Som regel får man ingen glorie utdelt når man har slitt og strevd, gitt alt og stått på, den dagen man slutter i jobben sin etter lang og tro tjeneste. Man kan tro det underveis, men det er sjelden det fungerer slik. Spesielt om man av ulike grunner er nødt til å slutte å jobbe “før tiden”.

I dette tilfellet kunne jeg kanskje fått en bitteliten glorie underveis, men det er ikke nok til at jeg tar jobben med å hjelpe ME-foreningen med å jobbe for at ME-syke skal få et bedre undervisningstilbud. For det er dette arbeidet handler om. Jeg vurderte det lenge, for jeg har veldig lyst, og jeg er kvalifisert. Imidlertid ender jeg opp med å stikke fingeren i jorda og innse at det blir for krevende.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Jeg tenkte en del på denne muligheten mens jeg var fem uker i Spania i sommer. Det gikk ikke en eneste dag hvor det ikke “feilte” meg noe. ME er på en måte grunnsykdommen min, det som setter meg mest ut av spill. Men jeg har andre utfordringer og diagnoser også, som kommer på toppen. Svimmelhet i perioder, kroniske mageproblemer pga. ulcerøs kolitt, bekkenløsning, betennelser og gangvansker, migrene, hodepine, mm. Utmattelser er det som styrer hverdagen min aller mest. Det er som å gå med en influensa light hele tiden. Enkelte dager er jeg totalt sengeliggende.

Jeg har tenkt på hva jeg får i utfordringen jeg skrev om i innlegget Et ulønnet jobbtilbud og hva det kommer til å koste meg personlig. Jeg vet ikke hvor mye arbeid det ville bli i denne jobben/vervet, men det vil uansett bli vanskelig pga. uberegnelige dager mht. helsa. Det er vanskelig å gjøre avtaler om å reise hit og dit i møter, som jo skoler og institusjoner er avhengige av å timeplanfeste. Jeg kan lade i forveien, og håpe at helsa holder, men i tillegg vet jeg av erfaring at jeg vil gjøre så godt jeg kan, og deretter kommer til å bli dårligere som en følge av at jeg har for lite energi tilgjengelig i utgangspunktet.

Jeg har allerede to frivillige jobber, som jeg ønsker å fortsette med. En tredje vil bli for mye, og jeg måtte i så fall gi opp én av disse to for å kunne klare denne nye utfordringen. Kanskje blir det aktuelt senere, i alle fall om jeg blir friskere med tiden, men per nå fortsetter jeg som før. 

Hovedgrunnen er at jeg gjerne vil bruke av den tiden jeg er noenlunde i form med mine nærmeste. Bjørn er den som alltid står parat til å hjelpe meg og avlaste meg, lager mat og gjør husarbeid for at jeg skal slippe å bruke energi på det. Da er det ikke rettferdig overfor han at jeg skal bruke opp energien min på oppgaver ute for deretter å ligge halvdød på sofaen i stedet for å være sosial med han. I tillegg har jeg begge døtrene mine hjemme i Trondheim i år, for første gang på tre år, og jeg vil ha muligheten til å bruke tid sammen med dem også. Den glorien er viktigere for meg. 

Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂

Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen min:  https://www.facebook.com/MEogMEning/