Anbefaling nederst i innlegget!
TV 2-programmet “Uten synlige tegn” har blitt en seersuksess. I løpet av tre episoder blir vi kjent med to leger og deres pasienter. Pasientene er unge jenter som har vært syke over lang tid, har mye skolefravær, og hvor tidligere utredninger ikke har ført til medisinske funn eller somatiske diagnoser. Legeteamet er opptatt av hvordan omgivelsene og omstendighetene som ungdommene vokser opp i, påvirker fysisk og mental helse. Pasienter og foreldre blir møtt med en tilnærming der uforklarlige symptomer har sammenheng med psyken.
Jeg synes det er bra at man ser på helheten i pasientenes utfordringer, og det er en kjensgjerning at “alt henger sammen”, slik disse legene jobber ut fra. En bio-psyko-sosial modell (BPS-modell) ligger i bunn for behandlingen ungdommene tilbys. Dette innebærer at det ikke er gjort medisinske funn som kan forklare deres plager, og da leter de etter årsaker i psyken, i pasienten selv eller forhold i nære relasjoner. I hovedsak handler det om å gi ungdommene gradert opptrening og kognitiv terapi. Det skurrer kraftig i mine ører når legene stiller ledende spørsmål, og antakelser blir sannhet. Men kanskje er jeg forutinntatt pga. den kjennskapen jeg har til at mange ME-syke har blitt betydelig dårligere etter at de har blitt presset til behandlinger av et helsevesen som ikke har tatt dem på alvor.
Behandlere som kan være overbevist om at fravær av medisinske funn på CT eller blodprøver skyldes psyken, kan ta feil. Som Lilledalen skriver i artikkelen jeg har linket til litt lenger ned: “Vi har fortsatt mye ulært om hvordan kroppen fungerer, og det er ikke fruktbart å bruke psykiatrien som en roteskuff der vi plasserer alt vi ikke forstår».
Jeg reagerte på at disse sårbare ungdommer blir eksponert på riksdekkende TV. Jeg håper de blir møtt med positivisme for at de tør, og ikke arrogante og ubehagelige kommentarer og holdninger. Kanskje er det noe å lære for andre av deres åpenhet rundt sine utfordringer? Samtidig tenker jeg at krav og forventninger til andre som er syke, kan bli feilslått om de blir konfrontert med utsagn om å “bare gjøre sånn som de på TV”. Bl.a. har flere ME-syke elever blitt utsatt for eksponeringstiltak mot skolevegring fordi deres smerter og utmattelser ikke har blitt trodd på. Slike belastninger kan medføre alvorlig forverring i sykdommen. “Helhetstenkningen” kan i verste fall medføre at såkalte “vanskelige pasienter” eller “pasienter som er umotivert for endring” ikke får den hjelpen i helsevesenet som er riktig for dem. Jeg har tillit til at forskning vil kunne lære oss mer om kroppens mysterier i fremtiden. Psykologisering av enkelte kroniske sykdommer vil bli forstått med ny kunnskap om sammenhenger i kroppen, og det vil bli bedre somatiske utredninger, biomarkører og innsikt på mikronivå.
Dersom du har lest helt hit, vil jeg samtidig anbefale deg å lese denne knallgode artikkelen skrevet av Frøydis Lilledalen i nettavisen Psykologisk.no: Psykologiske tolkninger av fysiske symptomer.
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/
Jeg har ikke sett dette programmet. Bra det kommer programmer, med mer informasjon. Alt som er under utvikling er vel av det bra, at det kommer ny info, diskusjoner, mer forskning. Dette når det gjelder mange forskjellige sykdommer. 🙂
Ja, supert at det kommer programmer som kan belyse sykdom fra flere sider, og som kan bidra til mer forskning, opplysning og diskusjoner. 😊
Jeg har sett programmet, og jeg syntes det var mye bra. Disse ungdommene og foreldrene hadde godkjent å være med på tv, så de bør ha tenkt godt igjennom det på forhånd. Men fint at noen tør å stille opp også.
Jeg tror det kan være mange plager vi får i kroppen som kan være relatert til ting en har opplevd av ting gjennom livet, traumer av ulike slag. Men det bør ikke være bare fokus på det, eller at det skyldes på psyken når de ikke finner andre årsaker.
Da er vi jo tilbake til slik de har holdt på med ME syke i utallige år, og som har gjort dem/oss sykere. Så her må man se på helheten og ikke presse folk når de ser at det forverres. Det kan gjøre så store skader og forverring for livet. Og det var jo ikke ME som var i fokus egentlig i dette programmet slik jeg så det. Fint du skriver om dette. 🙂
Ja, helt klart, mange plager i kroppen kan være relatert til tidligere opplevelser. Historien om ei dame som tråkket på en stor, rusten spiker er interessant. Spikeren gikk rett gjennom skoen og inn i foten. Hun hadde kjempevondt, naturlig nok. På sykehuset skar de av henne skoen (eller var det en støvel?), og det viste seg at spikeren bare hadde truffet på siden av skoen, ikke inn i foten. Da hun så det, hadde hun plutselig ikke så vondt lenger. Vondter i kroppen generelt kan slå ut ganske akutt når man gjenopplever en vond følelse eller traumatiske hendelser. Ganske interessant, og litt uforståelig, men det er mye som setter seg i cellenes “hukommelse”.
