Jo, jeg er sterk. Mentalt. Men selv ikke jeg tåler alt. Det siste halvåret har jeg blitt utsatt for usanne beskyldninger. Det har tært på kreftene. Der jeg har bidratt, prøvd å hjelpe og gjøre mitt beste, har dette blitt tatt til inntekt for noe annet. Men jeg vet at sannheten kommer for en dag. Jeg kan ikke gjøre annet enn det jeg mener er riktig, være ærlig og redelig. Så får andre feie for egen dør.

Siden i sommer har jeg blitt dårligere av ME. Jeg har vært dårligere i perioder før, men nå er det som om kroppen ikke klarer å rydde opp i symptomene og gi meg bedre perioder. Fra januar har jeg i større grad vært fysisk lenket til hjemmet mitt. Er bare unntaksvis ute. Et besøk resulterer i flere dager sengeliggende.

Hva kan jeg gjøre? Det finnes ikke noen medisin for dette. Jeg har krøpet til korset og prøver nå ut lavdose naltrekson (LDN), til tross for at jeg er skeptisk til medisiner generelt og frykter bivirkninger. Ellers er hvile og restitusjon det eneste som hjelper. Jeg ligger mesteparten av dagen. Er kanskje oppe og “gjør” noe i til sammen et par timer i løpet av dagen, for å dusje, gå på do, spise. Ellers er jeg litt på nett, for å holde kontakt med folk, skrive litt. Men det har blitt mindre av dette også. Prøver å strikke litt når jeg klarer, men selv dette er utmattende.

Jeg skylder ikke på noen for at jeg har blitt dårligere. Det er bare en konsekvens av tingenes tilstand. I perioder hvor man har mentale belastninger i livet, kan dette påvirke psyken. Det gjelder selvsagt også for ME-syke. Når kroppen er i ubalanse fra før, er det kanskje naturlig at ekstra påkjenninger slår ekstra hardt ut.

Jeg hadde en plan om å besøke døtrene mine i februar og mars, Stine som bor i Oslo og Thea som bor i Italia. Det ligger ikke an til at jeg kan realisere de planene, slik formen er nå. Bare reisen ville slått meg helt ut. Jeg hadde en plan om å starte opp som likeperson på ME-foreningens støttetelefon igjen fra 1. mars, men kanskje må jeg be om forlenging av permisjonen fra denne frivillige jobben. Jeg føler meg heller ikke frisk nok til å begynne med qi gong/tai chi i Trondheim Karateklubb igjen. Først må jeg få overskudd, til å bygge mer overskudd. 

Men det er håp i hengende snøre. I går støvsuget jeg en halv sofa. Puter og bunn. Samboer Bjørn tok siste del, i det han sa at “dette er ikke en jobb for deg”. Jeg vet godt at jeg kan bli dårligere om jeg overskrider tålegrensen min, men det er jo så utrolig godt å få GJØRE noe, bruke kroppen!

Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/