Jeg hadde vært på en undersøkelse og fikk lyst til å stikke innom den gamle jobben min. Ville gjerne gi dem et eksemplar av bøkene om rampenisser som jeg hadde skrevet og publisert. Jeg tenkte da litt på hvordan denne jobben har formet meg som menneske.
Jeg har skrevet om jobben min på sykehusskolen ved St. Olavs Hospital tidligere. I flere år jobbet jeg med undervisning og oppfølging av barn, ungdom og voksne som var innlagt på sykehuset. Det var en jobb som var både krevende og givende, der jeg fikk brukt mange sider ved meg selv. Jeg hadde også elever som døde. Jobben var likevel meningsfull, fordi jeg kunne bidra til å opprettholde en slags normalitet i en hverdag som ellers var preget av sykdom og behandling for dem. Jeg kom tett innpå familiene i en livssituasjon som var helt forferdelig. Det fikk meg til å reflektere en del over hva som er viktig i livet, og hvor mye vi stresser og sloss over mye som er totalt uviktig i den store sammenhengen.
I en rydde- og kasteaksjon i forrige uke leste jeg gjennom gamle notater fra kurs jeg har vært på i forbindelse med jobben min som sykehuslærer. Bl.a. foredrag om behandlingsforløp, sykdomsutvikling og mentale konsekvenser av kreftsykdom. Etterpå ble jeg sittende og tenke på noen av de sykeste elevene, og de som døde. 😢
Min første elev på sykehusskolen skulle begynne i 1. klasse. Han fikk en annerledes skolestart enn sine klassevenner på hjemmeskolen, som lå halvannen times kjøretur fra sykehuset. En alvorlig kreftdiagnose gjorde at han måtte tilbringe flere uker på sykehuset. Når han var hjemme, fikk han knapt møte sine medelever, pga. dårlig form og lavt immunforsvar. Skolestarten hans ble på sykehusskolen, sammen med elever fra ulike trinn som var innlagt samtidig som han. Jeg hadde ganske raskt en telefonsamtale med læreren hans i hjembygda, fikk høre litt om skolens planer, og jeg informerte om undervisning på sykehusskolen. I samarbeid fikk vi laget et opplegg tilpasset den syke eleven og klassens planer. Rektor på sykehusskolen og jeg dro også til hjemmeskolen hans for å informere pedagogisk personale om situasjonen, guttens behov for tilrettelagt undervisning og behov for hjemmeundervisning og hvilerom på skolen. Denne gutten ble erklært ferdig behandlet og frisk etter få måneder. Men kreften kom tilbake et par år senere, og livet stod ikke til å redde.
En gutt på 17 som jeg tok kontakt med på akuttposten på vegne av sykehusskolen, hadde en slem hoste og mulig lungebetennelse. Jeg trøstet han med at han kom til å bli frisk av lungebetennelsen, at det fantes elever på kreftavdelingen som var sykere enn han. Et halvt år senere døde han, av lungekreft. Aldri har jeg angret så mye på en uttalelse som da jeg fikk vite at han hadde lungekreft. Jeg baserte det på informasjon fra helsepersonell, men det var uansett ubetenksomt. Lungekreft forekommer vanligvis hos eldre og røykere, og dette var derfor et sjeldent og uvanlig tilfelle.
Jeg fulgte ei jente på 17 inn i døden. Hun hadde vært til behandling for kreft i tre runder, fra hun var ca 13 år. I den andre runden måtte hun amputere en fot pga. spredning. Da hun kom tilbake for tredje gang, følte jeg på håpløshet. Jeg hadde imidlertid en viktig jobb med å tilrettelegge for skole og meningsfulle dager for henne. Jeg dro til folkehøyskolen der hun gikk, for å informere lærerne om behov for tilrettelegging, og samarbeid mellom hennes lærere, slik at skolearbeidet ikke ble uoverkommelig for henne. De tok tak i situasjonen og lærere og rådgivere samarbeidet om å lage overkommelige opplegg for henne.
