Har du vært i Gibraltar? Selv om det er bare halvannen times kjøretur til Gibraltar fra der jeg har leilighet i Spania, har jeg ikke tatt turen dit før nå. Det var faktisk ganske kult å ta en dagstur til England, sånn helt plutselig. Uten forberedelser, uten bagasje, men med pass.
Vi hadde hørt at det ofte er lange køer for å komme over grensen, og at man er anbefalt å sette fra seg bilen på spansk side for gå over til Gibraltar. Vi fant ingen kø, og plutselig var vi på grensestasjonen, uten en eneste bil foran oss. Politiet på spansk side sjekket passene våre, og to meter lenger fremme ble de sjekket av britisk politi, som viftet oppgitt med hendene over sin spanske kollega. Deretter kjørte vi over flystripa, som utgjør store deler av Gibraltars landområde, og så dro vi strake veien til taubanen.
På vei opp til “The Rock”, Gibraltars klippe, fikk vi oppleve fantastisk utsikt. De omtrent 150 apene der oppe er de eneste ville apene i Europa. Ifølge legenden mister britene Gibraltar hvis apene på klippen dør ut. 🐒
Denne apen småspiste på en brødbit og nøt utsikten This little monkey ate some bread while enjoying the viewDenne lille apa åpnet en puslespilleske og smakte på bitene… This little monkey opened up a box of puzzle and tasted the puzzle pieces…Denne luringen stjal en boks potetgull fra en guttunge, som hylte fortvilt da han ikke fikk den tilbake / This smart guy stole a box of crisps from a boy, who cried desperatedly when he couldn’t get it back
Hovedgrunnen til at jeg ikke har dratt til Gibraltar før, er at jeg har fryktet at det kom til å tappe meg for energi, at det kom til å bli slitsomt med mye gåing og dessuten venting på grensen. Alt dette slapp vi, og siden vi hadde bil, kunne vi kjøre rundt i Gibraltar og oppleve de andre fire kilometerne også! 😀
Beviset på at jeg har vært i Gibraltar A proof of me having been in GibraltarFyrtårnet på Europa Point Europa Point, GibraltarHvor kommer vannet fra? Where does the water come from?
English:
Have you ever been to Gibraltar? Although it’s only an hour and a half by car away from my apartment in Spain I had never been there before. Actually, it was quite cool to take a day trip to England just like that. Without any preparations, and without luggage. We just needed to bring our passports.
We had heard about long queues at the border and you are recommended to leave the car on the Spanish side and then walk to Gibraltar instead of bringing the car. However, there was no queue and all of a sudden we were at the border control, without a single car in front of us. The police on the Spanish side checked our passports, and to meters further ahead a police man on the British side checked them as well, waving exasperated with his hands because of something his Spanish “colleague” said or did. Then we drove across the runway, which represents a great part of Gibraltar’s territory, on to the cablecar.
On our way up to “The Rock”, we had a magnificent view! There are around 150 monkeys up there and they are the only wild monkeys left in Europe. According to the legend the British will loose Gibraltar if the monkeys on the rock become extinct. 🐒
The main reason why I haven’t been to Gibraltar before is that I have feared it would be too demanding, that it would be exhausting with a lot of walking, besides many hours of tireing waiting at the border. We didn’t experience any of this, and as we had a car we were able to drive around Gibraltar and see the other four kilometers as well! 😎
Meg i ei gate i Benalmádena Pueblo / Myself in Benalmádena Pueblo
Vi hadde opprinnelig en plan om å dra til Malaga for å se den store og flotte påskeprosesjonen der i dag. Men så ble det en formiddagstur opp til Benalmádena Pueblo i stedet, landsbyen ovenfor der vi bor. Jeg var fornøyd med at jeg sparte meg ganske mange skritt på denne avgjørelsen, i motsetning til hvordan det ville blitt på en Malaga-tur. I Malaga varer dessuten prosesjonen i mange timer. Vi lot bilen stå og tok drosje opp til Benalmádena Pueblo. Genialt, siden vi slapp å tenke på parkering og ble droppet av midt i sentrum av begivenheten.
Oppstart av prosesjonen / The start of the procession. Iglesia de Santa Domingo.
I Benalmádena Pueblo fikk vi oppleve “Domingo de Resurraccion”, som foregår 1. påskedag. Vi opplevde det som en intim og rolig feiring med en seriøs undertone, og det var hyggelig å feire sammen med våre spanske naboer i nærmiljøet vårt. Paraden utgikk fra kirken Santa Domingo.
Barn som bærer røkelse og roseblader / Children with incence and rose petals
Vi så paraden hele tre ganger, innimellom litt avslapping på benker ved kirken og i landsbyen. Dagen var fin, og vi møtte mange hyggelige mennesker. Dette er en ganske annerledes påskefeiring, og helt uten påskekyllinger og påskeegg. 🐥
Flåten med Jesus Kristus / The float with Jesus Christ
Semana Santa (påsken) er den største og viktigste feiringen i Spania. Påskeprosesjoner er en del av den kulturelle arven i Andalucia, med bl.a. broderskap, tromming, korpsmusikk, og hettekledde mennesker som gjør bot. Det flotteste er kanskje de store flåtene med religiøse figurer av Maria og Jesus, som blir båret fremover i sakte tempo, rytmisk og vuggende, av stolte og sterke armer.
