Det ble dårlig med søvn i natt. Det er kul umulig å sove sammenhengene når jeg vet at jeg må opp tidlig. Da jeg våknet tre, var det bare en halv time til vekkeklokka skulle ringe, så da var det bare å komme seg opp. Men hjemturen ble smertefri… nesten! Ganske uten komplikasjoner og stress i alle fall.

Uber-bilen kom som avtalt, og som vanlig litt før tida. Jeg fikk melding om at den stod utenfor. En smilende blid Emilio José hilste god morgen og stusset litt over den lette kofferten. Jeg liker å reise “lett”, og dagens 5-kilo tunge koffert var kanskje ikke mye å klage over for en serviceminded sjåfør uansett. Under ser du bestillingen min hos Uber:

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg liker å bruke Uber når jeg er i Spania. Det er praktisk, enkelt, billig og de er presise. Appen fikser det meste, og der får man også informasjon fortløpende. Det er informasjon om hvilken bil, med hvilket bilnummer og hvilken sjåfør som henter. Forhåndsbestilling koster bare 1 euro. Sjåføren min brukte 18 minutter på turen til flyplassen. Etter endt tur kan man tipse om man vil, og gi en vurdering. Der kan man også se hvilke andre vurderinger sjåføren har fått, og jeg tror det er sånn at passasjerer også blir vurdert. Litt usikker på det siste. I dag fikk jeg til og med respons fra sjåføren på tipsen jeg ga, i form av et bilde av smilende Emilio José og et “takk”. Det føles veldig trygt når alt er så dokumentert. Første gangen var jeg usikker på om det var trygt å legge inn kredittkort i appen, men nå synes jeg bare det er veldig praktisk. Alt bærer preg av kvalitet, synes jeg. Disse sjåførene snakker hvis du vil snakke, og tier stille om du vil ha ro. Bruker du Uber? 

Det var lite folk på flyplassen så tidlig, og det passet meg perfekt. Jeg hadde sjekket inn via nett i går, så det var bare å strene bortover. Derfor gikk det også radig gjennom sikkerhetskontrollen og bort til kaféen “Giraffe World”, hvor dagens første tekopp ble inntatt. Jeg leste i bloggen til Solliv i dag at hun er glad i kaffe og prøver å få tatt kaffekopper på ulike steder. Det høres koselig ut. Kanskje jeg skal ha som mål å ta flere av tekoppene mine på ulike steder også. I alle fall på dager når formen er bra.

Det å ta direktefly er ganske energibesparende for kropper som ikke har så mye å gå på. I vinterhalvåret går dessverre ikke Norwegian direkte til Malaga. Da må man via f. eks. Oslo. Det er sannsynligvis kundegrunnlaget som er dårligere da, og jeg la også merke til at flyet i dag ikke var fullt. Det var flere som fikk tre seter til disposisjon som de kunne lage seg ei seng av. Jeg vurderte det, men sovnet sittende før jeg rakk å innta liggende stilling.

Flyet mitt begynte å rulle bortover flystripa allerede åtte minutter før tida. Da jeg skjønte at flyet ville lande i rute, kanskje også tidligere, åpnet jeg vy-appen og bestilte meg togbillett fra Værnes flyplass hjem til Ranheim. Det er et langt billigere alternativ enn både flybuss og flytaxi. Dessuten stopper toget omtrent rett foran stuevinduet mitt. Jeg ville se an både ankomsttid og form frem til ombordstigning, før jeg bestemte meg for tog eller ikke. Det kunne jo hende at jeg ikke maktet den lille gåturen. Men alt så ut til å fungere smertefritt.

Heldigvis var det ingen skrikerunger eller fjertende passasjerer i nærheten. Jeg puttet inn de støydempende øreproppene, og dermed var jeg i min egen lille flyboble. Hvis jeg hadde husket å ha med sovemaske, hadde jeg kanskje sovet mesteparten av flyturen. Men det ble uansett et par gode dupper.  

Endelig kom toget, en halv time forsinket. Det skulle egentlig korrespondere perfekt med flyet fra Malaga, men denne siste etappen tok siste gnist av energi fra meg. Fordi jeg ble stående ute og vente. Å gå tilbake det jeg anså som “et godt stykke”, var uaktuelt, hoftene hadde begynt å krangle. Å sette seg ned på en kald benk og risikere at rompa frøs til is, enda mer aktuelt. Så da stod jeg sammen med alle de andre, ikke i sympati, men fordi jeg ikke orket annet. Da kan jeg vel ikke si at turen gikk helt smertefritt da. Men det var nære på. 

Og så kom siste innspurt, nemlig gåturen fra togstasjonen på Ranheim og bortover og oppover til leiligheten vår. Da kjente jeg at kreftene tok slutt. Selv høstkulda fikk ikke fart på beina. Jeg fikk heller fryse litt. Men neste gang er jeg kanskje ikke så sta og satser på å spare noen kroner. Da blir det flytaxi, og så får jeg heller betale litt for å unngå å bli helt energitom. Om ikke noen kan hente meg da.

På den lille spaserturen hjem – det tok kanskje fem minutter å gå – kjente jeg at jeg burde hatt med varmere klær. Med erfaringen fra venting på toget, begynte jeg å spekulere på om det fins fleecejakker som går ned til knærne, eller i alle fall langt nedenfor rompa? Det ville vært lett å pakke med og samtidig noe som varmer litt om det blir kaldt på flyet eller på en liten spasertur. Ei boblejakke ville jo fylt opp hele kofferten min. 

Jeg låste meg inn hjemme litt over tolv i formiddag.  Det var godt å kjenne på varmen som møtte meg i gangen. Nesten som varmen i Spania… Vel, som varmen på kveldene i Spania nå på høsten, tenker jeg vi sier. Det første jeg gjorde, var å parkere kofferten og sette over tevannet.

Jeg kom hjem til rent og pent hus, og med en velkomsthilsen på bordet fra samboeren. Senga er skiftet på og kjøleskapet fyllt opp med mat. Lucky me! Samboeren har nok savnet meg mens jeg har kost meg i sol og varme sammen med fine mennesker. Jeg har savnet han også, og det blir godt når han kommer hjem etter jobb litt senere. 

I løpet av de siste timene har jeg blogget meg gjennom 400 mil, og hatt det litt moro med å ta bilder til bloggen underveis også. Derfor kommer det, som du ser, et blogginnlegg i dag også. – En liten hjemreisehistorie! Jeg er imponert over meg selv, hva jeg rekker og orker… Men så har skrivinga og fotograferinga holdt meg våken og beskjeftiget underveis også. Jeg vet ikke når folk flest leser blogg, men jeg legger i alle fall dette innlegget til publisering kl. 16.30 i dag, så får det bli når det blir. Jeg er klar for noen timer i senga, og kanskje sover jeg enda når Bjørn kommer hjem. Gledings!

Jeg blir ikke overrasket om jeg får en kraftig nedadstigende formtopp utover ettermiddagen og kvelden. Selv om jeg har hatt ei forsåvidt rolig reise, i “normal” målestokk, har kroppsmaskineriet mitt vært mye mer i brukt enn det som er min tålegrense. Med rydding og vasking på planen i går for å gjøre klart mitt lille rede i Spania til neste tur dit, i tillegg til dagens reisedag, vet jeg at det kommer (PEM). Da er det som om all energi suges ut av kroppen, og i tillegg følger gjerne andre ME-symptomer med “på kjøpet”. Det handler ikke bare om å være sliten, men totalt utmattet. Derfor beregner jeg mye lading i dagene som kommer. 

Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂

Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen min: https://www.facebook.com/MEogMEning/