Da denne jenta lå på det siste, tok mor ofte kontakt med meg, selv om dattera ikke var i stand til å ta imot undervisning lenger. På jentas tredje siste dag i live hadde hun ikke krefter til å snakke, svarte kun ja på spørsmål. På henne nest siste dag klarte hun bare å nikke, og den siste dagen kikket hun bare på meg. En time etter at jeg hadde trukket meg tilbake til personalrommet, kom sykepleier og hentet meg. Da var jenta død, og det ble i all hast laget en minnestund inne på pasientrommet hennes. Hennes mor og søster var der, samt sykepleiere, leger, og jeg. Det var en utrolig sterk opplevelse. Søstera spilte av en sang på mobilen som hun hadde forberedt til denne stunden. Det ble ikke sagt mye, vi bare var der, i respekt, og sorgen fikk leve sitt eget liv.
Ei jente fra lenger sør i landet hadde vært syk lenge uten at prøver viste hva som feilte henne. Da legene til slutt kunne gi henne en kreftdiagnose, ble hun sendt til Trondheim for behandling. Som 17-åringer flest var hun opptatt med skole og venner. Livet for henne og familien ble snudd opp ned, og skulle aldri bli som før. Hun var for syk til å komme ned på skolestua, så jeg måtte hjelpe henne med skolearbeid på pasientrommet, mens hun var sengeliggende. Hun var en pliktoppfyllemde elev, glad i å skrive, og hadde mange tanker hun delte med meg. Jeg foreslo at hun kunne skrive dagbok om sine opplevelser og tanker rundt sykdommen sin. Hun gjorde noe mye modigere, hun opprettet en blogg. Der delte hun sine tanker og opplevelser. Etter hennes død ble bloggen gitt ut i bokform, som ble publisert på et av Norges største forlag. Boka står i bokhylla mi, som et minne om henne.
En gutt fra yrkesfaglig studieretning hadde vært innlagt to runder for kreftbehandling tidligere, og da han kom tilbake for en runde med påfyll av cellegift, troppet jeg på ny opp for å hjelpe han i forhold til skolearbeid. Jeg forstod på sykepleierne at kreftbehandlingen ikke virket så bra på han. Han ble sykere og sykere. Sykepleiere ville likevel at jeg skulle avtale tidspunkter for undervisning. Holdningen på avdelingen at man ikke slutter å opprettholde normalitet, uansett. Men de to siste gangene jeg var hos han, var han totalt uinteressert i undervisning, og sovnet ganske enkelt mens jeg var der. Jeg følte det var meningsløst å plage han med skole når han helt tydelig ikke ønsket dette. Han var dessuten 18 år og hadde rett til å bestemme selv. Den siste gangen jeg var på pasientrommet hans, stod foreldrene og legene bakerst i rommet mens de observerte han, og jeg prøvde å holde oppmerksomheten hans… Til slutt pakket jeg bare sammen og sa at han måtte få slippe skole. Neste gang jeg besøkte han var i et syningsrom på sykehusets område. Der lå han i en åpen kiste, tynn og blek. Familien var samlet rundt, og noen få av oss som hadde jobbet rundt han mens han var innlagt på sykehuset til behandling, var også til stede.
En av disse elevene vil jeg skrive en tekst om, og sende inn som et bidrag til en antologi gjennom Skriveakademiet. Dersom den blir tatt med, vil den bli med en del av antologien “Mennesket jeg aldri glemmer” som kommer ut til sommeren. I den forrige antologien fra Skriveakademiet fikk jeg med en novelle med tittelen “Fristet”. Dette skrev jeg om HER.
For vel to år siden skrev jeg dette innlegget om hva jobben min på sykehusskolen bestod i: Jeg jobbet med barn og unge som skulle dø.
Takk til deg som er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙏
Følg min Facebook-side som forfatter og blogger: Kari Engesvik, Author 😊