English:
Our original plan was to go to Malaga to see the great Easter procession there. Instead we ended up taking a morning trip to Benalmádena Pueblo today. This is a village very close to where we are living. I was quite happy with this decision as it saved me from a long walk and many steps. Unlike how it would have been if we had gone to Malaga. Instead of going by car we took a taxi to Benalmádena Pueblo. This was a brilliant idea as we didn’t have to worry about finding parking close to the Pueblo. And the taxi driver dropped us off in the middle of the event.
In Benalmádena Pueblo we experienced “Domingo de Resurraccion”, which takes place on Easter Sunday. We thought it was an intimate and calm celebration with a serious undertone. It was nice to celebrate with our Spanish neighbours in our community. The procession started at the church Santa Domingo.
We saw the procession three times as they moved very slowly through the Pueblo. We found benches to relax on by the church as well as in the centre of the village. This was a very different Easter celebration from what we have seen before and completely without Easter eggs and Easter bunnies.
Semana Santa/The Holy Week (Easter) is the biggest and most important celebration in Spain. It is one of the main cultural events. Easter processions are a part of the cultural heritage in Andalucia (South of Spain), with brotherhood, drumming, marching bands, people wearing robes and hoods to symbolize repent for their wrongdoings, and more. The most spectacular is perhaps the big floats with sculptures of Jesus Christ and Virgin Mary. They are enourmous platforms carried by strong and proud arms, in slow, rocking and rhytmic motion.
Har du vært en av luftens baroner? Da snakker jeg hverken om fotballtriks eller flyturer til varmere strøk, men luftige stunt svevende i lufta iført en skjerm. Jeg har prøvd hanggliding, paragliding, parasailing og fallskjermhopping. Parasailing er bare behagelig og luftig, uten at det er så veldig skummelt. Hanggliding krever bittelitt løpetrening, siden man skal løpe utfor topper og stup. Fallskjermhopping gir det største kicket, men krever kursing, om du da ikke bare skal hoppe tandem.
Jeg gikk fallskjermkurs, og hadde noen spennende “dykk” ut av et lite småfly av typen Cessna på Oppdal. Når man er nybegynner får man ikke hoppe ut av flyet, men må klatre ut på staget under vingen og holde seg fast der til man oppnår stabil fallstilling, litt som en banan. Da kan man slippe seg ned. I utgangspunktet var jeg mest redd for å ikke få puste, men da jeg balanserte meg ut av flyet, opplevde jeg at det absolutt var nok luft der oppe! Og adrenalinet pumpet ut fra alle kanaler.
Klar for mitt første fallskjermhopp (1995) Ready for my first sky dive (1995)
Mitt første fallskjermhopp var ganske dramatisk. De hanskene jeg vifter med på bildet, kostet meg nesten livet… De var glatte, og jeg klarte ikke å holde fast i staget, så jeg datt ut fra flyet. Hodet mitt kræsjet nesten inn i flyvingen, jeg fikk masse tvinn på fallskjermlinene og skjermen fløy ikke skikkelig. Det ene styrehåndtaket satt skikkelig hardt fast, men jeg fikk til slutt frigjort det, etter å ha fått kontroll på linene.
Med kontroll på skjermen, kunne jeg begynne å se ned. Joda, jeg var oppe i lufta. Ingen tvil om det. Og jeg fløy! Men det var vanskelig å orientere seg der oppe. Siden jeg hadde falt ut av flyet, hadde jeg havnet langt fra flyplassen og landingsfeltet. Da jeg endelig fikk øye på det i det fjerne, satte jeg kurs direkte dit. Egenlig skulle jeg fly i S-formasjoner, men det hadde jeg ikke tid til.
Resten av turen gikk kjempebra, og det var spennende å se ned på alt under meg. Idet jeg gikk inn for landing, trodde jeg at jeg skulle rekke frem til feltet. Men det gikk fort ned på slutten, og plutselig dukket det opp en del grantrær. Ett av disse landet jeg i. Jeg slo meg ikke, eller kanskje jeg bare ikke merket det. Skjermen kom flyvende etter meg, og havnet i toppen av grantreet. Så hang jeg der da.
Etter en stund kom et par andre fallskjermhoppere løpende, utstyrt med ei sag. Fallskjermen måtte reddes, og da måtte de sage ned treet. Og så kunne jeg komme trygt ned på bakken igjen. Det ble et par fallskjermhopp til denne helga, og to trær til som måtte sages ned. Det ble spøkt med at om Kari skulle fortsette sin fallskjermkarriere, ble det sannsynligvis lite trær igjen på Oppdal. Siden vinteren stod for døra, ble det pause i hoppingen, og senere andre utfordringer som stod for tur.
Jeg hoppet utfor en av av fjelltoppene i Rio de Janeiro i hangglider. Det var tandemhopp, men skikkelig “kick” det også. Nå for tiden holder jeg mest på landjorda, men det er veldig artig å se tilbake på disse stuntene.
