt i vilja innimellom jeg…… hvile litt, eller holde seg litt unna… klem <3
Jeg kan tenke meg at du er en person som gjennomfører. 😊 Helt enig i at det er er greit å ha vondt i viljen innimellom, og det beste er jo hvis hode og kropp samarbeider. 😉