Norsk/English

Etter en kjempeflott dag på navnefesten til Agnes, mitt yngste tantebarn, gikk jeg glad og fornøyd til sengs ganske tidlig om kvelden. Det hadde vært en fin navnefestseremoni i regi av Human-Etisk Forbund og et hyggelig kake- og kaffeselskap med familien etterpå. Vi hadde også vært innom hos venner som hadde kjøpt/arvet et koselig, gammelt hus i området. Alt i alt var jeg strålende fornøyd med det fine og hyggelige jeg hadde vært med på i løpet av dagen. Jeg smilte garantert fra øre til øre! 😀
After having had a fantastic day at the name ceremony of Agnes, my youngest niese, I happily went to bed early that night. The name ceremony was carried out by the Norwegian Human Ethical Association and afterwards there was a nice party at my brother’s house with coffee, tea and cakes together with the rest of the family. We had also dropped by at some friends who had recently bought/inherited a very old and cozy house in the area. All in all I was very pleased and happy about all the nice and amusing experiences during the day. I bet I was smiling from ear to ear! 😀

Det er alltid et “usikkert prosjekt” når man planlegger å gjøre noe og har ME. Ofte må jeg ta forbehold. Det er også mulig at jeg var ganske overmodig da jeg planla at vi kunne dra for å se på det nye huset til yngstebroren min dagen etter navnefesten, og i tillegg tenkte jeg å stikke innom hos et par tantebarn for å se hvor de bor. Det er ikke så ofte vi er på Vikna (mitt fødested) og kan besøke familie og slekt, så jeg vil absolutt ha med meg mest mulig når vi først er der. Og langhelga var altfor kort!
Planning to do something is always an uncertain project when you have ME. Very often I need to make certain reservations. It may very well be that I was pretty overconfident when I planned to go to see my youngest brother’s new house the day after the name ceremony, and in addition thought perhaps we could pop by my niese and nephew to see where they live. We don’t go very often to Vikna (which is my birth place) to visit my family and relatives, so I definitely want to do as much as possible once we are there. And the long weekend was way too short!

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Men det ble ingenting av planene for dagen etter. Ikke grunnet utmattelse og PEM, som man skulle tro, men pga. av en intens smerte i høyre lår og hofte som akutt dukket opp den natta. Tilsynelatende helt foruten grunn. Men da hodet begynte å virke litt utpå morgenen, demret det for meg hva som kunne ha forårsaket smertene. Jeg har hatt trochanterendinitt/-bursitt (slimposebetennelse) tidligere, men det er noen år siden nå. Da jeg imidlertid skjønte hva de ilende smertene var, tenkte jeg at jeg faktisk har blitt ganske god på selvdiagnostisering…
But none of the plans for the following day occurred. Not due to fatigue or PEM, as one should expect, but because of an intens pain in my right thigh and hip that acutely appeared that night. Apparently for no reason at all. Anyway, when my head began to work a little a bit later that morning I realized what was causing the pains. I’ve had trochanterendinitis/bursitis before, but it’s been a few years since I last had it. However, when I realized what those excruciating pains were I thought to myself that I have actually become quite good at self-diagnosing myself…

Noen ganger er det kjekt med selektiv hukommelse, og å glemme eller bare ikke tenke på at problemer kan oppstå. Og siden jeg, godt hjulpet av omega-3, har hatt minimalt med betennelser i hofter og armer i de siste årene, har jeg helt sluttet å ta med krykker når jeg drar på turer. Til alt hell hadde søstera mi et par krykker stående ute i garasjen, og uten dem hadde jeg ikke en gang kommet meg på do de neste par dagene. Søster Anita ordner det forresten alltid slik at vi får godt stell når vi bor hos henne.
Sometimes it’s quite nice to have selective memory, to be able to forget or just not think about the fact that problems can arise. And as I, with the help of omega-3, have had a minimum of inflammations in my hips and arms in recent years I have just stopped bringing the crutches whenever I go places. Luckily, my sister Anita had a pair of them out in the garage, and without the crutches I wouldn’t even have been able to get to the bathroom the next couple of days. By the way, Anita always sees to that we are well taken care of whenever we stay with her.

Jeg grudde meg veldig til en smertefull hjemtur. Selv om jeg har en habil sjåfør i samboeren min, visste jeg av erfaring at betennelsen og smertene kunne bli mye verre i løpet av kjøreturen. Men der fikk jeg uventet hjelp fra den mellomste broren min og svigerinna mi, som hadde skapet fullt av smertestillende. Vi ble enige om en passe dose, og med litt smågodt til trøst på veien i tillegg, gikk hjemturen kjempebra. Det ble ca åtte dupper underveis på den fem timer lange bilturen, og deretter en 12-timers natt da vi kom hjem. Morfin er undervurdert!
I was dreading the drive home, fearing it would be very painful. Even though my partner is a skilled driver, because I know from experience that the inflammation and pains can get a lot worse during the drive. Anyway, I got some unexpected help from my middle brother and my sister-in-law who have cupboards filled with painkillers. We agreed on a suitable dose, and with some sweets for comfort in addition to this the drive went just fine. I had about eight naps during the five-hour drive and then slept for 12 hours during the night. Morphine is underestimated!

Og siden min gode venn magnetmadrassen aldri svikter, og fordi jeg har blitt tvunget til mye sofayoga de siste dagene, har betennelsen gradvis gått over. Krykkene avlastet for smertene i hofte og lår, men senebetennelsen i den ene skuldra ble litt verre, så det har blitt ekstra mye stillesitting og ligging. Nå har jeg imidlertid blitt så bra, at jeg har satt fra meg krykkene. De skal få hvile seg i skapet på soverommet. De kommer ikke til å få bolig i andre etasje igjen, for da er det vanskelig å få tak i dem om jeg plutselig skulle få bruk for de igjen. Og det kan jo skje.
Because of the fact that my good friend the magnetic mattress never fails me and because I have been forced to do a lot of “sofa yoga” (ie. resting) the recent days the inflammations has gradually passed. Using the crutches have relieved the pains in my hip and thigh. However, the tendinitis in one of my shoulders got worse, so there’s been even more resting due to that. Now, however, I’ve actually become so much better that I have put away the crutches. They will rest in my bedroom cupboard. Not upstairs as it will be hard to get hold of them if I suddenly need them again. Which may very well happen.

Nå skal jeg slutte å huffe meg og ynke meg for hver minste bevegelse. Smertene er som blåst bort, eller kanskje er smerte bare en illusjon? Nå prøver jeg å lade så mye som mulig og håper med det at ME-feberen roer seg ned raskt. For til helga står det to besøk på planen. Og de vil jeg ikke gå glipp av! 🙂
Well, now I will stop moaning and groaning for every little movement I make. The pain is completely gone, or could it be that pain is merely an illusion? I’m now trying to charge my batteries as much as I can hoping that the ME-fever passes quickly. We have planned two visits for the weekend, and I certainly do not want to miss out on that! 🙂