Selfie fra hanglider over Rio de Janeiro 1995 A selfie from when I flew in a hanglider in Rio de Janeiro in 1995
English:
Have you ever been king of the air? I’m neither talking about football skills nor trips to warm destinations by plane, but airy stunts gliding up in the sky wearing a cloth canopy. I have been hang gliding, para gliding, para sailing and parachuting. Para sailing was the most comfortable way of flying up in the air, and not scary at all. Hang gliding takes a little running practice as you are supposed to run and then jump off from mountain tops and cliffs. Parachuting gives the biggest kick, but for that you need to do a course, unless you only intend to go tandem.
I did a parachute course, and I had a few exciting sky dives from a light aircraft of the Cessna kind at Oppdal. When you are a beginner you are not allowed to jump out from the plane. You are supposed to climb out of the plane and hang on to the strut below the wing. When you have what they call a stable position, almost like a banana, you are allowed to let go. Basically, I was afraid not to be able to breathe up in the air, but as I entered outside of the plane I found that there was plenty air, more than I needed. And the adrenalin kick was amazing!
My first parachute dive was pretty dramatic. Those gloves I’m waving with in the picture above almost cost me my life… They were slippery, and because of that I could not hold on to the strut. As a consequence I fell out of the plane. My head almost crashed into the wing of the plane, I got lots of twists on the parachute lines and the parachute didn’t fly properly. One of the control handles seemed to be stuck at first but I managed to get it down in the end, as well as getting control over the parachute lines.
Being in control of the parachute I could look down on mother earth. Sure enough, I was up in the air. No doubt about that. And I was flying! But it was difficult to orientate myself from up above. As I had fallen out from the plane I had ended up far away from the airport and the actual landing field. When I finally spotted the place where we were meant to land in a distance I headed directly for it. We were supposed to fly in S-formations, but I didn’t have time for that.
The rest of the trip went just fine and it was exciting to look down at everything below me. As I was about to land I thought I was going to reach the field. However, things went very fast at the end and suddenly a lot of pine trees emerged. I landed in one of them. I didn’t get hurt, or maybe I just didn’t notice. The parachute came flying behind me and landed at the top of the pine tree. And so I hung in the tree.
After a while a couple of other parachuters came running, equipped with a saw. The parachute had to be saved, so they had to cut down the tree. And afterwards I was able to get safely down on the ground again. I had another two sky dives that November weekend, and two more trees had to be cut down. People made jokes about me and my parachute career. They said that if I were to continue parachuting there would probably be little trees left at Oppdal in the end. As winter was knocking at the door there was a break in the parachuting for me, and later there were other challenges awaiting me.
I jumped off a peak in Rio de Janeiro in a hang glider. It was a tandem jump, but still a real kick. Nowadays I mostly keep myself down on the earth but it’s good fun to look back at these stunts in my former life.
Noen ganger føler jeg meg som denne planten under. Jeg segner om, er veldig sliten, og utmattet. Armene henger ned, og jeg skjønner ikke hvordan jeg noen gang skal klare eller orke å løfte dem igjen. Det er føles som jeg ikke har fått tilført næring nok til å holde kroppen oppe. Er det fordi jeg ikke har stelt godt nok med meg selv? Kan noen hjelpe meg opp igjen?
Når jeg kjenner meg tappet for energi og tenker på alt jeg skulle gjort, er jeg glad for at jeg tross alt har opplevd mye fint og gjort mye spennende i livet mitt. Jeg har hoppet i fallskjerm, ridd på kamel og overnattet i ørkenen. Jeg har besøkt flyktningeleire i Asia, svømt sammen med piraja i Amazonas og badet i Dødehavet. Unge mennesker som får ME, eller på annen måte blir frarøvet muligheten til å leve et fullverdig liv, går glipp av så mye. De har ikke en gang begynt å oppleve og erfare, før de visner hen. Det er veldig trist å tenke på.
Kjenner du noen som har ME? Kjenner du noen som vil få ME? Vil du få ME? Dans mens du kan, dans før musikken stopper! Lev livet ditt mens du kan! Vi vet ikke hva morgendagen bringer.
Stakkars plante som holder på å visne… (Bilde fra stua hjemme i Norge) Poor plant, withering… (Picture from my living room at home in Norway)Denne planten har fått det den trenger… (Bilde fra kjellergangen hjemme i Spania) This plant has got what it needs… (Picture from the basement outside at home in Spain)
English:
This plant looks like I sometimes feel. I fall down, feeling very exhausted, and fatigued. My arms are hanging down and I can’t picture myself ever being able to lift them up again. It feels like I haven’t been supplied with enough nutrition to manage to keep my body upright. Is this happening because I haven’t taken good care of myself? Can anyone please help me get up again.
When I feel drained of energy and think about all the things I would have liked to do I am still very happy because of everything I have done and experienced during my life. I have parachuted, ridden a camel and spent the night in a sleeping bag in the desert. I have visited refugee camps in Asia, taken a bath in the Dead Sea and swam with piranhas in the Amazone. Young people who get ME/CFS, or in some other way is deprived of the possibility of living a full life, miss out on so much. They haven’t even started living their dreams and experiencing what life has to offer before they wither. That’s really sad.