Ja, det er så mange tragiske historier om ME-syke at jeg har ikke ord. – Alvorlig syke mennesker som ikke får helsehjelp, blir nektet mat fordi de ikke har krefter til å reise seg, osv. Og så blir de sykere fordi de blir presset til å gjøre aktiviteter som gjør dem varig sykere. Fokus var ikke på ME-syke i disse programmene, som du sier. Noen ME-syke kan være feildiagnostiserte, så det er bra at man leter etter flere årsaker for sykdom. Vi får håpe at de profesjonelle i fortsettelsen gjør riktige vurderinger for den enkelte pasient.
Det er lov å håpe på det siste du skriver. Hver og en har jo både sin historie og sine plager. Da kan de ikke bare dytte det i samme skuffen. 🙂
❤️
Synes det er et godt og lærerikt program og viser hvordan det som ikke er målbart kan gjøre noen så syke at de « melder seg ut» Fysisk og psykisk helse henger jo så tett sammen… Jeg beundrer disse ungdommene og foreldre som står frem og tenker at det kan hjelpe andre.
Absolutt enig! Godt og lærerikt program, og de som står frem er modige! Og det inviterer til refleksjoner, ettertanke og nyttige drøftinger.
Har ikke sett serien så det er vanskelig å ha noen formening men jeg synes du skriver balansert og godt. Lilledalens artikkel var kjempegod.
Tusen takk for det, Monica. Lilledalen skriver mye bra, og to the point.
Jeg har ikke sett programmet. For min del, blir jeg bare enda dårligere å se programmet som handler om psyken for jeg har mer en
n nok å håndtere min dessverre. Men det er veldig bra at det hjelper flere å forstå bedre 🙂
Du må ikke gjøre noe som du tror kan gjøre deg dårligere, men ha fokus på det som du kjenner er bra for deg. Noen ganger kan man imidlertid forstå seg selv bedre på andres historier.
Koffør så provosert av at psyken spiller inn her som i alle kroppslige tilstanda ? En holistisk tilnærming bør jo være et must her som i visa versa ? Æ kjenner at Æ blir provosert av d som æ oppleve som en “fprnærmelse” av å lete i psyken etter svar . For oss som sliter både fysisk og psykisk e all holistisk tilnærming en etterlengta holdning som endelig ser ut te å praktiseres og ikke bare prates om. Blei ordentlig lei mæ æ Kari- av d æ oppfatta fra dæ som en snurten reaksjon ala “tenk å være så frekk å antyde at d e no feil med psyken min”….. som om du tviholder på at d her handla kun om d fysiske …
Jeg tror at både du og jeg ser verden ut fra de erfaringene og opplevelsene vi har i livene våre. Vi blir preget av det vi ser, hører, gjennomlever, blir utsatt for eller vitne til, osv. På godt og vondt. Også reaksjoner. Noe kan vi styre, men mange reaksjonsjonsmønstre er “lært”.
Jeg er ikke religiøs, men agnostiker, så jeg velger å kalle det helhetlig tilnærming i stedet for holistisk. Men ja, det er superviktig å tenke helhetlig, og jeg er slett ikke fremmed for at psyken spiller inn i sykdomsbildet. Tvert imot mener jeg at den gjør det. Jeg synes det er trist at du ble lei deg og tenker at jeg er “snurten” i det jeg skriver. Jeg har absolutt ingen intensjoner om å fornærme hverken deg eller andre som leter etter svar i psyken. Innlegget som jeg skrev, er basert på hvordan ME-syke kan oppleve serien, og telefonsamtaler jeg som likeperson har hatt på støttetelefonen for ME-foreningen.
Jeg har så vidt begynt på serien. Som tidligere journalist blir jeg full av etiske betenkeligheter, med tanke på utlevering av både ungdommene og deres familier. Utrolig viktig tema, men jeg er i tvil om dette er klokt.
Alt skal personifiseres i dag. Vi skal trekkes inn i dramatiske følelser. Alt for å underholde…
Men jeg skal ikke trekke noen konklusjoner før jeg har sett det hele.
Pludrehanneklem
Jeg skjønner dine betenkeligheter ang. utlevering. Jeg tenkte spesielt på ungdommene som er under 18 år, men regner jo med at de unge har tatt avgjørelsen i samråd med foreldrene. Hører gjerne fra deg om “konklusjoner” senere igjen.
Kariklem til Pludrehanne
Jeg har ikke sett dette på TV2. Men det du skriver gjør at jeg tenker på folk som sliter, med ME, med mareritt, spiseforstyrrelser, tungsinn mm.
Hvorfor???
Mange av dem, har opplevd vonde ting som barn og/eller senere i livet.
Noen ganger kan det være livsmønster i familien i generasjoner, som påvirker hvordan vi takler LIVET.
Kanskje det er livsmønster som må brytes???
I dag leste jeg om “en medisin” som kan være positiv for mange: Det å være TAKKNEMLIG. Takknemlig.
Det gjorde at jeg tenkte over at jeg er takknemlig, for de rundt meg og for det som er bra. Og sendte en takk til Gud.
Takknemlig for Deg Kari, som skriver og kommenterer, med mange gode tanker.
Veldig interessant det du skriver om livsmønster. Jeg tror det ligger mer i dette enn vi aner, og det får stor betydning for hvordan vi takler utfordringer, møter problemer, tolker verden, osv. Og ofte kan ny erkjennelse bidra til at vi klarer å bryte uheldige livsmønster. Så fint å trekke frem takknemlighet som en “medisin”!
Ja jeg og C har sett den. Veldig bra!
Så bra. Bjørn og jeg så den også sammen. 🙂