Jeg øver på å sette ned foten, si fra når noe ikke er greit. Hele livet har jeg vært for ettergivende, godtatt alt for mye, og ikke vært så flink til å la egne ønsker komme frem. Jo, noen ganger har jeg gjort det, men da har jeg som regel ventet alt for lenge før jeg har sagt fra hvor skapet skal stå, og hatt dårlig samvittighet når jeg endelig har gjort opp status og meldt fra om hva jeg ønsker og vil.
Tålmodig er mellomnavnet mitt. Jeg er snill, men ikke for snill. Det er en bra egenskap å være snill, men ikke når man lar seg utnytte, og ikke når man tillater at andre mennesker lurer en og manipulerer for å få gjennom sin vilje. Jeg blir faktisk irritert på meg selv når jeg har vært dumsnill, for da har jeg ikke tatt vare på meg selv, men latt andre bestemme noe jeg ikke burde gitt dem råderett til. Etterpåklokskap kan være en fin ting, men det gjør ikke alltid godt i magen.
Derfor har jeg begynt å ta tak i meg selv. Forstått at ikke andre kan gjøre det for meg, fordi jeg selv er ansvarlig for mine reaksjoner og min respons på det jeg møter på min vei. Andre kan bidra med refleksjoner, innsikt, forslag og forståelse, men det er jeg selv som må sette ned foten. Jeg oppfører meg fortsatt ikke helt som om jeg mener det, så jeg trenger nok mer trening.
Tusen takk til alle dere som er støttende når livet butter imot. Jeg kan ikke love noe, men jeg skal fortsette å kjenne etter hva som er riktig for meg, ikke la andre krenke og tråkke på meg. Selv om det koster også. De siste årene har jeg ved flere anledninger vært tydelig på hva jeg føler og tenker. Det er ikke alltid populært, fordi det strider med hva andre føler og tenker. Jeg har møtt motstand, og jeg har gått videre i livet uten noen av dem som tidligere har betydd mye for meg. Jeg velger for meg, de velger for seg.
Med tiden blir jeg kanskje ei umulig, gammel dame som ikke finner seg i hverken det ene eller det andre. Forhåpentligvis vil da kritikk, negative kommentarer og motgang prelle av som vann på gåsa. Det tror jeg blir helt supert!
Takk til deg som er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙏
Følg min Facebook-side som forfatter og blogger: Kari Engesvik, Author 😊
Jeg har aldri vært flink til å si fra for meg selv, men utrolig god til å sloss for andre.
For en del år siden rottet en del mennesker seg sammrn mot meg. Jeg var vel på mange måter blitt en trussel. Jeg holdt lav profil, ble snill og kuet. Ventet på at det skulle gli over.
Etter en stund fant jeg ut at dette går ikke. Dette ødelegger meg.
Jeg valgte da å gå mon egen vei, ikke bruke krefter på å sloss for rettighetene mine. Bare velge en annen vei videre.
Det er ofte lettere å sloss for andre enn seg selv. Det kan på en måte føles enklere, fordi man ikke trenger å fremheve seg selv… Fy, så slemt at flere rottet seg sammen mot deg. I slike situasjoner er det gjerne noen som har behov for å tråkke på, og så er det flere som henger seg på og tror på det som blir sagt. Ikke tenker selv. Jeg tror jeg kan ha blitt dratt inn i slikt selv, trodd på det jeg ble fortalt, og senere innsett at jeg bare har blitt manipulert, oppdaget hva sannheten er. Ofte kan det absolutt være bedre å trekke seg unna, og velge en annen vei videre, slik du har gjort. ❤️
Det er viktig å ta vare på deg selv. Jeg har egentlig ikke vært flink til det, har alltid stått på i jobb og ellers. Men da jeg ble 62, da tok jeg en avgjørelse som var god for meg selv- jeg sluttet å jobbe. Nydelig!
Fint at du er bevisst på å ta vare på deg selv, Kari! 🤗
Ja, man må ta vare på seg selv, for uten seg selv er man ingenting. Avgjørelsen din med å slutte å jobbe på 62 høres helt riktig ut for deg. Jeg leser jo ofte bloggen din og opplever at du har et godt liv, selv om jeg bare ser en liten del av sannheten 🤗 Takk! Håper du tar godt vare på deg selv i fortsettelsen også! ❤️
Jeg synes NOEN kamper er viktige å ta. Andre synes jeg ikke er like viktig. Jeg er noen ganger som gåsa, ikke med hodet i sanden, men lar dumme ting prelle.. Fordi jeg tror det er bedre noen ganger. For alle. Men viktig å gjøre det som man selv synes er best-
Helt klart! Man kan ikke ta alle kamper! Da bukker man under. 🤗 Godt å høre at du noen ganger er som gåsa, og jeg skal innrømmet at jeg også har den evnen 😉
VI blir født til denne verden, enten der er en grunn for dette eller ikke. Hva som skjer i livet, vet vi ikke, men vi kan til dels være med å forme våres egne puslebrikker. Så ved å gjøre det slik du vil, så lager du din måte å leve på.Men, en ting har vi mennesker il felles, selv om vi former våre egne puslebrikker. => >>>
I starten på livet, er vi alle like,
for vi trekker pusten, om vi er gutt eller pike.
Naken og sårbar, så starter vi tiden
og hvem vet, hva som venter siden.
Om livet blir langt, eller om det blir kort,
om tiden går sakte, eller så altfor fort.
Så har vi en lengsel, som et lys i det fjerne.
Ja, et mål, som lyser som en fjerntliggende stjerne.
Vi har håp og vi har drømmer,
som vi ut av tidssekken, sakte tømmer.
Vi bruker vår tid, uten å gjennom tenke,
om vi mulighetene i livet, vil løfte eller senke.
Stormer vil komme og stormer vil gå
og arr etter disse, vi alle vil få.
Men, hvordan vi disse arrene takler,
beror om vi går beint, eller gjennom livet vakler.
Livet består av ulike faser,
noe vi lærer, når stormene rundt oss raser.
Vi lærer å bygge det sterkt og solid,
et tegn på at vi i livet, har gjort oss flid.
Men, om stormen blir hard og til bakken oss slår,
så kan vi med dette slite, i mange år.
Veien tilbake, kan bli hard og lang
og det er ikke sikkert at vi klarer det, engang.
Vi vet ikke stort om hva livet vårt bringer,
enten vi kryper, går eller gjennom livet springer.
Men, når tiden er inne, så er vi alle like,
vi puster ut for siste gang, enten vi er gutt eller pike.
Så lev livet imens du har det og sett ned foten når dette trengs, siden vil det være for seint
Jeg tror vi alle blir født for en grunn, og at ting ikke skjer tilfeldig. Det er en mening med alt… og det føles godt å ha den innstillingen. Mine arr bærer jeg med meg som en del av min historie, de er en del av min utdanning i livet. Du har rett i at vi i stor grad kan forme våre egne puslebrikker. Ja, senere kan være for sent!
Nok en gang – godt skrevet, Ove! Fine metaforer, refleksjoner og tankerekker, og du er supergod på rim! 🤗
Håper disse ordene faller noenlunde i smak
og MEningen bak ikke blir kjedelig og svak
så ikke la noen få rokke ved denne troen
når du holder på å bygge på denne broen
–
En bro gjennom livet, som blir til mens du går
som kan etterlate seg mange åpne og dype sår
Mye smerter og dype sår, det kan du unngå det
når du bestemmer deg selv, for å sette foten ned.
Takk! Ordene dine betyr mye for meg, og du kan visst å trøste også. 😉