Do you know anyone who has ME? Do you know anyone who is going to get ME? Will you get ME? Dance before the music is over. Live before your life is over! We do not know what tomorrow brings.
Det er mange store og små konserter jeg kunne tenkt meg å dratt på, både i Trondheim og ellers i verden. Men pga mine helseutfordringer, er det vanskelig å planlegge å være i form til slike helaftener. Fordi jeg vet at jeg kommer til å bli veldig sliten og utmattet. Kanskje vil jeg ikke klare å dra en gang. Samtidig kan det være stressende i seg selv å tenke på at jeg skal på en slik happening, siden jeg må planlegge så mye i forveien. Lade opp kroppen, forberede, tenke gjennom hvordan “gjennomføringen” blir minst mulig krevende, osv.
Men heldige meg får private konserter på stua rett som det er. Samboeren spiller, synger og shower. Mens jeg koser meg i horisontal stilling med f.eks. en kopp te. Ikke noe stress med lange køer for å få kjøpt drikke eller at jeg må langt avgårde for å finne toalettet, eller at det ikke er noe sted å sette seg ned. Innholdet i konsertene er forskjellig hver gang. Jeg ser for meg at musikeren min må ha vært skikkelig hot den gangen han rocket på scenen med bandet på 80-tallet! 🤩
Noen ganger får jeg privatkonsert med råtassmusikk, andre ganger står rolige og salige viser på menyen. Bjørn byr på mye irsk musikk og noen ganger trønderrock. Sjangre, språk og dialekter varierer. Det er challala med trallala, og han dikter gjerne sanger på direkten. Den kuleste han har diktet handler om “taskemannen”, og kommer i ny versjon hver gang. 😂 Det blir også en del halve sanger, siden han ikke alltid husker teksten på sangene. Aller best liker jeg når det er ønskekonsert! Da får jeg servert låter etter humør og behag.
Det burde finnes en app for slike privatkonserter! Kan noen finne opp det? En app der mennesker på privat initiativ kan tilby litt musikalsk underholdning til mennesker som av en eller annen grunn ikke kommer seg så mye ut eller må holde senga i perioder. Det synes jeg høres lurt ut. Noen som vil kjøpe idéen?
Privatkonsert med Bjørn / Private concert with Bjørn
English:
There are many big as well as small concerts I would have liked to go to, in Trondheim and elsewhere. Because of my health challenges, however, it is difficult to plan to be fit for this kind of events. Because I know that I’m going to get very tired and fatigued. I may not be able to go at all. Simultaneously the thought of going itself can be stressful as I know that I need to plan the event carefully. I need to charge my body (rest beforehand), prepare, think through things so that the night out is not too demanding, etc.
However, I’m lucky because I can have private conserts in my living room ever so often. My partner plays, sings and puts on an act for me. While I’m allowed to enjoy myself in a horizontal position with eg. a cup of tea. No need to queue up to buy drinks or having to walk vast distances to find a toilet, or worry about not finding anywhere to sit down. The content of the concerts varies from time to time. I can also picture that my musician must have been really hot and a wizard on the bass guitar back in the 80s when he played with his band. 🤩
Sometimes I get privat concerts with hooligan music, on other occasions there are calm and blissful songs on the menu. Bjørn plays a lot of Irish music and sometimes Trønder rock. Genre, language and dialect in which he sings vary. There is challala with trallala, and he is good at composing songs at the same time as he plays the guitar. The funniest song he has composed is about “the man with the big nuts”, and it comes in a new version every time. 😂 There are also a lot of songs sung half way through as he can not always remember the texts. Most of all I like it when there is “listener’s choice” and I’m the only listener. That means I get to hear songs at my pleasure and depending on my mood.
There should have been an app for private concerst like the ones I get. Can anyone please invent that? An app where people at private initiative offer musical entertainment to people that for some reason are not able to get out much or need to stay in bed most of the day. I think that sounds like a terrific idea! Anyone wants to buy this idea?
Jeg er en notorisk skulker. De siste ti årene har jeg skulket unna dugnad etter dugnad. Det har vært vårdugnader, lekeplassdugnader og postkassedugnader i borettslag der jeg har bodd. Det har også vært mange dugnader gjennom håndballaget og fotballaget til min yngste datter og skolemusikkorpset til min eldste datter. Vi korpsforeldre ble satt opp på arbeidslister i forbindelse med loppemarkeder, 17. mai-feiringer, ol. Dette var store arrangement som gikk over flere dager og alle foreldre måtte gjøre en innsats.
Noen dugnader har jeg hatt muligheten til å kjøpe meg fri fra. Dopapirsalg og kakesalg er ikke ille, for da kan man bare kjøpe alt selv. Kakebaking og levering av premier til arrangementer er også greit. Det kan gjøres i forveien, og krever lite energi. Langvarige og omfattende dugnader har jeg dessverre ikke deltatt på. Helsa tillater det ikke.
