Det høres kanskje ut som en dum vits, og du tenker vel at det ikke er mulig å holde julebord for folk som har ME? Men det er ikke alle som jobber for ME-foreningen og ikke alle medlemmene som er alvorlig syke eller svært alvorlig syke med ME. Noen av oss har mild grad eller moderat grad av sykdommen, og på gode dager klarer vi litt. For eksmpel et julebord. Om det ikke blir alt for langvarig og utsvevende.

Jeg til tro at de fleste som var på julebordet i går, kjenner det i kroppen i dag. Og har vært nødt til å planlegge hvile både i forkant og etterkant. Jeg har f.eks. på forhånd avlyst en frisørtime i dag, fordi jeg visste at dagen i dag, og kanskje de neste to dagene også, kommer til å gå med til hvile og restitusjon. I tillegg til litt skriverier her i bloggen.

Det var ikke akkurat hæler i taket og tenner i tapeten på julebordet i går kveld, men utrolig hyggelig. Mange av denne gjengen er sjelden ute, og flere sa at det var godt å ha en anledning å pynte seg litt, for en gangs skyld. Jeg var en av dem som holdt ut lengst, av den enkle grunn at jeg er livredd for å gå glipp av noe… Da jeg ble hentet litt før klokka ti, var det bare tre hardhauser som satt igjen.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Vinen gjorde sitt til at formen holdt lenger. Mange med ME sier at de ikke tåler alkohol, at de føler seg dårligere. For meg er det motsatt. Jeg vet ikke hvorfor, men det er akkurat som om litt alkohol lurer kroppen min til å tåle mer, holde ut lenger, selv om straffen kan komme dobbelt hardt dagen etter. Kanskje kan det at blodet tynnes ut og blodsirkulasjonen øker, virke positivt? 

Det er mye god mat i godt drikke. Var det Jeppe på Bjerget som først sa dette? I går fikk jeg i alle fall erfare at jeg måtte nøye meg med drikke, mens alle de andre som jeg var på julebord sammen med meg forsynte seg av de deiligste retter fra tapas-buffeten. 

Siden det skulle være tapas på julebordet, tok jeg kontakt med Kvilhaugen Gård for å forhøre meg om det gikk an å lage noe til meg som ikke inneholder løk og hvitløk. Hvis jeg spiser løk eller hvitløk, ligger jeg i kolikksmerter etterpå, og dette hadde jeg ikke noe ønske om. Først tok jeg kontakt med Kvilhaugen skriftlig. Den henvendelsen fikk jeg ikke svar på, så jeg prøvde å ringe. Først på dagtid, deretter på kveldstid, så neste dag igjen. Da fikk jeg daglig leder på tråden, som ba meg sende en epost direkte til henne med problemstillingen. Jeg hev meg over tastaturet og skrev så bokstavene skvatt. Et par timer senere, fikk jeg respons, og beskjed om at hun skulle sjekke med kjøkkenet, og ønsket meg velkommen. Juhu! Da var det bare å begynne å glede seg!

Men siden de andre gjestene etter hvert var godt i gang med bespisningen, og jeg ikke hadde fått noen henvendelse fra kjøkkenet, spradet jeg blidt avgårde for å se om jeg kunne finne noen som hadde mat til meg. Jeg hadde foreslått ulike typer mat i mailhenvendelsen som jeg tåler å spise. Jeg fikk beskjed om at de straks skulle ordne ut. Jeg ventet tålmodig, men de andre ved bordet mitt begynte å kommentere og bli ganske irriterte på mine vegne, for at jeg fikk så dårlig service. Da det etter en lang stund kom et fat fullt av reker tredd på spyd, ble jeg temmelig skuffet. Jeg forklarte kelneren, eller var det kokken (?), som forresten var veldig hyggelig, at dette ikke var “min favoritt” (jeg liker ikke reker), og han tok med fatet bort.

Jeg drakk litt mer av vinen min og hygget meg sammen med de andre, som langet innpå med de deiligste løk- og hvitløksretter. Nam! Skulle ønske jeg også tålte dette! Etter en stund, og mest fordi de andre ved bordet syntes veldig synd på meg som ikke hadde fått noe mat, tok jeg en tur for å finne en kelner. Han lurte på om jeg spiste kalkun, og da jeg sa ja, lovte han å straks ordne dette til meg. Men tida gikk, de andre var ferdigspist, og syntes om mulig enda mer synd på meg. Noen også sinte på mine vegne. Så jeg travet bort til kjøkkenet og fikk øye på daglig leder. Hun forklarte at hun hadde gitt beskjed til kjøkkenet… Tja. Men i alle fall tok hun affære. Spurte om jeg spiste biff, noe jeg bekreftet, men med forbehold om at den var godt stekt, helst kremert. Jeg satte meg ned på en benk utenfor kjøkkenet og hørte henne snakke spansk til personalet. Ga beskjed om at biffen skulle være “destruido”! Så reiste jeg meg i det hun kom ut igjen og sa at jeg også gjerne ville ha et glass vin, for jeg visste at hun valfartet mellom kjøkkenet og baren. Hun skjenket straks et stort glass til meg, og det var ikke snakk om at jeg fikk betale!

Så ble det litt mer vindrikking, mens jeg ventet på hovedretten min, og de andre ventet på dessert. Nærmere to timer etter at vi kom, ble det endelig mat på meg. Det er sannelig ikke enkelt å få noe man kan spise når man har så mange intoleranser som jeg har, og det tar ofte bort mye av sjarmen med å spise ute. Jeg føler meg som en skikkelig sær og vanskelig gjest, som er misfornøyd med det meste, så da prøver jeg å ta igjen med å være ekstra takknemlig og hyggelig når ting til slutt ordner seg.

De andre som satt ved sjupersonsbordet mitt, ble også preget av alt matstyret. Det positive med det, var at vi i alle fall hadde ett ekstra tema å prate om, hehe. Siden det var melk/fløte i desserten, klarte personalet å snappe opp at dagens dessert ikke var noe for meg, så jeg fikk en deilig og lekker sorbet i stedet. Den satt jeg lenge og småkoste meg med. Og etterpå så jeg at nærmere halvparten av julebordsgjengen hadde dratt hjem. Just ingen utholdende gjeng, nei, men uansett viktig og hyggelig for oss som kunne komme. 

Det ble mye om matstyr, mas og logistikk i dette blogginnlegget. Men når du ser den flotte biffretten på bildet under, skjønner du nok at jeg ble god og mett til slutt. Det er flere og flere i dagens samfull som har allergier og matintoleranser, og de som jobber i restaurantbransjen, har sannelig noen utfordringer. 

Hvis du gikk glipp av dagens rampenisseinnlegg tidligere i dag, finner du det her: Rampenisser på julebord 

Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Link til blogginnlegg på Facebook.
Link til innlegg på Instagram (story).