(English further down)

Jeg måtte ha på vekkeklokke for å rekke å bli våken og klar til besøk av tantebarna mine. Dagen før hadde de tilbragt fem timer på Lekeland, og jeg lurte på om et hus blottet for leker kom til å bli utfordring nok for dem. Det ble det selvsagt!

For leker kan være så mangt. Jeg fikk mange påminnelser av Ragnar og Tormod om hva som kan være spennende og artig for to små gutter! Et hus byr på mange muligheter for utforskning. Skapdører er til for å åpnes, stoler er til for å klatres på, alt småtteri (pynt) som henger eller står må sjekkes, kjøleskapmagneter må man bite i, gitarer kan spilles på, man stikker fingeren ned i isboksen for å sjekke om isen er myk nok til å bli spist, det er morsomt å kaste godteripapir i en skuff, og det er fantastisk hvor mange ganger det går an å ringe på døra uten at noen åpner. 😂

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Mens vi satt ved kjøkkenbordet og spiste vaniljeis, vaniljesaus og vaniljerips, syntes plutselig Ragnar at Bjørn (samboeren min) var gammel og lurte på om han skulle dø snart. Og like plutselig så han på faren sin (broren min) og lurte på om han også skulle dø snart. Mor trøstet Ragnar med at det var leeenge til, så det måtte han ikke tenke på. Som tante til denne gutten som plutselig ble så lei seg, følte jeg litt ansvar for å bidra. Jeg foreslo at det kanskje var sånn at vi kunne bli født på nytt etter at vi var døde. Da jeg så at han straks lyste opp av dette utspillet, la jeg til at jeg kunne tenke meg å bli en fugl i mitt neste liv. 

Bjørn brummet noe om fugler og kosthold, men Ragnar og jeg så bare muligheter. Fireåringen mente at jeg kunne bli en fugl med alle regnbuens farger. Hjertet mitt smeltet. Selv ville han ha fargene lilla og rosa om han ble en fugl i neste liv. Og vi så for oss at vi skulle fly til fjerne land. Kanskje til Syden hvor det er varmt og godt hele året, og kanskje kunne vi bli venner med papegøyene som bor der nede.

Etter at familien Krutt hadde dratt, måtte jeg en tur bort til ladestasjonen min på sofaen. Det er merkelig hvor sliten og utmattet det går an å bli etter et par timer med støy og uro. Jeg vet jo at man gjerne er sensitiv for lyd, stress, mm, når man har ME, men jeg har vanskelig for å erkjenne det. Det er jo ikke sånn jeg vil være, men kroppen sier fra. Det ble en dupp på sofaen etter at de hadde dratt, og en ny dupp i kveldinga, og enda senere sovnet tantehjertet godt til en 12-timers natt. Jeg trengte fortsatt mye hvile i går, men i dag går det bedre.

Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mer energi til å være leketante, men det turte jeg ikke være. Da hadde jeg nok blitt enda mer utladet. Det får meg til å tenke på hvordan jeg blir som bestemor. Hvordan kommer jeg til å klare den jobben? Forhåpentligvis er jeg friskere og har mer overskudd når den dagen kommer! 🙂

English:

I had put the alarm clock to ring to be ready for a visit from my brother’s family, including their two little boys at 3 and 4. The day beforehand they had spent five hours at an indoor play centre, so I was wondering if a house completely devoid of toys might be a challenge for them. And of course it was!

However, toys can be a number of things… I got many reminders from Ragnar and Tormod of what can be exciting and fun for two little boys! A house offer many possibilities for exploration. Closet doors are there to be opened, chairs to be climbed on, all small things (decoration) hanging or standing around must be checked, fridge magnets must get bitten on, gitars must be played on, you stick your finger into the ice cream box to check if the ice cream is enough soft to get eaten, it is funny to throw candy wrappers into a drawer, and it’s fantastic how many times it’s possible to ring a door bell without anyone opening the door. 😂

While seated by the kitchen table eating vanilla ice cream, vanilla custard and vanilla red currant Ragnar all of a sudden said to Bjørn (my partner) that he looked very old and wondered if Bjørn was going to die soon. Then he turned to his dad (my brother) and wondered if he was about to die soon. His mum said in a consoling voice that he shouldn’t think about that as it was not going to happen for a very long time. Being this boy’s aunt and seeing that he got so sad I felt I had to contribute. I suggested that it may be possible to be reborn after having died. When I spotted that he brightened up by this initiative I added that I would want to be a bird in my next life.

Bjørn growled something about what kind of diet birds have, but Ragnar and I were only interested in what possibilities a bird’s life would give us. The four-year-old said he thought I should have all the colours of the rainbow as a bird. It made my heart melt. For himself he wanted to have the colours pink and purple if he becomes a bird in his next life. We pictured ourselves flying to distant countries. Maybe to Spain, as it would be nice and warm there, all the year, and maybe we could become friends with the parrots living there, too.

When the family “Gunpowder” had left I was forced to find my charging station on the coach. It’s strange how tired and fatigued it’s possible to feel after a couple of hours of noise and commotion. I do know that it’s normal to be sensitive to sound, stress, etc. when you have ME, but I still find it hard to admit. This is not how I want to be like, but my body is a witness of this fact. I had a nap after they had left, then another nap early evening and in the end my aunt heart fell asleep in bed. Twelve hours later I woke up and it still felt like I needed relaxation. Therefore much of the day was spent resting. Today, however, I feel better.

I wish I had more energy so that I could have been playing with the boys. I didn’t “dare” to do that, as I know I would have become really exhausted. It makes me wonder what it will be like when I become a grandmother. How will I be fit to cope with that job? Hopefully, I will be in better health by then and have surplus energy! 🙂