Noen tenker kanskje at det må være fint å ha en slik god unnskyldning for å slippe unna gratisarbeidet. Det synes ikke jeg. Jeg hadde likt å vært full av futt og deltatt på alt det sosiale og morsomme. Dessuten er det flaut å ikke kunne bidra, og flaut å fortelle at jeg er ikke er frisk. Noen ganger har jeg sagt at jeg f. eks. kan ta en kafévakt som ikke er lenger enn to timer, og kost meg med å være driftig en stund. Selv da har jeg vært totalt utmattet etterpå, og blitt liggende til sengs lenge for å restituere meg.
I går skulket jeg atter en dugnad. Det skulle være vaskedugnad etter oppussing i karateklubben. Det var ikke med lett hjerte eller god samvittighet jeg smøg meg ut av lokalet etter å ha vært på tai chi. Bøtteballetten var i gang med vasking, kosting og mopping. Noen spurte om jeg skulle være med på dugnaden. Jeg svarte unnskyldende at jeg hadde en avtale. En avtale med sofaen hjemme, men det sa jeg ikke.
Liker du å hjelpe til på dugnader?
English:
I am a notorious skiver. The last ten years I have skipped voluntary work time and time again. There has been voluntary work to be done for residents of housing cooperatives where I have lived, in spring, at playgrounds in the area, etc. I have been invited to take part in voluntary work through my youngest daughter’s handballteam and fotballteam and through my oldest daughter’s school orchestra. For the school orchestra there used to be long worklists in connection with flee markets, celebration of our national day, etc. These large events used to last a few days and all the parents had to contribute.
It’s possible to avoid some of the voluntary work by buying stuff. When the income of the children’s leisure clubs involve selling toilet paper or cakes it’s not too bad because I can just buy everything myself. Baking cakes and handing in little prizes for the benefit of activities organized by the clubs is also okay. That can be done in advance and demands little of my energy. Unfortunately I have not participated in long-lasting and large-scale voluntary work. My health does now allow it.
Some of you may think that it’s nice to have such a good excuse to get away from doing the free voluntary work. I don’t think so. I would have liked to be energetic and taken part in all the social and funny activities. Besides, it’s embarrasing not to be able to contribute and embarrasing to say that I’m not well. On a few occasions I’ve said that I can take e.g. half a watch, and then enjoyed being enterprising for a little while. But even after only a couple of hours I’ve been totally fatigued and had to stay in bed for a long time afterwards to recover.
Last night I skipped another voluntary work. After refurbishing in the karate club the members were supposed to help out cleaning the premises. I didn’t feel light-hearted and I had a bad conscience when I snuck out after my tai chi class. The rest of the gang had already started, they were cleaning, sweeping and mopping. Someone asked if I would be joining in. I answered apologizing that I had an appointment. An appointment with the couch, but I didn’t say that.
Bjørn måker bort vinteren / Bjørn wants to be rid of winter and snow
Denne vinteren har vært lang. Og når vi tror at våren endelig er i anmarsj, kommer det bare et nytt snøfall. Vi som bor i Trondheims snøbelte (Heimdal – Byåsen), må bare innrette oss etter at våren kommer mye senere her, evt. kan vi flytte på oss. Ned til Trondheimsfjorden, for to måneder kortere snøføre, eller til Spania, om vi vil kjøre uten vinterdekk hele året. 🌞
Veien min / My street
Jeg kjørte meg en tur på besøk til ei venninne som bor på Byåsen. Så ikke mange vårtegn der heller, med unntak av noen stakkars snøklokker 🌼 som hadde gjort forsøk på å trenge gjennom snøskavlene ved husveggen. Etter et par timer med te og skravling, kjente jeg i panna at det var på tide å dra hjem. Bilen måtte måkes frem. Usj! Er superglad for at bilen vanligvis står snøfritt i garasje. Det sparer meg for mye bruk av energi til daglig.
Når det er sagt, så er jeg kjempeglad for å ha bil. Med den har jeg mulighet for å komme meg steder. Tenkte litt på det da jeg så alle de spreke Byåsingene langs veikanten der jeg kjørte. Det er faktisk alltid masse spreke folk ute og farter på Byåsen. Flere som har lagt merke til det? Jeg så besteforeldre som var ute og gikk tur med barnevogner, mødre som var ute og jogget med barnevogner, syklende menn på piggdekk, unge og voksne som gikk tur med hunder, og faktisk en gammelkjæreste som var ute og gikk tur med stor, svart hund. Sikkert samboeren som hadde lurt han ut i snøværet… Flere av de som var ute og kjørte, hadde ski på taket.
Jeg hadde nok ikke passet inn på Byåsen, med mitt aktivitetsnivå. Men det er veldig fint å se hvor spreke folk er, og kanskje er Byåsingene bare glade for lang vinter? ❄ De har jo uansett bosatt seg der frivillig. Jeg bor på Heimdal frivillig, men har tanker om at jeg må finne et mildere klima etter hvert.
