Det er nok få eller ingen som gleder seg til en bisettelse. Det er vondt når noen av våre nærmeste dør. Vi blir triste, lei oss, og for noen faller hele tilværelsen i grus. Men en dag der en av våre kjære begraves, kan samtidig være en fin og høytidelig stund. Slike sammenkomster skaper også viktige minner.

Mammas bisettelse var fin. Det kan vi takke både begravelsesbyrået Hyldmo og Human-Etisk Forbund for. Vektersalen i Kimen kulturhus på Stjørdal var et godt egnet sted for bisettelsen. Svært bra oppfølging av begravelsesbyrået gjorde at planlegging og gjennomføring av minnestunden ble veldig god. De hjalp oss også å sette sammen en fin bildepresentasjon av mamma, med bilder som vi hadde sendt inn. Den ble en minneverdig start på bisettelsen. Representanten fra Human-Etisk Forbund kom kjørende helt fra Kongsvinger til Trondheim for å gjennomføre seremonien. Med et våkent og omsorgsfullt blikk ledet han oss som var til stede, gjennom en fin seremoni. Det ble stemningsfullt og seremonielt uten det religiøse aspektet. Han hadde også sydd sammen en fin tale om mamma ut fra notater fra oss tre søsken.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Musikk som var valgt ut spesielt for mamma, var en fin stemningsskaper som inviterte til refleksjon, ettertanke og ro. Vår slektning Stian Rosenvinge er en dyktig musiker. Mamma var alltid glad og oppstemt når Stian kom på besøk og han fisket frem gitaren og sang. Derfor ble det spesielt følelsesladet og stemningsfullt da Stian spilte gitar og sang “Har du fyr” i bisettelsen. Rett og slett vakkert!

Etter at blomsterhilsener var lest opp, var det rosepålegging av barnebarna. Dette ble en vemodig men fin seanse mot slutten av seremonien. De røde rosene mot alle de hvite utgjorde en kontrast som for meg vitner om kjærlighet som lever videre til tross for døden. 

Det var en egen verdighet over settingen da kista ble båret ut av seks familiemedlemmer. Mamma skulle fraktes videre til kremering, etter eget ønske. Senere blir det urnenedsettelse, og i tillegg en gravstein. Men det er ikke på kirkegården mamma vil være. Hun er i hjertene våre, og i tankene. Det er der minnene vil leve videre. Jeg tenker at det er godt å vite at vi kan bære det gode etter mamma med oss videre, og gravlegge det som er trist og vanskelig. 

I etterkant av selve gravferden, fikk jeg ønske velkommen til minnesamvær på grendahuset som var bestilt til dette formålet. Til tross for en trist anledning, var det fint å få være sammen med slekt og venner. Der ble det mulighet for å mette magen, og de som ikke ble mette av tradisjonelt trøndersodd, fikk en ny mulighet da kakebordet ble trillet ut. Mammas gode naboer sørget for serveringen.

Jeg hadde overnattingsbesøk i et par dager av tre av mine sju svenske søskenbarn i forbindelse med bisettelsen av mamma. Tenk at de kjørte hele 80 mil for å delta! Til tross for en trist anledning, fikk vi mye fin kvalitetstid sammen. Faren deres, min onkel Charles, var en mann jeg satte stor pris på, og som har vært viktig i livet mitt. Derfor var det spesielt fint at gjengen fra Sverige kom. Opprinnelig skulle i alt fem komme. Det sier meg at mamma må ha betydd mye for dem også.

Takk til deg som er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/