English:
This winter has been very long. And just when we think that spring is coming there is yet another snow fall. Those of us who live in the are of Trondheim with the most snowy zones (Heimdal – Byåsen) just have to adjust to the fact that spring arrives much later here. Another alternative is to move. Down to the Trondheim fjord, for two months shorter winter driving conditions, or to Spain, if we want to drive without winter tyres all year long. 🌞
I went for a drive to visit a girl friend who lives in the Byåsen area. I failed to see any signs of spring there, except some poor snowdrops 🌼 that seemed to have made an attempt to force their way through the snowdrifts close to the wall of the house. After a couple of hours with tea and chatting I felt my forehead was getting warm and it was time to go home. I had to shovel two hours of snowfall off the car. It made me think of how lucky I am to have a garage at home. It saves me a lot of energy in my everyday life, which I can use on something else.
That being said, I am very lucky to have a car. It means I can easily get around to places. I thought about that while driving along the road at Byåsen watching all the fit and active people there. Actually, you will always find a lot of fit and active people at Byåsen. Maybe you have noticed as well, if you have been there? I saw grandparents walking their grandchildren in prams, mothers out jogging with the prams, biking men with winter tyres on their bikes, youngsters and grown ups walking their dogs, and even an old boyfriend walking a big, black dog. It was probably his girlfriend who had tricked him into going for a walk in the snowy weather… Several of the car drivers had skiis on their car roofs.
Because of my poor activity level I suspect I would not have fitted in at Byåsen. However, I find that it’s nice to see how active people are. Maybe the people at Byåsen are happy about the winter being so long? ❄ After all, it’s their own choice to live there. I live at Heimdal at the time being, for many reasons, but I would like to live somewhere warmer later in life.
Her er min verden, akkurat nå, og jeg omfavner mulighetene 🙂 Here is my world, right now, and I embrace the opportunities 🙂
English further down
I dag har jeg blitt prøvekanin for et prøveprosjekt som kan få uante konsekvenser. Jeg ser for meg at all verdens forskning på ME hittil bare blir som en innledning til det som jeg og terapeuten min nå er i gang med. Jeg blir svimmel ved tanken. Er jeg klar for fortsettelsen? Og vet Hilde om all oppmerksomhet, oppsikt og publisitet som vil følge?
Som du forstår av overskriften, handler dette blogginnlegget om lysbehandling mot ME. Det er imidlertid ikke snakk om lys som etterligner dagslyset eller sollyset. Terapeuten min bruker spesielle “penner” med blått, grønt og rødt lys i behandlingen, avhengig av hva klienten trenger. Hilde har utdanning i bl.a. psykotraumotologi. Hun er dyktig på angst- og traumbehandling, og jeg kjenner flere som har fått god hjelp av henne.
Nå sliter jeg hverken med angst eller traumer, men Hilde har råd for mye mer enn det. Kanskje vil hun være den første som tilbyr lysbehandling for ME, og kanskje er jeg den første som får lysbehandling for ME? Og tenk om det hjelper?!? 🤩 Jeg føler meg fantastisk heldig som får være prøvekanin for Hilde, og jeg tenker at jeg har i alle fall ingenting å tape på å prøve dette. Vi har kjent hverandre i flere år, og jeg stoler 100 % på henne og det hun gjør.
Jeg fikk det blå lyset, som er det svakeste. Hilde sa at det røde, det sterkeste, ville bli for voldsomt for meg. Hun pekte med lyset mot punkter på det venstre øret først, deretter mot det høyre øret. Samtidig målte hun hele tiden pulsen, for å vite hvor langt hun var kommet i behandlingen. Hun ville nå inn til de ulike frekvensene i hjernen, og var innom både amygdala og lillehjernen. Etter fire minutter var hun ferdig med “belysningen”.
Forhåpentligvis betyr dette at jeg responderte greit på lysbehandlingen, men vi vet jo uansett ikke hvordan dette virker på sikt. Hilde har noen ideer om hva hun vil prøve ut, og mente at det var en god idé å prøve det ut på noen som er “tilkoblet”, er strukturert og har kontakt med seg selv. Jeg tenker at dette er et kompliment til meg og er takknemlig for å få prøve ut dette. Noen kort holder vi selvsagt hemmelig enda. Men jeg skal holde dere oppdatert med nye innlegg på bloggen senere om hvordan det går.
Hilde vil gi meg flere runder med lysbehandling, og teste ut over tid hvordan kroppen og hjernen min responderer. Hun har en idé om at hjernen må samarbeide mer med kroppen, og roe ned kroppen. Jeg føler som regel at hodet vil mer enn kroppen klarer, men kanskje er det ikke dumt å tenke motsatt. Dvs. å få hjernen må roe ned kroppen slik at kroppen spiller på lag med hjernen. Det blir uansett spennende å se om behandlingen får hjernen og kroppen min til til å samarbeide.
Hilde mente jeg måtte hjem og finne sofaen etterpå, mente hun så et glimt av slitenhet i øynene mine. Jeg blånektet selvsagt, i kjent stil, men så kom jeg på at hun hadde hatt rett før, og jeg tatt feil. Og slik ble det. Kosestund med putene på sofaen. Det ble greit med litt hvile etter omprogrammering. 😀
Takk, Hilde Leraand, for formiddagste og utvidet tro på at verden er spennende og meningsfull!
English:
Today I became a guinea pig for a pilot project that may get unsuspected consequences. I can picture that all the research done on ME/CFS in the world up until now is just like an introduction to what my therapist and I have started working on. I get dizzy at the thought of it. Am I ready for the continuation? And is Hilde aware of all the attention, sensation and publicity as a result of this project?
As you probably gather from the headline in this blog post it is about light treatment for ME. I am, however, not talking about light that is imitating daylight or sunlight. The therapist uses special “pens” with blue, green and red light in the treatment, depending on what the client/patient needs. Hilde is educated in psycho-traumotology. She performs good treatment for anxiety/phobia and trauma and I know a few people who are grateful for what she has accomplished for them personally.
Those of you who know me know that I do not have anxiety problems and I am not traumatized. Yet, Hilde has a lot more to offer. Maybe she will be the very first to offer light treatment for ME? And maybe I am the first one to receive this treatment? And what if it actually helps?!? 🤩 I feel tremendously lucky to be Hilde’s guinea pig/test person, and at least I have nothing to lose being in this test project. We have known each other for years and I trust in her and what she does 100 %.
I got the blue light, which is the weakest of the three. Hilde explained that the red light is the strongest, and it would have been too intense for me. She pointed with the light at spots on my left ear first, then at spots on the right ear. At the same time she measured my pulse, to know exactly how far she had got in the treatment. She wanted to reach the various frequencies in the brain, and she dropped by amygdala as well as the cerebellum. After four minutes she was finished with the light treatment.
Hopefully that meant that I responded well to the light treatment, but we still do not know what effects it will have on the long run anyway. Hilde has a few ideas about what she wants to test out on me. She figured it would be a good idea to test on someone who is connected, is structured and in touch with herself. I take that as a compliment and I’m grateful that I get to try this treatment. Still, we keep a few things secret for now. But I will keep you updated with new blog posts about how things go later.
Hilde will test out this treatment over a period of time on me to see how my body and brain respond. She has this idea that the brain needs to cooperate with the body, and to calm down the body. Usually I feel that my head wants to do more than my body can cope with, but it may not be such a bad idea to think the other way round. Ie. get the brain to calm down so that the body plays on the same team as the brain. Anyway, it will be very exciting to see if the treatment gets my brain and body to cooperate.
After the treatment Hilde commanded me to go home and rest on the couch, as she said she noticed in my eyes that I was tired. I vigorously denied that, of course, but then I recalled that she had been right about this before and I had been wrong. So I admitted to the facts and ended up making myself comfortable with the pillows on the couch. After all, it’s okay to rest after reprogramming the brain. 😀
Thank you, Hilde Lerand, for the morning tea and extended belief in the world as an exciting and meaningful place.
Jeg leste nylig en interessant artikkel som omhandler ME. I denne artikkelen stod det bl.a. om deltabølger. Det fins ulike hjernebølgenivåer, der milliarder av nerveceller kommuniserer med hverandre ved hjelp av veldig små elektriske impulser. Man kan registrere hjernebølgene ved å sette elektroder på hodeskallen, og lese av aktiviteten på skjerm (EEG). Det fins fem vanlige typer hjernebølger: alfa-, beta-, gamma-, delta- og thetabølger . Disse har forskjellig frekvens, dvs de svinger med forskjellig hastighet, avhengig av hvilke aktiviteter som foregår i hjernen.
Deltabølgene kommer vanligvis når vi sover, dvs hjernen fungerer på deltanivå under dyp søvn. Deltabølger opptrer også i forbindelse med hjerneskader. På et forskningssenter i USA gjør de undersøkelser på hjernen på mennesker med ME. De sjekker om det er en forbindelse mellom kommunikasjon mellom nervecellene og kognitive feilreguleringer.
I en normalt fungerende hjerne vil nervecellene fungere innenfor en viss tidsramme. I hodet på en person med ME er nervecellene enten skadet eller døde. Dette skaper kognitive svekkelser. Pga redusert fart, vil nervecellene behandle info langsommere, og første del av en avkoding (info) er ikke “løst” før nervecellene forflytter seg videre.
Er dette også grunnen til at vi med ME kan ha dårligere hukommelse og sliter med konsentrasjonen? Jeg opplever ofte at jeg er omtåket i hodet, at ord bare forsvinner, og det er vanskelig å konsentrere seg om å lese en lengre artikkel eller ei bok. Det kan også oppleves vanskelig å ta stilling til helt banale spørsmål. Spesielt når jeg er ekstra sliten eller føler meg stresset.
Når forskerne måler hjernebølgene, kan de faktisk se hvordan hjernen tanker, eller fylles opp. De kan avlese hvordan en ME-pasients våkne hjerne er søvnig og døsig pga for mange deltabølger. Kanskje gir dette en forklaring på hva som skjer i en ME-kropp? Kroppen og hjernen slås av som en maskin som får driftsstans.
Er ME da i virkeligheten en hjernesykdom? Eller kan den være forårsaket av et virus, som gir disse konsekvensene? Kanskje de som forsker på blodprøver er på ville veier, og at løsningen på ME-mysteriet ligger i hodet likevel? Ikke i lysten og viljen, som mange har trodd, men i for stor forekomst av deltabølger. Neste spørsmål blir i så fall: Hva kan man gjøre med dette?
Hvis du er interessert i å lese artikkelen, finner du den her. Studien er ikke avsluttet eller publisert enda.
Hjernen hos en person med ME. The brain belonging to a person with ME/CFS. (Image: DePaul University in Chicago)
English:
Recently I read an interesting article dealing with ME/CFS. Among other things they had written about delta waves. There are different levels of brain waves, where billions of neurons communicate with each other supported by small electrical impulses. You can register the brain waves by putting electrodes on the skull, and study the activity on a screen (EEG). There are five different types of brain waves: alfa, beta, gamma, delta and theta waves. They have various frequencies, ie they oscilliate/vary in speed, depending on what activities take place in the brain.
When we are asleep it’s usually the delta waves that are prominent. Ie. our brain works at delta level during deep sleep. Delta waves also appear in connection with brain damage. At a research center in the United States they map the brain waves of people with ME/CFS. They study to see if there is a link communication between neural networks and the cognitive dysregulation of patients with ME/CFS.
A normally functioning brain depends on the neurons functioning within a certain time frame. For patients with ME, however, the neurons are either damaged or dead. This causes cognitive impairments. Because of the slowed speed and the first part of the processing (eg. a thought) has not been resolved before they move on to the next.
Is this the reason why people with ME/CFS have a bad memory and trouble concentrating? Very often I feel groggy and dizzy, words just disappear from my mind, or don’t come to my mind at all, and it may be difficult to concentrate or focus on reading an article or a book. Sometimes I find it difficult to take a stand on very commonplace or trivial questions. Especially if I am very fatigued or feel stressed.
When the scientists measure the brain waves they can actually see how the brain function literally tanks. They can scan how ME/CFS patiens everyday waking brain is drowsy because of too many delta waves. Maybe this explains what is going on in a body of a person with ME? The body and the brain shut down, like a maschine that gets a closedown.
On the basis of this, is ME/CFS in reality a brain disease? Or can it be caused by a virus that gives these consequences? Maybe the scientists who research blood samples to look for indicators are misdirected, maybe they are not looking where the problem is. Maybe the solution to the ME mystery is all in the head after all? Not in the desire, will power or mind, as many have believed, but in great occurence of delta waves. In that case the next question will be: What to do about it?
The study is yet to be completed and published. If you would like to read the article you will find it here.
Når en hjerneforsker skal ut og spise bursdagsmiddag, velger hun gjerne thai-mat, og noen andre hjerneforskere å spise sammen med. I tillegg var vi to damer med interessante hjerner som fikk innpass i selskapet.
Skål, med thai-te og thai-øl! Thai tea and thai beer, cheers!
Du lurer kanskje på hva hjerneforskere snakker om. Det er faktisk ganske mye interessant og forskjellig. Temaer som mennesker som blir drept av ville dyr, mennesker som spiser mennesker, om reiser til fjerne land, turer på Den kinesiske mur, spising av insekter, farlige edderkopper, paragliding, god mat, hjernebølger, mm. Jeg tror sikkert vi hadde mer spennende samtaler ved bordet vårt enn ved de andre bordene i restauranten tilsammen.
Jeg følte meg priviligert som fikk spise og kose meg sammen med denne blide og trivelige gjengen. I tillegg til at de har forskerhjerner, er de unge og fremadstormende. Aldersmessig kunne jeg faktisk vært mora deres, men inni hodet mitt følte jeg meg ikke eldre enn dem. Ikke vet jeg om jeg kan skryte av mer livserfaring heller, for vi har jo alle erfaring på ulike områder.
Jeg lurer på om kanskje hjernen min kunne vært interessant for forskere. Det fins nemlig forskning som tyder på at hjernen hos en våken person med ME oppfører seg som trøtt/søvnig pga for mange deltabølger og at det er feilreguleringer i metabolsk aktivitet. De har klart å identifisere kilder til forstyrrelser/svinn i hjernen. Spennende! Jeg skal skrive mer om dette i neste blogginnlegg.
English:
When a brain scientist is going out for a birthday dinner she chooses thai food, and some other brain scientists to eat out with. In addition there were two of us with quite interesting brains who gained admittance to the dinner party.
You may be wondering what brain scientists talk about. Actually, that varies a lot and we talked about many interesting things. People getting killed by wild animals, people who have eaten people, about travelling to distant countries, walks on The Chinese Wall, eating insects, dangerous spiders, paragliding, nice food, brain waves, and a lot more interesting subjects. I bet our conversations were a lot more exciting than they were elsewhere in the restaurant.
I felt priviliged to eat and enjoy myself together with this happy and nice bunch of people. Besides being brain scientists they are young and up-and-coming. Actually, agewise I could have been their mum, but in my head I didn’t feel older than them. I know it would not be right to brag about having more life experience either, as we all have experience from different walks of life.
I wonder if perhaps my brain could be interesting to scientists. In fact, there is research going on that suggests that the brain of an awake person with ME acts as if it is drowsy because of too many delta waves and dysfunction in metabolic activity. They have actually identified sources of dysregulation in the brain. Exciting! I will write more about this in my next blog post.
